og de er overbevist om at Jehova vil få det som blir sådd, til å vokse. — 1. Korinter 3: 6.

Gode utsikter til vekst

Ved hjelp av drivhus som er utstyrt med kunstig lys og blir oppvarmet av geotermisk energi, har islandske gartnere vært i stand til å dyrke mange forskjellige slags frukter, grønnsaker og andre planter. På samme måte har Jehovas vitner, utrustet med åndelig sannhet, vennlig forkynnelse og Jehovas hellige ånds velsignelse, opplevd fine resultater på Island.

I år var det 542 til stede på høytiden til minne om Kristi død, og det ledes nå nesten 200 hjemmebibelstudier. Den positive responsen på oppfordringen til å tjene i ledig distrikt gir oss tillit til at alle sauelignende mennesker på denne store øya vil få høre stemmen til den gode hyrde, Jesus Kristus. (Johannes 10: 14—16) For noen gledelige resultater forkynnelsen har brakt de trofaste forkynnerne av Riket som har vist så stor tålmodighet og utholdenhet i forkynnelsen av det gode budskap på Island de siste 64 årene!

Hold ut i pionertjenesten

VERDEN over er det om lag fire og en halv million vitner for Jehova som forkynner det gode budskap om Guds rike. Over 600 000 av disse er pionerer, heltidsforkynnere. Denne store hæren av pionerer omfatter nær sagt alle aldersgrupper, fra skoleelever i begynnelsen av tenårene til pensjonister i 90-årene. De kommer fra alle slags miljøer og samfunnslag.

Alle disse heltidsforkynnerne har naturligvis et ønske om å lykkes i pionertjenesten. Mange av dem ønsker å gjøre den til sin livsgjerning. Noen kan av ulike grunner ikke gjøre det. Men andre har klart å fortsette som pionerer, trass i økonomiske vanskeligheter, dårlig helse, motløshet og andre problemer. Vi spør derfor: Hvordan kan heltidsforkynnere mestre slike problemer og holde det gående i pionertjenesten?

Økonomiske behov

Det er vanlig at pionerene utfører verdslig arbeid for å dekke sine utgifter. Apostelen Paulus gjorde også det. (1. Tessaloniker 2: 9) De fleste steder i verden blir det stadig dyrere å skaffe seg mat, klær, et sted å bo og transport. Det er ofte vanskelig å få et passende deltidsarbeid. Hvis det finnes, er det ofte dårlig betalt.

Når vi ’fortsetter å søke Guds rike og hans rettferdighet først’, kan vi ha tillit til at Jehova vil dekke våre materielle behov. Når pionerene kommer opp i økonomisk pressede situasjoner, trenger de derfor ikke å ’være bekymret for morgendagen’. (Matteus 6: 25—34) En sterk tro på Jehova vil spare dem for unødige bekymringer, samtidig som de gjør seg iherdige anstrengelser for å løse problemene.

En som har økonomiske problemer, vil kanskje kunne skjære ned på utgiftene. Ved å foreta visse forandringer i budsjettet vil han kanskje kunne dekke sine nødvendige behov, selv om pengene ikke strekker til til ting som han har lyst på, men som han egentlig ikke trenger. Noen pionerer deler en leilighet med andre kristne for å redusere utgiftene. Det hender at foreldre som vil hjelpe barna sine til å være pionerer, lar dem bo gratis hjemme eller bare krever en minimal husleie av dem. Andre hjelper pionerer med mat og reiseutgifter. Men pionerene ønsker ikke å være en byrde for andre, for ifølge Bibelen er de forpliktet til å forsørge seg selv. — 2. Tessaloniker 3: 10—12.

Reiseutgifter kan reduseres ved at flere pionerer deler på dem. To pionerer som begge har bil, kan halvere reiseutgiftene ved å forkynne i det samme distriktet og bruke bare én bil. Pionerer som ikke har bil selv, kan slå seg sammen med noen som har, og dele utgiftene med dem. Reiseutgiftene kan reduseres ytterligere ved at de lar bilen stå og går til distrikter som ikke ligger så langt unna. I mange land bruker pionerene billige offentlige transportmidler.

Blant dem som har overvunnet økonomiske problemer og holdt ut i pionertjenesten, kan vi nevne Newton Cantwell og hans kone. I 1932, under den store depresjonen, solgte de farmen sin og begynte som pionerer sammen med seks av de sju barna sine. «Det tok ikke lang tid før vi hadde brukt alle de pengene vi hadde fått for salget av farmen — hovedsakelig på legeregninger,» skrev bror Cantwell. «Vi minnes at da vi flyttet til det andre distriktet vi ble tildelt, hadde vi akkurat nok til å betale 14 dagers husleie på forskudd, og fem dollar til overs. Men vi visste at Jehova ville sørge for oss så lenge vi fortsatte iherdig i tjenesten. . . . Vi lærte å spare på forskjellige måter. Når vi flyttet til et nytt distrikt, pleide jeg for eksempel å henvende meg til eierne av noen av bensinstasjonene og si at vi hadde tre biler på veien hver dag i forbindelse med vårt kristne arbeid. Det førte som oftest til at vi fikk bensin billigere. Sønnene våre lærte seg snart å reparere bilene selv og sparte oss dermed for store verkstedsregninger.» På denne måten klarte familien Cantwell de økonomiske utfordringene og holdt ut i heltidstjenesten. Bror Cantwell stod fremdeles på pionerlisten da han døde i en alder av 103 år.

Deltidsarbeid

Mange pionerer forsørger seg selv ved å utføre deltidsarbeid. Paulus arbeidet som teltmaker sammen med sine trosfeller Akvilas og Priskilla for å kunne holde det gående i tjenesten i Korint. (Apostlenes gjerninger 18: 1—11) I dag hender det ofte at pionerer blir tilbudt deltidsarbeid hos sine åndelige brødre. Andre pionerer skaffer seg den slags arbeid gjennom arbeidskontorer. Tro på Gud er avgjørende, og det er også viktig å be oppriktig om hans veiledning når en skal avgjøre hva slags arbeid en skal ta. — Ordspråkene 15: 29.

En pioner fortalte: «Etter at jeg hadde tenkt over saken og var blitt styrket gjennom bønn, fortalte jeg sjefen at jeg betraktet mitt forkynnelsesarbeid som et alvorlig, personlig ansvar, og at jeg ikke kunne ta imot tilbudet om en heldagsjobb. Onsdagen etter ble jeg spurt om jeg kunne tenke meg å arbeide på deltid. Dette gikk jeg med glede med på.» Undervurder ikke bønnens makt. Det er dessuten viktig å handle i samsvar med sine bønner.

Det kan være en fordel at pionerene forteller en mulig framtidig arbeidsgiver at grunnen til at de vil ha deltidsarbeid, er at de vil forsørge seg selv i forkynnelsesarbeidet. De kan nevne hvilke dager de står til disposisjon, og hvor mange timer i uken de kan arbeide. To kjødelige søstre fikk dele en heltidsstilling på et advokatkontor. De arbeidet to og en halv dag hver i uken. Dermed kunne de forsørge seg selv som pionerer helt til de gjennomgikk Vakttårnets bibelskole Gilead og ble sendt ut som misjonærer.

Pionerene kan finne forskjellige former for arbeid som fra et bibelsk synspunkt er akseptabelt, ved å snakke med sine trosfeller og andre og ved å studere annonsene i avisene. Ydmykhet er en nyttig egenskap, for den kan hjelpe pionerene til ikke å være altfor kresne i sitt valg. (Jevnfør Jakob 4: 10.) Det kan hende at de må utføre et verdslig arbeid som noen betrakter som simpelt, for å kunne fortsette som pionerer. Hvis de påtar seg et slikt arbeid, men egentlig ville hatt noe annet, kan det jo være at de senere kan få noe som de liker bedre.

Dårlig helse og motløshet

Noen må slutte i pionertjenesten fordi de har alvorlige problemer med helsen. Men hvis pionerene ikke forhaster seg hva dette angår, kan det vise seg at de blir friske igjen, eller at deres helse blir så mye bedre at de kan fortsette. Mange er pionerer trass i at de har helseproblemer, fordi de får medisinsk behandling, holder seg til en bestemt diett og sørger for å få nok hvile og mosjon. En reisende tilsynsmann fortalte om en pionersøster som var så sterkt angrepet av leddgikt at hun måtte ha hjelp til å gå fra hus til hus i forkynnelsen. (Apostlenes gjerninger 20: 20) Likevel ledet hun og hennes mann 33 hjemmebibelstudier, og de hadde hjulpet 83 personer til å ta imot Guds sannhet. Med tiden ble hun bedre, og 11 år senere gjennomgikk hun pionertjenesteskolen.

Motløshet kan få noen til å slutte i pionertjenesten. (Ordspråkene 24: 10) En pioner sa til en reisende tilsynsmann: «Jeg må slutte som pioner. . . . Jeg har regninger å betale.» Han trengte briller som kostet 150 kroner. «Vil du slutte som pioner fordi du mangler 150 kroner?» spurte tilsynsmannen. Han foreslo at pioneren skulle ta seg arbeid på den lokale kaffeplantasjen for en dag, tjene de 150 kronene, kjøpe brillene og fortsette som pioner. Etter hvert kom det fram av samtalen at det som egentlig var problemet, var at pioneren var motløs på grunn av kostbare bilreparasjoner. Tilsynsmannen anbefalte ham å skjære ned på utgiftene ved å begrense kjøringen hver dag til et område innenfor en radius av noen kilometer i stedet for å kjøre lange strekninger. Han rådet ham også til å bevare sin åndelighet. Pioneren fulgte rådene, og seks måneder senere ble han innbudt til å gjennomgå Gilead-skolen. Etter skolen ble han sendt til et fremmed land, hvor han tjente trofast i mange år, helt til sin død. Ja, vi vil ofte kunne få store velsignelser hvis vi ikke gir opp på grunn av motløshet, men husker at Jehova er med oss.

Verdsett ditt tjenesteprivilegium

Paulus betraktet sin tjeneste som en skatt, trass i at han ble utsatt for prøvelser. Han var for eksempel flere ganger i nød og opplevde perioder uten mat. (2. Korinter 4: 7; 6: 3—6) Mange tjenere for Jehova i vår tid i Afrika, Asia, Øst-Europa og andre steder har holdt fast ved det privilegium pionertjenesten er, trass i vanskeligheter og forfølgelse. Gjør deg derfor alle mulige anstrengelser for å holde fast ved dette tjenesteprivilegiet når du blir utsatt for prøvelser. Det vil være til pris for Jehova.

De fleste av pionerene måtte legge seg til en enklere livsstil for å kunne begynne som heltidsforkynnere. I likhet med Paulus motstod de materielle fristelser og lærte seg å være tilfreds med «mat og klær og husly». For å kunne holde ut i pionertjenesten må de være tilfreds med de nødvendige ting. (1. Timoteus 6: 8) Glede er noe vi oppnår når vi verdsetter våre gudgitte privilegier og setter dem høyere enn materielle eiendeler.

La oss illustrere dette: Anton Koerber fikk det privilegium å representere Rikets interesser overfor regjeringsmedlemmer i Washington, D.C. Han tjente en tid som pioner og var kretstilsynsmann i 1950-årene. En gang henvendte noen av hans tidligere forretningsforbindelser seg til ham med et tilbud som ville gi ham en fortjeneste på en million dollar. Men for å kunne ta imot tilbudet måtte han vie hele sin tid til forretninger i et år. Etter å ha bedt om veiledning og et sunt sinns ånd sa han: «Det er ikke mulig for meg å oppgi de vidunderlige privilegiene jeg har her i tjenesten for Jehova, ikke engang for bare et år, nei, ikke for alle penger i hele verden. Det er mer dyrebart for meg å tjene mine brødre her i Washington, og her vet jeg at jeg har Jehovas velsignelse. Jeg ville sikkert tjene en million dollar, men hvordan ville jeg være åndelig sett, og også fysisk sett, etter et år med et slikt liv?» Han avslo derfor tilbudet. Det er mange som er blitt hjulpet til å holde ut i pionertjenesten, fordi de på lignende måte setter sine privilegier høyt.

Og hvor store velsignelser får ikke pionerene! Det er en glede å kunne bruke mange timer til å tale om Jehovas herlige kongedømme. (Salme 145: 11—13) Fordi pionerene bruker så mye tid i tjenesten, får de mulighet til å bringe åndelig trøst til fattige og undertrykte, syke og sørgende og andre som er nedtrykt og trenger et sikkert håp. Ja, hvis situasjonen tillater oss å forkynne på heltid, vil vi få del i mange velsignelser. Det er ’Jehovas velsignelse som gir rikdom’. (Ordspråkene 10: 22) Og det er med hans hjelp og velsignelse at mange forkynnere av Riket holder ut i den gledebringende pionertjenesten.

Spørsmål fra leserne

I Romerne 9: 3 sier apostelen Paulus: «For jeg kunne ønske at jeg selv, liksom den som er forbannet, var skilt fra Kristus til gagn for mine brødre, mine slektninger etter kjødet.» Mente han at han ville ofre sitt eget liv for å frelse andre jøder?

Jesus er vårt fremste eksempel når det gjelder kjærlighet. Han var villig til å overgi sin sjel, eller sitt liv, til gagn for den syndige menneskehet. Under hele sin offentlige tjeneste anstrengte han seg iherdig til gagn for sine landsmenn — jødene — for at så mange som mulig av dem skulle kunne være blant dem som fikk høste gagn av hans gjenløsningsoffer. (Markus 6: 30—34) Det at de ikke reagerte positivt på budskapet om frelse, og den motstand de gjorde mot det, la aldri noen demper på Jesu kjærlige omtanke for det jødiske folk. (Matteus 23: 37) Og han ’etterlot oss et eksempel, for at vi skulle følge i hans fotspor’. — 1. Peter 2: 21.

Er det mulig for ufullkomne mennesker å følge Jesu eksempel hva det å vise kjærlighet angår? Ja, det er det. Apostelen Paulus’ eksempel viser det. Han var så opptatt av andre jøders ve og vel at han av kjærlighet til dem sa at han kunne ønske at han selv «liksom den som er forbannet, var skilt fra Kristus» til gagn for dem.

Paulus brukte her en form for hyperbol, eller overdrivelse, for å understreke et poeng. Jesus brukte en lignende overdrivelse i Matteus 5: 18, da han sa: «Snarere skal himmel og jord forsvinne enn at den minste bokstav eller en liten del av en bokstav på noen måte skal forsvinne fra Loven og ikke alt finne sted.» Jesus visste at himmel og jord ikke ville forsvinne. Paulus ville heller ikke bli forbannet, og alle jøder ville heller ikke ta imot kristendommen. Men Paulus’ poeng var at han ville gjøre så å si hva som helst for å hjelpe jødene til å benytte seg av Guds foranstaltning for frelse ved Jesus Kristus. Det var ikke så rart at apostelen kunne komme med følgende oppfordring til sine medkristne: «Bli etterlignere av meg, liksom jeg er det av Kristus.» — 1. Korinter 11: 1.

De kristne i vår tid bør ha den samme omtanke for ikke-troende som den Jesus og Paulus hadde. Vi bør aldri la mangel på interesse og heller ikke direkte motstand fra mennesker i vårt distrikt få legge noen demper på vår kjærlighet til våre medmennesker og vår iver etter å hjelpe dem til å lære hvordan de kan bli frelst. — Matteus 22: 39.