Side to

Hver time er det verden over hundrevis av ektepar som skiller seg. Hvert år er millioner av barn innblandet i en vond tautrekking om hvem av foreldrene de skal bo hos. Noen steder går ett av fem par som skiller seg, til rettsapparatet for å få avgjort saken.

Kamper om foreldreansvaret har etter hvert utviklet seg til førstesideoppslag hvor det fortelles om mord og vold. Hva er det som gjør disse sakene så brennbare? Hvordan kan et barn få så god hjelp som mulig fra begge foreldrene? Er domstolene alltid rettferdige i sine avgjørelser? En illevarslende tendens verden over når det gjelder barnefordelingssaker, har gjort mange opplyste mennesker som er opptatt av borgerlige rettigheter, urolige.

Hvem skal ha barnet?

DA Paul satt i det klamme rettslokalet og ventet på at det skulle bli hans tur, knyttet det seg i magen på ham. Noen uker tidligere hadde hans kone i all hast forlatt huset med de to gråtende barna deres. Paul ville ikke gi slipp på barna sine på sju og 13 år uten kamp.

Endelig var rettssaken snart over. «Det er så urettferdig, alt sammen,» tenkte Paul mens dommeren avgjorde den ene saken etter den andre. «Denne dommeren, en helt fremmed mann, skal bestemme hvor barna mine skal bo.»

Paul og hans kone var et av de 1 187 000 parene i USA som skilte seg i 1985. Dette tallet var tre ganger så høyt som tallet for 1960. Det er ikke bare i USA det har vært en voldsom økning i antall skilsmisser; det har skjedd verden over. Flere av skilsmissene fører til barnefordelingssaker som blir ført for retten. Paul måtte møte i retten flere ganger. Situasjonen ble mer og mer spent. «En dag i retten da alt dette surret rundt i hodet på meg, trodde jeg at jeg skulle gå ut av mitt gode skinn og begynne å gå løs på folk,» sa Paul. «Jeg var så frustrert.»

Paul kontrollerte heldigvis sine følelser. Men noen steder har aviser hatt førstesideoppslag hvor det er utførlig fortalt om mord og grove legemsbeskadigelser som bunner i bitter strid om foreldreansvar. Hvorfor blir disse sakene ofte slike store konflikter?

Foreldre i krig!

Lovene om hvem som skal få foreldreansvaret, er forskjellige rundt om i verden. I de fleste vestlige land, også i Norge, er faren og moren likestilt når det skal avgjøres hvem av dem som skal ha foreldreansvaret etter en separasjon eller skilsmisse. I de senere tiår er det blitt lagt vekt på hva som er best for barnet. Dermed får både faren og moren anledning til å argumentere for hvorfor han eller hun er best skikket til å få foreldreansvaret.

Noen foreldre kjemper med tanke på barnas beste, mens andre er motivert av hat til den tidligere ektefellen. Barnet blir et redskap som faren eller moren sårer den andre med når han eller hun gir utløp for sitt sinne eller sin frustrasjon. Som en dommer sa, kan barna bli «baller som skal tilfredsstille ’jeg skal vise deg’-holdningen, som altfor ofte gjennomsyrer ektefeller som har fått et kjølig forhold til hverandre».

Noen foreldre tar loven i sin egen hånd. Foreldre som kidnapper barna sine, er blitt et internasjonalt problem. Ifølge beregningene er det hele 100 000 slike tilfelle i USA hvert år! Et byrå har funnet at antall tilfelle ble fordoblet på fem år, fra 1979 til 1983. Den følelsesmessige belastningen for barna er ofte stor. Sally Abrahms sier i sin bok Children in the Crossfire: «Kidnapping av barn er 80-årenes hjertesorg.»

Rettferdighet i rettssalen?

Helt fra gammel tid av har foreldre bedt myndighetene om å gripe inn i slike konflikter. Den vise kong Salomo blir husket for den kjente avgjørelsen han traff da to mødre gjorde krav på foreldreansvaret for et barn. (1. Kongebok 3: 16—28) Men det er ikke lett for dommere i dag å treffe avgjørelser i slike saker.

Når en familie går i oppløsning ved skilsmisse og foreldrene ikke blir enige om hvordan foreldreansvaret skal ordnes, er det her i landet fylkesmannen eller domstolene som avgjør spørsmålet. Når det skal avgjøres, skal det tas hensyn til hva som vil være best for barnet, barnets tilknytning til hver av foreldrene og foreldrenes egenskaper som har betydning for barnets trivsel og utvikling.

Men i de fleste tilfelle ønsker og trenger barnet et nært forhold til begge foreldrene. Målet er derfor i de fleste tilfelle at barna har størst mulig kontakt med begge foreldrene, og at denne kontakten opprettholdes. I den saken som vi har nevnt tidligere, tok dommeren hensyn til at Pauls «liv dreier seg om barna», mens hans kone foretrakk «å bruke fritiden til å prate med sin mor og sine venner på en lokal restaurant». Paul fikk beholde barna. Men det ble innsett at barna trengte moren sin, for hun fikk omfattende samværsrett.

Men i den senere tid har en illevarslende tendens gjort seg gjeldende noen steder. For å vinne en sak har enkelte advokater gjort striden om hvem som skal ha foreldreansvaret, til en religiøs kontrovers. Denne uetiske måten å gå fram på har ledet enkelte domstoler bort fra deres egentlige oppgave, å konsentrere seg om hva som er best for barnet. Dommere har viklet seg inn i en religiøs vurdering som ligger utenfor den verdslige domstols mandat. Men hva er følgene?

Noen som er opptatt av borgerlige rettigheter, mener at det at religiøse spørsmål blir trukket inn i barnefordelingssaker, bringer rettighetene til alle barn og foreldre i fare. Ettersom så mange familier kommer til å bli oppløst ved separasjon eller skilsmisse i årene som kommer, kan det være at du blir berørt av dette spørsmålet.

[Ramme på side 4]

Det kan være at hele 40 prosent av alle barnefamilier i USA blir oppløst ved separasjon eller skilsmisse i løpet av de neste ti årene

Foreldreansvar — bør religion spille noen rolle?

KARON «er glad i barna og prøver å ta seg godt av dem. Men hennes tro som et Jehovas vitne teller mest, og ved det hun gjør og tror, bringer hun barnas helse, velferd og beste interesser i fare».

Karon ble helt lamslått da hun hørte dommeren ved en kretsdomstol i USA si dette. Det betydde at hun hadde mistet foreldreansvaret for de to små barna sine — det ene av dem var bare 11 måneder gammelt. Mannen hennes, som før skilsmissen hadde hånt henne og sagt: «Du får velge mellom Jehovas vitner og meg!», hadde nå foreldreansvaret. Karon fikk bare se jentene sine annenhver helg.

«Advokaten min hadde forsikret meg om at barna ikke kunne tas fra meg på grunn av min religion, men at det måtte bevises at jeg var en dårlig mor,» forklarte Karon, en husmor i staten Missouri i USA. «Jeg følte meg helt knust.» Og det var ikke noe rart, for det var blitt avgitt ubestridte forklaringer i retten om at hun var en kjærlig mor som ’jevnlig tilbrakte tid av kvalitet sammen med jentene sine’.

Karon måtte nå kjøre til en by 16 mil unna for å besøke døtrene sine. «Hver gang jeg skulle dra igjen etter å ha besøkt dem, måtte foreldrene til min tidligere mann, som hadde dem, bokstavelig talt rive dem løs fra bena mine, så jeg kunne gå,» fortalte Karon. «De sparket og skrek: ’Hvorfor kan vi ikke få bli med deg hjem?’ Det hendte jeg måtte kjøre inn til siden på veien hjem fordi tårene rant, og be Jehova om å gi meg styrke.» Karon anket til en høyere domstol.

De seks dommerne i Missouri høyesterett vedtok enstemmig at hun skulle få barna tilbake. Dommer John Bardgett gav uttrykk for den «faste overbevisning» at den første domstolen «ikke gjorde rett» i å trekke den konklusjon «at de som tilhører Jehovas vitners religion, som gruppe betraktet og på grunn av sine trossetninger, er uskikket til å ha foreldreansvar».a

Enkelte underordnede domstoler i Australia, Forbundsrepublikken Tyskland, Japan, Canada, Sør-Afrika og andre land har også nektet foreldre foreldreansvar på grunn av deres religion. Selv om mange av disse avgjørelsene er blitt omstøtt av høyere domstoler, har slik urettferdighet fortsatt.

En dommer ved en underordnet domstol i Massachusetts i USA gikk så langt i sine religiøse fordommer at han avsa kjennelse om at en far som hadde samværsrett, «ikke kunne lese Bibelen sammen med barna eller ta dem med på gudstjenester (og ikke engang sitere De ti bud for dem) når han var sammen med dem».b En journalist bemerket: «Du synes kanskje hele saken er latterlig — med mindre det dreier seg om den samme tro som du har.»

Ja, hva om det dreier seg om din religion? At en domstol trekker inn foreldres religiøse tilknytning, er illevarslende. «Noen som bryr seg lite om Jehovas vitner, lurer likevel på om en domstol har noe med å si til en far at han ikke kan sitere De ti bud eller lese Bibelen for barna sine,» sa avisen Los Angeles Times.

Det spørsmålet som dette reiser, er: Hvor mye bør myndighetene blande seg opp i borgernes private saker? En juridisk kommentator advarte om at slik praksis kunne «ende med at det ble antatt juridiske normer for ortodoks barneoppdragelse for alle familier». Kunne du tenke deg at en dommer, som kanskje hadde en annen religiøs overbevisning enn deg, bestemte dette for deg?

Domstolene og religion

Mange steder har domstolene selv innsett hvor liten adgang de har til å spørre en ut om ens tro og religionsutøvelse. Høyesterettsdommer Jeffers ved høyesterett i Washington sa: «Vi betviler ikke den rett myndighetene har til å sette en stopper for religionsutøvelse som er farlig for moralen, og formodentlig også religionsutøvelse som er skadelig for den offentlige sikkerhet, helsen og ro og orden, men så vidt det fremgår av uttalelsene i denne saken, kan ikke Jehovas vitners lære etter vår mening komme i noen av disse kategoriene.»c

Så hvis religionen ikke skader «den offentlige sikkerhet, helsen og ro og orden» eller det ikke kan «fastslås på grunnlag av kjensgjerninger at religionen bringer barnas timelige ve og vel direkte og i stor fare», da kan ikke domstolen begunstige religionen til den ene eller den andre av foreldrene. Ankedomstolen i Ontario i Canada sa kort og godt: «Det er ikke domstolen som skal velge mellom de to religionene.» Å bli nektet foreldreansvaret på grunn av slik favorisering er «en stor straff [for en far eller mor] for å utøve en religion som verken er ulovlig eller umoralsk».d

Det har hendt at «sakkyndige» med religiøse fordommer har tatt til orde for diskriminering. En psykolog sa for eksempel i retten: «Jeg sier at det er usunt for dette barnet å bli oppdratt som et Jehovas vitne. . . . Siden hun lever i vårt samfunn, trenger hun å tilpasse seg hovedstrømningen i vår kultur. Hun vokser til, og dette er ikke et land som består av Jehovas vitner. Hvis de fleste i landet var Jehovas vitner, ville vi ikke ha hatt noe problem.»

Hvis et slikt råd ble fulgt, ville det bety at en hvilken som helst far eller mor som tilhørte et lite trossamfunn, skulle bli nektet foreldreansvaret for barna sine! Det er sjokkerende at noen dommere i Florida ble overtalt av nettopp dette utsagnet og nektet moren å ha sin fire år gamle datter boende hos seg, til tross for ubestridte utsagn om at datteren var «svært knyttet til moren».

Det er verdt å merke seg at dommer Baskin ved Floridas ankedomstol (tredje distrikt) ikke ville gi sin tilslutning til denne urettferdige avgjørelsen. Dommer Baskin sa: «Det som egentlig fremgår av rettsprotokollen, er at de sakkyndige hadde fordommer mot morens religion. Deres forakt for morens religion fikk dem til å spekulere over muligheten for at barnet kunne bli påført skade i framtiden, selv om det ikke fantes noe som kunne tyde på skade. Kretsdomstolen ble tydeligvis overtalt av deres vurderinger, som ikke var objektive . . . og den dom den avsa, bør ikke stå ved makt.»e

Det som denne domstolen gjorde i USA, kan sammenlignes med det som ble gjort i et totalitært land under Hitlers regime. I 1937 tok en distriktsdomstol i Nazi-Tyskland barna fra en familie som tilhørte en religiøs minoritet. Hvordan rettferdiggjorde den det? Domstolen sa: «Hvis foreldre ved sitt eget eksempel lærer barna en livsfilosofi som stiller dem i en uforenelig opposisjon til de ideer som det overveldende flertall av det tyske folk er tilhengere av, da utgjør dette et misbruk av retten som verge . . . [så] foreldrenes onde påvirkning i oppdragelsen [må] elimineres og brytes.»f

Det kan gå bra med barna

Tar barna psykisk skade av å omgås en minoritetsgruppe? I Karons tilfelle, som er nevnt tidligere, mente dommeren ved kretsdomstolen at døtrenes «utvikling som produktive borgere» og deres ’tilpasningsevne på skolen og i lokalsamfunnet’ kunne hemmes ved at de ble oppdratt i samsvar med morens religion, som var blant minoritetene. Hadde han rett? Tenk over hvordan situasjonen er nå, ti år senere.

Disse jentene, som nå er aktive Jehovas vitner, har fått karakterkort på skolen som taler sitt tydelige språk. På 11 år gamle Monicas kort, som inneholdt høye karakterer, stod det at hennes «personlige/sosiale utvikling» var «tilfredsstillende». Læreren hennes skrev på kortet: «Monica har et vinnende vesen og er fullt ut til å stole på. Jeg er glad for å ha henne som elev.» Den andre datteren til Karon, 13 år gamle Shelly, fikk en pris av den amerikanske president for «fremragende akademisk prestasjon». Hun ble også valgt til «Månedens borger» på grunn av sitt gode «personlige forhold til lærere og elever» og på grunn av sine «gode studievaner». Høres det ut som om disse jentene har tilpasningsvansker?

Når en forsvarer det en tror på, bygger en opp en god og sterk karakter. Høyesterettsdommer Struckmeyer ved Arizona høyesterett i USA kom med denne kommentaren i en annen barnefordelingssak hvor en av foreldrene var et av Jehovas vitner: «Vi er klar over at avvik fra det normale ofte medfører hån og kritikk. . . . Det er kritikk som setter ens karakter på prøve. Konformitet kveler intellektet og avler forfall.»g

Barn som fra ung alder av blir opplært til å komme med grunner for det de tror på, lærer å bruke hodet. Denne opplæringen «kveler» ikke «intellektet», men er svært gagnlig, som det fremgår av de overraskende resultatene av en undersøkelse som ble foretatt blant 394 12-åringer. «Et uforholdsmessig stort antall av høyt kreative barn var Jehovas vitner,» sa de australske forskerne. «Den piken som fikk høyest samlet poengsum på prøvene [på kreative evner], og den piken som var den eneste, av alle guttene og pikene, som var blant den beste femtedelen på alle de fem områdene, var begge Jehovas vitner.» — Journal of Personality, mars 1973.

Det er på grunn av sin religion at foreldre som er Jehovas vitner, tar alvorlig nødvendigheten av å ’elske barna’ og oppmuntre dem til å følge høye moralnormer. (Titus 2: 4, 5) Mange domstoler har merket seg slik god omsorg. Vi kan nevne en barnefordelingssak som ble ført for retten i Muscatine i Iowa i USA i 1986. Faren og den såkalte sakkyndige som ble bedt om å uttale seg, begynte å rakke ned på religionen til moren, som var et av Jehovas vitner. Dommer Briles forble upartisk og sa: «Retten kan ikke ta parti.»

Dommer Briles gav faren omfattende samværsrett, men han lot moren få foreldreansvaret, for som han sa: «Retten er forvisset om at disse barna ikke vil bli annet enn lykkelige barn hvis de får bli hos [moren], selv om det kan se ut som om hennes religion ikke er i harmoni med den amerikanske hovedstrømning. Retten er også forvisset om at å fjerne disse barna fra den kjærlighet, trygghet og konsekvens som slik omsorg av beste kvalitet gir, vil være skadelig for barna.» Denne avgjørelsen ble stadfestet av ankedomstolen i Iowa.h

Blir barn forvirret av forskjellige religioner?

I en annen barnefordelingssak bekrefter det Julie har erfart, hvor vis den ovennevnte avgjørelsen var. Julie fikk opprettholde kontakten med begge foreldrene, som ble skilt da hun var seks år. Nå som hun er 20 år, forteller hun: «Jeg mener at det absolutt var en fordel. Jeg fikk selv se forskjellen mellom katolikker og Jehovas vitner. Broren min og jeg gikk på møter i Rikets sal sammen med mamma, men om søndagene gikk vi i kirken sammen med pappa, for i helgene var vi hos ham.»

Det har vist seg at det har få, om i det hele tatt noen, uheldige virkninger på barn at foreldrene har motstridende religiøse oppfatninger. En undersøkelse som ble foretatt av den kanadiske forskeren James Frideres, konkluderte: «Det er åpenbart liten forskjell mellom barn av [religiøst] blandede ekteskap og barn av homogene ekteskap. Det materiale som vedrører dette, underbygger ikke tidligere forskning som har antydet at barn av blandede ekteskap skulle være mer ’ustabile’ psykologisk sett.» — Jewish Social Studies, 1973.

Et barn har rett til å forstå begge foreldrenes religiøse syn. Når det blir større, kan det velge selv. I Julies tilfelle opprettholdt retten sin nøytrale posisjon når det gjaldt religion, og konsentrerte seg om hva som var best for henne. Det tjener rettferdighetens sak når retten tillater barna å få impulser fra begge foreldrene og etter hvert få treffe sin egen avgjørelse i religiøse spørsmål. Hvor fint ville det ikke være om domstolene fortsatte å innta et slikt standpunkt!

[Fotnoter]

[Ramme på side 7]

Er Jehovas vitners tro skadelig? — Domstoler uttaler seg

◼ «Vi har ikke noe grunnlag for å trekke den slutning at de to barnas religiøse oppdragelse i Jehovas vitners trossamfunn har vist seg å være skadelig for deres helse eller følelsesmessige tilstand.» — Koerner mot Koerner, nr. 002793 (Connecticut høyesterett, 2. oktober 1979).

◼ «Jeg kan ikke se at de vil ta skade av å være med sin far i hans felttjeneste. . . . Jeg har ikke kunnet finne noe i denne saken som overbeviser meg om at et Jehovas vitne ved å utøve sin religion bidrar til å forstyrre samfunnets ro og orden.» — Evers mot Evers, 19 F.L.R. 296 (høyesterett i New South Wales, Australia, 1972).

◼ «Å frata fru Ayers foreldreansvaret . . . ville være ensbetydende med å avsi den kjennelse at de som ikke er Jehovas vitner, har en bedre livsstil enn dem som er Jehovas vitner; at Jehovas vitner ikke er gode foreldre. Å antyde noe slikt er så avgjort urimelig og ville være en uakseptabel innskrenkning av religionsfriheten.» — Ayers mot Ayers (provinsdomstolen i Britisk Columbia, Canada, familieretten, 8. april 1986).

[Ramme på side 9]

Står det dårlig til med barna?

I Quebec i Canada hevdet en far at det stod dårlig til med barna hans på grunn av religionen til hans tidligere kone, som var et av Jehovas vitner. Han mente også at hennes religion skadet dem følelsesmessig sett. Han bad retten om å gripe inn. Barna måtte uttale seg i retten. Merk deg svarene til hans 16 år gamle datter:

Sp.: Hvordan er livet ditt som et Jehovas vitne?

Sv.: Jeg mener jeg lever som alle andre tenåringer. Jeg går ikke glipp av noe. Jeg ser ikke på meg selv som annerledes enn andre.

Sp.: Hva får du ut av møtene i Rikets sal?

Sv.: For det første gir de meg et mål i livet. Ut fra det jeg tror på, vet jeg hva jeg skal bygge min framtid på. For det andre har jeg mange venner der som jeg kan være sammen med.

Sp.: Er møtene til hjelp for deg på skolen?

Sv.: Ja, for på møtene holder vi femminutters taler for mange som hører på. Når vi har muntlige oppgaver på skolen, er det mange av elevene som er veldig nervøse. Men fordi jeg allerede holder taler, har jeg på en måte gått i lære.

«Hvilken virkning har slik religionsutøvelse hatt?» spurte dommeren i sin avgjørelse. «Retten har funnet positive ting istedenfor det som faren ville legge fram i sin argumentasjon.» Etter å ha avgjort saken i morens favør, sa dommeren privat til begge advokatene: «Jeg skulle ønske jeg hadde sånne barn!»

[Bilde på side 8]

På grunn av sin religion ble Karon først fratatt foreldreansvaret for de to døtrene sine

Hvordan du kan gjøre det som er best for barnet

UANSETT hvordan utfallet av en barnefordelingssak blir, trenger barna fortsatt begge foreldrenes kjærlighet og rettledning. Etter at avgjørelsen er tatt, må foreldrene hjelpe barna til å takle konsekvensene. En rettssak er vanskelig for foreldrene, men den er en enda større følelsesmessig påkjenning for barna.

Da Mary Ann var seks år gammel, ble faren tilkjent foreldreansvaret. Men i de ti årene som fulgte, kjempet moren en ubarmhjertig kamp for å få henne tilbake. Etter å ha vært i retten over 40 ganger var Mary Ann følelsesmessig medtatt. Da kom hun med sin løsning: «Hvorfor deler de meg ikke i to? Mor kan få forsiden og far baksiden.»

Det er innlysende at en langvarig rettssak ikke alltid er til barnets beste. Direktøren for den institusjonen som hjalp Mary Ann, forklarte: «En vedvarende rettstvist koster mye, både økonomisk og menneskelig sett.»

Barna er fortsatt knyttet til begge foreldrene

En dommer kan oppløse båndene mellom ektefeller, men aldri blodsbåndene mellom foreldre og barn. Du kan bedre forstå et barns dilemma hvis du tenker på hvordan du som far eller mor ville føle det hvis du ble bedt om å velge mellom barna dine. Hvem av dem ville du velge? Hvem av dem ville du vrake? Verken foreldre eller barn bør bli stilt overfor en slik avgjørelse. Vanligvis er barna glad i begge foreldrene, så det press de blir utsatt for når de må velge mellom en av dem, skaper en vond lojalitetskonflikt.

Tre autoriteter på området skriver at slike lojalitetskonflikter «kan få svært alvorlige følger ved at barnets forhold til begge foreldrene blir ødelagt». (Beyond the Best Interests of the Child) Julie, som kommer fra et oppløst hjem, sa for eksempel: «Du har én av foreldrene hjemme, som du er veldig glad i, og du er glad i den andre også. Det var så vondt når pappa kom for å hente oss i helgene. Jeg måtte se på ham og etterpå på mamma, og jeg visste at han hatet henne. Jeg var redd for å vise noen av dem noen av følelsene mine.»

Innse at barnet er følelsesmessig knyttet til begge foreldrene. Hver av foreldrene må respektere den posisjon den andre har i barnets liv, så barnets personlighet kan utvikle seg i god retning. Prøv å finne områder hvor dere begge to kan bidra til barnets ve og vel. Trekk ikke den slutning at alt det en tidligere ektefelle gjør, automatisk er galt. Det er «begge foreldrenes plikt å forbedre det bilde barnet har av den andre av foreldrene, eller i det minste å unngå kritikk som kan forverre det,» sa en domstol i Texas. Det krever at foreldrene gjør sin personlige konflikt så liten som mulig, så de bedre kan dekke barnets behov.

Gå inn for å bli enige

La ikke noe middel være uprøvd som kan få i gang forhandlinger og kanskje bilegge striden, før dere går til det skritt å legge saken fram for domstolen. En rettssak er som en krig; den etterlater dype følelsesmessige sår som kanskje aldri leges. En bør bare ty til rettsapparatet når ingen andre måter å forhandle på og oppnå forlik på har nyttet. I Bergprekenen kom Jesus Kristus med et grunnleggende juridisk prinsipp som har praktisk verdi: «Skynd deg å komme overens med din motpart.» — Matteus 5: 25.

Utfallet av en rettssak er alltid uvisst. Dommere har funnet at mellom 80 og 90 prosent av barnefordelingssakene gjelder to omsorgsfulle foreldre hvorav ingen av dem er uskikket til å ha foreldreansvaret. Dette gjør det ofte bortimot umulig å komme fram til en tilfredsstillende løsning. «Det er ikke noe rart at det hender at en slik dommer løfter hendene i fortvilelse og spør foreldrene om hvorfor . . . de ikke avgjør saken seg imellom,» sier The Custody Handbook av Persia Woolley.

Det beste er om foreldrene ordner opp i saken seg imellom. Foreldrene kjenner selvfølgelig barnas behov og situasjon best og kan avgjøre hvilken ordning som gjør det mulig for begge foreldrene å fortsette å øve en rimelig innflytelse på barnas liv. Mange foreldre har med litt juridisk hjelp sammen kommet fram til en akseptabel ordning. I tilfelle hvor det har vært mulig, er de blitt enige om felles foreldreansvar. Noen steder blir 90 prosent av slike saker avgjort uten at de er blitt ført for retten.

En som har erfaring i megling, kan være til hjelp selv i de vanskeligste situasjoner. Et par planla for eksempel å bo 500 mil fra hverandre etter skilsmissen. Men begge ville ha foreldreansvaret for de to barna. Megleren sa til dem: «Dere må samarbeide litt. Dere var glad i hverandre en gang, så vi får se hva vi kan gjøre, slik at barna ikke mister en av dere helt.» De kom fram til en ordning som gjorde det mulig for begge foreldrene å fortsette å spille en meningsfylt rolle i barnas liv.

Å benytte seg av en megler er én måte en kan avgjøre slike tvister på uten å måtte vende seg til domstolene. En bør konsentrere seg om å finne ut av hva som skal gjøres nå, istedenfor å rippe opp i det som var før. Meglingens fremste mål er at paret skal komme fram til en avtale som er rimelig for begge to (hvor ingen av dem føler at de har vunnet eller tapt), og som vil være til gagn for barna. Selv om dette ikke er en patentløsning i alle saker, er det en prosess som kan spare en for den pris — både den økonomiske og den følelsesmessige — en må betale for en rettssak. Når en oppriktig går inn for å bli enige om en løsning, kan en avverge heftige diskusjoner, og barna kan fortsatt være knyttet til begge foreldrene.

Hvordan dere kan bli enige

Når en familie går i oppløsning og ektefellene skiller lag, kan ingen av dem være alene om å bestemme over barnet. Begge foreldrene må være rimelige og villige til å slå av på krav. Megling krever forhandlinger. Forhandlinger betyr at ingen av foreldrene får alt som han eller hun vil.

Glem aldri at barna har rett til å få impulser fra begge foreldrene. Det vil derfor være kortsynt av en mor eller far å kreve at barnet ikke får lov til å være til stede ved eller delta i den andres religiøse, kulturelle eller sosiale aktiviteter når barnet er hos den andre av foreldrene. Det vil heller ikke være riktig at en av foreldrene bestemmer absolutt alt om barnets aktiviteter på skolen og etter skoletid, barnets omgang, atspredelser eller høyere utdannelse uten å ta hensyn til påvirkningen fra den andre av foreldrene og barnets egne valg.

I en rekke barnefordelingssaker hvor en av foreldrene har vært et av Jehovas vitner og den andre ikke, har paret kommet fram til en minnelig ordning ved å bli enige om at den av foreldrene som ikke er et av Jehovas vitner, skal få være mye sammen med barnet i løpet av året, deriblant på helligdager og til andre tider som er av spesiell betydning for den som ikke er et av Jehovas vitner. Foreldrene er blitt enige om at de begge to skal få øve en aktiv innflytelse når det gjelder barnas utdannelse og sosiale og medisinske spørsmål. Det er jo begge foreldrene som har satt barnet til verden, så begge to har en naturlig rett til å ha et ord med i laget når det gjelder oppdragelsen.

Den av foreldrene som er et av Jehovas vitner, bør oppmuntre barnet til å respektere den rett den andre av foreldrene har til å ha sin egen religiøse overbevisning, og til å gi uttrykk for takknemlighet for dennes vennlighet og gaver. Hvis begge foreldrene er opptatt av hva som er best for barna, kan selvbeherskelse og rimelighet seire over følelsene og en knust stolthet.

I de fleste tilfelle er disse forhandlingene en følelsesmessig påkjenning. Det kan derfor være bra å la noen juridiske eller andre representanter lede drøftelsene. Denne hjelpen kan ofte eliminere de fleste misforståelser ved den ordning de etter hvert kommer fram til.

Et senter i Nord-Carolina i USA som megler i skilsmissesaker, sammenlignet de parene som valgte å benytte seg av en megler, med dem som møtte i retten som motstandere. Godt og vel 93 prosent av dem som benyttet seg av en megler, gav uttrykk for at de var fornøyd med resultatet, sammenlignet med bare 56 prosent av dem som kjempet i retten.

Men hva kan du gjøre hvis din tidligere ektefelle ikke er samarbeidsvillig eller kanskje krever religiøse restriksjoner som du ikke kan gå med på? Da kan det være nødvendig at du forbereder deg på å gå til retten med saken.

Når du må gå til retten

I de fleste tilfelle er det nødvendig å ha en dyktig advokat som har erfaring i barnefordelingssaker, for å oppnå et vellykket resultat.a Juridisk rådgivning i begynnelsen kan ofte forhindre feil som kan bli kostbare. En dyktig advokat kan til og med hjelpe foreldrene til å bli enige før saken er kommet så langt at den er kommet for retten. Han kan kanskje også få en ektefelle til å gå med på å forhandle om en ordning under rettssaken. En rimelig avtale på et hvilket som helst stadium i rettergangen er bedre enn en langtrukken kamp.

Det er nyttig å vite hva domstolene går etter når de treffer sin avgjørelse. Det legges blant annet vekt på foreldrenes personlige egenskaper som har betydning for barnets trivsel og utvikling, og barnets følelsesmessige tilknytning til foreldrene. En sakkyndig eller en representant for barnevernsnemda vil kanskje intervjue foreldrene og barna, så det blir lettere for domstolene å fastslå fakta. Hans eller hennes psykologiske vurdering har ofte formet rettsavgjørelsen.

Slike samtaler er ikke noe å være redd for. Selv om en kristens tro blir nøye vurdert, er det ingen grunn til å stille seg i forsvarsposisjon eller la være å samarbeide. «La deres rimelighet bli kjent for alle mennesker,» anbefaler Bibelen. — Filipperne 4: 5, NW.

Husk at slike samtaler ikke er et passende tidspunkt å holde en bibelsk preken på. Det du skal, er å beskrive det du gjør sammen med barnet, blant annet når det gjelder atspredelser, undervisning, ferie, avtaler om kontakt med den andre av foreldrene og sosiale aktiviteter sammen med venner og slektninger. Besvar spørsmålene ærlig og tydelig. Tenk nøye igjennom saken, så du kan forklare på en positiv og enkel måte hvordan du sørger for barnets følelsesmessige og fysiske ve og vel.

De samme prinsippene gjelder når du blir eksaminert i retten. Når du forbereder deg grundig, vil du, uten å prøve å forkynne eller holde en preken, kunne beskrive de mange måtene som «den sunne lære» i Guds Ord gjør det mulig for deg å være en ansvarsfull mor eller far på. — 2. Timoteus 4: 3.

Hvordan du kan gjøre det beste ut av situasjonen

Selv om du har gjort så godt du kan, kan det være at dommeren avgjør saken i din disfavør. De kristne har fått befaling om å «underordne seg under styremaktene og myndighetene» og ikke «yppe strid, men være forsonlige». (Titus 3: 1, 2) En kristen ignorerer derfor ikke en dom.

Hvis du er misfornøyd med en dom, kan du drøfte de alternativer du har, med en juridisk rådgiver. Du ønsker kanskje å anke saken til en høyere domstol. I noen tilfelle kan en søke om å få dommen eller rettsforliket endret etter en tid hvis omstendighetene forandrer seg. Men du må leve med dommen så lenge den står ved makt.

Selv en ugunstig dom betyr ikke at alt er tapt. Både foreldrenes og barnas liv forandrer seg. Etter hvert kan det skje gunstige, men uventede, forandringer. Din tålmodighet kan bli rikt belønnet.

Selv om du bare har samværsrett og du ikke får være så mye sammen med barnet, kan du likevel øve en verdifull innflytelse på barnets liv. Barn som fortsetter å ha nær og jevnlig kontakt med begge foreldrene, får ikke bare mindre mén av skilsmissen, men har også større sannsynlighet for å bli modne og avbalanserte voksne. Gå derfor inn for å styrke ditt forhold til barnet.

Du kan påvirke barnets religiøse og moralske verdinormer ved at du selv foregår med et godt eksempel. «Rettferdig er den som er hel i sin ferd, og lykkelige er barna etter ham.» (Ordspråkene 20: 7) Selv uten ord kan du gjøre mye for å forme barnets hjerte og sinn. Det vil merke seg den måten du behandler andre på, dine viktigste mål i livet og ditt forhold til Gud.

For at du skal kunne gjøre det som er best for barnet, må du vise oppriktig kjærlighet. Kjærligheten «søker ikke sitt eget,» sier Bibelen. Den «gjemmer ikke på det onde . . . [men] håper alt, tåler alt. Kjærligheten faller aldri bort [svikter aldri, NW]». (1. Korinter 13: 4—8) En slik uselvisk kjærlighet kan gi rike velsignelser. En 11 år gammel jente sa om sine skilte foreldre, som hadde lært å sette hennes beste over sine egne uoverensstemmelser: «Gudskjelov at foreldrene mine er såpass glad i meg at de lar meg få være glad i dem begge to!»