Skolen og Jehovas vitner — bruker du den?

BROSJYREN Skolen og Jehovas vitner ble utgitt for å hjelpe skolemyndighetene til å forstå hvorfor ungdommer som er Jehovas vitner, ikke tar del i visse aktiviteter som er vanlige på mange skoler. Brosjyren hjelper også Jehovas vitner til å forklare hvorfor deres tro får dem til å innta det standpunktet de gjør.

I innledningen til denne brosjyren sies det at den er utgitt «i den hensikt å fremme forståelsen og samarbeidet mellom Jehovas vitner og skolen». Men for at en skal få gjennomført denne hensikten, er det en forutsetning at Jehovas vitners familier først studerer den selv og så sørger for at lærerne får et eksemplar. De som har brukt denne brosjyren, har oppnådd gode resultater.

Den 6. mai 1983 sendte for eksempel undervisningsdepartementet i Bahamas ut et sirkulære som inneholdt forskrifter for morgenseremonier ved alle skoler. Den siste setningen i sirkulæret lød: «Merk at det ikke gis noen unntak i saker som har med nasjonale symboler å gjøre.»

Men så ble brosjyren Skolen og Jehovas vitner utgitt på Jehovas vitners stevne om sommeren i 1983, og den ble tatt i bruk i Bahamas. Tydeligvis som et direkte resultat av dette ble det gjort helomvending på dette punktet i et nytt sirkulære som ble sendt til skolenes ledelse den 18. januar 1984. I det siste avsnittet ble de nasjonale symboler omtalt under overskriften «ELEVENES DELTAGELSE I PATRIOTISKE VIRKSOMHETER PÅ SKOLEN». Der stod det:

«Flagghilsen og nasjonalsangen er beregnet på å inngi folket og nasjonen nasjonalfølelse og patriotisk følelse. Så lenge det finnes forskjellige nasjoner, kommer flagget og nasjonalsangen til å ha sin plass i det organiserte samfunn. Men hvis en bestemt gruppe har som prinsipp i sin religion at det å synge nasjonalsangen og å hilse flagget er hedensk og derfor forbudt, forlanger grunnloven at de må få ha den frihet å lære og tenke slik.»

Satt pris på av skolemyndigheter

Skolemyndighetene setter svært stor pris på å få vite hvordan Jehovas vitners tro berører deres deltagelse i skolens aktiviteter. En av dem som gav uttrykk for dette, var André Lemieux, som er leder for skolestyret i Chibougamau i Quebec i Canada. Et av Jehovas vitner gav ham et eksemplar av denne brosjyren, og senere sa han til dette vitnet: «Deres lære krever at vi skal frita barna deres for feiringer av helligdager, og vi forstår ikke hvorfor, selv om barna forklarer det for oss. Men når vi nå har denne brosjyren, vil vi forstå barna deres mye bedre og ta deres moralprinsipper i betraktning.»

Så spurte han: «Er det mulig å få åtte eksemplarer til alle skolene — i det minste ett eksemplar til hver skole?» Da han fikk vite at det ikke ville være noe problem, sa han: «Da vil jeg gjerne ha 40 til å begynne med.» Og han tilføyde: «Hvis alle religioner gjorde greie for sin lære, ville vi ha færre problemer med barna. Tusen takk.»

Et av Jehovas vitner i staten Kentucky i De forente stater fortalte at da barna fikk en ny rektor på skolen, oppsøkte hun ham for å snakke med ham, og hun tok med brosjyren Skolen og Jehovas vitner. «Han så nøye igjennom den,» sa hun, «og så spurte han om jeg kunne skaffe ham noen flere brosjyrer. Jeg ble overrasket da han bad om 25 stykker. Han sa at han gjerne ville gi et eksemplar til hver av lærerne.»

Denne moren snakket også med barnas lærere. De sa til henne at de ikke hadde noe imot å ha barn av Jehovas vitner som elever, men at de enkelte ganger ikke forstod grunnene til at de oppførte seg slik som de gjorde. Denne moren skrev imidlertid: «Da de leste brosjyren, fikk de mange av spørsmålene sine besvart. Dette har gjort forholdene på skolen mye enklere for barna mine og barn av andre Jehovas vitner på den samme skolen.»

En mor i New York skriver at hennes åtte år gamle tvillingdøtre hadde problemer med å få lærerne til å forstå deres tro. «Særlig én lærer, som de har i musikk, var veldig irritert over deres holdning til nasjonalsangen og helligdager,» sa hun. «Døtrene våre forsøkte å forklare sitt standpunkt for ham og gav ham brosjyren.» Hva førte det til? Han takket dem, og senere skrev han til dem angående brosjyren:

«Den viser svært tydelig hva Jehovas vitner mener om de forskjellige helligdager, og hvorfor de ikke deltar i feiringene av dem. Noen av begrunnelsene kjente jeg til fra før, men andre hadde jeg ikke hørt om. Som lærer føler jeg at jo bedre jeg kjenner de forskjellige religionene som elevene tilhører, jo bedre vil jeg kunne forstå dem.»

Satt pris på av unge Jehovas vitner

Denne brosjyren blir satt spesielt stor pris på av de unge. «En annen fordel var barnas reaksjon,» skriver en mor fra Britisk Columbia i Canada. «Å være mor og ha en ikke-troende mann viser seg av og til å være vanskelig når det gjelder å forklare Jehovas syn på helligdager, flagget og så videre. Men da jentene fikk vite at læreren faktisk ventet at de skulle være annerledes, ble det lettere for dem. De kommer hjem og forteller meg om de gangene de har tatt et klart standpunkt, mens de tidligere var litt fryktsomme. De har også fortalt meg om anledninger da læreren i all stillhet og med noen vennlige ord hjalp dem ut av visse situasjoner.»

En rekke ungdommer har også skrevet for å fortelle hvordan brosjyren har hjulpet dem. En ungdom fra Chicago fortalte om en lærer som forsøkte å få henne til å satse på å bli skoleprinsesse. Hun forteller: «Dagen etter tok jeg brosjyren med, og så snart hun hadde lest den delen som handler om å være skoleprinsesse, sa hun at jeg ikke behøvde å være med på konkurransen. Så enkelt var det.»

En ungdom fra Georgia i De forente stater forteller at hun gav brosjyren til læreren sin, og etter at han hadde lest den, fritok han henne for enkelte aktiviteter. Hun skriver: «Denne brosjyren er av stor betydning for de unge på skolen, og jeg vil gjerne takke dere for den. Det er fint å vite at Selskapet tenker på de unge og deres problemer.»

Ja, brosjyren Skolen og Jehovas vitner er et nyttig redskap, som bidrar til å fremme forståelse og samarbeid mellom Jehovas vitner og skolemyndighetene. Bruker du den?

Spørsmål fra leserne

◼ Hvor mange var dommere i Israel, slik som Samson og Gideon var det?

Det antall man får når man teller dommerne, avhenger av hvordan man betrakter enkelte israelitter. Men vi kan trygt si at 12 menn tjente som dommere mellom Josva og Samuel.

På Moses’ og Josvas tid var det noen eldre menn i menigheten som var dommere i den forstand at de var utvalgt til å høre på og treffe avgjørelser i rettssaker. (2. Mosebok 18: 21, 22; Josva 8: 33; 23: 2) Etter Josvas død falt Israel fra den sanne tilbedelse, og de ble angrepet og plyndret av andre folk. Dommerne 2: 16 (EN) sier: «Da oppreiste [Jehova] dommere, og de frelste dem av røvernes hånd.» Først oppreiste Jehova Otniel som dommer eller «redningsmann». (Dommerne 3: 9) Etter ham kom Ehud, Sjamgar, Barak, Gideon, Tola, Ja’ir, Jefta, Ibsan, Elon, Abdon og Samson.

I tillegg til disse 12 nevner Bibelen Debora, Eli og Samuel i forbindelse med dømming. (Dommerne 4: 4, EN; 1. Samuelsbok 4: 18, EN; 7:16) Debora blir imidlertid først kalt profetinne, og hun blir nevnt i forbindelse med dommeren Barak, som var den som i første rekke tok ledelsen i å befri folket fra undertrykkelsen. Eli var først og fremst øversteprest, ikke en ’redningsmann’ som ledet Israel til frihet gjennom krig. (Nehemja 9: 27) Selv om Debora og Eli spilte en viss rolle når det gjaldt å dømme Israel, er det derfor grunner for ikke å regne dem sammen med de 12 mennene som helt klart og i første rekke ble ’oppreist’ som dommere. Apostlenes gjerninger 13: 20 sier at «dommere [ble gitt] helt til profeten Samuel». Dette setter en grense for det som kan kalles dommertiden, og det viser hvorfor heller ikke Samuel og hans sønner regnes blant dommerne. — 1. Samuelsbok 8: 1.