Har du oppmuntret noen i det siste?
ELENA var bare 17 år gammel da legene oppdaget at hun hadde kreft i eggstokkene. For moren hennes, Mari, var det også en stor påkjenning å se Elena ha ulidelige smerter.
Elena ble til slutt overført til et sykehus i Madrid, 1900 kilometer fra sitt hjem på Kanariøyene. I Madrid var en gruppe leger villige til å operere uten å benytte blod. (Apostlenes gjerninger 15: 28, 29) Men like etter at operasjonen hadde begynt, ble det klart at Elenas sykdom ville få en dødelig utgang. Kreften hadde allerede spredt seg i hele kroppen hennes, og det var lite kirurgene kunne gjøre. Elena døde åtte dager etter at hun kom til Madrid.
Mari behøvde ikke å møte denne forferdelige situasjonen alene. To kristne eldste hadde for egen regning fulgt henne og hennes eldste sønn til Madrid, og de ble der til Elena døde. Mari forteller: «De hjalp meg til å fylle det uhyggelige tomrommet jeg følte inne i meg. Jeg kommer aldri til å glemme den støtten de gav meg. Deres åndelige og praktiske hjelp var uvurderlig. De var virkelig ’som et ly mot vinden’.» — Jesaja 32: 1, 2.
Jehova finner behag i at slike kjærlige hyrder tar seg så omsorgsfullt av hans sauer. (Ordspråkene 19: 17; 1. Peter 5: 2—4) Men det er ikke bare de eldste som har det privilegium å være til trøst for andre. Alle de kristne kommer sammen til møter for å få åndelig veiledning og «oppmuntre hverandre». (Hebreerne 10: 24, 25) Det å være til oppmuntring er uløselig knyttet til det kristne fellesskap.
Hva innebærer det å være til oppmuntring?
Akkurat som en vakker blomst visner når den ikke får vann, kan også mennesker — både i familien og i menigheten — begynne å henge med hodet av mangel på oppmuntring. På den annen side kan betimelig oppmuntring styrke dem som står overfor fristelser, sette mot i de nedtrykte og stimulere dem som tjener Gud trofast.
Det greske ordet som er oversatt med «oppmuntre», kan også bety trøste og formane. Det å oppmuntre noen betyr derfor ikke bare å si at de er flinke. Det kan også bety å yte praktisk og åndelig hjelp.
Det greske ordet som er oversatt med «oppmuntre», betyr faktisk rent bokstavelig å «kalle til ens side». Når vi arbeider side om side med våre åndelige brødre og søstre, kan vi straks tre støttende til hvis en av dem skulle bli trett eller snuble. (Forkynneren 4: 9, 10) Det er interessant å se at Jehovas folk skulle tjene ham «skulder ved skulder». (Sefanja 3: 9) Og apostelen Paulus kalte en bestemt kristen for «en ekte medarbeider under åket». (Filipperne 4: 3) Når vi trekker sammen under samme åk og tjener skulder ved skulder, blir byrden lettere, spesielt for dem som ikke er åndelig sterke. — Jevnfør Matteus 11: 29.
Noen som oppmuntret andre
Siden det er så viktig å oppmuntre andre, skal vi se på noen bibelske eksempler i denne forbindelse. Da Guds profet Moses nærmet seg slutten av livet, bestemte Jehova at Josva skulle være israelittenes leder. Dette var ingen lett oppgave, noe Moses selv var fullt klar over. (4. Mosebok 11: 14, 15) Jehova sa derfor til Moses: «Gi oppdraget til Josva, gjør ham modig og sterk.» — 5. Mosebok 3: 28.
I den tiden Israels dommere styrte, var Jeftas datter villig til å rette seg etter Jeftas høytidelige løfte ved å gi avkall på muligheten til å få mann og barn for heller å kunne tjene i Jehovas helligdom. Gikk hennes offer upåaktet hen? Nei, for i Dommerne 11: 40 (EN) heter det: «År for år [gikk] Israels døtre avsted for å prise Jeftas, gileadittens datter fire dager om året.» Slike besøk må ha virket svært oppmuntrende på den selvoppofrende datteren til Jefta.
Det å oppmuntre andre kan ofte kreve mot. Under apostelen Paulus’ første misjonsreise møtte han voldsom motstand i flere byer i Lilleasia. Han ble drevet ut av Antiokia, unngikk så vidt å bli henrettet i Ikonium og ble steinet og betraktet som død i Lystra. Men ikke lenge etterpå vendte Paulus og hans medarbeidere tilbake til disse byene og «styrket disiplenes sjeler og oppmuntret dem til å bli i troen og sa: ’Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler’». (Apostlenes gjerninger 14: 21, 22) Paulus var villig til å risikere livet for å oppmuntre disse nye disiplene.
Nye disipler er ikke de eneste kristne som trenger oppmuntring. Flere år senere var Paulus ute på en strevsom reise til Roma, hvor han skulle stilles for retten. Da han nærmet seg Roma, kan det godt være at han følte seg litt nedtrykt. Men da han kom til et sted 74 kilometer sørøst for byen, ble han lysere til sinns. Hvorfor? Fordi noen brødre fra Roma hadde kommet helt til Appius’ torg og De tre vertshus for å møte ham. «Da Paulus fikk se dem, takket han Gud og fattet mot.» (Apostlenes gjerninger 28: 15) Ved lignende anledninger kan bare det at vi er til stede, være til stor oppmuntring for våre medtroende.
Benytt anledninger som byr seg til å oppmuntre andre
Det byr seg faktisk mange anledninger til å oppmuntre andre. Har du satt pris på en god elevtale som er blitt holdt av en bror eller en søster på den teokratiske tjenesteskolen? Er du glad for at det er åndelig sterke tenåringer i menigheten? Har de eldres utholdenhet gjort inntrykk på deg? Har du beundret en av pionerene for hans eller hennes måte å bruke Bibelen på i tjenesten fra hus til hus? Da bør du komme med noen rosende ord og si noe oppmuntrende.
Oppmuntring spiller en viktig rolle både i familien og i menigheten. Det at foreldrene oppmuntrer barna sine, gjør det lettere for dem å oppdra barna «i Jehovas tukt og formaning». (Efeserne 6: 4) Det at de roser et barn for noe som er vel utført, og forklarer hvorfor det er bra, kan være til stor oppmuntring. I tenårene, når de unge utsettes for mange fristelser og for påtrykk av mange slag, er det viktig at de stadig blir oppmuntret.
Mangel på oppmuntring i barndommen kan være skadelig. En kristen eldste som heter Michael, er i dag ganske utadvendt, men han sier: «Det hendte aldri at far sa at noe jeg gjorde, var bra. Jeg vokste derfor opp uten selvtillit. . . . Selv om jeg nå er 50 år, setter jeg fremdeles pris på at mine venner sier at jeg fyller min oppgave som en eldste på en god måte. . . . Av egen erfaring har jeg lært hvor viktig det er å oppmuntre andre, og jeg anstrenger meg spesielt for å gjøre det.»
Hvem trenger oppmuntring?
Hardt arbeidende kristne eldste fortjener oppmuntring. Paulus skrev: «Nå anmoder vi dere, brødre, om å ha aktelse for dem som arbeider hardt blant dere og presiderer blant dere i Herren og formaner dere, og om i kjærlighet å vise dem langt mer enn vanlig omtanke på grunn av deres arbeid.» (1. Tessaloniker 5: 12, 13) Det er lett å ta de eldstes strev som en selvfølge. Men noen oppriktige anerkjennende og oppmuntrende ord kan gjøre det lettere for dem å bære sin byrde.
De blant oss som har det vanskelig, trenger også oppmuntring. «Tal trøstende til de nedtrykte sjeler, støtt de svake,» sier Bibelen. (1. Tessaloniker 5: 14) Blant dem som kanskje føler seg nedtrykt eller åndelig svake fra tid til annen, finner vi enslige foreldre, enker, tenåringer, eldre og uføre.
María er en kristen kvinne som plutselig ble forlatt av sin mann. Hun sier: «I likhet med Job ønsket jeg av og til å dø. [Job 14: 13] Men jeg holdt det gående, takket være den oppmuntringen jeg fikk. To eldste som jeg kjenner svært godt, brukte mange timer på å hjelpe meg til å innse hvor viktig det ville være å fortsette i heltidstjenesten. Og to forståelsesfulle søstre trøstet meg også og hørte tålmodig på meg når jeg betrodde dem mine problemer. Ved å benytte Bibelen hjalp de meg til å se på situasjonen fra Jehovas synspunkt. Jeg vet ikke hvor mange ganger vi leste Salme 55: 23, men jeg vet at jeg gradvis gjenvant min åndelige og følelsesmessige likevekt ved å følge oppfordringen i dette skriftstedet. Dette skjedde for 12 år siden, og jeg er glad for å kunne si at jeg har fortsatt i heltidstjenesten helt til nå. Jeg lever et rikt og lykkelig liv til tross for at jeg av og til har det vondt følelsesmessig sett. Jeg er overbevist om at det å få oppmuntring i en slik situasjon kan bety svært mye i et menneskes liv.»
Noen trenger oppmuntring fordi de har begått feil og nå strever med å rette på dem. Kanskje de har fått kjærlig tilrettevisning. (Ordspråkene 27: 6) De eldste som har gitt tilrettevisningen, kan være våkne for å rose når de ser at vedkommende følger den bibelske veiledningen. Deres oppmuntrende ord vil være til gagn på to måter — de vil både være en bekreftelse på deres kjærlighet til den som har feilet, så han ikke blir ’altfor bedrøvet’, og de vil minne ham om nytten av å følge veiledningen. — 2. Korinter 2: 7, 8.
En bestemt eldste begikk et alvorlig feiltrinn og mistet det privilegium å være tilsynsmann i menigheten. Han forteller: «Da det ble opplyst at jeg ikke lenger var eldste, tenkte jeg at brødrene ville føle seg uvel i mitt nærvær. Men de eldste holdt årsaken strengt konfidensiell og gjorde seg spesielle anstrengelser for å oppmuntre meg. Resten av menigheten viste meg også kjærlighet og vennskap, og det hjalp meg avgjort til å gjenvinne min åndelige sunnhet.»
Vær oppmuntrende
I vår travle hverdag er det lett å glemme at vi skal oppmuntre andre. Men tenk hvor ganglig det kan være! Det er to ting vi må huske for å kunne gi virkningsfull oppmuntring. For det første må vi tenke på hva vi skal si, så oppmuntringen har et bestemt innhold. For det andre bør vi søke en anledning til å nærme oss et menneske som fortjener ros eller trenger å bli styrket.
Jo oftere du gjør dette, desto lykkeligere vil du selv bli. Jesus har jo sagt: «Det er større lykke ved å gi enn ved å få.» (Apostlenes gjerninger 20: 35) Ved å oppmuntre andre vil du oppmuntre deg selv. Hvorfor ikke ha som mål å oppmuntre noen hver dag?