Spørsmål fra leserne

• Er det på sin plass å kaste en blomsterbukett til brudepikene i et kristent bryllup, eller er det noe som skriver seg fra hedenske skikker? — F. G., USA.

Det at bruden kaster sin brudebukett til brudepikene, er rett og slett en hedensk skikk. Det smaker av overtro, for det sies at den av brudepikene som griper brudebuketten, er den neste av pikene som blir gift. Ettersom denne skikken blir fulgt ved verdslige brylluper og er en skikk som stammer fra hedendommen, kan den ikke betraktes som hellig ferd, og derfor bør den ikke bli fulgt i kristne brylluper. (1 Pet. 1: 14—16) En slik skikk må ikke forekomme inne i Rikets sal hvis vielsen finner sted der.

Hvis noen ønsker å følge denne skikken ved en vielsesseremoni eller en mottagelse som finner sted utenfor Rikets sal er det deres egen sak. Men de setter derved et dårlig, ukristent eksempel og viser at de i høy grad er umodne. Slike hedenske skikker som dette må derfor forbys i Rikets sal, for det er ikke bare det at slike ting ikke har et bibelsk grunnlag, men de skaper også meningsforskjell blant menighetens medlemmer. Mange ville bli sjokkert over at noe slikt fant sted i en bygning som er innvigd til den rene tilbedelsen av Jehova Gud. Det kunne føre til at andre tok anstøt av det; og apostelen Paulus skrev følgende inspirerte ord til filippenserne med tanke på det å vekke anstøt: «I må kunne dømme om de forskjellige ting, så I kan være rene og uten anstøt til Kristi dag, fylt med rettferdighets frukt, som virkes ved Jesus Kristus, Gud til ære og lov.» — Fil. 1: 10, 11.

• I 1 Mosebok 2: 1, 2 står det: «Så ble himmelen og jorden med hele sin hær fullendt. Og Gud fullendte på den sjuende dag det verk som han hadde gjort, og han hvilte på den sjuende dag fra all den gjerning som han hadde gjort.» Betyr dette at Jehova også sluttet med sin skapergjerning i himmelen da den sjette skapelsesdag endte? Hvordan kan en i så fall få det til å harmonere med Jesu ord: «Min Fader arbeider inntil nå; også jeg arbeider»? (Joh. 5: 17) — G. G., USA.

Det er ikke noen uoverensstemmelse mellom 1 Mosebok 2: 1, 2 og Jesu ord i Johannes. 5: 17. Jehova Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, arbeidet lenge før han skapte himmelen og jorden, som hadde med menneskene å gjøre. I seks lange skapelsesdager beskjeftiget han seg direkte med å frambringe det som hadde tilknytning til menneskene. Ved slutten av den sjette skapelsesdag sluttet han med å skape slike materielle ting til beste for menneskene. All hans himmelske virksomhet som har å gjøre med hele det usynlige område hvor englene oppholder seg, fortsatte og også annen virksomhet som foregår langt borte fra menneskenes område.

I løpet av den sjuende skapelsesdag har Gud også arbeidet med henblikk på menneskene, ikke i materiell henseende, men i åndelig henseende. Han har gjort dette ved å frambringe en «ny skapning». «Derfor, dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning; det gamle er forganget, se, alt er blitt nytt!» (2 Kor. 5: 17) Når apostelen Paulus her taler om en «ny skapning», tenker han ikke på de 144 000 «kalte og utvalgte og trofaste» blant menneskene som skal regjere sammen med Jesus Kristus, som en kollektiv gruppe, men som enkeltpersoner. Kronen på Jehovas skaperverk, «en ny skapning», er en åndelig skapning i et område som er usynlig for menneskeøyne. Formålet med å frambringe «en ny skapning» i et antall av 144 000 er også å utføre en barmhjertighetsgjerning som krever øyeblikkelig handling, til beste for den døende menneskehet, som trenger å bli «frigjort fra forgjengelighetens trelldom». Et slikt oppløftende arbeid er lovlig, noe Jesus Kristus viste da han stilte følgende spørsmål til de lovkyndige og fariseerne: «Er det tillatt å helbrede på sabbaten, eller ikke?» og så besvarte spørsmålet bekreftende ved å utføre et helbredelsesmirakel og stille enda et spørsmål: «Hvem av eder har en sønn eller en okse som faller i en brønn, og drar dem ikke straks opp igjen på sabbatsdagen?» Guds arbeid til beste for en åndelig «ny skapning» er derfor ikke en krenkelse av den sjuende dag da han avholder seg fra materielt arbeid som har med menneskene å gjøre. — Åpb. 17: 14; Rom. 8: 21; Luk. 14: 3—5.

• Finnes det noen forklaring på den tilsynelatende uoverensstemmelsen mellom Jeremias 52: 12 og 2 Kongebok 25: 8? I Jeremias 52: 12 tales det om den tiende dag i måneden, mens 2 Kongebok 25: 8 sier den sjuende dag i måneden. — G. G., USA.

Hele skriftstedet i 2 Kongebok 25: 8 lyder slik: «I den femte måned, på den sjuende dag i måneden — det var Babels konge Nebukadnesars nittende år — kom Nebusaradan, høvdingen over livvakten, en av Babels konges menn, til Jerusalem.» Jeremias 52: 12 taler i denne forbindelse om den «tiende dag i måneden». Noen har forklart at denne forskjellen på tre dager skyldes at da Nebusaradan dro til Jerusalem, forlot han Ribla på den sjuende dag i måneden, men nådde ikke Jerusalem før den tiende dag i måneden. Det ser imidlertid ut til at denne høye babyloniske embetsmannen som hadde kommandoen over de babyloniske hærstyrker etter at beleiringen var over, ankom den sjuende dag i måneden for å ødelegge byen. Hans oppgave besto i å føre tilsyn med at murene ble nedrevet, at byen ble plyndret og rasert, og at dens innbyggere ble ført i fangenskap. Det ser ut til at den tiende dag i måneden markerer det tidspunkt da han var ferdig med sitt oppdrag.

Det er verdt å merke seg at 2 Kongebok 25: 8 sier at Nebusaradan «kom . . . til Jerusalem» på den sjuende dag i måneden. Det står ikke «inn i» Jerusalem. Jeremias 52: 12 sier ifølge New World Translation at denne babyloniske hærføreren «kom inn i Jerusalem» på den tiende dag i måneden. Bibeloversettelsen Revised Standard Version har en lignende forskjell i ordlyden i disse to skriftstedene, for i 2 Kongebok 25: 8 står det der at høvdingen for livvakten «kom til Jerusalem» på den sjuende dag, og i Jeremias 52: 12 sies det at han «gikk inn i Jerusalem» på den tiende dag.

Da den babyloniske hærføreren ankom, satte han uten tvil opp sitt hovedkvarter utenfor bymurene eller overtok et hovedkvarter som allerede var blitt satt opp der. Det ser ut til at han ledet arbeidet derfra, for eksempel nedrivningen av bymurene. (2 Kong. 25: 10; Jer. 52: 14) De babyloniske soldatene plyndret også både byen og Jehovas tempel og de tok seg vel til rette. (Jer. 52: 17—23; 2 Kong. 25: 13—17; Dan. 5: 2, 3) Ettersom de kaldeiske soldatene i flere dager var opptatt med å plyndre byen og rive ned murene, begynte de øyensynlig ikke å brenne byen før på den tiende dag i måneden. Det var på den dagen at Nebusaradan «kom inn i Jerusalem» eller gikk inn i byen for å fullføre arbeidet, og da han var tilfreds med det som var blitt gjort, ga han ordre om å brenne byen og dens hellige tempel. Ifølge Josephus (The Jewish War, bok VI, kapittel IV, 5, 8) ble Herodes’ tempel brent ned på den tiende dag i den femte måned (i år 70 e. Kr.), og Josephus tilføyer at det var et merkelig sammentreff at babylonierne brente ned det første tempel på den samme dagen. Det er ikke tvil om at byen sto i brann ved slutten av den tiende dag, og at mye av den var blitt forvandlet til aske. Nebusaradan hadde utført sin tildelte oppgave som besto i å ødelegge byen.

• Hvem er de som ifølge Lukas 22: 30 skal «sitte på troner», og hvem er framstilt ved «Israels tolv stammer»? — J. G., Vest-Tyskland.

Jesus Kristus sa til sine trofaste apostler: «I er de som har holdt ut hos meg i mine prøvelser, og jeg tilsier eder riket, liksom min Fader har tilsagt meg det, så I skal ete og drikke ved mitt bord i mitt rike, og sitte på troner og dømme Israels tolv stammer.» (Luk. 22: 28—30) Jesus Kristus talte her direkte til sine 11 trofaste apostler. Han hadde tidligere talt til sine 12 apostler på en lignende måte. (Matt. 19: 28) Han kunne gjøre det, for det viste seg at det til slutt var 12 trofaste apostler, og disse 12 apostlene sitter derfor på 12 troner i himlenes rike.

Men er det bare de 12 trofaste apostler som skal sitte på troner sammen med Jesus Kristus når Guds hensikt til slutt er blitt gjennomført? Når vi undersøker det Jesus har sagt andre steder hvor han ikke taler direkte til sine apostler, finner vi da noe som viser at det er et større antall som skal sitte på troner? Ifølge Åpenbaringen 14: 1 og 20: 6 er det endelige antall av dem som skal «regjere [herske som konger, NW] med [Jesus Kristus] i tusen år» langt større enn 12. Det er nemlig på 144 000. Skal de 143 988 i likhet med de 12 apostlene og Lammet også sitte på troner? Har ikke konger troner, og er ikke alle de 144 000 konger? Jo, det er de, og Jesus har lovt hver enkelt av de trofaste 144 000 at de skal få retten til å sitte på troner: «Den som seirer ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone.» (Åpb. 3: 21) Lukas 22: 28—30 må derfor i lys av andre skriftsteder ha en utvidet betydning, og en må trekke følgende slutning: De som sitter på troner og dømmer «Israels tolv stammer», innbefatter ikke bare de 12 apostlene, men alle dem som blir tatt inn i pakten om Riket som Jesus omtalte i Lukas 22: 28—30. Ettersom alle de 144 000 salvede kristne blir tatt inn i pakten om Riket, skal de alle sitte på troner og dømme «Israels tolv stammer».

Hvem er det så som blir framstilt ved «Israels tolv stammer» som Jesus Kristus og hans medkonger skal herske over og dømme? De omfatter naturligvis ikke bare de 12 stammer i det kjødelige israel, som ikke lenger vet hvem som tilhører de forskjellige stammer. Ifølge det apostelen Paulus sier, omfatter de som skal bli dømt av dem som får del i det himmelske rike, en verden av mennesker: «Vet I ikke at de hellige skal dømme verden?» (1 Kor. 6: 2) Det er derfor rimelig å trekke den slutning at «Israels tolv stammer» som omtales i Lukas 22: 30, sikter til menneskeverdenen som skal bli dømt av Jesus Kristus og medlemmene av hans menighet, hans legeme, som skal være konger og prester og dommere sammen med ham. I harmoni med dette sier boken Du kan få overleve Harmageddon og komme inn i Guds nye verden på side 41 at Israels 12 ikke-levittiske stammer på den årlige soningsdagen var et forbilde på alle lydige mennesker som vil få evig liv på jorden. På soningsdagen ble det frambåret to offer, et for Aron og hans stamme, som var et forbilde på det åndelige Israel, og et annet for Israels 12 ikke-levittiske stammer, som var et forbilde på alle mennesker som får nyte godt av Jesu Kristi gjenløsningsoffer og oppnår evig liv på jorden. Denne forskjellen, som framgår av 3 Mosebok, kapittel 16, blir også vist ved apostelen Johannes’ ord angående Jesus Kristus: «Han er en soning for våre synder, dog ikke bare for våre, men og for hele verdens.» — 1 Joh. 2: 2.

De som tilhører menneskeverdenen, og som får nyte godt av Kristi offer, innbefatter den ’store skare’ av «andre får» som skal få overleve Guds krig, Harmageddon. Men «Israels tolv stammer» som omtales i Lukas 22: 30, og som skal dømmes av dem som sitter på de himmelske troner, kommer til å bestå av alle som får leve på jorden i den nye tingenes ordning etter Harmageddon. «Israels tolv stammer» innbefatter derfor ikke bare den ’store skare’ i vår tid som skal få overleve Harmageddon-krigen og komme inn i Guds rettferdige, nye tingenes ordning, men også alle mennesker som blir oppreist fra døden.

• Hva var øyensynlig grunnen til at den engelen som Jakob kjempet med, «rørte ved Jakobs hofteskål på spennesenen», slik at han haltet på sin hofte? — J. K., USA.

Grunnen til at engelen rørte ved Jakobs hofte, kan ha vært at Jakob ikke skulle opphøye seg for meget fordi han hadde kjempet med en engel for å få en velsignelse av ham og hadde vunnet. Engelen rørte derfor ved Jakobs hofte, og hans «hofteskål gikk av ledd», noe som førte til at Jakob siden den tid alltid haltet. (1 Mos. 32: 24, 25, 32) Dette var noe som ville bevare en ydmyk innstilling hos ham og vise at han ikke vant ved sin egen styrke, og at engelen hadde større makt enn ham. Det ville være noe i likhet med den «torn i kjødet» som plaget Jesu Kristi apostel Paulus, og som Gud ikke fjernet for at ikke Paulus ’skulle opphøye seg’ av den overnaturlige visdom, de åpenbaringer og andre åndelige velsignelser han fikk fra Herren. — 2 Kor. 12: 1—7.