Løsningen vannrett

1. FREDSFYRSTE

7. GULL

8. RUTINE

9. FRI

10. LEGE

14. ELA

16. LUFT

18. GILEAD

19. GLEDE

20. ELLEVE

21. HUSDYR

22. MYRRA

23. SMERTE

25. AMME

26. TID

28. ENOK

33. ADA

34. ANMODE

35. BORD

36. UNDERTRYKTE

Løsningen loddrett

1. FORFØLGELSER

2. ETTERFØLGERE

3. SYNGE

4. RAFA

5. TVIL

6. ULL

7. GOG

11. ELI

12. EIENDOMSFOLK

13. MEDARBEIDERE

15. LEGEME

17. HERRE

18. GEHASI

24. TRO

27. DENAR

29. NØD

30. KAIN

31. HAGE

32. ROS

Rhesusfaktoren og du

DEN stolte faren betrakter lykkelig sitt nyfødte barn, som sover fredelig i morens armer. Det har vært en lang natt i fødestuen, men nå har de lagt alt dette bak seg. Her kommer legen for å se til pasientene sine og for å gratulere. «Det er bare én ting, ja, egentlig bare en rutinesak,» sier han.

Morens blod er rhesus negativt, og en blodprøve har vist at barnets blod er rhesus positivt, så det er nødvendig å immunisere moren ved å gi henne en sprøyte. «Det er bare en liten injeksjon som består av antistoffer fra mennesker, men den er nokså viktig for å forebygge komplikasjoner ved senere svangerskap,» forsikrer legen.

Selv om legen anser sprøyten for å være en rutinesak, vil det at han nevner den og mulige «komplikasjoner», få en rekke spørsmål til å melde seg hos de urolige foreldrene. Hvordan virker egentlig en slik injeksjon? Hvor nødvendig er den? Hva vil skje hvis foreldrene ikke ønsker den? For en kristen reiser enda et spørsmål seg. Kan en kristen med god samvittighet ta en sprøyte som inneholder antistoffer utvunnet av et annet menneskes blod, når Bibelen sier ’hold dere borte fra blod’? — Apostlenes gjerninger 15: 20, 29.

Rhesusproblematikkens historie

For flere tiår siden oppdaget noen vitenskapsmenn at menneskeblod inneholder mange forskjellige faktorer som kalles antigener, som gjør at hver enkelts blod er unikt. Med tiden fant de ut at det var to antigensystemer i de røde blodlegemene som skapte de fleste av de medisinske problemene som oppstod når én persons blod kom i kontakt med en annens. Det ene kalles AB0-systemet; det andre kalles rhesussystemet. En kort redegjørelse for rhesussystemet vil hjelpe oss til å besvare de viktige spørsmålene som de engstelige foreldrene stiller seg, og som kanskje også du har stilt deg.

I 1939 offentliggjorde noen leger noe merkelig som hadde skjedd med en 25 år gammel kvinne som mistet et barn under sitt andre svangerskap. Da det døde barnet var blitt født, fikk kvinnen blodoverføringer, og hun fikk kraftige reaksjoner, selv om blodet kom fra hennes mann og skulle være forlikelig med hennes eget blod hva AB0-antigener angikk. Noen leger antok senere at en eller annen ukjent faktor fra hennes første barns blod hadde kommet over i hennes blodomløp og hadde «sensibilisert» hennes blod og dermed forårsaket både reaksjonen på mannens blod og at hun mistet sitt andre barn.

Den ukjente faktoren ble senere identifisert gjennom forsøk med rhesus-aper, så den fikk benevnelsen rhesusfaktoren. Denne blodfaktoren ble gjenstand for en voldsom medisinsk interesse i 1960-årene, fordi man oppdaget at det var den som var årsak til en forholdsvis vanlig og ofte meget alvorlig sykdom hos spedbarn, nemlig erythroblastosis foetalis. Etter hvert som leger forsket på rhesusfaktoren og denne sykdommen, gjorde de spennende medisinske oppdagelser.

Rhesus, genetikk og syke barn

De fleste blir rystet når et nyfødt barn blir alvorlig sykt eller dør. Bare det å betrakte et barn som er sykt eller lider, er kvalfullt for mange, og leger er ikke noe unntak. Det var også to andre grunner til at rhesusfaktoren, som tok livet av så mange barn, var så interessant for legene.

Den første var at legene begynte å oppdage et mønster i sykdommen og begynte å forstå hvordan rhesusfaktoren forårsaket sykdom og død. Rhesusfaktoren finnes i de røde blodlegemene hos mellom 85 og 95 prosent av befolkningen, både menn og kvinner. De kalles rhesus positive. De mellom 5 og 15 prosentene som mangler den, kalles rhesus negative. Hvis blod fra en som er rhesus positiv, kommer over i blodomløpet til en som er rhesus negativ, kan han eller hun begynne å produsere molekyler kalt antistoffer som tilintetgjør rhesus positivt blod.

Dette er egentlig en alminnelig, normal reaksjon fra kroppens immunapparat i kampen mot inntrengere. Problemet er at en rhesus negativ mor kan få et barn som arver rhesus positivt blod fra faren. Dette utgjør ikke noe problem så lenge morkaken fungerer helt som den skal, og barnets blod holdes atskilt fra morens. (Jevnfør Salme 139: 13, NW.) Men fordi kroppen vår er ufullkommen, hender det at litt av barnets blod trenger igjennom og kommer i kontakt med morens blod. Av og til skjer dette som følge av et medisinsk inngrep, for eksempel i forbindelse med at det blir tatt en fostervannsprøve. Eller det kan være at noe av barnets blod kommer over i morens blodomløp under fødselen. Uansett hva som er årsaken, kan moren bli sensibilisert og danne antistoffer mot det rhesus positive blodet.

Prøv å forestille deg problemet: Når moren produserer slike antistoffer, er alle de barna hun eventuelt får senere, i faresonen, hvis de får rhesus positivt blod i arv fra faren. Det kommer av at moren nå har antistoffer mot rhesus positivt blod.

Bestemte antistoffer blir nemlig alltid overført gjennom morkaken. Det er bra at det er slik, for på grunn av det har alle barn som blir født, en viss midlertidig, naturlig immunitet som de har fått via moren. Men når det oppstår rhesussykdom, skyldes det at rhesusantistoffer fra en kvinne som er sensibilisert, trenger igjennom morkaken og angriper det rhesus positive barnets blod, noe som sjelden rammer det første barnet; det er mer vanlig hos senere barn. Dette forårsaker en rhesusbetinget hemolytisk sykdom hos det nyfødte barnet. Hvis skadene er alvorlige, kalles sykdommen erythroblastosis foetalis.

Det finnes mange måter å behandle denne sykdommen på, men som vi skal se, har de gjerne hatt sine begrensninger. La oss nå konsentrere oss om en enkelt medisinsk side av saken — en metode som gjør det mulig å forebygge sykdommen.

Et gjennombrudd innen forebygging

Du husker kanskje at det var to grunner til at denne sykdommen ble så interessant for legene. Den første var at man oppdaget og forstod sykdommens mekanisme. Hva var den andre grunnen?

Den dukket opp i 1968. Etter flere års forskning og frustrerende, ikke alltid like vellykkede, forsøk på å behandle de svært syke barna ble det utviklet en immuniseringsmetode som effektivt forebygde problemet med «rhesusbarn». Dette var gode nyheter. Men hvordan virket den?

Husk at rhesuskomplikasjonene (hos barn nummer to eller senere barn) oppstår når blod fra det første rhesus positive barnet har «lekket» inn i den rhesus negative morens blodomløp og har forårsaket at hun har dannet antistoffer. Kunne man finne en metode for å uskadeliggjøre barnets røde blodlegemer i morens blodomløp før de fikk muligheten til å sensibilisere henne?

Den metoden man kom fram til, var å immunisere moren ved å gi henne en sprøyte med rhesus-immunglobulin («rhesussprøyten»); i noen land er den kjent ved et handelsnavn, for eksempel Rhesogamma og Rhesonativ. Preparatet består av antistoffer mot det rhesus positive antigenet. Det er vanskelig å si nøyaktig hvordan det virker, men det ser ut til at det i grove trekk virker slik:

Når det foreligger mistanke om at en rhesus negativ mor har fått rhesus positivt blod over i sitt blodomløp — hvis hun for eksempel har født et rhesus positivt barn — får hun en sprøyte med rhesus-immunglobulin. Disse antistoffene går raskt til angrep på eventuelle rhesus positive røde blodlegemer fra barnet og tilintetgjør dem før de får sensibilisert moren. Dette eliminerer effektivt risikoen for det neste barnet, ettersom moren ikke produserer noen antistoffer mot rhesus positivt blod. Den store fordelen som legene ser ved dette, er at man på den måten forebygger sykdommen i stedet for å behandle den når den allerede har utviklet seg.

Dette høres bra ut i teorien, men har det virket? Ja, det har åpenbart det. I USA gikk antall tilfelle av rhesusbetinget hemolytisk sykdom ned med 65 prosent i løpet av 1970-årene. Selv om flere faktorer kan ha bidratt til dette, kan mellom 60 og 70 prosent av nedgangen tilskrives bruk av rhesus-immunglobulin. I en kanadisk provins gikk antall spedbarn som døde av rhesusbetinget hemolytisk sykdom, ned fra 29 i 1964 til ett i årene 1974 og 1975. Innen helsevesenet er dette blitt betraktet som en bekreftelse på prinsippet om at det er bedre å forebygge enn å helbrede. Med disse bakgrunnsopplysningene i tankene kan vi ta for oss noen poengterte spørsmål som ofte melder seg i forbindelse med rhesussykdom.

Hvor stor er faren for at det skal oppstå rhesussykdom under mitt svangerskap?

En enkel blodprøve vil vise hvilken blodtype moren og faren har. I omkring hvert sjuende ekteskap er kvinnen rhesus negativ og mannen rhesus positiv. Visse trekk ved noen menns arveanlegg gjør at risikoen er litt lavere — rundt ti prosent.a

Dette er imidlertid generell befolkningsstatistikk. Hvis du er en rhesus negativ kvinne og har en rhesus positiv mann, er det enten 50 eller 100 prosents sjanse for at dere vil få et rhesus positivt barn, avhengig av din manns arveanlegg.b (Det finnes ingen sikker metode for å fastslå hvilke gener din mann har, og det finnes hittil heller ikke noen enkel metode for å fastslå hvorvidt et ufødt barn er rhesus positivt.)

For hvert svangerskap hvor en rhesus negativ kvinne bærer et rhesus positivt barn, er det 16 prosents sjanse for at hun vil bli sensibilisert, noe som vil innebære en risiko ved senere svangerskap. Dette er naturligvis bare et gjennomsnitt. Forutsatt at en kvinne aldri har fått blodoverføring eller på annen måte har fått en annens blod inn i sitt blodomløp, er det vanligvis ingen fare for at hennes første barn skal få rhesussykdom. Risikoen etter det første barnet er faktisk nokså vanskelig å anslå i et gitt tilfelle. Én kvinne kan bli sensibilisert av blod fra sitt første rhesus positive barn, mens en annen kan få fem eller enda flere rhesus positive barn uten å bli sensibilisert. Hvis en kvinne blir sensibilisert, vil risikoen for at etterfølgende rhesus positive fostre skal dø, være 30 prosent i hvert tilfelle, uansett hvor lang tid det går mellom hvert svangerskap. Dette er derfor ikke noe man kan ta lett på.

Kan laboratorieprøver vise hvorvidt det barnet jeg bærer, er i faresonen?

Ja, til en viss grad. Under svangerskapet kan man måle konsentrasjonen av antistoffer i morens blod og finne ut om hun har begynt å danne antistoffer mot barnets blod. En fostervannsprøve kan også vise om barnets blod blir angrepet og barnets liv er i fare. Men det hender at fostervannsprøver i seg selv skaper komplikasjoner, så man bør være forsiktig med å få tatt slike prøver.

Har «rhesussprøyten» noen bivirkninger?

Det er fremdeles en viss strid omkring bruken av slike injeksjoner under svangerskapet, fordi det muligens kan føre til immunologiske skader hos fosteret. De fleste eksperter har imidlertid kommet til at immunisering er forholdsvis trygt for både moren og det barnet som er under utvikling.

Hvor ofte bør jeg ifølge legene ta sprøyten?

Autoriteter på området mener at sprøyten skal settes kort tid etter at det har skjedd noe som kan ha ført til at rhesus positivt blod har kommet over i en rhesus negativ kvinnes blodomløp. For tiden anbefales det derfor at sprøyten settes innen 72 timer etter fødselen hvis det viser seg at barnets blod er rhesus positivt. Den samme anbefalingen gjelder etter fostervannsprøver og spontanaborter.

Og ettersom undersøkelser har vist at litt av barnets blod kan komme inn i morens blodomløp under et normalt svangerskap, anbefaler noen leger at sprøyten også settes etter 28 ukers svangerskap. I så fall anbefales det at man får en ny sprøyte etter fødselen.

Finnes det noen behandling for et barn som har fått rhesussykdom?

Ja. Hemolytisk sykdom hos en nyfødt er alvorlig, men det foreligger et solid materiale til støtte for behandlingsmåter som ikke innebærer utskiftningstransfusjoner på barnet. Den mest fryktede komplikasjonen i forbindelse med sykdommen har å gjøre med opphopning av et kjemisk stoff som kalles bilirubin, noe som skjer som følge av nedbrytingen av røde blodlegemer. Det fører til gulsott og kan i enkelte tilfelle forårsake skader på barnets organer. (Av og til kan en lettere form for gulsott oppstå som følge av AB0-uforlikelighet mellom morens og barnets blod, men det er vanligvis ikke riktig så alvorlig.)

I noen år mente legene at en viss grad av gulsott hos barn var en indikasjon på at utskiftningstransfusjon var nødvendig, men senere forskning har vist at det finnes en rekke alternative behandlingsmåter. Framskynding av fødselen, keisersnitt, lysbehandling (blått lys), medikamenter som fenobarbital og aktivt kull og andre behandlingsmåter har vist seg å være effektive og har ført til at tendensen til å ty til blodoverføring er blitt sterkt redusert. Ja, nyere forskningsrapporter har framhevet at det er virkningsløst å bytte blod på spedbarn som har rhesussykdom, og at det og til og med er farer forbundet med det. — Se rammen på side 26.

Likevel hender det i ekstreme tilfelle at leger fremdeles insisterer på at utskiftningstransfusjon er den eneste akseptable behandlingsmåten. Noen foreldre mener derfor at den beste løsningen er å omgå hele problemet ved å ta en sprøyte som forebygger sykdommen og dermed gulsotten.

Er injeksjonen framstilt av blod?

Ja, det er den. De antistoffene som injeksjonen består av, er utvunnet av blodet fra personer som er blitt immunisert, eller sensibilisert, mot rhesusfaktoren. Genetisk framstilt rhesus-immunglobulin, som ikke vil være utvunnet av blod, kan bli tilgjengelig en gang i framtiden.

Kan en kristen med god samvittighet ta rhesus-immunglobulin?

Det spørsmålet som er inne i bildet, er om dette er misbruk av blod eller ikke. Bibelen inneholder et nokså ettertrykkelig forbud mot å spise blod eller misbruke blod på andre måter. (3. Mosebok 17: 11, 12; Apostlenes gjerninger 15: 28, 29) Ettersom rhesus-immunglobulin framstilles av blod, blir spørsmålet: Bryter en kristen kvinne Bibelens påbud om å avholde seg fra blod hvis hun tar en slik sprøyte?

Dette bladet og dets søsterorgan, Vakttårnet, har uttalt seg konsekvent i denne saken.c Vi har framholdt at antistoffer strømmer fritt gjennom morkaken mellom mor og barn under alle svangerskap. Noen kristne har derfor kommet til at de ikke oppfatter det som et brudd på Bibelens lover å ta en sprøyte som inneholder antistoffer, for eksempel rhesus-immunglobulin, ettersom det i all hovedsak tilsvarer det som skjer naturlig.

Til sjuende og sist er det imidlertid opp til hvert enkelt kristne ektepar å treffe en samvittighetsfull avgjørelse i spørsmålet om hvorvidt de skal benytte rhesus-immunglobulin eller ikke. Men hvis et ektepar bestemmer seg for ikke å benytte rhesus-immunglobulin når det medisinsk sett er tilrådelig, må de være villige til å godta risikoen for at de kan få et barn som er alvorlig rammet av en sykdom som kanskje kunne ha vært unngått. I en slik situasjon kan det til og med være at de kommer til at det vil være klokt av dem å treffe spesielle forholdsregler for å unngå å få flere barn, slik at de ikke utsetter seg for muligheten av en slik tragedie. Kristne bør vurdere alle sider av saken under bønn før de treffer så viktige avgjørelser.

[Fotnoter]

[Ramme på side 26]

Forhøyet bilirubinnivå — en grunn til blodoverføring?

Legene har lenge fryktet konsekvensene av forhøyet bilirubinnivå hos spedbarn i den grad at når nivået begynner å stige — særlig når det begynner å nærme seg 20 milligram pr. desiliter — insisterer legene ofte på å bytte blod «for å forebygge hjerneskade» (kjerneikterus). Er engstelsen og bruk av blodoverføring berettiget?

Dr. Anthony Dixon sier: «De mange forskningsrapportene om slike barn har ikke kunnet påvise noen konsekvenser — verken kortsiktige eller langsiktige — av et bilirubinnivå på mellom 18 og 51 milligram pr. desiliter.» Dr. Dixon tar så opp «vigintifobien: frykten for tallet 20». Selv om det ikke er påvist at det har noen nytteverdi å behandle disse høye bilirubinnivåene, trekker dr. Dixon følgende slutning: «Dilemmaet er tydelig. En aggressiv behandling av forhøyet bilirubinnivå i serum er nå en standardpraksis. En standardpraksis skal ikke bestrides før det er blitt bevist at den er uriktig, men ethvert forsøk på å bevise at den er uriktig, ville være uetisk!» — Canadian Family Physician, oktober 1984, side 1981.

På den annen side har en italiensk autoritet, dr. Ersilia Garbagnati, skrevet om en beskyttende effekt av bilirubin og om de «mulige uventede farene ved et for lavt bilirubinnivå i serum». (Uthevet av oss.) (Pediatrics, mars 1990, side 380) Dr. Joan Hodgman går et skritt videre og skriver i legetidsskriftet Western Journal of Medicine: «Utskiftningstransfusjon forebygger ikke bilirubinfarging av hjernen ved et lavt bilirubinnivå og kan, i betraktning av det forsøksmaterialet som er sitert ovenfor, faktisk være skadelig.» — Juni 1984, side 933.