Hvorfor bør vi gi til Jehova?
MENS solen skinte ubarmhjertig ned på den lille byen Sarefat i Sidon, bøyde en enke seg ned for å plukke opp noen kvister. Hun skulle tenne opp bål, slik at hun kunne lage seg et enkelt måltid — sannsynligvis det siste måltidet hun og den unge sønnen hennes ville komme til å spise. Hun hadde kjempet for å holde seg og sønnen i live under en lang tørke og hungersnød, men nå hadde det hele kommet til en sørgelig ende. De sultet.
En mann nærmet seg. Han het Elia, og enken så snart at han var en profet for Jehova. Det virker som om hun hadde hørt om Jehova Gud. Jehova var forskjellig fra Ba’al, som ble tilbedt på en grusom og pervers måte i hennes land, Sidon. Så da Elia spurte henne om å få litt vann, ville hun gjerne hjelpe. Hun tenkte kanskje at det ville behage Jehova om hun gjorde det. (Matteus 10: 41, 42) Men så spurte Elia om noe mer — om litt mat. Hun sa at hun bare hadde nok mat til et siste måltid. Men Elia gav seg ikke og forsikret henne om at Jehova ville sørge for mat til henne på mirakuløst vis inntil tørken var over. Hva gjorde hun? Bibelen forteller: «Da gikk hun av sted og gjorde etter Elias ord.» (1. Kongebok 17: 10—15) Disse enkle ordene beskriver en stor trosgjerning — faktisk så stor at Jesus Kristus priste denne enken nesten tusen år senere. — Lukas 4: 25, 26.
Men det kan virke underlig at Jehova bad om så mye fra en kvinne som hadde så lite. Det er særlig tilfellet når vi tenker over en bønn som en gang ble bedt av en svært framstående mann. Kong Davids innsamling av bidrag til sin sønn Salomos arbeid med å bygge templet ansporet til stor gavmildhet. I vår tid ville de gavene som ble gitt, ha vært verd mange milliarder kroner. David sa likevel i bønn til Jehova: «Hvem er jeg, og hvem er mitt folk, så vi skulle ha nok kraft til å gi slike frivillige offergaver? For alt kommer fra deg, og det er fra din hånd vi har gitt deg det.» (1. Krønikebok 29: 14) Som David sa, tilhører alt Jehova. Så når vi gir for å fremme den rene tilbedelse, gir vi simpelthen tilbake til Jehova noe som allerede er hans. (Salme 50: 10) Derfor oppstår spørsmålet: Hvorfor vil egentlig Jehova at vi skal gi i det hele tatt?
En viktig side ved den sanne tilbedelse
Det enkleste svaret er at Jehova helt fra tidenes morgen har sett på det å gi som en viktig side ved den rene tilbedelse. Den trofaste Abel ofret noe av sin dyrebare buskap til Jehova. Patriarkene Noah, Abraham, Isak, Jakob og Job frambar lignende ofre. — 1. Mosebok 4: 4; 8: 20; 12: 7; 26: 25; 31: 54; Job 1: 5.
Moseloven gav påbud om at man skulle gi bidrag til Jehova, og den fastsatte også hvordan dette skulle gjøres. Alle israelitter måtte for eksempel gi tiende, en tiendedel av hele avlingen og av tilveksten i buskapen. (4. Mosebok 18: 25—28) Andre bidrag var ikke like strengt regulert. Hver israelitt måtte for eksempel gi Jehova førstegrøden av buskapen og avlingen sin. (2. Mosebok 22: 29, 30; 23: 19) Men Loven lot det være opp til hver enkelt å avgjøre hvor mye av førstegrøden han skulle gi, så lenge han gav av det beste han hadde. Loven omtalte også takkofre og løfteofre, som var helt frivillige. (3. Mosebok 7: 15, 16) Jehova oppfordret sitt folk til å gi i forhold til de velsignelsene han hadde gitt dem. (5. Mosebok 16: 17) Hver enkelt gav etter som hva hans hjerte tilskyndte ham til, slik tilfellet hadde vært i forbindelse med byggingen av tabernaklet og senere templet. (2. Mosebok 35: 21; 1. Krønikebok 29: 9) Slike frivillige bidrag var utvilsomt til stor glede for Jehova.
Under «Kristi lov» skulle alle bidrag være frivillige. (Galaterne 6: 2; 2. Korinter 9: 7) Det betydde ikke at Kristi etterfølgere sluttet å gi eller gav mindre. Tvert imot! Da Jesus og hans apostler forkynte i Israel, fulgte en gruppe kvinner dem og tjente dem med de ting de eide. (Lukas 8: 1—3) Apostelen Paulus mottok likeledes gaver til støtte for sin misjonærtjeneste, og han oppfordret på sin side enkelte menigheter til å gi andre hjelp i nødssituasjoner. (2. Korinter 8: 14; Filipperne 1: 3—5) Det styrende råd i Jerusalem gav ansvarsbevisste menn i oppdrag å se til at de bidragene som kom inn, ble fordelt blant de trengende. (Apostlenes gjerninger 6: 2—4) De første kristne betraktet det tydeligvis som et privilegium å kunne støtte den rene tilbedelse på en slik måte.
Men vi undres kanskje likevel på hvorfor Jehova ser på det å gi som en side ved tilbedelsen av ham. Tenk over fire grunner.
Hvorfor vi gir
Jehova har for det første gjort dette til en del av den sanne tilbedelse fordi det er godt for oss å gi. Det understreker vår verdsettelse av Guds godhet. Hvis et barn for eksempel kjøper eller lager en presang til sine foreldre, blir de gjerne svært glade. Hvorfor det? Dekker gaven et presserende behov som foreldrene ellers ikke ville ha klart å dekke? Sannsynligvis ikke. Nei, foreldrene blir i stedet glade for å se at barnet er i ferd med å utvikle en takknemlig og gavmild ånd. Det er av lignende grunner Jehova oppfordrer oss til å gi og blir glad når vi gjør det. Det er slik vi viser ham at vi virkelig verdsetter hans grenseløse godhet og gavmildhet overfor oss. Han er den som gir «enhver god gave og enhver fullkommen gave», så vi vil aldri slippe opp for grunner til å takke ham. (Jakob 1: 17) Og framfor alt gav Jehova sin egen, elskede Sønn og tillot at han døde, slik at vi kan leve evig. (Johannes 3: 16) Kan vi noen gang få takket ham nok?
Hvis vi gjør det til en vane å gi, vil vi for det andre lære å etterligne Jehova og hans Sønn, Jesus Kristus, på en svært betydningsfull måte. Jehova gir noe hele tiden; han er gavmild til enhver tid. Som Bibelen sier, har han gitt oss «liv og ånde og alle ting». (Apostlenes gjerninger 17: 25) Vi kan med rette takke ham for hvert åndedrag vi trekker, hver bit av den maten vi spiser, og hvert eneste lykkelige og tilfredsstillende øyeblikk i livet. (Apostlenes gjerninger 14: 17) Jesus viste i likhet med sin Far en gavmild ånd. Han gav rikelig av seg selv. Visste du at når Jesus utførte mirakler, så kostet det ham noe? Bibelen forteller mer enn én gang at «det gikk kraft ut fra ham» når han helbredet syke. (Lukas 6: 19; 8: 45, 46) Jesus var så gavmild at han til og med utøste sin egen sjel, gav sitt liv, og døde. — Jesaja 53: 12.
Så når vi gir, enten av vår tid, våre krefter eller våre eiendeler, etterligner vi Jehova og gleder hans hjerte. (Ordspråkene 27: 11; Efeserne 5: 1) Vi følger også det fullkomne eksempel som Jesus Kristus etterlot oss. — 1. Peter 2: 21.
For det tredje vil våre bidrag dekke reelle og viktige behov. Det er sant at Jehova lett kunne ha dekket behovene i forbindelse med Rikets sak uten vår hjelp, akkurat som han kunne ha ordnet det slik at steinene ropte, i stedet for å bruke oss til å forkynne Ordet. (Lukas 19: 40) Men han har valgt å hedre oss med disse privilegiene. Så når vi gir av våre ressurser for å fremme Guds rikes interesser, har vi den store tilfredsstillelse å vite at vi virkelig spiller en rolle i det viktigste arbeidet som finner sted i denne verden. — Matteus 24: 14.
Det er neppe nødvendig å fortelle at det trengs penger for å finansiere Jehovas vitners verdensomfattende virksomhet. I løpet av tjenesteåret 1995 brukte Selskapet nesten 60 millioner dollar [omkring 390 millioner kroner] bare til å dekke behovene til spesialpionerer, misjonærer og reisende tilsynsmenn i deres tildelte oppgaver. Dette er imidlertid en relativt liten utgift sammenlignet med hva det koster å bygge og drive de forskjellige avdelingskontorene og trykkeriene rundt omkring på jorden. Likevel er alt dette blitt muliggjort som følge av frivillige bidrag.
De som tilhører Jehovas folk, er ikke av den oppfatning at hvis de selv ikke sitter godt i det materielt sett, så kan de rett og slett velte byrdene over på andre. En slik innstilling kan gjøre at vi kommer til kort med hensyn til denne siden ved vår tilbedelse. Ifølge apostelen Paulus levde de kristne i Makedonia i ’dyp fattigdom’. Likevel bad de inntrengende om å få det privilegium å gi. Og Paulus forteller at de gav «ut over sin virkelige evne». — 2. Korinter 8: 1—4.
For det fjerde har Jehova gjort gavmildhet til en side ved den sanne tilbedelse fordi gavmildhet vil gjøre oss lykkelige. Jesus selv sa: «Det er større lykke ved å gi enn ved å få.» (Apostlenes gjerninger 20: 35) Det er slik Jehova har skapt oss. Det er enda en grunn til at vi kan føle at uansett hvor mye vi gir ham, så kan det aldri svare til de følelser vi har for ham i vårt hjerte. Heldigvis forventer ikke Jehova mer av oss enn vi kan gi. Vi kan være forvisset om at det behager ham at vi med glede gir ham det vi kan. — 2. Korinter 8: 12; 9: 7.
Gavmildhet gir rike velsignelser
La oss vende tilbake til det eksemplet vi nevnte innledningsvis. Tenk deg at enken i Sarefat hadde resonnert som så at noen andre kunne ha gitt Elia et måltid. For noen velsignelser hun da hadde gått glipp av!
Det er ikke tvil om at Jehova velsigner dem som viser gavmildhet. (Ordspråkene 11: 25) Enken i Sarefat trengte ikke å lide fordi hun gav avkall på det hun trodde var hennes siste måltid. Jehova lønnet henne mirakuløst. Som Elia hadde lovt, var det mel og olje i krukkene helt til tørken var over. Men hun fikk en enda større belønning. Da sønnen hennes ble syk og døde, oppreiste Elia, den sanne Guds mann, ham til liv igjen. Det må virkelig ha bygd henne opp i åndelig henseende. — 1. Kongebok 17: 16—24.
Vi forventer ikke å bli velsignet med mirakler i våre dager. (1. Korinter 13: 8) Men Jehova forsikrer oss om at han vil hjelpe dem som tjener ham av hele sin sjel. (Matteus 6: 33) Vi kan derfor være som enken i Sarefat i denne henseende og gi gavmildt i forvissning om at Jehova vil sørge for oss. Da vil også vi kunne glede oss over store åndelige velsignelser. Hvis vi har en fast rutine for å gi bidrag i stedet for å gi sporadisk som følge av plutselige innfall, vil det hjelpe oss til å holde øyet klart og fokusert på Guds rikes interesser, slik Jesus anbefalte. (Lukas 11: 34; jevnfør 1. Korinter 16: 1, 2.) Det vil også hjelpe oss til å føle oss nærere knyttet til Jehova og Jesus som deres medarbeidere. (1. Korinter 3: 9) Og det vil forsterke den gavmilde ånd som allerede kjennetegner Jehovas tilbedere verden over.
[Ramme på side 31]
HVORDAN NOEN VELGER Å GI
BIDRAG TIL DET VERDENSOMFATTENDE ARBEIDET
Mange setter til side eller budsjetterer med et beløp som de legger i de bidragsbøssene som er merket «Bidrag til Selskapets verdensomfattende arbeid — Matteus 24: 14». Hver måned sender menighetene disse bidragene til avdelingskontoret.
Pengegaver: Slike kan sendes direkte til Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, Gaupeveien 24, 1914 Ytre Enebakk. Fast eiendom eller verdisaker kan også gis som gave til Selskapet. Et kort brev som gjør det klart at det dreier seg om en gave, bør følge med slike bidrag.
Forsikringer: Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap kan oppnevnes som begunstiget til en forsikringspolise og bør i så fall bli informert om dette.
Aksjer og obligasjoner: Aksjer og obligasjoner kan gis til Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap som gave.
Testamenter: Eiendommer og penger kan testamenteres til Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap. Testamentet bør oppbevares trygt, og en kopi bør sendes til Selskapet. Selskapet tilbyr seg også å oppbevare testamentet.
Ytterligere opplysninger eller veiledning kan fås ved henvendelse til Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, Gaupeveien 24, 1914 Ytre Enebakk.
ØKONOMISK STØTTE VED HJELP AV FRIVILLIGE BIDRAG
«Det er frivillige arbeidere som utfører all [vår virksomhet] . . . , og det holder omkostningene nede. Forkynnelsen fra hus til hus og distribueringen av litteratur blir utført på frivillig basis av Jehovas vitner. De dekker sine egne utgifter. De eldste, som fører tilsyn med menighetene, og menighetstjenerne, som assisterer dem, får ingen lønn for sin tjeneste. Alle dekker sine egne utgifter.
Medlemmene av det styrende råd og alle de andre som arbeider på heltid med å fremstille bibler og bibelsk litteratur, får bare kost og losji og en liten godtgjørelse til dekning av utgifter. Det samme er tilfellet med dem som er reisende tilsynsmenn på heltid.
Vår litteratur blir utgitt for å hjelpe dem som viser oppriktig interesse for Bibelen. De grunnleggende utgiftene til utstyr, trykking og forsendelse blir dekket av frivillige bidrag fra interesserte, foruten av bidrag som blir gitt av Jehovas vitner selv i form av gaver, ved testament og på andre måter.
På alle Jehovas vitners møter, både på menighetsmøter og stevner, finnes det bidragsbøsser hvor de som ønsker det, kan legge sine bidrag. Det blir ikke opptatt kollekt. Jehovas vitner betaler ikke medlemskontingent eller tiende. Som Bibelen sier, kan den enkelte bidra med det han har bestemt seg for i sitt hjerte.» — Fra brosjyren Jehovas vitner gjør Guds vilje i forening verden over, side 28.