opplevd i sannheten?» Uten å nøle svarer jeg: «Å se at de bibelske profetiene som innviede menn skrev under inspirasjon for mange hundre år siden, går i oppfyllelse i min generasjon.»

De som tilhører min generasjon, men som er utenfor den teokratiske organisasjon, er blitt akkurat slik Skapelsens fotodrama i 1914 sa at de skulle bli: glade i penger, nytelsessyke og æresyke. Vi som er innenfor Herrens organisasjon, har på alle mulige måter prøvd å henlede deres oppmerksomhet på livets budskap. Vi har brukt slagord, helsides annonser, radioprogrammer, høyttalerbiler, reisegrammofoner, gigantiske stevner, opptog med marsjerende som har gått med plakater, og en voksende hær av forkynnere som går fra hus til hus. Denne virksomheten har skilt dem som støtter Guds opprettede rike, fra dem som er imot det. Det var dette arbeidet Jesus forutsa skulle utføres i min generasjon! — Matteus 25: 31—46.

Helt til mitt ’trette hjerte’ slår sitt siste slag, vil det fortsette å slå i verdsettelse av at jeg har hatt det privilegium å tilhøre en unik generasjon. Det vil fortsette å slå i begeistring over at jeg nå har det privilegium å se millioner av smilende ansikter som kan fortsette å smile i all evighet.

En liten gutt priser Jehova

BARN og unge har mange anledninger til å forkynne når de har et sterkt ønske om å tjene Jehova. Det viser en opplevelse som en fem år gammel gutt hadde i den vestlige delen av Kenya. — Forkynneren 12: 1.

Moren hans spurte ham: «Hva vil du bli når du blir stor?» Han hadde betraktet en spesialpioner i menigheten og svarte: «Jeg vil bli spesialpioner, som bror F—.» Moren sa: «Men det kan du ikke; du kan ikke engang bli alminnelig pioner, for du har ikke et bibelstudium med noen.» Gutten spurte: «Hva skal jeg gjøre da?» Moren foreslo at han skulle prøve å lære lekekameratene sine om Bibelen ved hjelp av sitt eksemplar av Min bok med fortellinger fra Bibelen.

Femåringen tok boken sin og gikk for å besøke vennene sine. Han spurte om de ville studere Bibelen sammen med ham. Hva ble resultatet?

Han fikk samlet en gruppe på ti stykker som han kunne studere med. Han gjorde god bruk av bildene, stilte mange dyptgående spørsmål og stilte repetisjonsspørsmål ved slutten av studiet. Hvis de ikke husket svarene, gjennomgikk han stoffet med dem en gang til. Moren fortalte at det var en stor glede å se alle disse barna som satt der på bakken foran huset deres og studerte sammen. Der satt den fem år gamle sønnen hennes og stilte spørsmål, og så rakte alle de andre opp hånden for å svare.

Det var også en stor glede både for moren og for menigheten å se åtte av disse barna komme på menighetens møter. De to andre var for små. Alt dette skjedde fordi en femåring ville prise Jehova og hjelpe andre.