«Betal skatt til den som skal ha skatt»

«DET eneste som er sikkert i denne verden, er døden og skattene.» Det sa den amerikanske statsmannen og oppfinneren Benjamin Franklin på 1700-tallet. Hans ord er ofte blitt sitert, og de uttrykker ikke bare at skattene er uunngåelige, men også at de vekker motvilje hos folk. Mange er nesten like lite lystne på å betale skatt som på å dø.

Selv om det kan være ubehagelig å betale skatt, er dette en forpliktelse som de sanne kristne tar svært alvorlig. Apostelen Paulus skrev til den kristne menigheten i Roma: «Oppfyll deres forpliktelser mot alle. Betal skatt til den som skal ha skatt, og toll til den som skal ha toll. Vis respekt for den som har krav på respekt, og gi ære til den dere skylder ære.» (Romerne 13: 7, NO) Og Jesus Kristus siktet spesielt til skatter da han sa: «Betal tilbake til keiseren de ting som keiserens er, men til Gud de ting som Guds er.» — Markus 12: 14, 17.

Jehova har tillatt verdslige «høyere myndigheter» å eksistere og krever at hans tjenere underordner seg under dem i relativ forstand. Hvorfor forlanger han så at hans tilbedere skal betale skatt? Paulus nevner tre hovedgrunner: (1) den «vrede» som de «høyere myndigheter» kan vise ved å straffe lovbrytere; (2) de kristnes samvittighet, som ikke vil være ren hvis de snyter på skatten; (3) nødvendigheten av å betale disse «offentlige tjenere» for at de utfører forskjellige tjenester og opprettholder en viss orden. (Romerne 13: 1—7) Det kan være mange som ikke liker å betale skatt. Men de ville uten tvil like enda mindre å bo i et land som ikke hadde noe politi, brannvesen, veivesen, skoleverk eller postverk. Den amerikanske juristen Oliver Wendell Holmes uttrykte det en gang slik: «Skattepenger er det vi betaler for et sivilisert samfunn.»

Å betale skatt er ikke noe nytt for Guds tjenere. Innbyggerne i det gamle Israel betalte en form for skatt til kongens underhold, og noen av kongene la tunge byrder på folket gjennom en urimelig beskatning. Jødene betalte også skatter og avgifter til fremmede makter som hadde herredømme over dem, for eksempel Egypt, Persia og Roma. De kristne på Paulus’ tid visste derfor godt hva han snakket om da han sa at de skulle betale skatt. De visste at de måtte betale de skattene de ble pålagt, uansett om skattebyrden var rimelig eller ikke, og uansett hvordan myndighetene brukte pengene. Det samme gjelder de kristne i dag. Men hvilke prinsipper kan tjene som veiledning for oss når vi skal betale skatt i denne vanskelige tiden?

Fem nyttige prinsipper

Ha god orden. Vi tjener og etterligner Jehova, og han «er ikke en uordens Gud, men en freds Gud». (1. Korinter 14: 33; Efeserne 5: 1) Å ha god orden er av avgjørende betydning når en skal betale skatt. Er opptegnelsene dine fullstendige, nøyaktige og systematisert? Det er vanligvis ikke nødvendig å ha et kostbart arkiveringssystem. Du kan kanskje ha én mappe for hver type bilag (for eksempel kvitteringer) som dokumenterer forskjellige utbetalinger. Det kan være nok å samle disse mappene i større mapper for hvert år. I mange land må man arkivere slike papirer i flere år i tilfelle myndighetene ønsker å undersøke tidligere opptegnelser. Du bør derfor ikke kaste noe før du er sikker på at du ikke trenger det lenger.

Vær ærlig. Paulus skrev: «Be stadig for oss, for vi har tillit til at vi har en ærlig samvittighet, idet vi ønsker å oppføre oss ærlig i alle ting.» (Hebreerne 13: 18) Et oppriktig ønske om å være ærlig bør prege enhver avgjørelse vi treffer når vi skal betale skatt. Det gjelder for eksempel det vi oppgir som inntekt på selvangivelsen. I mange land skal man betale skatt av eventuelle ekstrainntekter — fra tips, strøjobber eller salg — når de overstiger et visst beløp. En som er kristen, har en «ærlig samvittighet» og vil finne ut hva han er forpliktet til å oppgi som inntekt, og betale den skatten han skylder.

Ærlighet vil også ha innflytelse på hva vi fører opp som fradrag. Myndighetene lar vanligvis skattebetalerne trekke visse utgifter fra arbeidsinntekten. I denne uærlige verden er det mange som ikke ser noe galt i å være «kreative» eller «oppfinnsomme» når de gjør krav på slike fradrag. En mann i USA kjøpte en kostbar pelskåpe til sin kone og lot den henge på kontoret sitt en dag, så han kunne trekke den fra på selvangivelsen som «utsmykning» på arbeidsplassen! En annen førte opp omkostningene i forbindelse med datterens bryllup som fradragsberettigede utgifter. En annen igjen prøvde å kreve fradrag for utgiftene ved å ha sin kone med på en flere måneder lang reise i Det fjerne østen, selv om hun i virkeligheten var der hovedsakelig for feriens skyld. Det ser ut til å finnes utallige slike eksempler. Men å oppgi noe som fradragsberettigede utgifter hvis det egentlig ikke er det, er rett og slett en form for løgn — noe vår Gud, Jehova, virkelig hater. — Ordspråkene 6: 16—19.

Vær forsiktig. Jesus formante sine etterfølgere til å være «forsiktige som slanger og likevel uskyldige som duer». (Matteus 10: 16) Dette rådet kan passe godt på det som har med skattebetaling å gjøre. Spesielt i industrilandene er det i vår tid stadig flere som leier et regnskapsfirma eller en konsulent til å ta hånd om regnskapene og fylle ut selvangivelsen for seg. Det eneste de da gjør selv, er å undertegne skjemaene og betale. I slike tilfelle gjør en vel i å tenke over advarselen i Ordspråkene 14: 15: «En troskyldig mann tror alt som blir sagt, den kloke gir akt på sine skritt.»

Mange skattebetalere har fått problemer med myndighetene fordi de har ’trodd alt som er blitt sagt’ av en samvittighetsløs eller uerfaren regnskapsfører. Så mye bedre det er å legge klokskap for dagen! Vis forsiktighet ved å lese grundig igjennom alle papirer før du undertegner dem. Hvis du reagerer på en postering, en manglende postering eller et fradragsbeløp, bør du be om en forklaring — flere ganger om nødvendig — inntil du er sikker på at det som er gjort, er ærlig og lovlig. Riktignok er skattelovene i mange land blitt svært kompliserte, men i den grad det er mulig, bør du prøve å forstå alt det du skriver under på. I enkelte tilfelle kan kanskje en medkristen som kjenner skattelovene godt, klargjøre noe for deg. En kristen eldste som er advokat og behandler skattesaker, sa nøkternt: «Hvis regnskapsføreren din foreslår noe som virker for godt til å være sant, så er det sannsynligvis nettopp det!»

Vis ansvarsfølelse. «Hver enkelt skal bære sin egen bør,» skrev apostelen Paulus. (Galaterne 6: 5) Når det gjelder skattebetaling, må hver enkelt kristen påta seg det ansvar det er å være ærlig og lovlydig. Dette er ikke et område hvor menighetens eldste fører tilsyn med medlemmene av hjorden. (Jevnfør 2. Korinter 1: 24.) De blander seg ikke opp i skattesaker, med mindre de får kjennskap til en alvorlig overtredelse, kanskje noe som det snakkes om i lokalsamfunnet. Dette er generelt sett et område hvor den enkelte kristne er ansvarlig for å anvende bibelske prinsipper i samsvar med sin godt oppøvde samvittighet. (Hebreerne 5: 14) Han må derfor være klar over at det å undertegne selvangivelsen — uansett hvem som har utfylt den — utgjør en juridisk erklæring om at han har lest dokumentet og mener at det som står der, er riktig.a

Vær uklanderlig. En kristen tilsynsmann må være «uklanderlig» for å være kvalifisert til sin stilling. På lignende måte bør hele menigheten være uklanderlig i Guds øyne. (1. Timoteus 3: 2; jevnfør Efeserne 5: 27.) De kristne bestreber seg derfor på å ha godt ord på seg i samfunnet, også når det gjelder skatt. Jesus Kristus var selv et godt eksempel i så måte. Disippelen Peter ble spurt om Jesus betalte tempelskatten, et beløp på bare to drakmer. Jesus var i virkeligheten fritatt for denne skatten, for templet var hans Fars hus, og ingen konge skattlegger sin egen sønn. Jesus forklarte dette, men betalte likevel skatten. Ja, han utførte faktisk et mirakel for å skaffe til veie pengene. Hvorfor betalte han en skatt som han etter retten var fritatt for? Som Jesus selv sa, var det «for at vi ikke skal gi dem grunn til å snuble». — Matteus 17: 24—27.b

Et omdømme som bringer ære til Gud

Jehovas vitner i dag er på lignende måte opptatt av at de ikke skal få andre til å snuble. Det er derfor ikke overraskende at de som folk betraktet har ord på seg verden over for å være ærlige borgere som betaler sin skatt. Den spanske avisen El Diario Vasco skrev om utbredt skattesnyteri i Spania og bemerket: «Det eneste unntaket er Jehovas vitner. Når de kjøper eller selger, er den oppgitte verdien [av eiendommen] helt korrekt.» På lignende måte uttalte den amerikanske avisen San Francisco Examiner for noen år siden: «En kan betrakte [Jehovas vitner] som mønsterborgere. De betaler samvittighetsfullt sin skatt, pleier syke, bekjemper analfabetisme.»

Ingen sann kristen ønsker å gjøre noe som kan besudle dette omdømmet, som det har tatt lang tid å bygge opp. Hvis du står overfor et valg, vil du da risikere å bli kjent som en skattesnyter bare for å spare noen kroner? Nei. Du vil så avgjort heller tape penger enn å skitne til ditt gode navn og rykte og stille dine verdinormer og din tilbedelse av Jehova i et dårlig lys.

Ja, å bevare et omdømme som et rettskaffent, ærlig menneske kan godt komme til å koste deg noen kroner fra tid til annen. Som den greske filosofen Platon sa for 2400 år siden: «Når folket blir pålagt inntektsskatt, vil den rettskafne betale mer enn den som ikke er rettskaffen, av en likelydende inntekt.» Han kunne ha tilføyd at den rettskafne aldri beklager at han har betalt prisen for å være rettskaffen. Det å ha et slikt omdømme er verdt det som det måtte koste. Dette gjelder i høy grad de kristne. Deres gode omdømme er dyrebart for dem fordi det bringer ære til deres himmelske Far og kan føre til at andre blir dratt til deres levemåte og til deres Gud, Jehova. — Ordspråkene 11: 30, NW; 1. Peter 3: 1.

Men det som er av aller størst verdi for de sanne kristne, er deres eget forhold til Jehova Gud. Han ser alt det de gjør, og de ønsker å behage ham. (Hebreerne 4: 13) Derfor avviser de fristelsen til å forsøke å snyte myndighetene. De erkjenner at Gud gleder seg over en ærlig, rettskaffen handlemåte. (Salme 15: 1—3) Og fordi de ønsker å glede Jehovas hjerte, betaler de all den skatten de skylder. — Ordspråkene 27: 11; Romerne 13: 7.

[Fotnoter]