Vårt grunnleggende behov for anerkjennelse
ET OPPRIKTIG «Godt gjort!», «Så hyggelig for deg!» eller «Du gjorde ditt beste; vi er stolt av deg!» hjelper på selvaktelsen, spesielt hvis det kommer fra en du respekterer. Vi mennesker liker anerkjennelse. Vi utfører våre oppgaver bedre og er lykkeligere når vi oppnår anerkjennelse. Velfortjent ros er faktisk like viktig for sinnet og hjertet som sunn mat er for kroppen.
Ordet «anerkjennelse» har blant annet betydningen påskjønnelse, ros, bifall. Det har nær sammenheng med respekt, en følelse av aktelse som forutsetter at det blir foretatt en fornuftsmessig vurdering av en person og hvilken grad av anerkjennelse han har gjort seg fortjent til.
Vi har et grunnleggende behov for å bli anerkjent
Det er fornuftig og riktig å rose den som bør roses. Jesus viste hvordan det burde være, i illustrasjonen om slavene som herren hadde betrodd sine eiendeler. Herren satte pris på at midlene hans var blitt forvaltet på en riktig måte og sa: «Vel gjort, du gode og tro slave!» (Matteus 25: 19—23) Mange gir imidlertid ikke slik velfortjent ros. Når man lar være å gi uttrykk for anerkjennelse, dreper man folks begeistring og initiativ. Iona sier det slik: «Anerkjennelse gjør at du føler at det er bruk for deg, at du er ønsket og verdsatt . . . Det gir deg initiativ. Hvis du blir oversett, føler du deg motløs og sviktet.» Patrick tilføyer: «Da er det vanskelig å være produktiv og opprettholde en høy kvalitet på arbeidet.» Hvor viktig er det ikke at vi lærer hvordan og når vi bør gi ros! Vi ønsker alle å leve i forvissning om at vi er godtatt av dem vi har rundt oss. Det er et grunnleggende menneskelig behov.
Rosende ord, økt ansvar eller materielle påskjønnelser kan inspirere deg til å fortsette å gjøre ditt beste. Det gjelder enten du er far, mor, ektemann, hustru, barn, menighetsforkynner eller tilsynsmann. «Når jeg får ros,» sier Margaret, «føler jeg meg glad og ønsket, og da har jeg lyst til å gjøre det enda bedre.» Andrew er enig: «Jeg blir oppløftet og stimulert til å arbeide enda hardere.» Det krever imidlertid nøye omtanke og god dømmekraft å gi uttrykk for anerkjennelse og respekt.
La oss etterligne Jehova med hensyn til å gi ros
Jehova Gud er vårt fremste eksempel når det gjelder det å anerkjenne andres verdi. Han roser dem som bør roses. Han merket seg slike menn som Abel, Enok og Noah. (1. Mosebok 4: 4; 6: 8; Judas 14) Jehova anerkjente David for hans enestående trofasthet. (2. Samuelsbok 7: 16) Samuel var en profet og æret Jehova i mange år, og han ble på sin side æret av Gud, som var snar til å reagere på Samuels bønn om hjelp til å slå filisterne. (1. Samuelsbok 7: 7—13) Ville ikke du også ha følt deg beæret over å oppnå Guds anerkjennelse?
Takknemlighet og verdsettelse har nær sammenheng med anerkjennelse. Bibelen oppfordrer oss til å ’vise oss takknemlige’ og være glad for alt som er blitt gjort til beste for oss. (Kolosserne 3: 15; 1. Tessaloniker 5: 18) Dette siktet spesielt til takknemlighet mot Jehova, men det kan også anvendes i vårt daglige liv. Apostelen Paulus forstod dette. Han roste Føbe som «en forsvarer for mange», og han roste Priska og Akvilas fordi de hadde «våget sin egen hals» for ham og for andre. (Romerne 16: 1—4) Tenk deg hvordan de må ha følt det når de fikk slik direkte ros. Det gjorde også Paulus godt å få gleden av å gi ros, ære og oppmuntring. Vi kan også etterligne Jehova og hans takknemlige tilbedere ved å rose dem som bør roses. — Apostlenes gjerninger 20: 35.
Anerkjennelse innen familien
«Litt ros bidrar virkelig til å gjøre livet hyggeligere,» sier Mitchell, som er en gift, kristen eldste. «Det knytter deg sannsynligvis for alltid nærere den som roser deg.» En kristen ektemann er tynget av mange forpliktelser og tar viktige avgjørelser til beste for familien. Han må sørge for å dekke familiens åndelige, materielle og følelsesmessige behov. (1. Timoteus 5: 8) Hvor takknemlig er han ikke når han oppnår tilbørlig anerkjennelse for sin gudgitte oppgave som familiens overhode, og hustruen viser ham «dyp respekt»! — Efeserne 5: 33.
En husmors arbeid må ikke overses, selv om det ofte ikke blir lagt merke til av så mange. I vår tid er det vanlig å nedvurdere husarbeidet og frata det dets verdighet og verdi. Slikt arbeid behager likevel Gud. (Titus 2: 4, 5) Det er virkelig oppmuntrende når en forstandig mann roser sin kone, spesielt på de områdene hun utmerker seg, og gir henne anerkjennelse under sitt lederskap. (Ordspråkene 31: 28) Rowena sier følgende om sin mann: «Når han verdsetter det jeg gjør, er det lettere for meg å underordne meg under ham og ære og respektere ham.»
Den amerikanske pedagogen Christian Bovee sa en gang: «Veloverveid ros er for barn det som solskinn er for blomstene.» Ja, selv svært små barn har behov for stadig å få høre at de betyr noe for familien. Tenårene preges av følelsesmessige og fysiske forandringer og former barnas personlighet. I denne tiden blir de mer opptatt av hvordan de tar seg ut overfor omverdenen, og streber etter å oppnå uavhengighet og anerkjennelse. Nå har de et spesielt behov for å føle seg elsket av foreldrene og bli behandlet med forståelse og medmenneskelighet. Gamle foreldre og besteforeldre har også behov for å vite at de fremdeles er elsket og til nytte, og at de ikke er blitt ’støtt bort i sin alderdom’. (Salme 71: 9; 3. Mosebok 19: 32; Ordspråkene 23: 22) Når behovet for anerkjennelse blir dekket på en tilfredsstillende måte, fører det til større lykke og framgang i familien.
Anerkjennelse innen den kristne menighet
Det er av stor verdi å framelske oppriktig interesse for andre i den kristne menighet og villig gi uttrykk for verdsettelse av de gode egenskapene og de anstrengelsene de legger for dagen. Kristne eldste bør ta ledelsen i å rose de andre i menigheten for det de utretter, og de anstrengelsene de gjør seg. Margaret sa: «Det var først etter at jeg hadde fått flere hyrdebesøk at jeg innså hvor mye noen anerkjennende ord betydde med hensyn til oppmuntring, tilfredshet og lykke. Jeg skjønte hvor mye en går glipp av når en ikke får ros.» For en god grunn til å vise ekte, kjærlig personlig interesse for alle i menigheten! Gi uttrykk for anerkjennelse for det gode arbeid de utretter. Vær rosende og oppmuntrende. I mange menigheter finnes det aleneforeldre som gjør seg store anstrengelser for å innprente åndelige verdier i barnas sinn. De fortjener spesiell ros. Fokuser på positive ting i stedet for negative. La andre merke at du nærer broderlig hengivenhet for dem. La dem se at du bryr deg om dem. Kjærlige tilsynsmenn bygger opp menigheten på denne måten. (2. Korinter 10: 8) De enkelte medlemmene av menigheten gir på sin side uttrykk for velfortjent anerkjennelse og respekt overfor slike trofaste brødre som arbeider hardt til deres beste. — 1. Timoteus 5: 17; Hebreerne 13: 17.
Det er imidlertid en annen side, eller synsvinkel, ved denne saken. Vi har riktignok et sterkt ønske om å bli anerkjent. Men på Jesu tid ble dette til en besettelse hos de religiøse lederne. Jesus måtte også korrigere disiplenes feilaktige syn i denne henseende. (Markus 9: 33—37; Lukas 20: 46) De kristne må være fornuftige og likevektige. Ønsket om å oppnå anerkjennelse kan være skadelig i åndelig henseende, dersom det ikke holdes i tømme. (Jakob 3: 14—16) Hvor tragisk ville det ikke være hvis en eldste ble stolt og begynte å forlange at andre skulle ha de samme høye tankene om ham som han selv hadde! — Romerne 12: 3.
Apostelen Paulus gav sine medkristne i Roma dette kloke rådet: «Ha i broderkjærlighet inderlig hengivenhet for hverandre. Ta ledelsen i å vise hverandre ære.» (Romerne 12: 10) Disse ordene gjelder i særlig grad kristne eldste, som til enhver tid må anerkjenne Kristus som menighetens Hode. De viser at de er i hans høyre hånd og underordner seg under hans myndighet, ved å søke Kristi ledelse gjennom den hellige ånd og Bibelens prinsipper og ved å følge den veiledning som blir gitt av ’den tro og kloke slaves’ styrende råd. — Matteus 24: 45—47; se Åpenbaringen 1: 16, 20; 2: 1.
Når de eldste kommer sammen og ber om Jehovas hjelp til å være hyrder for Guds hjord, vil de følgelig bestrebe seg på å treffe avgjørelser som er i samsvar med Bibelen. Kristen beskjedenhet, mildhet og ydmykhet vil hindre en eldste i å prøve å opphøye seg selv, dominere sine brødre og presse sin vilje igjennom på slike møter. (Matteus 20: 25—27; Kolosserne 3: 12) Hvis det lar seg gjøre, vil det være klokt av eldsterådets ordstyrer å snakke med de andre eldste før møtet og så sette opp en dagsorden så god tid i forveien at alle har nok tid på seg til å overveie hvert enkelt punkt nøye under bønn. Under eldstemøtet vil han heller ikke prøve å påvirke de andres mening, men i stedet oppmuntre dem til å vise «frimodighet i tale» vedrørende de sakene som behandles. (1. Timoteus 3: 13) De enkelte eldste bør også lytte nøye til hva de andre har å si, og glede seg over å nyte godt av den innsikt eldste med mange års erfaring som kristne har. — 2. Mosebok 18: 21, 22.
Tilsynsmennene forstår imidlertid at Kristus kan bruke en hvilken som helst av de eldste i eldsterådet til å trekke fram de bibelske prinsippene som det er nødvendig å ta i betraktning for å kunne ta hånd om en situasjon eller ta en viktig avgjørelse. Det vil herske en god ånd i eldsterådet når hver eldste oppnår behørig anerkjennelse for det bidrag han yter for å ta hånd om menighetens åndelige interesser. — Apostlenes gjerninger 15: 6—15; Filipperne 2: 19, 20.
Anstreng deg for å gi og oppnå velfortjent anerkjennelse
Ros er oppbyggende. Det oppmuntrer og vinner andre. Mary sier: «Selv om vi føler at vi er helt vanlige mennesker, trenger vi oppmuntring for selvaktelsens skyld.» Ros oppriktig de bestrebelser andre gjør seg i det daglige. Det vil gjøre livet mye hyggeligere for dem. Foreldre, barn, tilsynsmenn og vanlige menighetsforkynnere kan gjøre seg fortjent til anerkjennelse ved den måten de snakker og opptrer på. Bibelen snakker rosende om flittige, beskjedne og ydmyke mennesker. (Ordspråkene 11: 2; 29: 23; Hebreerne 6: 1—12) Lær deg å gi uttrykk for din verdsettelse av andres verdi. Ta andres følelser i betraktning når du samarbeider med dem. Apostelen Peter kom med denne formaningen: «Vær alle likesinnete, idet dere viser samfølelse, nærer broderlig hengivenhet, har inderlig medfølelse, er ydmyke av sinn.» (1. Peter 3: 8) Dette krever at vi gir andre anerkjennelse og dermed dekker et grunnleggende menneskelig behov.