Spørsmål fra leserne

Hva bør en kristen gjøre hvis han blir innkalt til å sitte i en jury?

Noen land har et rettssystem hvor det blir brukt juryer av lekfolk, ikke-jurister. Der hvor denne ordningen finnes, må en kristen bestemme seg for hva han skal gjøre hvis han blir bedt om å sitte i en jury. Mange kristne har med god samvittighet trukket den konklusjon at Bibelens prinsipper ikke utelukker at man møter opp, ettersom Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego rettet seg etter de babylonske myndigheters direktiv om å møte opp på Dura-sletten, og ettersom Josef og Maria drog til Betlehem på påbud fra de romerske myndigheter. (Daniel 3: 1—12; Lukas 2: 1—4) Det er imidlertid forskjellige faktorer som oppriktige kristne kan ta i betraktning.

Det er ikke alle steder det blir brukt juryer. I noen land blir sivile saker og straffesaker avgjort av én eller flere juridiske dommere. Men andre steder hører juryer med til den juridiske prosessen. Folk flest har ikke klart for seg hvordan jurymedlemmer blir valgt ut, og hva de gjør. Det kan være nyttig for deg å få litt mer innblikk i dette spørsmålet, enten du kan bli bedt om å være jurymedlem eller ikke.

Guds folk anerkjenner Jehova som den øverste Dommer. (Jesaja 33: 22) I det gamle Israel tjente erfarne menn som var rettskafne og upartiske, som dommere for å løse uoverensstemmelser og avgjøre spørsmål som gjaldt loven. (2. Mosebok 18: 13—22; 3. Mosebok 19: 15; 5. Mosebok 21: 18—21) På den tiden da Jesus var på jorden, ble rettslige spørsmål behandlet av Sanhedrinet, den jødiske høyesterett. (Markus 15: 1; Apostlenes gjerninger 5: 27—34) Det fantes ingen juryordning hvor vanlige jøder skulle delta.

Andre land brukte juryer som bestod av lekfolk. Sokrates fikk sin sak behandlet av 501 jurymedlemmer. Den romerske republikk hadde også juryer, men denne ordningen ble avskaffet under keiserne. Kong Henrik III av England sørget for at en anklaget person skulle dømmes av naboene sine. Begrunnelsen var at siden naboene kjente den anklagede, ville deres dom være mer rettferdig enn om han skulle prøve å bevise sin uskyld ved å utkjempe en duell eller ved å overleve en farlig prøve (gudsdom). I tidens løp ble jurysystemet forandret til en ordning hvor en gruppe borgere skulle høre en sak og komme fram til en kjennelse basert på bevismaterialet. En fagdommer rettledet dem angående bevisene.

Det er variasjon med hensyn til type juryer, antall jurymedlemmer og hva de skal avgjøre. I USA, for eksempel, avgjør en storjury på mellom 12 og 23 medlemmer om det er tilstrekkelig grunnlag for å reise tiltale mot en person for et lovbrudd; den avgjør ikke om vedkommende er skyldig eller ikke. En annen type jury foretar undersøkelser for å avgjøre om det har skjedd lovbrudd, særlig i forbindelse med et mistenkelig dødsfall. En tredje type jury, den som amerikanere flest forbinder med en jury, består av tolv lekfolk som følger forhandlingene i en rettssak — enten en straffesak eller en sivil sak — for å avgjøre skyldspørsmålet eller sivilrettslig ansvar.a

I de fleste land hvor det blir brukt juryer, er det slik at det blir sendt et innkallelsesbrev til personer som er valgt ut fra lister over stemmeberettigede, førerkortinnehavere eller lignende. Noen er automatisk uskikket til oppgaven, for eksempel domfelte forbrytere og personer som har mentale mangler. Loven er også gjerne slik at andre kan fritas, for eksempel leger, prester og forstandere, advokater og eiere av små firmaer. (Noen kan bli fritatt fordi de av samvittighetsgrunner har sterke personlige innvendinger mot å sitte i en jury.) Men mange steder er det en voksende motvilje mot å innvilge fritak, slik at alle er forpliktet til å møte opp, kanskje gjentatte ganger i årenes løp.

Fra et utvalg av personer som er valgt ut til å gjøre slik tjeneste, blir det vilkårlig tatt ut noen potensielle jurymedlemmer til en bestemt rettssak. Det blir gitt orientering om hvem som er tiltalt, og hva tiltalen går ut på. Hvis man av samvittighetsgrunner har innvendinger mot å delta i en jury eller en sak på grunn av rettssakens art, må man si fra om det.

Gruppen må reduseres til det antall som skal følge forhandlingene. Dommeren vil utelukke dem som kan betviles å være uhildet på grunn av mulig interesse for saken. Aktor og forsvarer har også rett til å utelukke noen få jurymedlemmer.

De kristne bestreber seg på å ’passe sine egne saker’ og ikke ’blande seg i andres saker’. (1. Tessaloniker 4: 11; 1. Peter 4: 15) En gang da en jøde bad Jesus om å dømme i en sak som gjaldt arv, svarte Jesus: «Menneske, hvem har satt meg til å dømme eller skifte mellom dere?» (Lukas 12: 13, 14) Jesus kom for å forkynne det gode budskap om Riket, ikke for å avgjøre juridiske spørsmål. (Lukas 4: 18, 43) Jesu svar kan ha fått mannen til å gjøre det som Guds lov sa at en skulle gjøre for å avgjøre uoverensstemmelser. (5. Mosebok 1: 16, 17) Selv om det har noe for seg å ta slike punkter i betraktning, er det å ta imot en innkallelse til å sitte i en jury noe annet enn å blande seg opp i andres saker. Det ligner mer på den situasjonen som Daniels tre venner befant seg i. De babylonske myndigheter påla dem å møte opp på Dura-sletten, og det at de gjorde det, var ikke et brudd på Guds lov. Det de gjorde etterpå, var noe annet, som Bibelen viser. — Daniel 3: 16—18.

Etter at Guds tjenere sluttet å være underlagt Moseloven, måtte de forholde seg til verdslige domstoler i forskjellige land. Apostelen Paulus formante «de hellige» i Korint til å avgjøre uoverensstemmelser innenfor menigheten. Selv om han omtalte dommerne i verdslige domstoler som «urettferdige mennesker», benektet han ikke at slike domstoler hadde sin plass når det gjaldt å ta seg av verdslige anliggender. (1. Korinter 6: 1) Han forsvarte seg for det romerske rettsvesen og anket til og med sin sak til keiseren. Det er ikke slik at det er noe fundamentalt galt med verdslige domstoler. — Apostlenes gjerninger 24: 10; 25: 10, 11.

Verdslige domstoler kommer inn under «de høyere myndigheter». Disse «er satt i sine relative stillinger av Gud», og de vedtar og håndhever lover. Paulus skrev: «Den [myndigheten] er Guds tjener til gagn for deg. Men hvis du gjør det som er ondt, da frykt: for det er ikke uten hensikt at den bærer sverdet; den er nemlig Guds tjener, en hevner som lar vrede ramme den som praktiserer det som er ondt.» De kristne ’står ikke imot myndigheten’ hva en slik rettspleie angår, for de ønsker ikke å ’ta standpunkt mot den’ og «få dom over seg». — Romerne 13: 1—4; Titus 3: 1.

Når de kristne skal avveie forskjellige faktorer som kommer inn i bildet, bør de tenke over om de kan rette seg etter visse krav fra myndighetene eller ikke. Paulus sa: «Gi alle [de høyere myndigheter] det som tilkommer dem — skatt til den som gjør krav på skatt, avgift til den som gjør krav på avgift, frykt til den som gjør krav på frykt.» (Romerne 13: 7) Dette er klar tale når det gjelder skattepenger. (Matteus 22: 17—21) Hvis myndighetene sier at borgere må gi av sin tid og sine krefter for å vedlikeholde veier eller gjøre annet arbeid som myndighetene har ansvaret for, må hver enkelt kristen avgjøre om han skal gjøre det eller ikke. — Matteus 5: 41.

Noen kristne har betraktet jurytjeneste som det å gi ’keiseren det som keiserens er’. (Lukas 20: 25) Som jury skal man høre hvilke beviser som foreligger, og si sin ærlige mening om punkter som har med fakta eller lovbestemmelser å gjøre. I en amerikansk storjury, for eksempel, avgjør juryen om det er tilstrekkelig bevis for at det blir reist tiltale mot en person; den avgjør ikke skyldspørsmålet. Hva med juryen i en rettssak? Der det er jury i sivile saker, kan det være at den avgjør om det skal tilkjennes erstatning. I en straffesak skal den avgjøre om bevisene gir grunn til fellende kjennelse. Noen steder anbefaler den straffens utmåling etter de lovbestemmelser som gjelder. Så bruker myndighetene sin rett til å ’la vrede ramme den som praktiserer det som er ondt’, og «straffe ugjerningsmenn». — 1. Peter 2: 14.

Hva om en kristen føler at hans samvittighet ikke tillater ham å være med i en bestemt jury? Bibelen sier ikke noe om jurytjeneste, så han kan ikke si: «Det er i strid med min religion å være med i en jury.» Avhengig av hva slags sak det er snakk om, kan han si at det å være jurymedlem i en bestemt sak er i strid med hans personlige samvittighet. Det kan være tilfellet hvis saken dreier seg om seksuell umoral, abort, drap eller et annet spørsmål hvor hans holdning ikke bare er formet av verdslige lover, men også av den bibelkunnskap han har. Men i virkeligheten er det gode muligheter for at de sakene han blir valgt ut til å være med i, ikke dreier seg om slike spørsmål.

En moden kristen vurderer også om han vil bli medansvarlig for den dom som dommerne feller. (Jevnfør 1. Mosebok 39: 17—20; 1. Timoteus 5: 22.) Hvis det i et land som har dødsstraff, blir avsagt dødsdom over en som er uskyldig, vil da en kristen som har sittet i juryen, være delaktig i blodskyld? (2. Mosebok 22: 2; 5. Mosebok 21: 8; 22: 8; Jeremia 2: 34; Matteus 23: 35; Apostlenes gjerninger 18: 6) Under rettssaken mot Jesus ville Pilatus være «uskyldig i denne mannens blod». Jødene sa villig: «La hans blod komme over oss og over våre barn.» — Matteus 27: 24, 25.

Hvis en kristen som blir innkalt til å sitte i en jury, har sagt seg villig til å gjøre det, men så på grunn av sin personlige samvittighet ber seg fritatt for å delta i en bestemt sak trass i at han blir innstendig bedt om å være med, bør han være forberedt på de konsekvenser det kan få — det være seg bot eller fengselsstraff. — 1. Peter 2: 19.

Når alt kommer til alt, må enhver kristen selv avgjøre hva han skal gjøre, på grunnlag av sin forståelse av Bibelen og sin egen samvittighet. Noen kristne har møtt opp og deltatt i visse typer juryer. Andre har bedt seg fritatt, selv om de har risikert straff for det. Enhver kristen må selv avgjøre hva han skal gjøre, og andre bør ikke kritisere hans avgjørelse. — Galaterne 6: 5.

[Fotnote]