Hvorfor bør vi være villige til å tilgi?

DEN jødiske forfatteren Joseph Jacobs beskrev en gang tilgivelse som «den edleste og vanskeligste delen av all etikk». Ja, det er mange som har vanskelig for å si: «Jeg tilgir deg.»

Det kan virke som om tilgivelse har noe til felles med penger — vi kan villig og barmhjertig la det komme andre til gode, eller vi kan være gjerrige med det. Det er det første alternativet Gud har behag i. Vi bør bestrebe oss på å være rause når det gjelder å tilgi. Hvorfor? Fordi Gud oppfordrer oss til det, og fordi vi kanskje bare gjør vondt verre hvis vi er hevngjerrige og ikke vil tilgi.

Mange som unnlater å tilgi, begrunner det med at de dermed er skuls med den som har syndet mot dem. Dette er dessverre et prinsipp som mange lar seg lede av i dag. En kvinne nektet for eksempel å snakke med sin svigerinne i over sju år fordi, som hun sier, «hun var skikkelig stygg mot meg, og jeg har aldri kunnet tilgi henne». Men å bruke en slik mur av taushet for å presse fram en unnskyldning fra den andre eller som et våpen til å straffe med tilfredsstiller sjelden ønsket om hevn. Kanskje uoverensstemmelsen isteden bare forlenges og fører til sterkt nag. Hvis denne onde sirkelen ikke brytes, kan hevnlystens kraftige klør ødelegge forholdet til andre og til og med ens helse.

Hvorfor det er skadelig ikke å være innstilt på å tilgi

Når en person ikke er innstilt på å tilgi, oppstår det en konflikt som medfører stress. Stress kan i sin tur føre til alvorlig sykdom. Dr. William S. Sadler skrev: «Ingen kan forstå så godt som en lege den forbausende høye prosent av sykdommer og lidelser som kan spores direkte tilbake til bekymringer, angst, konflikter, . . . en usunn tankegang og et urent levesett.» Hvor stor skade forårsaker egentlig følelsesmessige påkjenninger? En medisinsk publikasjon svarer: «Statistikken . . . viste at to tredjedeler av de pasientene som gikk til psykiater, hadde symptomer som var forårsaket eller forsterket av mentalt stress.»

Ja, bitterhet, nag og ondskapsfullhet er langt fra ufarlig. Disse bitende følelsene er som rust som langsomt tærer på et bilkarosseri. Bilen ser kanskje pen ut utvendig, men under lakken finner det sted en ødeleggende prosess.

Noe som er enda alvorligere, er at det også kan være til skade for oss i åndelig henseende å nekte å tilgi når det er grunnlag for å vise barmhjertighet. Det kan være at vi i Jehova Guds øyne blir som den slaven Jesus fortalte om i en av sine illustrasjoner. Slaven skyldte sin herre en enorm pengesum, men ble ettergitt gjelden. Selv hadde han til gode et beløp som til sammenligning var forsvinnende lite, hos en av sine medslaver, men da denne slaven bønnfalt ham om å ettergi ham gjelden, var han hard og ubarmhjertig. Jesus gjorde det klart at hvis ikke vi er villige til å tilgi hverandre, vil heller ikke Jehova tilgi oss våre synder. (Matteus 18: 21—35) Hvis vi ikke er villige til å tilgi, kan vi altså komme til å miste vår rene samvittighet overfor Gud og til og med vårt håp for framtiden! (Jevnfør 2. Timoteus 1: 3.) Hva kan vi så gjøre?

Lær å tilgi

Ekte tilgivelse kommer fra hjertet. Det betyr at en slår en strek over en feil som er begått, og gir slipp på et eventuelt ønske om hevn. En overlater den endelige rettferdige dom og en eventuell gjengjeldelse til Jehova. — Romerne 12: 19.

Men ettersom «hjertet er mer fullt av svik enn noe annet», er ikke hjertet alltid tilbøyelig til å tilgi, selv når det bør det. (Jeremia 17: 9) Jesus sa: «Fra hjertet kommer for eksempel onde resonnementer, mord, ekteskapsbrudd, utukt, tyverier, falske vitnesbyrd, bespottelser.» — Matteus 15: 19.

Heldigvis kan hjertet vårt læres opp til å gjøre det som er rett. Men den opplæringen vi trenger, må komme fra en høyere kilde. Vi kan ikke klare det alene. (Jeremia 10: 23) En salmist som skrev under inspirasjon, var klar over dette og bønnfalt Jehova Gud om å rettlede ham: «Lær meg dine forskrifter! La meg skjønne den vei dine påbud viser!» — Salme 119: 26, 27.

Ifølge en annen salme lærte kong David i det gamle Israel ’å skjønne Jehovas vei’. Han fikk erfare ’Jehovas vei’ i sitt eget liv og lærte av det. Han kunne derfor si: «Barmhjertig og nådig er [Jehova], langmodig og rik på miskunn. Som en far er barmhjertig mot sine barn, slik er [Jehova] barmhjertig mot dem som frykter ham.» — Salme 103: 8, 13.

Vi må lære det samme som kong David. Vi må vende oss til Gud i bønn og studere hans og hans Sønns fullkomne eksempel. Da kan vi lære å tilgi av hjertet.

Men kanskje noen spør: Hva med alvorlige synder? Må alle synder tilgis?

Et likevektig syn

Når noen har begått en alvorlig synd, kan smerten bli enorm, særlig for det uskyldige offeret. Noen spør seg kanskje til og med: ’Hvordan kan jeg tilgi noen som så ondskapsfullt har sviktet og såret meg?’ Når det dreier seg om en alvorlig synd som kan føre til utstøtelse, kan det være at offeret trenger å følge veiledningen i Matteus 18: 15—17.

Uansett kan det være at mye er avhengig av den som har syndet. Har han vist noen tegn på oppriktig anger for det han har gjort? Har han forandret seg og kanskje til og med prøvd å gjøre det godt igjen? I Jehovas øyne er slik anger en nøkkel til tilgivelse, også når det dreier seg om fryktelige synder. Jehova tilgav for eksempel Manasse, en av de verste kongene i Israels historie. På hvilket grunnlag gjorde han det? Det var fordi Manasse til slutt ydmyket seg og angret sine onde gjerninger. — 2. Krønikebok 33: 12, 13.

I Bibelen innebærer ekte anger en oppriktig holdningsendring, at en er inderlig bedrøvet på grunn av det gale en har gjort. I de tilfelle hvor det er mulig og på sin plass, ledsages angeren av at overtrederen forsøker å gjøre opp for seg overfor den han har syndet mot. (Lukas 19: 7—10; 2. Korinter 7: 11) Der hvor det ikke er ekte anger, tilgir ikke Jehova.a Jehova venter heller ikke av de kristne at de skal tilgi dem som en gang er blitt åndelig opplyst, men som deretter med vitende og vilje praktiserer urett uten å angre. (Hebreerne 10: 26—31) I ekstreme tilfelle kan det være at det ikke er riktig å tilgi. — Salme 139: 21, 22; Esekiel 18: 30—32.

Enten tilgivelse er mulig eller ikke, kan det være at en som det er blitt syndet alvorlig mot, vurderer et annet spørsmål: Må jeg være dypt såret og sint helt til saken er fullstendig avgjort? Vi kan se på et eksempel. Kong David følte seg dypt såret da hans general, Joab, myrdet Abner og Amasa, «to menn som var rettferdigere og bedre» enn Joab. (1. Kongebok 2: 32) David gav uttrykk for sin vrede og bitterhet muntlig og utvilsomt også overfor Jehova i bønn. Men Davids følelser ble trolig mindre intense etter hvert. Han lot seg ikke dominere av nag helt fram til sin dødsdag. Han fortsatte til og med å samarbeide med Joab, men han tilgav ikke denne morderen som ikke angret. David sørget for at rettferdigheten seiret til slutt. — 2. Samuelsbok 3: 28—39; 1. Kongebok 2: 5, 6.

Det kan være at det krever tid og anstrengelser før de som det er blitt syndet alvorlig mot, kommer over sin første reaksjon og deres sinne gir seg. Det kan være mye lettere for dem å komme seg igjen hvis overtrederen innrømmer det gale han har gjort, og angrer. Men en som er blitt det uskyldige offer når noen har syndet, bør kunne finne trøst i den kristne menighet og i vissheten om at Jehova er vis og rettferdig, uansett hvordan overtrederen oppfører seg.

Vær også klar over at det å tilgi en synder ikke er ensbetydende med å se gjennom fingrene med den synd som er begått. For de kristne betyr det å tilgi at de tillitsfullt overlater saken til Jehova. Han er hele universets rettferdige Dommer, og han vil la rettferdigheten seire når tiden er inne. Det vil innebære at han dømmer svikefulle «utuktige og ekteskapsbrytere». — Hebreerne 13: 4.

Fordelene ved å tilgi

Salmisten David sang: «For du er god og tilgir gjerne; [Jehova], du er rik på miskunn mot alle som påkaller deg.» (Salme 86: 5) Er du en som ’gjerne tilgir’, slik Jehova er? Det er mange fordeler ved det.

For det første fører det at vi tilgir andre, til bedre mellommenneskelige forhold. Bibelen formaner de kristne: «Bli gode mot hverandre, inderlig medfølende, så dere villig tilgir hverandre, slik som også Gud ved Kristus villig har tilgitt dere.» — Efeserne 4: 32.

For det andre fører tilgivelse til fred, ikke bare fred med våre medmennesker, men også til at vi selv føler en indre fred. — Romerne 14: 19; Kolosserne 3: 13—15.

For det tredje vil det at vi tilgir andre, hjelpe oss til å huske at vi selv trenger tilgivelse. Ja, «alle har syndet, og de når ikke opp til Guds herlighet». — Romerne 3: 23.

For det fjerde åpner det at vi tilgir andre, muligheten for at Gud skal tilgi våre synder. Jesus sa: «Hvis dere tilgir mennesker deres overtredelser, skal deres himmelske Far også tilgi dere.» — Matteus 6: 14.

Den ettermiddagen Jesus døde, var det sikkert mange ting som opptok ham. Han tenkte på disiplene sine, forkynnelsesarbeidet og særlig sin trofasthet mot Jehova. Men hva var det han snakket om, selv da han hadde intense smerter på torturpælen? Noe av det aller siste han sa, var: «Far, tilgi dem.» (Lukas 23: 34) Vi kan følge Jesu fullkomne eksempel ved å tilgi hverandre av hjertet.

[Fotnote]

[Bilder på side 5]

Fikk du tak i poenget med Jesu illustrasjon om den ubarmhjertige slaven?

[Bilder på side 7]

Å tilgi andre skaper gode mellommenneskelige forhold og bringer lykke