En verdig feiring av minnehøytiden

DET var om kvelden den 14. nisan i år 33 at Jesus innstiftet minnehøytiden.a Han hadde nettopp feiret den jødiske påsken sammen med sine tolv apostler, så vi kan være sikre på datoen. Etter at Jesus hadde sendt ut forræderen, Judas, «tok han et brød, uttalte en velsignelse, brøt det og gav det til dem og sa: ’Ta det; dette betyr mitt legeme.’ Og han tok et beger, takket og gav det til dem, og de drakk alle av det. Og han sa til dem: ’Dette betyr mitt blod, «paktens blod», som skal utøses til gagn for mange’». — Markus 14: 22—24.

Jesus befalte disiplene sine å feire minnet om hans død på grunn av dens store betydning. (Lukas 22: 19; 1. Korinter 11: 23—26) Hans offer var det eneste offeret som kunne løskjøpe menneskene fra den forbannelsen som hvilte over dem i form av deres nedarvede synd og død. (Romerne 5: 12; 6: 23) Brødet og vinen som han brukte, var symboler på hans fullkomne legeme og hans blod. Siden vi kjenner den opprinnelige datoen, kan vi feire denne høytiden på den tilsvarende dagen hvert år, akkurat slik det ble gjort i forbindelse med den jødiske påsken. Men vi må gjøre det på en verdig måte. Hvorfor det?

Apostelen Paulus sa at de som forsynte seg av symbolene, av brødet og vinen, ville ’fortsette å forkynne Herrens død, inntil han kommer’. (1. Korinter 11: 26) Feiringen ville derfor rette oppmerksomheten mot Jesu død og dens betydning for menneskene. Det ville være en høytidelig anledning, en tid for å tenke over Guds godhet og den takknemlighet vi bør føle overfor Jehova og hans Sønn. (Romerne 5: 8; Titus 2: 14; 1. Johannes 4: 9, 10) Av den grunn advarte Paulus: «Derfor vil enhver som spiser brødet eller drikker Herrens beger uverdig, bli skyldig hva Herrens legeme og blod angår.» — 1. Korinter 11: 27.

På en verdig måte — hvordan?

Det ville selvfølgelig ikke behage Gud at vi vanhelliget høytiden ved å følge tvilsomme framgangsmåter eller ta etter hedenske skikker. (Jakob 1: 27; 4: 3, 4) Dette utelukker påskens populære skikker. Når vi skal følge Jesu befaling om å ’fortsette å gjøre dette til minne om ham’, bør vi feire minnehøytiden på en måte som svarer til det han gjorde da han innstiftet den. (Lukas 22: 19; 1. Korinter 11: 24, 25) Dermed blir det ingen plass til den staffasjen som kristenhetens kirkesamfunn har føyd til feiringen. Oppslagsverket New Catholic Encyclopedia innrømmer at «messen [nattverden] av i dag er vesensforskjellig fra den svært enkle seremonien Kristus og hans apostler holdt». Og ved å feire nattverden ofte, ja, noen steder daglig, har kristenheten avveket fra det Jesus hadde i tankene, og gjort denne feiringen til en ordinær anledning.

Paulus skrev til de kristne i Korint om det å spise og drikke uverdig under Herrens aftensmåltid fordi det hadde oppstått et problem i menigheten i den forbindelse. Noen viste mangel på respekt for feiringens hellige karakter. De tok med seg sin egen kveldsmat og spiste den før eller under møtet. Ofte spiste og drakk de for mye. Det gjorde dem døsige og sløvet sansene deres. Fordi de ikke var mentalt og åndelig årvåkne, kunne de ikke ’skjelne legemet’, og dermed ble de ’skyldige hva Herrens legeme og blod angår’. De som ikke hadde med seg kveldsmat, ble sultne, slik at også de ble distrahert. Praktisk talt ingen av dem var i stand til å forsyne seg av symbolene med den rette verdsettelse og med en klar forståelse av det høytidelige ved anledningen — at feiringen fant sted til minne om Herrens død. Det førte til at de pådrog seg en ugunstig dom, for de viste mangel på respekt, ja, forakt, for feiringen. — 1. Korinter 11: 27—34.

Nødvendig med god dømmekraft

Noen som har forsynt seg av minnehøytidens symboler, har senere innsett at de egentlig ikke burde ha gjort det. De som med rette forsyner seg av disse symbolene, er blitt utvalgt av Gud og har Guds ånds vitnesbyrd om at det er slik. (Romerne 8: 15—17; 2. Korinter 1: 21, 22) Det er ikke deres egen personlige avgjørelse eller beslutning som gjør dem verdige. Gud har begrenset tallet på dem som skal regjere sammen med Kristus i himmelen, til 144 000, en forholdsvis liten gruppe sammenlignet med alle dem som høster gagn av Kristi gjenløsningsoffer. (Åpenbaringen 14: 1, 3) Utvelgelsen begynte allerede på Jesu tid, så det sier seg selv at det i dag bare er noen få som forsyner seg. Og etter hvert som disse dør, burde antallet bli stadig mindre.

Hvorfor kan noen komme til å forsyne seg av symbolene med urette? Det kan ha sammenheng med deres tidligere religiøse oppfatning — at alle trofaste kommer til himmelen. Eller det kan ha med ambisjoner eller selviskhet å gjøre — de føler seg kanskje bedre enn andre og ønsker seg en fremtredende stilling. Kanskje det skyldes sterke følelser som kommer av at de opplever alvorlige problemer eller er blitt rammet av en tragedie, slik at de har mistet interessen for livet på jorden. Det kan også være som følge av et nært vennskap med en som har del i det himmelske kall. Vi må alle huske at avgjørelsen helt og holdent blir truffet av Gud, ikke av oss selv. (Romerne 9: 16) Hvis noen «etter en ransakelse» kommer til at de egentlig ikke burde ha forsynt seg av symbolene, må de derfor avstå fra å gjøre det fra nå av. — 1. Korinter 11: 28.

Det håpet Gud har holdt fram for flesteparten av menneskene, er evig liv på en paradisisk jord. Det er en stor velsignelse å ha et slikt håp; det er noe vi umiddelbart føler oss tiltrukket av. (1. Mosebok 1: 28; Salme 37: 9, 11, NW) Det er på jorden trofaste mennesker vil bli gjenforent med sine kjære slektninger og venner som kommer tilbake i oppstandelsen, og det er her de vil få treffe de rettferdige fra gammel tid, for eksempel Abraham, Sara, Moses, Rahab, David og døperen Johannes — som alle sammen døde før Jesus åpnet veien til himmelsk liv. — Matteus 11: 11; jevnfør 1. Korinter 15: 20—23.

De som har et jordisk håp, feirer Herrens aftensmåltid på en verdig måte ved å være til stede og følge respektfullt med, selv om de ikke forsyner seg av brødet og vinen. Også de nyter godt av Kristi offer, som gjør det mulig for dem å stå i en godkjent stilling innfor Gud. (Åpenbaringen 7: 14, 15) Når de lytter til den talen som blir holdt, styrker de sin verdsettelse av hellige ting og sitt ønske om fortsatt å være forent med Guds folk overalt.

I år blir minnehøytiden feiret tirsdag den 2. april etter solnedgang i alle de mer enn 78 000 menighetene av Jehovas vitner verden over. Kommer du til å være til stede?

[Fotnote]

[Bilde på side 8]

Jehovas vitner feirer minnehøytiden én gang i året