Bevar følelsen av at det haster
HVA kan hjelpe oss til å fortsette å tjene Jehova helhjertet? Noe som helt sikkert kan hjelpe oss til det, er å ha en oppriktig følelse av at det haster, solid forankret i hjertet. Å tjene Gud av hele sin sjel vil si å tjene ham med hele seg. Det krever at vi i oppriktig, ubetinget lydighet gjør alt han ber oss om å gjøre.
Profeten Moses understreket hvor nødvendig dette er, da han formante nasjonen Israel: «Du skal elske [Jehova] din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt.» (5. Mosebok 6: 5) Mange hundre år senere gjentok Kristus Jesus dette påbudet. Han sa: «Du skal elske Jehova din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn.» (Matteus 22: 37) Apostelen Paulus hentydet til det samme kravet da han sa til efeserne at de skulle ’gjøre Guds vilje av hele sin sjel’, og da han gav kolosserne formaningen: «Hva dere enn gjør, så arbeid med det av hele deres sjel, som for Jehova og ikke for mennesker.» — Efeserne 6: 6; Kolosserne 3: 23.
Det er imidlertid vanskelig å tjene Gud av hele sitt hjerte og hele sin sjel hvis man ikke innerst inne føler at tjenesten er presserende, eller hvis denne følelsen er i ferd med å avta. Vi lever nå i en tid da tjenesten for Gud er mer presserende enn noen gang tidligere i historien.
Perioder da det virkelig hastet
I førkristen tid var det flere perioder da det var nødvendig å handle raskt og besluttsomt. På Noahs tid og i tiden like før ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra hadde Guds tjenere det virkelig travelt. (2. Peter 2: 5, 6; Judas 7) Årene før vannflommen må ha vært en tid med hektisk aktivitet. Selv om Noah og hans familie ikke visste nøyaktig når vannflommen skulle komme, hadde de en gudsfrykt som sikret at de ikke somlet. — Hebreerne 11: 7.
Da Sodoma og Gomorra skulle ødelegges, «skyndte englene på Lot» og sa: «Fly for livet!» (1. Mosebok 19: 15, 17) Ja, også denne gangen bidrog en følelse av at man måtte skynde seg, til at rettferdige mennesker berget livet. Flere hundre år senere fikk jøder som var i fangenskap i Babylon, den inntrengende oppfordringen: «Bryt opp, dra bort fra Babylon! Rør ikke ved noe urent! Gå ut av byen!» (Jesaja 52: 11) I år 537 f.v.t. var det omkring 200 000 landflyktige israelitter som forlot Babylon i hast i lydighet mot den presserende profetiske befalingen.
I alle disse tilfellene utførte de som var klar over at det hastet, og som holdt fast ved en slik overbevisning, helhjertet tjeneste for Jehova Gud.
I den kristne æra
Også gjennom hele De kristne greske skrifter blir behovet for å tjene Gud med en følelse av at det haster, understreket gjentatte ganger. «Vær aktpågivende», «våk», «hold dere derfor våkne», ’vis dere rede’ — alt dette er uttrykk som Kristus Jesus brukte for å inngi sine etterfølgere en slik følelse. (Matteus 24: 42—44; Markus 13: 32—37) De illustrasjonene han fortalte om de ti jomfruer, om den onde slaven, om talentene og om hyrden som skiller sauene fra geitene, skaper også forventning og framkaller en følelse av at det haster. — Matteus 25: 1, 14, 15, 32, 33.
Jesus nøyde seg ikke med å snakke om at det hastet; han underbygde også det han sa, ved selv å være travelt opptatt i tjenesten. En gang sa han til en folkemengde som forsøkte å holde ham tilbake: «Også for andre byer må jeg forkynne det gode budskap om Guds rike, for det er dette jeg er utsendt for.» (Lukas 4: 42, 43) I tillegg oppfordret han disiplene sine til å be høstens Herre om å sende arbeidere ut til sin høst, fordi «høsten er stor, men arbeiderne få». (Matteus 9: 37, 38) En slik anmodning til Gud i bønn er virkelig et uttrykk for at man er klar over at forkynnelsesarbeidet er presserende.
Var følelsen av at det hastet, malplassert?
Noen stiller kanskje det logiske spørsmålet: Hvorfor skulle man ha en følelse av at det hastet, på den tiden, da den forutsagte ’store trengsel’ lå mange hundre år fram i tiden? — Matteus 24: 21.
Vi kan være forvisset om at dette ikke bare var et knep Jesus benyttet for å holde sine etterfølgere travelt opptatt i forkynnelses- og undervisningsarbeidet. Nei, det var hans kjærlighet til disiplene og hans fullkomne forståelse av Jehovas syn på tiden som var grunnlaget for den veiledningen han gav. Ja, Kristus Jesus visste at det var nødvendig å betrakte tjenesten som presserende for å kunne utføre det Jehova Gud vil ha utført i forbindelse med sin hensikt. Dessuten var han klar over at det ville være bra for disiplenes egen åndelighet at de bevarte en slik innstilling fram til hans gjenkomst.
Jesus Kristus hadde tydelig vist at det skulle bli avlagt et verdensomfattende vitnesbyrd, og at det skulle skje i løpet av en begrenset tidsperiode. (Matteus 24: 14; Markus 13: 10) De forskjellige stadiene i dette oppdraget, trinn for trinn, skulle først bli åpenbart etter hvert som arbeidet skred fram. Men for å få gjennomført hvert enkelt trinn måtte disiplene forstå at arbeidet var presserende. Jesus viste hvordan oppdraget skulle skride fram, da han sa: «Dere skal være vitner om meg både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og til den fjerneste del av jorden.» (Apostlenes gjerninger 1: 8) Det er slik arbeidet har gått framover, helt fram til vår tid. Det har ført til visse overraskelser for Guds tjenere underveis, og til tider har det vært nødvendig å justere forståelsen.
Det at de kristne har forstått at arbeidet er presserende, har fremmet Jehovas hensikt. Det har hjulpet Kristi disipler til å utføre sitt oppdrag i samsvar med Jehovas ufeilbarlige tidsskjema. Når vi nå ser tilbake på de nesten 2000 årene som har gått, forstår vi derfor Jehova Guds tidsskjema bedre.
Fordi disiplene forstod at arbeidet var presserende, fikk de avlagt et grundig vitnesbyrd i Jerusalem, Judea og Samaria og til jøder som var spredt omkring, før år 36, da Guds spesielle gunst mot Israel opphørte. (Daniel 9: 27; Apostlenes gjerninger 2: 46, 47) Og en følelse av at det hastet, tilskyndte den første kristne menighet til å gi alle jøder en klar og entydig advarsel om at den jødiske tingenes ordning snart skulle ende. (Lukas 19: 43, 44; Kolosserne 1: 5, 6, 23) Etter år 70, da den jødiske tingenes ordning overraskende virkelig endte, bidrog forståelsen av at arbeidet hastet, til at de kristne i det første århundre rakk å forkynne håpet om himmelsk liv for mange før det forutsagte frafallet innhyllet verden i et dødelig mørke. (2. Tessaloniker 2: 3; 2. Timoteus 4: 2) I løpet av århundrene under den mørke middelalder var det noen få, hvetelignende kristne som holdt håpet om Riket levende, slik Kristus Jesus hadde forutsagt. (Matteus 13: 28—30) Så, til sin fastsatte tid, lot Jehova det framstå en livskraftig menighet i moderne tid, som lot seg anspore av hans presserende domsbudskap til alle som tilhører den siste generasjonen i denne tingenes ordning. — Matteus 24: 34.
I likhet med profeten Daniel i gammel tid skulle Jehovas trofaste vitner i nyere tid aldri våge å stille seg skeptisk til det Jehova gjør, og spørre ham: «Hva er det du gjør?» (Daniel 4: 35) De har tillit til at Jehova vet nøyaktig hva som er nødvendig for at hans arbeid skal bli utført til fastsatt tid. I stedet for å sette spørsmålstegn ved Jehovas måte å gjøre tingene på er de glade for at Jehova har gitt dem muligheten til å samarbeide med ham i denne avgjørende tiden. — 1. Korinter 3: 9.
Ytterligere oppmuntring til travel tjeneste
Noe som gir oss enda en grunn til å være travelt opptatt i tjenesten, er at det er umulig for oss å vite akkurat dagen og timen for når den store trengsel plutselig bryter ut. Kristus Jesus sa rett ut at ingen på jorden kjenner den forutbestemte dag og time da dette skal skje. (Matteus 24: 36) En annen gang sa han til sine forventningsfulle apostler: «Det tilkommer ikke dere å få kunnskap om de tider eller tidsperioder som Faderen har lagt inn under sin egen myndighet.» (Apostlenes gjerninger 1: 7) Ja, utfallet er klart, men det er rett og slett ikke vår sak å kjenne til alle detaljer.
Apostelen Paulus hadde den rette innstillingen til dette. Kanskje hadde han Jesu ord i tankene da han skrev til tessalonikerne om Kristi nærvær: «Men med hensyn til tidene og tidsperiodene, brødre, har dere ikke behov for at det blir skrevet noe til dere.» (1. Tessaloniker 5: 1) Han skrev dette brevet rundt 17 år etter at Jesus hadde sagt: «Dere skal være vitner om meg . . . til den fjerneste del av jorden.» (Apostlenes gjerninger 1: 8) På det tidspunktet kunne ikke Paulus skrive noe mer, for det var ikke blitt åpenbart mer. Likevel kunne de kristne være forvisset om at Jehovas dag skulle komme «som en tyv om natten», mens de fremdeles var travelt opptatt med å forkynne. — 1. Tessaloniker 5: 2.
Det er nok usannsynlig at kristne i det første århundre som hadde disse ordene i tankene, trodde at Jehovas dag lå flere hundre år inn i framtiden. De kjente riktignok til Jesu lignelser om kongen som reiste til et land langt borte, og om mannen som reiste utenlands. De visste også at Jesus hadde sagt i disse lignelsene at kongen «omsider» skulle komme tilbake, og at mannen skulle vende tilbake «lang tid etter». Men de lurte utvilsomt på hva «omsider» og «lang tid etter» ville si. Skulle det gå ti år? Tjue år? Femti år? Eller skulle det gå enda lengre tid? (Lukas 19: 12, 15; Matteus 25: 14, 19) Hele tiden hadde de nok Jesu ord i tankene: «Hold dere rede, dere også, for Menneskesønnen kommer i en time da dere ikke holder det for sannsynlig.» — Lukas 12: 40.
Gagnlig virkning
Ja, en gudgitt følelse av at det hastet, virket meget ansporende på de kristne i det første århundre. Den hjalp dem til å holde seg travelt opptatt i det maktpåliggende forkynnelses- og undervisningsarbeidet. Denne innstillingen virker også ansporende på oss i vår tid, og det på flere måter. Den forhindrer at vi blir likegyldige eller «trette av å gjøre det gode». (Galaterne 6: 9, NO) Den beskytter oss mot å engasjere oss for mye i verden og mot dens snikende materialisme. Den hjelper oss til å fokusere på «det virkelige liv». (1. Timoteus 6: 19) Herren Jesus sa at hans disipler skulle være som «sauer blant ulver», og han var klar over at vi trenger besluttsomhet og årvåkenhet for å kunne seire over verden. Ja, vår kristne overbevisning om at arbeidet haster, har vært til beskyttelse for oss. — Matteus 10: 16.
I sin uendelige visdom har Jehova Gud alltid gitt sine tjenere nok opplysninger til at de har kunnet bevare en sterk overbevisning om dette. Han har på en vennlig måte forsikret oss om at vi lever i «de siste dager» av denne fordervede tingenes ordning. (2. Timoteus 3: 1) Vi blir hele tiden minnet om at vi må skinne som lysspredere helt til den generasjon vi tilhører, forsvinner i den store trengsel, som når sitt klimaks i Har-Magedon. — Filipperne 2: 15; Åpenbaringen 7: 14; 16: 14, 16.
En gudgitt følelse av at det haster, hører med til det å tjene Jehova av hele sin sjel. Den hjelper Guds tjenere til å parere og forpurre Djevelens forsøk på å få dem til å «bli trette og gi opp i [sine] sjeler». (Hebreerne 12: 3) Det er en helhjertet gudhengivenhet som vil få Jehovas tjenere til å være lydige mot ham i all evighet, men nå i tiden før Harmageddon utgjør en dyp, ekte følelse av at det haster, en viktig del av vår helhjertete gudhengivenhet.
Måtte vår Gud, Jehova, hjelpe oss alle til å bevare en følelse av at det haster, mens vi fortsetter å si med apostelen Johannes: «Amen! Kom, Herre Jesus.» — Åpenbaringen 22: 20.