Søk først Guds rike — ved alltid å frambære lovprisningsofre
1 De som søker Riket først, er alltid interessert i å snakke om Jehova og hans rike. (Sal. 145: 11—13) Hver dag er det anledninger til å prise hans navn og snakke om det gode budskap. (Sal. 96: 2) Å lovprise Jehova var en glede for salmisten, som sa: «Gud priser vi den hele dag.» (Sal. 44: 9, EN) Hvis vi føler det på samme måte, vil vi være ivrige etter å delta regelmessig i tjenesten for Riket.
2 Jehova har ikke satt noe bestemt krav til oss for hvor mye tid vi skal bruke i tjenesten, men han oppmuntrer oss til å prise ham «alltid». (Hebr. 13: 15) Hvis vår situasjon tillater det, bør vi sette oss som mål å bruke noe tid hver uke til å lovprise Jehova. De som allerede gjør det, kan kanskje innrette seg slik at de kan være hjelpepionerer fra tid til annen eller kanskje til og med fast. Noen som har vært hjelpepionerer, er kanskje i stand til å bli alminnelige pionerer.
3 Uansett hvordan vår situasjon er, kan vi spørre oss selv om det er mulig for oss å komme med et større lovprisningsoffer. Iveren stimuleres av den verdsettelse vi har. Verdsettelse får vi ved å foreta personlig studium av Guds Ord. Menighetsmøtene motiverer oss til å gi uttrykk for denne verdsettelsen rent konkret. Nær omgang med andre nidkjære lovprisere kan ’oppgløde oss til gode gjerninger’. (Hebr. 10: 24) Ved å benytte oss fullt ut av menighetens foranstaltninger vil vi kanskje kunne prise Jehova i større utstrekning.
4 Profetinnen Anna var et godt eksempel i tjenesten for Jehova. Selv om hun var 84 år gammel, var hun «aldri . . . borte fra templet, hvor hun ytet hellig tjeneste natt og dag». (Luk. 2: 37) Hennes helhjertete engasjement i menighetens virksomhet gav henne stor glede. Bibelens beretning om hennes trofaste tjeneste er til oppmuntring for oss i dag.
5 Paulus anbefalte at de ’som er sterke, bærer svakhetene til dem som ikke er sterke’. (Rom. 15: 1) Det er sikkert noen i din menighet som ville ha gagn av din vennlige hjelp og oppmuntring. Det at du spør om de vil bli med deg ut i felttjenesten, er kanskje akkurat det de trenger. En forkynner trenger kanskje noen å kjøre med eller samarbeide med. En annen er kanskje motløs, og kanskje du kan være den som gir ham den oppbyggende støtte han trenger for å bli ivrig i tjenesten igjen. (1. Tess. 5: 14) Det at du er villig til å ’dele med de hellige i samsvar med deres behov’, viser at du har et oppriktig ønske om at Jehovas navn skal prises i større utstrekning. — Rom. 12: 13.
6 Det er umulig å regne opp alt det Jehova allerede har gjort for oss, og det han fremdeles kommer til å gjøre. Vi kan på ingen måte gjengjelde ham alle disse velsignelsene. For noen vektige grunner «alt som har ånde», har til å ’love Jehova’! — Sal. 150: 6.