Hvorfor mirakler alene ikke fører til tro

MANGE sier at de tror bare det de kan se. Noen hevder at de ville tro på Gud hvis han åpenbarte seg for dem på en eller annen mirakuløs måte. Det kunne kanskje ha vist seg å være riktig, men ville en slik tro være sann og ekte?

Tenk på israelittene Korah, Datan og Abiram. Det framgår av Bibelen at de var øyenvitner til mange ærefryktinngytende mirakler fra Guds hånd: de ti plagene i Egypt, det at israelittene ble berget gjennom Rødehavet, og utslettelsen av Egypts farao og hans hær. (2. Mosebok 7: 19 til 11: 10; 12: 29—32; Salme 136: 15) Korah, Datan og Abiram hørte også at Jehova talte fra himmelen ved Sinai-fjellet. (5. Mosebok 4: 11, 12) Men ikke lenge etter at disse miraklene fant sted, fikk disse tre mennene i stand et opprør mot Jehova og hans utnevnte tjenere. — 4. Mosebok 16: 1—35; Salme 106: 16—18.

Omkring 40 år senere var profeten Bileam vitne til et annet mirakel. Ikke engang det at engler grep inn, fikk ham fra å støtte Guds fiender moabittene. Bileam tok standpunkt mot Jehova Gud og hans folk uten å la seg stanse av dette miraklet. (4. Mosebok 22: 1—35; 2. Peter 2: 15, 16) Men Bileams troløshet blekner ved siden av Judas Iskariots troløshet. Judas forrådte Jesus Kristus for 30 sølvstykker til tross for at han hadde vært en nær medarbeider av Jesus og et øyenvitne til en enestående rekke av mirakler. — Matteus 26: 14—16, 47—50; 27: 3—5.

De jødiske religiøse lederne hadde også kjennskap til Jesu mange mirakler. Da han hadde oppreist Lasarus fra de døde, innrømmet de til og med: «Dette mennesket gjør mange tegn.» Men ble deres hjerte bløtgjort og ble de troende som en følge av at de så at Lasarus var i live igjen? Nei, på ingen måte. De la tvert imot planer om å drepe både Jesus og Lasarus. — Johannes 11: 47—53; 12: 10.

Ikke engang en direkte inngripen fra Guds side førte til at disse onde menneskene ble troende. Da Jesus ved en anledning var på tempelområdet, bad han høyt: «Far, herliggjør ditt navn.» Jehova svarte ved at det kom en røst fra himmelen: «Jeg både har herliggjort det og vil herliggjøre det igjen.» Men denne mirakuløse begivenheten frambrakte ikke tro i hjertene til dem som var til stede. Bibelen sier: «Enda han hadde gjort så mange tegn framfor dem, trodde de ikke på ham.» — Johannes 12: 28—30, 37; jevnfør Efeserne 3: 17.

Hvorfor miraklene ikke førte til tro

Hvordan kan en slik mangel på tro være mulig trass i alle miraklene? Det at de jødiske religiøse lederne forkastet Jesus, kan virke spesielt ufattelig når man tenker på at jøder flest nettopp da han begynte sin tjeneste, «gikk i forventning» om «Kristus», Messias. (Lukas 3: 15) Men problemet lå i hva deres forventninger gikk ut på. Ifølge leksikonforfatteren W. E. Vine har en kjent bibelforsker sagt at jødene var besatt av tanken på en Messias som ville gi dem «timelig seier» og «materiell velstand». De var derfor ikke innstilt på å ta imot den beskjedne, upolitiske mannen Jesus fra Nasaret, som stod fram blant dem som den sanne Messias i år 29. De religiøse lederne fryktet også for at Jesu lære skulle gripe forstyrrende inn i den daværende tingenes tilstand og true deres fremtredende stillinger. (Johannes 11: 48) Deres forutfattede meninger og deres egoisme gjorde dem blinde for betydningen av Jesu mirakler.

Jødenes religiøse ledere og andre forkastet senere det mirakuløse beviset for at Jesu etterfølgere hadde Guds gunst. Da hans apostler helbredet en mann som hadde vært ufør fra fødselen av, spurte for eksempel noen arge medlemmer av den jødiske høyesterett: «Hva skal vi gjøre med disse menneskene? Det er jo et faktum at det har skjedd et bemerkelsesverdig tegn ved dem, et som er kjent for alle Jerusalems innbyggere; og vi kan ikke benekte det. Men for at det ikke skal bli ytterligere utbredt blant folket, så la oss true dem til ikke å tale mer på grunnlag av dette navn til noe menneske i det hele tatt.» (Apostlenes gjerninger 3: 1—8; 4: 13—17) Det er tydelig at dette store miraklet ikke hadde bygd opp eller frambrakt tro i hjertet til disse mennene.

Ærgjerrighet, stolthet og griskhet er faktorer som har fått mange til å forherde sitt hjerte. Dette gjaldt tydeligvis Korah, Datan og Abiram, som er nevnt ovenfor. Misunnelse, frykt og en rekke skadelige holdninger har vært til hinder for andre. Vi kan også tenke på de ulydige englene, demonene, som en gang hadde det privilegium å se Guds ansikt. (Matteus 18: 10) De tviler ikke på at Gud er til. Nei, «demonene tror — og grøsser». (Jakob 2: 19) Likevel har de ingen sann tro på Gud.

Hva det vil si å ha sann tro

Sann tro er noe mer enn en antagelse. Det er også noe mer enn en umiddelbar reaksjon på et mirakel. I Hebreerne 11: 1 står det: «Tro er den sikre forventning om ting en håper på, det tydelige bevis for virkelige ting, enda de ikke ses.» Et menneske som har sann tro, er av hjertet overbevist om at alle Jehova Guds løfter er så godt som oppfylt. Det ubestridelige bevis for usette realiteter er så kraftig at troen i seg selv sies å tilsvare et slikt bevis. Ja, sann tro er basert på beviser. Og i tidligere tider spilte mirakler en rolle når det gjaldt å utvikle eller bygge opp troen. De tegn Jesus utførte, tjente til å overbevise andre om at han var den lovte Messias. (Matteus 8: 16, 17; Hebreerne 2: 2—4) Forskjellige gaver som ble gitt ved Guds hellige ånd eller virksomme kraft, for eksempel det å kunne utføre mirakuløse helbredelser og tale i tunger, viste at jødene ikke lenger hadde Guds gunst, men at hans godkjennelse nå hvilte over den kristne menighet, som var opprettet av hans Sønn, Jesus Kristus. — 1. Korinter 12: 7—11.

En av åndens mirakuløse gaver var evnen til å profetere. Når ikke-troende var vitne til dette miraklet, ble noen av dem ansporet til å tilbe Jehova og si: «Gud er virkelig iblant dere.» (1. Korinter 14: 22—25) Men det var ikke Jehova Guds hensikt at mirakler skulle være et varig trekk ved den kristne tilbedelse. Derfor skrev apostelen Paulus: «Enten det er gaver til å profetere, så skal de bli avskaffet; eller det er tunger, så skal de opphøre.» (1. Korinter 13: 8) Disse gavene opphørte tydeligvis da apostlene og de som hadde fått disse gavene gjennom dem, døde.

Ville folk da være uten noe grunnlag for troen? Nei, for Paulus sa at Gud «slett ikke har latt seg uten vitnesbyrd, idet han har gjort godt og gitt dere regn fra himmelen og fruktbare tider og fylt deres hjerter i fullt mål med føde og glede». (Apostlenes gjerninger 14: 17) Ja, oppriktige mennesker er villige til å åpne sitt hjerte og sitt sinn for de bevisene som omgir oss. Jehova Guds «usynlige egenskaper ses tydelig fra verdens skapelse av, ja hans evige kraft og guddommelighet, ettersom de oppfattes gjennom de ting som er dannet, slik at de [de som fornekter Gud] er uten unnskyldning». — Romerne 1: 20.

Det er ikke nok bare å tro at Gud er til. Paulus kom med følgende inntrengende oppfordring: «La dere ikke lenger forme etter denne tingenes ordning, men bli forvandlet ved å fornye deres sinn, så dere kan prøve for dere selv hva som er Guds gode og antagelige og fullkomne vilje.» (Romerne 12: 2) Dette kan vi gjøre ved at vi flittig studerer Bibelen ved hjelp av kristne publikasjoner, for eksempel dette bladet. En tro som er basert på nøyaktig kunnskap fra Guds Ord, Bibelen, er ikke svak. De som har forstått Guds vilje og handler i samsvar med den i tro, yter Gud hellig tjeneste. — Romerne 12: 1.

Noen tror enda de ikke ser

Apostelen Tomas hadde vanskelig for å tro på Jesu oppstandelse fra de døde. Han sa: «Hvis jeg ikke får se merket etter naglene i hendene hans og stikke min finger i merket etter naglene og stikke min hånd i hans side, vil jeg slett ikke tro.» Da Jesus materialiserte seg i et legeme hvor sårene etter hans pælfestelse kunne ses, reagerte Tomas riktig på dette miraklet. Men Jesus sa: «Lykkelige er de som ikke ser, og likevel tror.» — Johannes 20: 25—29.

I vår tid finnes det millioner av Jehovas vitner som «vandrer i samsvar med tro, ikke i samsvar med det vi ser». (2. Korinter 5: 7) Selv om de ikke ser de miraklene det fortelles om i Bibelen, tror de fullt og fast at disse miraklene har funnet sted. Jehovas vitner viser tro på Gud og hans Ord. Ved hans ånds hjelp er de i stand til å forstå Bibelens lære og dens mest fremtredende tema: Hevdingen av Jehova Guds overherredømme ved hjelp av hans himmelske rike. (Matteus 6: 9, 10; 2. Timoteus 3: 16, 17) Disse sanne kristne følger Bibelens kloke veiledning i sitt liv, noe som er til stort gagn for dem. (Salme 119: 105; Jesaja 48: 17, 18) De godtar det ugjendrivelige beviset for at Bibelens profetier utpeker vår tid som «de siste dager», og de tror at Guds lovte, nye verden er nær. (2. Timoteus 3: 1—5; Matteus 24: 3—14; 2. Peter 3: 13) For dem er det en glede å bringe kunnskapen om Gud videre til andre. (Ordspråkene 2: 1—5) De vet at det bare er gjennom et studium av Bibelen at de som søker Gud, virkelig kan finne ham. — Apostlenes gjerninger 17: 26, 27.

Husker du Albert, som ble nevnt i forrige artikkel? Noen dager etter at han hadde bedt om et mirakel uten å få svar, fikk han besøk av et av Jehovas vitner, en eldre kvinne som gav ham noe litteratur som var basert på Bibelen. Albert tok deretter imot tilbudet om et gratis hjemmebibelstudium. Etter hvert som han ble bedre kjent med Bibelens budskap, ble hans skuffelse erstattet av begeistring. Det begynte å gå opp for ham at han hadde funnet Gud likevel.

I Bibelen finner vi denne oppfordringen: «Søk Jehova mens han er å finne. Rop til ham mens han viser seg å være nær.» (Jesaja 55: 6) Dette kan du gjøre ved å tilegne deg nøyaktig kunnskap fra hans Ord, ikke ved å vente på et mirakel fra Gud. Det er en nødvendighet å tilegne seg slik kunnskap, for mirakler alene fører ikke til tro.

[Bilde på side 5]

Ikke engang Lasarus’ mirakuløse oppstandelse fikk Jesu fiender til å tro

[Bilder på side 7]

Tro må være basert på nøyaktig kunnskap fra Bibelen