Guds hjord som er i deres varetekt’, ønsker å gjøre som Peter anbefalte, det vil si, de vil passe på at de ikke «rår som herrer over dem som er Guds arv». (1. Peter 5: 2, 3) I forbindelse med deres kjærlige gjerning kan det oppstå spørsmål om saker som det kan være delte meninger om. Kanskje er det skikk og bruk på et sted at den som leser avsnittene under Vakttårn-studiet, står mens han leser. Det er kanskje innarbeidet visse rutiner som følges når en gruppe kommer sammen for å utføre felttjeneste, eller under selve tjenesten. Men ville det være en ulykke om noen fulgte en litt annen framgangsmåte? Kjærlige tilsynsmenn vil gjerne at alt skal «skje sømmelig og med orden,» som Paulus sa da han omtalte de mirakuløse gaver. Sammenhengen viser imidlertid at det som først og fremst lå Paulus på hjerte, var «menighetens oppbyggelse». (1. Korinter 14: 12, 40) Han viste ingen tilbøyelighet til å lage en uendelig rekke regler, som om han først og fremst var opptatt av absolutt ensartethet eller fullstendig effektivitet. Han skrev: «Herren har gitt oss [myndighet] til å bygge dere opp og ikke til å bryte dere ned.» — 2. Korinter 10: 8.

23. Hvordan kan vi etterligne Paulus med hensyn til det å oppbygge andre?

²³ Paulus arbeidet utvilsomt for å oppbygge andre ved å snakke på en positiv og oppmuntrende måte. Han hadde ikke bare fellesskap med en liten vennekrets, men gjorde seg spesielle anstrengelser for å besøke mange brødre og søstre, både åndelig sterke og slike som hadde et spesielt behov for å bli oppbygd. Og han la vekt på kjærlighet — framfor regler — for «kjærligheten oppbygger». — 1. Korinter 8: 1.

Selskapelig samvær — gled deg over fordelene, unngå snarene

«Det beste et menneske kan gjøre er å spise og drikke og unne seg gode dager midt i alt sitt strev.» — FORKYNNEREN 2: 24.

1. Hvordan er Guds veiledning til hjelp for hans folk med hensyn til atspredelser og selskapelig samvær?

JEHOVAS veiledning gir hans tjenere mange fordeler. Dette gjelder også veiledning angående atspredelser og selskapelig samvær. Hans rettledning hjelper de kristne til å unngå ytterligheter i den ene eller den andre retningen. Noen religiøse som har et strengt syn på klesdrakt og atferd, betrakter nesten enhver fornøyelse som synd. På den annen side jager folk flest etter fornøyelser selv om disse fornøyelsene er i strid med Jehovas lover og prinsipper. — Romerne 1: 24—27; 13: 13, 14; Efeserne 4: 17—19.

2. Hvordan gav Gud på et tidlig tidspunkt uttrykk for sitt syn på det å glede seg?

² Men hvordan er det med Guds folk? Mange som begynner å studere Bibelen, blir overrasket over å få vite at Gud faktisk skapte menneskene med evnen til å glede seg over livet. Han gav våre første foreldre et arbeid å utføre — men ikke det deprimerende slitet som livet har bestått i for de fleste ufullkomne mennesker. (1. Mosebok 1: 28—30) Tenk på alle de sunne gleder det vil være mulig å oppnå for alle som lever i et jordisk paradis. Tenk hvilken glede de vil ha av å betrakte ville dyr som ikke utgjør noen trussel for dem, og en mengde forskjellige husdyr som de kan omgi seg med i det daglige liv. Og tenk på de gode måltidene de kan få fra «alle slags trær» som er «herlige å se på og gode å spise av». — 1. Mosebok 2: 9; Forkynneren 2: 24.

3—5. a) Hva skulle atspredelser tjene til? b) Hvorfor kan vi være sikker på at Gud ikke søkte å få israelittene fra å glede seg?

³ Slike beskjeftigelser kan faktisk betraktes som atspredelser, og formålet med atspredelser vil være det samme i paradiset som nå, nemlig å virke oppkvikkende og gi menneskene fornyet kraft til videre produktiv virksomhet (arbeid). Atspredelser og selskapelighet som har en slik virkning, er gagnlig. Betyr dette at sanne tilbedere kan gi rom for atspredelser og selskapelig samvær i livet sitt selv om de ennå ikke lever i paradiset? Ja. Oppslagsverket Insight on the Scriptures har følgende å si om atspredelser:

⁴ «Israelittenes fornøyelser og atspredelser har ingen fremtredende plass i Bibelens beretning. Men det framgår likevel at det ble ansett for å være både passende og ønskelig å more seg når det skjedde i harmoni med folkets religiøse prinsipper. De vanligste formene for atspredelse var å spille på musikkinstrumenter, synge, danse, samtale og arrangere visse leker. Det var også populært å framsette gåter og stille vanskelige spørsmål. — Dom. 14: 12.» — Bind 1, side 102.

⁵ Da David vendte tilbake etter en seier, feiret (hebraisk: sa·chaqʹ) hebraiske kvinner hjemkomsten med lutter og tamburiner. (1. Samuelsbok 18: 6, 7, NW) Det hebraiske ordet betyr egentlig «le», og noen oversettelser bruker uttrykket «lystige kvinner». (Byington, Rotherham, The New English Bible) Da paktkisten ble flyttet, skjedde dette: «David og hele Israels folk danset av all kraft for [Jehovas] åsyn, og de sang til toner fra lyrer og harper, trommer, bjeller og cymbler.» Mikal, Davids kone, hadde et ulikevektig syn på dette, for hun reiste innvendinger mot at David deltok i festlighetene. (2. Samuelsbok 6: 5, 14—20) Gud forutsa at de landflyktige som vendte tilbake fra Babylon, skulle få del i lignende glederike begivenheter. — Jeremia 30: 18, 19; 31: 4; jevnfør Salme 126: 2.

6. Hvordan er de kristne greske skrifter til hjelp for oss i vårt syn på atspredelser?

⁶ Vi bør også ha et likevektig syn på atspredelser og selskapelig samvær. Er vi for eksempel klar over at Jesus ikke var noen asket? Han tok seg tid til å delta i styrkende måltider. Han var for eksempel til stede ved den ’store mottagelsen’ som Levi holdt. Og når selvrettferdige mennesker kritiserte ham fordi han spiste og drakk, forkastet han deres synspunkter og holdninger. (Lukas 5: 29—31; 7: 33—36) Husk også at han både var til stede ved et bryllup og ytet sitt bidrag til festlighetene. (Johannes 2: 1—10) Jesu halvbror Judas nevner at de kristne hadde «kjærlighetsmåltider», tydeligvis måltider hvor trengende kunne spise og hygge seg med andre under avslappede forhold. — Judas 12.

Selskapelig samvær har sin tid og sitt sted

7. Hvordan oppfordrer Guds Ord til likevekt i synet på atspredelser?

⁷ Forkynneren 10: 19 omtaler det som positivt at «folk holder gjestebud for å more seg», og sier at «vinen gir glede i livet». Det tyder ikke på at selskapelighet i seg selv var galt eller ondt, gjør det vel? Men i den samme boken heter det også: «Alt har sin faste tid . . . en tid til å gråte, en til å le, en tid til å sørge, en til å danse.» (Forkynneren 3: 1, 4) Bibelen fordømmer altså ikke passende atspredelser, men den råder oss til å vise forsiktighet. Den råder oss blant annet til å passe tid og sted og måte når det gjelder selskapelig samvær. Den advarer oss også mot snarer som har vært så altfor alminnelige i forbindelse med store selskapelige sammenkomster. — 2. Timoteus 3: 4.

8, 9. Hvorfor bør den tiden vi lever i, og det oppdraget Gud har gitt oss, ha betydning for vårt syn på atspredelser?

⁸ Vi har vært inne på at de jødene som vendte tilbake fra Babylon — og som hadde mye hardt arbeid å utføre — kom sammen og hygget seg. Likevel hadde Jeremia tidligere sagt at han ikke hadde ’sittet og moret seg i lag med lystige menn’. (Jeremia 15: 17) Gud hadde satt ham til å overbringe et budskap om en nær forestående straff, og det var ikke den rette tid for ham til å more seg.

⁹ De kristne i vår tid er satt til å forkynne et håpets budskap fra Gud i tillegg til at de skal kunngjøre Guds dommer over Satans onde tingenes ordning. (Jesaja 61: 1—3; Apostlenes gjerninger 17: 30, 31) Det skulle derfor være klart at vi ikke bør la selskapelighet få noen fremtredende plass i livet vårt. For å illustrere dette kan vi tenke på at vi bruker en liten klype salt eller krydder for å framheve den gode smaken i maten. Ville du pøse på salt eller krydder i så store mengder at matens egen smak kom helt i bakgrunnen? Sikkert ikke. Det vi først og fremst bør være opptatt av ifølge Jesu ord i Johannes 4: 34 og Matteus 6: 33 — det som bør være vår egentlige mat — bør være å gjøre Guds vilje. Atspredelser blir da som krydder. De bør forfriske og bygge opp, ikke utmatte eller ta overhånd.

10. Hvorfor bør vi alle tenke over hvor mye tid vi bruker på atspredelser?

¹⁰ Men stans opp og tenk: Vil ikke folk flest si at den tid og oppmerksomhet de ofrer på selskapelighet, ligger på et rimelig nivå? Hvis de mente noe annet, ville de ha foretatt visse justeringer. Viser ikke dette at vi alle bør ta oss tid til å foreta en alvorlig og oppriktig vurdering av hvor stor del av livet vårt som egentlig går med til atspredelser og selskapelighet? Kan slik beskjeftigelse etter hvert og umerkelig ha kommet til å innta en ganske dominerende plass? Er det for eksempel slik at vi automatisk setter på fjernsynet når vi kommer hjem? Har vi fått for vane å sette av nokså mye tid til atspredelser hver uke, for eksempel hver fredagskveld eller lørdagskveld? Ville vi føle skuffelse hvis denne kvelden kom og vi var hjemme uten at vi hadde planlagt noen atspredelse? Og to spørsmål til: Hvis vi har vært i selskap, er det da slik at vi dagen etter er utkjørt fordi vi har vært for lenge oppe, eller fordi vi har reist langt, slik at vi kanskje ikke orker å delta i den kristne tjeneste eller å gjøre et godt dagsverk for vår arbeidsgiver? Hvis dette av og til eller ofte blir resultatet av våre atspredelser, kan vi da egentlig si at vi morer oss på en tilbørlig og likevektig måte? — Jevnfør Ordspråkene 26: 17—19.

11. Hvorfor er det på sin plass å tenke over hva slags atspredelser vi søker?

¹¹ Det kan også være bra for oss å tenke over hva slags atspredelser vi søker. Det at vi er Guds tjenere, er ingen garanti for at våre atspredelser er tilbørlige. Tenk over hva apostelen Peter skrev til salvede kristne: «Det er nok at dere i den tiden som er gått, har gjort nasjonenes vilje, da dere vandret i løsaktige gjerninger, lyster, overdreven nytelse av vin, vill festing, drikkelag og lovstridig avgudsdyrkelse.» (1. Peter 4: 3) Dette betyr ikke at han rettet en anklagende pekefinger mot dem og beskyldte sine brødre for å etterligne dem som var i verden. Men nå som den gang er det viktig at de kristne er våkne, for man kan lett bli innviklet i skadelige atspredelser. — 1. Peter 1: 2; 2: 1; 4: 7; 2. Peter 2: 13.

Vær på vakt mot snarer

12. Hva slags snarer rettes søkelyset mot i 1. Peter 4: 3?

¹² Hva slags snarer bør vi være på vakt mot? Peter nevnte «overdreven nytelse av vin, vill festing, drikkelag». En tysk kommentator forklarer at de greske ordene som er brukt her, «hovedsakelig ble anvendt om det å drikke sammen med andre ved et festmåltid». En sveitsisk professor skriver at en slik atferd var vanlig på den tiden: «Beskrivelsen må gjelde organiserte sammenkomster eller til og med veritable klubber hvor de omtalte skammelige aktivitetene fant sted.»

13. Hvordan har bruken av alkohol ved selskapelige sammenkomster vært en snare? (Jesaja 5: 11, 12)

¹³ Det at det blir servert alkohol i store selskaper, er blitt en snare for mange. Det er ikke så å forstå at Bibelen forbyr måteholden bruk av alkoholholdige drikker, for det gjør den ikke. Dette framgår blant annet av at Jesus laget vin ved en bryllupsfest i Kana. Det kan ikke ha vært noen der som drakk for mye, for Jesus ville da ha fulgt Guds formaning om å unnlate å være blant folk som drikker til overmål. (Ordspråkene 23: 20, 21) Men tenk på følgende detalj i denne beretningen: Festens leder sa at ved andre fester ble den gode vinen satt fram først, og ’når folk var blitt beruset, ble den ringere vinen’ servert. (Johannes 2: 10) Det var altså vanlig at jøder ble beruset ved brylluper hvor alle hadde adgang til vin i rikelige mengder.

14. Hvordan kan en kristen vert treffe forholdsregler for å unngå den snaren som alkoholholdige drikker kan utgjøre?

¹⁴ Noen kristne vertsfolk har derfor bestemt at de bare vil servere vin, øl og andre alkoholholdige drikker hvis de personlig kan ha tilsyn med hva deres gjester får å drikke eller konsumerer. Hvis en gruppe er større enn at verten selv kan ha et direkte overblikk, slik som tilfellet var med de ovennevnte jødiske bryllupene, kan alkohol i rikelige mengder utgjøre en farlig snare. En av de tilstedeværende kan kanskje ha kjempet seg ut av et alkoholproblem. Du forstår sikkert at en fri og ubegrenset adgang til alkohol kan friste ham til å drikke for mye og ødelegge festen for alle. En tilsynsmann og far i Tyskland bemerket at hans familie har stor glede av å ha selskapelig samvær med medtroende. Men han tilføyde at mulighetene for at det skal oppstå problemer, avgjort er større når det er lett adgang til øl.

15. Hvordan er det mulig å oppnå at alt går riktig for seg ved et selskapelig samvær?

¹⁵ Ved bryllupet i Kana var det en ’festleder’. (Johannes 2: 8) Dette betyr ikke at en familie behøver å utnevne en festleder når de inviterer gjester hjem til seg for å spise eller hygge seg sammen. Det vil være vertens ansvar å føre tilsyn med det som foregår. Men enten en gruppe består av bare to familier eller er noe større, bør det være klart at en eller annen har ansvaret for det som skjer. Mange foreldre undersøker hvordan det forholder seg med dette når deres sønn eller datter blir innbudt til et selskapelig samvær. De tar kontakt med verten for å spørre om hvem som skal ha tilsynet med hele tilstelningen og blant annet være til stede helt til festen er slutt. Mange kristne foreldre har innrettet seg slik at de har kunnet være til stede selv, så både eldre og yngre har kunnet hygge seg sammen.

16. Hva er det riktig å ta hensyn til når det gjelder antall gjester i et selskap?

¹⁶ I et brev fra Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Canada heter det: «Når det gjelder oppfordringen til å begrense antall til stede ved selskapelige sammenkomster, har noen av de eldste oppfattet det slik at det er i strid med denne veiledningen å ha store bryllupsmottagelser. De har trukket den slutning at når vi blir rådet til å sørge for at våre selskapelige sammenkomster er små og oversiktlige, så ville det være galt å samle 200 eller 300 mennesker til en bryllupsmottagelse.»a Det er bedre å legge avgjørende vekt på passende tilsyn, uansett antall til stede, enn å være overdrevent opptatt av hvor stort en personlig mener et selskap kan være. Det later til at det var ganske mange mennesker til stede ved bryllupet i Kana, i betraktning av det kvantum vin Jesus skaffet til veie, men tilsynet med gjestene var tydeligvis som det burde være. Slik var det ikke ved enkelte andre fester på den tiden, og det at de var store, kan ha vært en faktor som medførte utilstrekkelig oversikt. Jo større et selskap er, desto større er utfordringen, for ved større selskaper kan svake personer med tilbøyeligheter til løssloppenhet lettere gjøre seg bemerket. Ved selskaper hvor ingen fører tilsyn, kan de sette i gang tvilsomme aktiviteter. — 1. Korinter 10: 6—8.

17. Hvordan kan man legge kristen likevekt for dagen under planleggingen av et selskap?

¹⁷ Godt tilsyn med et selskapelig samvær beror blant annet på planleggingen og forberedelsene. Dette krever ikke at man finner på en oppsiktsvekkende ramme om festen for at den skal bli enestående og minneverdig. Da ville den bli en etterligning av verdslige selskaper, som kostymeball eller maskerader. Kan du forestille deg at trofaste israelitter i det lovte land ville planlegge et selskap hvor alle skulle kle seg som hedningene i Egypt eller et annet land? Ville de planlegge sensuelle danser eller opphissende musikk som kanskje var populær blant hedningene? Da de var ved Sinai berg, ble de forført av musikk og dans av et slag som kanskje var alminnelig på den tiden og populær i Egypt. Vi vet hvordan Gud og hans modne tjener Moses betraktet den underholdningen. (2. Mosebok 32: 5, 6, 17—19) En som er vert, eller som fører tilsyn med en selskapelig sammenkomst, bør derfor overveie om det skal være sang og dans, og i så fall forvisse seg om at sangen og dansen harmonerer med kristne prinsipper. — 2. Korinter 6: 3.

18, 19. Hva kan vi lære av beretningen om at Jesus ble innbudt til et bryllup, og hvordan kan vi anvende det vi lærer?

¹⁸ Husk også at ’Jesus og hans disipler var innbudt til bryllupsfesten’. (Johannes 2: 2) En enslig kristen eller en familie kan naturligvis gå og besøke andre for å ha et hyggelig og oppbyggende samvær. Men når det gjelder et planlagt selskap, viser erfaringen at det å bestemme gjestelisten på forhånd, bidrar til å hindre at det oppstår problemer. En eldste i Tennessee i USA som har oppfostret sønner og døtre som er i heltidstjenesten, framhevet betydningen av dette. Før han og hans kone tok imot en innbydelse eller gav barna sine tillatelse til å gjøre det, tok han kontakt med verten for å forvisse seg om at det var bestemt på forhånd hvem som skulle være til stede. Hans familie ble vernet mot snarer som noen er blitt fanget i ved sammenkomster som har vært åpne for alle, enten det nå har vært måltider, utflukter eller mosjon, for eksempel ballspill.

¹⁹ Jesus frarådet det å invitere bare slektninger, gamle venner, jevnaldrende eller økonomisk likestilte til selskaper. (Lukas 14: 12—14; jevnfør Job 31: 16—19; Apostlenes gjerninger 20: 7—9.) Hvis du viser omtanke når du velger ut hvem du skal invitere, er det lettere å inkludere kristne i forskjellige aldere og i forskjellige livssituasjoner. (Romerne 12: 13; Hebreerne 13: 2) Noen av dem kan kanskje være åndelig svake eller nye som kan ha gagn av å være sammen med modne kristne. — Ordspråkene 27: 17.

Atspredelser og selskapelighet innen rimelige grenser

20, 21. Hvorfor kan det være på sin plass at vi lar atspredelser inngå i vårt liv?

²⁰ Som gudfryktige mennesker bør vi overveie de atspredelsene vi søker, og passe på at de er tilbørlige, og at vi viser likevekt med hensyn til hvor mye tid vi benytter til slikt. (Efeserne 2: 1—4; 5: 15—20) Den mannen som under Guds inspirasjon skrev Forkynneren, var av denne oppfatning: «Jeg har lovprist gleden, for det fins ingen annen lykke for menneskene her under solen enn å spise og drikke og være glad. Dette kan følge dem under strevet i den tiden Gud lar dem leve under solen.» (Forkynneren 8: 15) Når vi viser likevekt, kan slike gleder forfriske kroppen og danne en motvekt mot de problemer og bekymringer som er vanlige i den nåværende tingenes ordning.

²¹ Vi kan belyse dette ved å sitere fra et brev som en østerriksk pioner skrev til en gammel venninne: «Vi hadde en riktig hyggelig tur forleden dag. Vi var omkring 50 som drog til en liten sjø i nærheten av Ferlach. Bror B— kjørte først i sin varebil og hadde med seg tre griller, bord og klappstoler og til og med et bordtennisbord. Det var høy stemning. Én søster hadde med seg trekkspill, og det ble sunget en god del Rikets sanger. Alle brødrene, både unge og gamle, gledet seg over fellesskapet.» Hun hadde gode minner fra en utflukt hvor tilsynet var godt, og hvor det ikke fantes snarer i form av overdreven drikking og løsaktig oppførsel. — Jakob 3: 17, 18.

22. Hvilken advarsel bør vi hele tiden ta alvorlig når vi deltar i selskapeligheter?

²² Paulus oppfordret oss til å være forsiktige og ikke gi etter for det ufullkomne kjødets begjær. Vi må ikke legge planer som kan føre til at vi blir utsatt for fristelser. (Romerne 13: 11—14) Dette gjelder blant annet når vi planlegger selskapelig samvær. Når vi anvender hans råd ved slikt samvær, vil vi kunne unngå forhold som har ført til at noen har lidd åndelig skibbrudd. (Lukas 21: 34—36; 1. Timoteus 1: 19) Vi vil heller være kloke og velge sunne atspredelser som vil hjelpe oss til å ta vare på vårt forhold til Gud. Da kan vi ha gagn av den slags selskapelig samvær som kan bli betraktet som en av Guds gode gaver. — Forkynneren 5: 18.

[Fotnote]

Hva har vi lært?

◻ Hvilken likevektig holdning til atspredelser og selskapelig samvær gir Bibelen uttrykk for?

◻ Hvorfor bør vi tenke over hva slags atspredelser vi søker, og hvor mye tid vi bruker til dette?

◻ Hva kan en kristen vert gjøre for å beskytte seg selv og andre mot snarer?

◻ Hvilket utbytte kan kristne ha av passende atspredelser hvis de viser likevekt i dette spørsmålet?

[Bilde på side 18]

En vert eller en som leder et selskapelig samvær, har ansvaret for å påse at gjestene ikke fanges i snarer