Tjen Jehova med en selvoppofrende ånd

«Hvis noen vil følge meg, må han fornekte seg selv og ta opp sin torturpæl og stadig følge meg.» — MATTEUS 16: 24.

1. Hvordan opplyste Jesus sine disipler om sin forestående død?

EN GANG mens Jesus befant seg i nærheten av det snødekte Hermon-fjellet, nådde han en viktig milepæl i livet sitt. Han hadde mindre enn ett år igjen å leve. Han visste det selv, men disiplene hans visste det ikke. Tiden var nå inne til at de skulle få vite det. Jesus hadde nok hentydet til sin forestående død tidligere også, men dette var første gang han uttalte seg uttrykkelig om det som skulle skje. (Matteus 9: 15; 12: 40) Matteus’ beretning om dette lyder slik: «Fra da av begynte Jesus Kristus å vise sine disipler at han måtte dra til Jerusalem og bli utsatt for mange lidelser av de eldste og overprestene og de skriftlærde og bli drept og bli oppreist på den tredje dag.» — Matteus 16: 21; Markus 8: 31, 32.

2. Hvordan reagerte Peter på det Jesus sa om at han skulle lide, og hvordan reagerte Jesus på dette?

² Jesu dager er talte. Peter er opprørt over en slik tilsynelatende meningsløs tanke. Han kan ikke godta at Messias virkelig skal bli drept. Peter drister seg derfor til å refse sin Mester. I den beste hensikt sier han impulsivt: «Vær god mot deg selv, Herre; det skal slett ikke gå deg slik.» Men Jesus avviser øyeblikkelig Peters malplasserte vennlighet og reagerer som en som akter å knuse hodet på en giftig slange: «Vik bak meg, Satan! Du er en snublestein for meg, for du tenker ikke Guds tanker, men menneskers.» — Matteus 16: 22, 23.

3. a) Hvordan ble Peter uten å vite det en talsmann for Satan? b) Hvordan var Peter en snublestein som lå i veien for et liv i selvoppofrelse?

³ Peter har uforvarende gjort seg selv til en talsmann for Satan. Jesu avvisning er like bestemt som det svaret han gav Satan i ørkenen. Der hadde Djevelen forsøkt å friste Jesus med et makelig liv, med at han uten å måtte lide kunne få et kongedømme. (Matteus 4: 1—10) Nå kommer Peter og oppfordrer ham til å være snill mot seg selv. Jesus vet at dette ikke er i samsvar med hans Fars vilje. Hans liv må være et liv i selvoppofrelse, ikke et liv i streben etter egne nytelser. (Matteus 20: 28) Peter blir en snublestein som ligger i veien for en slik løpebane. Hans velmente medfølelse blir en felle.a Men Jesus er klar over at hvis han gir rom for tanken på et liv uten oppofrelse, vil han havne i en satanisk felle og bli fanget i dødens grep og miste Guds gunst.

4. Hvorfor var et liv i selvopptatthet og makelighet ikke noe å trakte etter for Jesus og hans etterfølgere?

⁴ Peter trengte derfor å korrigere sin tenkemåte. Det han sa til Jesus, var et uttrykk for menneskers tanker og ikke Guds. Et liv i selvopptatthet og makelighet og det å søke en lettvint utvei av lidelser var ikke noe for Jesus. Et slikt liv skulle heller ikke være noe for hans etterfølgere, for Jesus sier deretter til Peter og de øvrige disiplene: «Hvis noen vil følge meg, må han fornekte seg selv og ta opp sin torturpæl og stadig følge meg.» — Matteus 16: 24.

5. a) Hvilken utfordring innebærer det å leve et kristent liv? b) Hvilke tre nødvendige ting må en kristen være forberedt på å gjøre?

⁵ Jesus kommer stadig tilbake til et sentralt tema: utfordringen ved å leve et kristent liv. For å kunne være Jesu etterfølgere må de kristne i likhet med sin leder tjene Jehova med en selvoppofrende ånd. (Matteus 10: 37—39) Han nevner i den forbindelse tre ting en kristen må være forberedt på å gjøre: (1) fornekte seg selv, (2) ta opp sin torturpæl og (3) stadig følge ham.

«Hvis noen vil følge meg»

6. a) Hva vil det si å fornekte seg selv? b) Hvem må vi først og fremst behage?

⁶ Hva vil det si å fornekte seg selv? Det vil si å overgi seg selv fullstendig, å dø fra seg selv på en måte. Den grunnleggende betydningen av det greske ordet som blir oversatt med «fornekte», er «å si nei». Det vil si «å fornekte fullstendig». Hvis du tar imot utfordringen å leve som en kristen, gir du derfor villig avkall på dine egne ambisjoner, din egen bekvemmelighet, dine egne ønsker, din egen lykke og fornøyelse. Du gir kort sagt hele ditt liv og alt det det innebærer, til Jehova Gud for alltid. Å fornekte seg selv betyr mer enn bare det å nekte seg visse fornøyelser nå og da. Det betyr at en må overgi eiendomsretten over seg selv til Jehova. (1. Korinter 6: 19, 20) En som har fornektet seg selv, lever for å behage Gud og ikke seg selv. (Romerne 14: 8; 15: 3) Det innebærer at en hele livet sier nei til selviske lyster og ja til Jehova.

7. Hva er de kristnes torturpæl, og hvordan bærer de den?

⁷ Det å ta opp sin torturpæl er derfor en alvorlig sak. Det å bære en pæl er en byrde og et symbol på død. De kristne er villige til å lide om nødvendig, til å bli spottet eller torturert eller til og med drept fordi de er Jesu Kristi etterfølgere. Jesus sa: «Enhver som ikke tar sin torturpæl og følger etter meg, er meg ikke verd.» (Matteus 10: 38) Ikke alle som lider, bærer torturpælen. Den gudløse har mange «plager», men ingen torturpæl. (Salme 32: 10) Men de kristnes liv går ut på å bære den torturpæl som består i å utføre offertjeneste for Jehova.

8. Hvilket mønster trakk Jesus opp for sine etterfølgeres livsførsel?

⁸ Den siste betingelsen Jesus nevnte, er at vi stadig må følge ham. Jesus krever ikke bare at vi godtar og tror på det han lærte, men at vi i hele vår livsførsel stadig følger hans eksempel. Hva er så noen av de mest fremtredende trekkene ved hans livsførsel? Da han gav sine etterfølgere deres endelige oppdrag, sa han: «Gå derfor og gjør disipler . . . idet dere . . . lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» (Matteus 28: 19, 20) Jesus forkynte det gode budskap om Riket og underviste i det. Det gjorde også hans nærmeste disipler og hele den første kristne menighet. Denne iherdige virksomheten og det at de ikke var noen del av verden, førte til at de pådrog seg verdens hat og motstand, slik at torturpælen ble enda tyngre å bære. — Johannes 15: 19, 20; Apostlenes gjerninger 8: 4.

9. Hvordan behandlet Jesus andre mennesker?

⁹ Et annet fremtredende trekk i Jesu liv har å gjøre med den måten han behandlet andre mennesker på. Han var vennlig og «mild av sinn og ydmyk av hjerte». Hans tilhørere følte seg derfor åndelig styrket og oppmuntret ved hans nærvær. (Matteus 11: 29) Han truet dem ikke til å følge ham og fastsatte ikke regel på regel for hvordan de skulle gjøre det. Han inngav dem heller ikke skyldfølelse for å presse dem til å bli hans disipler. Selv om de levde et liv i selvoppofrelse, utstrålte de sann glede. For en tydelig forskjell det er mellom dem og folk som har den verdslige ånd som får dem til å følge sine egne lyster, en tilbøyelighet som er typisk for «de siste dager». — 2. Timoteus 3: 1—4.

Framelsk og bevar den selvoppofrende ånd Jesus hadde

10. a) Hvordan fornektet Jesus seg selv ifølge Filipperne 2: 5—8? b) Hvilken sinnsinnstilling må vi ha hvis vi er Kristi etterfølgere?

¹⁰ Jesus selv tjener som vårt eksempel med hensyn til det å fornekte seg selv. Han tok opp sin torturpæl og fortsatte å bære den ved å gjøre sin Fars vilje. Paulus skrev følgende til de kristne i Filippi: «Bevar denne sinnsinnstilling i dere som også var i Kristus Jesus, som, skjønt han var i Guds skikkelse, ikke tenkte på en bemektigelse, nemlig at han skulle være Gud lik. Nei, han uttømte seg selv og tok en slaves skikkelse og kom til å være i menneskers likhet. Hva mer er, da han av utseende og væremåte befant seg som et menneske, ydmyket han seg og ble lydig helt til døden, ja, døden på en torturpæl.» (Filipperne 2: 5—8) Hvem kan fornekte seg selv mer fullstendig? Hvis du hører Kristus Jesus til og er en av hans etterfølgere, må du bevare den samme sinnsinnstilling.

11. Hvis vilje må vi sette høyere enn vår egen for å kunne leve et liv i selvoppofrelse?

¹¹ En annen apostel, Peter, sier at siden Jesus led og døde for oss, så skal også de kristne som veltrente soldater væpne seg med den samme ånd som Kristus hadde. Han skriver: «Derfor, da Kristus har lidd i kjødet, skal også dere væpne dere med det samme sinnelag; for den som har lidd i kjødet, har avstått fra synder, for at han resten av sin tid i kjødet ikke mer skal leve for menneskers begjær, men for Guds vilje.» (1. Peter 3: 18; 4: 1, 2) Jesu selvoppofrende handlemåte viste tydelig hvordan han betraktet Guds vilje. Han var helhjertet i sin hengivenhet og satte alltid sin Fars vilje høyere enn sin egen, til og med da det betydde at han måtte dø en vanærende død. — Matteus 6: 10; Lukas 22: 42.

12. Bød det Jesus imot å leve et liv i selvoppofrelse? Forklar.

¹² Selv om Jesu selvoppofrende liv betydde at han måtte følge en vanskelig løpebane som bød på mange utfordringer, bød den ham ikke imot. Tvert imot, han fant glede i å underkaste seg Guds vilje. Det å gjøre Faderens gjerning var som mat for ham. Det gav ham virkelig tilfredsstillelse, akkurat som et godt måltid ville gjøre. (Matteus 4: 4; Johannes 4: 34) Hvis du ønsker å føle deg virkelig tilfreds med livet ditt, kan du derfor ikke gjøre noe bedre enn å følge Jesu eksempel og framelske det samme sinnelag som han hadde.

13. Hvordan er kjærligheten drivkraften bak det å ha en selvoppofrende ånd?

¹³ Hva er egentlig drivkraften bak det å ha en selvoppofrende ånd? Det kan uttrykkes med ett ord: kjærlighet. Jesus sa: «’Du skal elske Jehova din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn.’ Dette er det største og første bud. Det andre, som er likt det, er dette: ’Du skal elske din neste som deg selv.’» (Matteus 22: 37—39) Kristne mennesker kan ikke være selvopptatte og samtidig adlyde disse ordene. Deres egen lykke og deres egne interesser må først og fremst innrettes etter deres kjærlighet til Jehova og dernest etter deres kjærlighet til deres neste. Det var slik Jesus levde livet sitt, og det er dette han venter av sine etterfølgere.

14. a) Hvilke forpliktelser blir nevnt i Hebreerne 13: 15, 16? b) Hva ansporer oss til å forkynne det gode budskap med iver?

¹⁴ Apostelen Paulus forstod denne kjærlighetens lov. Han skrev: «La oss ved ham alltid frambære et lovprisningsoffer for Gud, det vil si frukt av lepper som offentlig kunngjør hans navn. Og glem ikke å gjøre godt og å dele med andre, for i slike ofre finner Gud velbehag.» (Hebreerne 13: 15, 16) De kristne frambærer ikke dyreofre eller lignende for Jehova, og derfor trenger de ikke menneskelige prester ved et materielt tempel til å forrette ved sin tilbedelse. Det er ved Kristus Jesus vi frambærer vårt lovprisningsoffer. Og det er hovedsakelig gjennom dette lovprisningsoffer, den offentlige kunngjøringen av hans navn, at vi viser vår kjærlighet til Gud. Vår uselviske ånd som utspringer av kjærlighet, ansporer oss spesielt til å forkynne det gode budskap med iver og til alltid å være parat til å frambære våre leppers frukt for Gud. På denne måten viser vi også nestekjærlighet.

Selvoppofrelse fører til rike velsignelser

15. Hvilke ransakende spørsmål kan vi stille oss selv angående det å være selvoppofrende?

¹⁵ Ta deg tid til å tenke over følgende spørsmål: Har jeg for tiden et livsmønster som tyder på at jeg er selvoppofrende? Arbeider jeg mot mål som tyder på dette? Er mitt eksempel til åndelig gagn for min familie? (Jevnfør 1. Timoteus 5: 8.) Hva med foreldreløse og enker? Høster de også gagn av min selvoppofrende ånd? (Jakob 1: 27) Kan jeg bruke mer tid til å frambære offentlige lovprisningsofre? Er det mulig for meg å strebe etter det privilegium å utføre pionertjeneste, Betel-tjeneste eller misjonærtjeneste, eller kan jeg flytte for å tjene i et distrikt hvor det er et større behov for Rikets forkynnere?

16. Hvordan kan oppfinnsomhet hjelpe oss til å leve et selvoppofrende liv?

¹⁶ Noen ganger krever det bare litt oppfinnsomhet av oss å gjøre mest mulig ut av våre muligheter til å tjene Jehova med en selvoppofrende ånd. En alminnelig pioner i Ecuador, Janet, hadde for eksempel verdslig heltidsarbeid. Det varte ikke så lenge før hennes strenge timeplan gjorde det vanskelig for henne å oppfylle timekravet til vanlige pionerer med en glad og fornøyd ånd. Hun bestemte seg for å forklare problemet for sin arbeidsgiver og be om å få nedsatt arbeidstid. Da han ikke var villig til å redusere arbeidstiden hennes, tok hun i neste omgang med seg Maria, som var på utkikk etter deltidsarbeid for å kunne være pioner. De tilbød seg begge å arbeide i halv stilling, eller å dele en heltidsstilling. Arbeidsgiveren gikk med på forslaget. Nå er begge søstrene alminnelige pionerer. En annen pioner, Kaffa, var også utkjørt av å arbeide på heltid i den samme bedriften og samtidig bestrebe seg på å klare timekravet som pioner. Da hun så det gode resultatet de andre hadde oppnådd, tok hun med seg Magali og kom med et tilsvarende tilbud. Det ble også akseptert. På den måten er fire søstre i stand til å være pionerer i stedet for to som var på grensen til å slutte i heltidstjenesten. Deres oppfinnsomhet og initiativ gav gode resultater.

17—21. Hvordan gransket et ektepar sine mål i livet, og hva førte det til?

¹⁷ Tenk også på den selvoppofrende vei Evonne har fulgt i de siste ti årene. Hun skrev følgende til Selskapet Vakttårnet i mai 1991:

¹⁸ «I oktober 1982 var jeg med på en omvisning på Betel i Brooklyn sammen med familien min. Det jeg så, fikk meg til å ønske å arbeide der. Jeg leste over et søknadsskjema for dem som ønsker å utføre Betel-tjeneste, og der stod det et tankevekkende spørsmål: ’Hva er ditt gjennomsnitt i timer i felttjenesten de siste seks månedene? Hvis gjennomsnittet ligger på under ti, forklar da hvorfor.’ Jeg kunne ikke komme på noen gyldig grunn, så jeg satte meg et mål og nådde det i fem måneder.

¹⁹ Jeg kunne nok oppgi noen få grunner for ikke å være pioner, men da jeg leste Jehovas vitners årbok for 1983, ble jeg overbevist om at andre hadde overvunnet større hindringer enn mine for å kunne være pioner. Den 1. april 1983 sluttet jeg derfor i min godt betalte heltidsstilling og ble hjelpepioner, og den 1. september 1983 begynte jeg som alminnelig pioner.

²⁰ Senere, i april 1985, hadde jeg den glede å gifte meg med en mann som var menighetstjener. Under et områdestevne tre år senere ble det sagt noe i et foredrag om pionertjenesten som fikk ham til å hviske inn i øret mitt: ’Kan du se noen grunn til at jeg ikke skulle kunne begynne som pioner den 1. september?’ I de neste to årene arbeidet vi sammen i denne tjenesten.

²¹ Mannen min deltok også i frivillig byggearbeid ved Betel i Brooklyn i to uker og søkte senere om å få være med i det internasjonale byggearbeidet. I mai 1989 reiste vi til Nigeria og hjalp til i en måned med byggingen av det nye avdelingskontoret. I morgen reiser vi til Tyskland, hvor det vil bli ordnet med visum til Polen. Vi gleder oss stort over å få være med på et slikt betydningsfullt byggeprosjekt og delta i denne nye formen for heltidstjeneste.»

22. a) Hvordan kan vi i likhet med Peter bli en snublestein uten å ville det? b) Hva er ikke nødvendig for å kunne tjene Jehova med en selvoppofrende ånd?

²² Hvis du ikke kan være pioner selv, kan du da oppmuntre dem som er i heltidstjenesten, til å holde fast ved sitt privilegium? Kanskje du til og med kan hjelpe dem til å gjøre det? Eller vil du etterligne enkelte familiemedlemmer og venner som i likhet med Peter kanskje oppfordrer en heltidstjener til å ta det med ro og være god mot seg selv, uten å være klar over at de derved utgjør en snublestein? Hvis en pioner har alvorlige problemer med helsen, eller hvis han forsømmer kristne forpliktelser, kan det naturligvis hende at han må slutte i heltidstjenesten en stund. Det å tjene Jehova med en selvoppofrende ånd er ikke avhengig av at man kan være pioner eller tjene ved Betel eller ha andre spesielle tjenesteprivilegier. Det er derimot avhengig av hvordan vi er som mennesker — hvordan vi tenker, hva vi gjør, hvordan vi behandler andre, hvordan vi lever livet vårt.

23. a) Hvordan kan vi fortsette å glede oss over å være en Guds medarbeider? b) Hvilken forsikring finner vi i Hebreerne 6: 10—12?

²³ Hvis vi virkelig har en selvoppofrende ånd, vil vi ha den glede å være Guds medarbeidere. (1. Korinter 3: 9) Vi vil ha den tilfredsstillelsen å vite at vi gleder Jehovas hjerte. (Ordspråkene 27: 11) Og vi kan være forvisset om at Jehova aldri vil glemme oss eller forlate oss så lenge vi er trofaste mot ham. — Hebreerne 6: 10—12.

[Fotnote]

Hva mener du?

◻ Hvordan ble Peter uforvarende en snublestein som la seg i veien for et liv i selvoppofrelse?

◻ Hva vil det si å fornekte seg selv?

◻ Hvordan bærer de kristne sin torturpæl?

◻ Hvordan kan vi utvikle og bevare en selvoppofrende ånd?

◻ Hva er drivkraften bak det å ha en selvoppofrende ånd?

[Bilde på side 10]

Er du villig til å fornekte deg selv, ta opp din torturpæl og stadig følge Jesus?