Watchtower ONLINE LIBRARY
Watchtower
ONLINE LIBRARY
Norsk
  • BIBELEN
  • PUBLIKASJONER
  • MØTER
  • w97 15.8. s. 8–11
  • Hvordan Bibelen er blitt overlevert til oss — Første del

Ingen videoer tilgjengelig.

Det oppsto en feil da videoen skulle spilles av.

  • Hvordan Bibelen er blitt overlevert til oss — Første del
  • Vakttårnet – forkynner av Jehovas rike – 1997
  • Underoverskrifter
  • Lignende stoff
  • Tidlig avskriving og oversetting av Bibelen
  • De første kristne bokutgiverne
  • Latinske og slaviske bibler
  • Den hebraiske bibel overlever
  • Motstand mot bibeloversetting
  • Hvordan du kan finne fram til skriftsteder i din egen bibel
    Flere emner
  • Bibeloversettelser
    Innsikt i De hellige skrifter, bind 1
  • Bibelen – hvorfor så mange oversettelser?
    Vakttårnet – forkynner av Jehovas rike (offentlig utgave) – 2017
  • Leksjon nummer 3: Begivenhetene anbringes på tidens strøm
    «Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig»
Se mer
Vakttårnet – forkynner av Jehovas rike – 1997
w97 15.8. s. 8–11

Hvordan Bibelen er blitt overlevert til oss — Første del

Andre del og Tredje del vil stå i Vakttårnet for 15. september og 15. oktober.

I ET lite verksted arbeider en boktrykker og hans lærlinger jevnt og trutt ved en trykkpresse av tre. Med stor nøyaktighet legger de blanke papirark over satsen. Etter hvert som de fjerner dem, kontrollerer de den trykte teksten. Så bretter de arkene og henger dem til tørk på snorer som er strukket fra vegg til vegg.

Plutselig høres det kraftig banking på døren. Forskrekket skyver boktrykkeren slåen fra, og en flokk væpnede soldater stormer inn. De begynner å lete etter den skarpest fordømte av alle illegale skrifter — Bibelen på alminnelige menneskers språk!

De er for sent ute. Etter å ha fått et varsel om faren har oversetteren og hjelperen hans allerede løpt til verkstedet og rasket med seg store bunker ark, og nå er de på flukt oppover Rhinen. De har i det minste berget en del av verket sitt.

Oversetteren var i dette tilfellet William Tyndale, som prøvde å få trykt sitt forbudte engelske «nytestamente» i Köln i Tyskland i 1525. Hans opplevelse var langt fra unik. I løpet av de nesten 1900 årene som har gått siden Bibelen ble fullført, har mange menn og kvinner risikert alt for å oversette og spre Guds Ord. Vi høster gagn av deres arbeid den dag i dag. Hva gjorde de? Hvordan er Bibelen blitt overlevert til oss?

Tidlig avskriving og oversetting av Bibelen

Guds sanne tjenere har alltid hatt den største aktelse for hans Ord. Oppslagsverket New Catholic Encyclopedia erkjenner: «I likhet med sine jødiske forfedre satte de første kristne pris på å lese i De hellige skrifter. Som etterfølgere av Jesus (Mt 4.4; 5.18; Lk 24.44; Jn 5.39) hadde apostlene så god kjennskap til GT [Det gamle testamente] at de måtte ha lest og studert det lenge og grundig, og de formante sine disipler til å gjøre det samme (Rom 15.4; 2 Tm 3.15—17).»

Dette innebar at det måtte lages avskrifter av Bibelen. I førkristen tid ble slikt arbeid hovedsakelig utført av profesjonelle avskrivere, som gjorde sitt ytterste for å unngå feil. (Esra 7: 6, 11, 12) I sin higen etter det perfekte etablerte de en høy norm for alle senere bibelavskrivere.

I løpet av 300-tallet før vår tidsregning dukket det imidlertid opp en ny utfordring. Aleksander den store ville at alle folkeslag i verden skulle bli opplært i gresk kultur. Hans erobringer styrket den stilling fellesgresk, koiné, hadde fått som det internasjonale språk for hele Midtøsten. En følge av det var at mange jøder vokste opp uten å lære å lese hebraisk og dermed var avskåret fra å lese i Skriftene. Omkring 280 f.v.t. kom derfor en gruppe hebraiske lærde sammen i Alexandria i Egypt for å oversette den hebraiske bibel til koiné. Deres oversettelse ble etter hvert kjent som Septuaginta, som er det latinske ordet for «sytti», et navn som sikter til det omtrentlige tallet på oversettere som etter sigende deltok i arbeidet. Oversettelsen ble fullført omkring 150 f.v.t.

På Jesu tid ble det fremdeles snakket hebraisk i Palestina. Men det var koiné som dominerte både der og i de andre provinsene i det vidstrakte Romerriket. De kristne bibelskribentene brukte derfor denne vanlige formen for gresk for å nå så mange mennesker av nasjonene som mulig. De siterte også fritt fra Septuaginta og brukte mange ord og uttrykk derfra.

Fordi de første kristne var ivrige misjonærer, ble de raskt mestere i å bruke Septuaginta til å bevise at Jesus var den lenge ventede Messias. Dette opprørte jødene og ansporet dem til å lage nye oversettelser på gresk, der de reviderte de kristnes yndlingsskriftsteder for å berøve dem deres argumenter. I Jesaja 7: 14 brukte for eksempel Septuaginta et gresk ord som betyr «jomfru» i en profetisk omtale av Messias’ mor. De nye oversettelsene brukte et annet gresk ord som betyr «ung kvinne». Da de kristne fortsatte å bruke Septuaginta, oppgav jødene helt og holdent sin taktikk og gikk i stedet inn for å vende tilbake til hebraisk. I siste instans viste dette tiltaket seg å være til velsignelse for senere bibeloversetting, for det bidrog til å bevare det hebraiske språket.

De første kristne bokutgiverne

De iherdige første kristne gikk i gang med å lage så mange avskrifter av Bibelen som mulig. I stedet for å fortsette å benytte seg av bokruller var de dessuten banebrytere for bruken av kodeksen, som hadde sider som en moderne bok. I tillegg til at kodeksen gjorde det lettere å finne raskt fram til bestemte skriftsteder, kunne den inneholde mer enn det var plass til på en bokrull — for eksempel hele De greske skrifter eller til og med hele Bibelen.

De kristne greske skrifters kanon ble fullført omkring år 98 med bøkene til den siste gjenlevende apostelen, Johannes. Det finnes i dag et fragment av en avskrift av Johannes’ evangelium som kalles Rylands Papyrus 457 (P52). Det skriver seg fra senest 125. Så tidlig som en gang mellom 150 og 170 laget Tatianos, en elev av Justinus martyr, Diatessaron, en sammensatt beretning om Jesu liv som henter stoff fra de samme fire evangeliene som vi har i våre dagers bibler.a På den måten viste han at det bare var disse evangeliene han betraktet som autentiske, og at de allerede var i sirkulasjon på den tiden. Den første kjente fortegnelsen over bøkene i «Det nye testamente», en fortegnelse som blir kalt Muratoris fragment, stammer fra omkring 170. Den lister opp de fleste av bøkene i De kristne greske skrifter.

Da den kristne tro spredte seg, oppstod det snart et behov for oversettelser av både De kristne greske skrifter og De hebraiske skrifter. Etter hvert ble det laget tallrike oversettelser på slike språk som armensk, georgisk, koptisk og syrisk. Ofte måtte det lages alfabeter til nettopp det formålet. Wulfila, en katolsk biskop som levde på 300-tallet, skal for eksempel ha skapt det gotiske alfabet for å kunne oversette Bibelen. Men han utelot Kongebøkene fordi han var redd for at de skulle fyre opp under goternes krigerske tilbøyeligheter. Dette tiltaket forhindret likevel ikke at de «kristnede» goterne plyndret Roma i 410.

Latinske og slaviske bibler

I mellomtiden fikk latin økende betydning, og det ble laget flere gammellatinske oversettelser. Men det var forskjeller mellom dem i stil og nøyaktighet. I 382 gav derfor pave Damasus sin sekretær Hieronymus i oppdrag å utarbeide en autorisert latinsk bibel.

Hieronymus startet med å revidere de latinske oversettelsene av De kristne greske skrifter. Når det gjaldt De hebraiske skrifter, insisterte han imidlertid på å oversette fra den hebraiske grunnteksten. I 386 flyttet han derfor til Betlehem for å studere hebraisk og for å få hjelp av en rabbiner. Dette var noe som skapte stor strid i kirkelige kretser. Noen, deriblant Hieronymus’ samtidige Augustin, mente at Septuaginta var inspirert, og de anklaget Hieronymus for å «gå over til jødene». Trass i motstanden fullførte Hieronymus sitt verk omkring 400. Ved å holde seg nær til grunnteksten og gjengi den på datidens levende språk tok Hieronymus i bruk oversettelsesmetoder som ikke ble vanlige før tusen år senere. Hans verk ble etter hvert kjent som Vulgata (den gjengse oversettelse), og den var til nytte for folk i flere hundre år.

I den østlige delen av kristenheten kunne mange fremdeles lese Septuaginta og De kristne greske skrifter. Senere ble imidlertid språk og dialekter i den slaviske språkfamilie vanlige i den østlige delen av Europa. I 863 reiste to gresktalende brødre, Kyrillos og Methodios, til Moravia, som nå ligger i Tsjekkia. De begynte å oversette Bibelen til gammel-slavisk. I den forbindelse utformet de det glagolittiske alfabet, som senere ble avløst av det kyrilliske alfabet, oppkalt etter Kyrillos. Det ble utgangspunktet for dagens russiske, ukrainske, serbiske og bulgarske alfabet. Den slaviske bibelen ble brukt av folk i dette området i mange generasjoner. Men med tiden, etter hvert som språkene forandret seg, ble den uforståelig for den jevne mann og kvinne.

Den hebraiske bibel overlever

I løpet av denne perioden, fra omkring 500-tallet til 900-tallet, utviklet massoretene, en gruppe jøder, systematiske avskrivingsmetoder for å bevare teksten i De hebraiske skrifter. De gikk så langt som til å telle alle linjene og til og med hver enkelt bokstav, og de noterte ned variasjoner i forskjellige håndskrifter, alt sammen med tanke på å bevare den autentiske teksten. Deres innsats var ikke forgjeves. For bare å henvise til ett eksempel: Når man sammenligner moderne massoretiske tekster med Dødehavsrullene, som ble skrevet mellom 250 f.v.t. og 50 e.v.t., ser man ingen forskjeller i selve budskapet, selv om det er over tusen år mellom disse tekstene.b

Den europeiske middelalder blir generelt sett betraktet som en mørk epoke. Lese- og skriveferdighetene blant befolkningen befant seg på et lavmål. Med tiden ble til og med de fleste prestene ute av stand til å lese kirkelatin og ofte også sitt eget språk. Dette var dessuten den tiden da jødene i Europa ble stuet sammen i gettoer. Delvis på grunn av slik isolasjon ble kjennskapen til bibelhebraisk bevart. Men på grunn av fordommer og mistro var jødenes viten ofte ikke tilgjengelig utenfor gettoene. I Vest-Europa gikk det også tilbake med kjennskapen til gresk. Situasjonen ble ytterligere forverret som følge av den vestlige kirkes ærbødighet for Hieronymus’ latinske Vulgata. Den ble vanligvis betraktet som den eneste autoriserte oversettelse, selv om latin på slutten av den massoretiske periode var blitt et dødt språk. Når det så langsomt begynte å spire fram et ønske om å forstå Bibelen, var forutsetningene til stede for en alvorlig konflikt.

Motstand mot bibeloversetting

I 1079 utstedte pave Gregor VII det første av mange edikter i middelalderen som sa at det var forbudt å lage og i noen tilfeller også å eie en oversettelse på et folkemål. Han tilbakekalte en tidligere tillatelse til å feire messe på slavisk fordi det ville kreve at deler av Den hellig skrift ble oversatt. I skarp motsetning til de første kristnes holdning skrev han: «Det [har] behaget Den Allmektige Gud å la Den hellige skrift være en hemmelighet på visse steder.» Siden kirken hadde dette som sitt offisielle syn, så den med stadig mer ublide øyne på dem som oppfordret andre til å lese i Bibelen.

Trass i det ugunstige klimaet fortsatte arbeidet med å lage avskrifter av Bibelen og oversette den til folkemål. Oversettelser på mange språk sirkulerte i all hemmelighet rundt i Europa. Alle disse var håndskrevne, for trykking med løse typer ble ikke oppfunnet i Europa før midt på 1400-tallet. Eksemplarer av Bibelen var dyre og fantes bare i et begrenset antall, så en vanlig borger kunne prise seg lykkelig hvis han eide så lite som en del av en bok i Bibelen eller kanskje bare noen få sider. Enkelte lærte seg lange avsnitt og til og med hele De kristne greske skrifter utenat!

Med tiden oppstod det imidlertid brede reformbevegelser innenfor kirken, delvis som følge av en fornyet bevissthet om Guds Ords betydning i det daglige liv. Hvilken virkning fikk disse bevegelsene og utviklingen av trykkpresser på Bibelens utbredelse? Og hvordan gikk det med William Tyndale og hans oversettelse, som ble nevnt innledningsvis? Vi skal følge denne fascinerende historien ned til vår egen tid i framtidige numre av Vakttårnet.

[Fotnoter]

a Boken Det største menneske som noen gang har levd, utgitt av Watchtower Bible and Tract Society, er et moderne eksempel på en sammenhengende, harmonisk beretning om Jesu liv som er basert på de fire evangeliene.

b Se Insight on the Scriptures, bind 2, side 315, eller Hjælp til forståelse af Bibelen, side 146. Begge er utgitt av Watchtower Bible and Tract Society.

[Oversikt på sidene 8 og 9]

Viktige årstall i Bibelens historie

(Se den trykte publikasjonen)

FØR VÅR TIDSREGNING (f.v.t.)

De hebraiske skrifter fullført ca. 443

400

Aleksander den store (d. 323)

300

Septuaginta påbegynt ca. 280

200

100 Det fleste Dødehavsrullene ca. 100 f.v.t

til 68 e.v.t.

ETTER VÅR TIDSREGNING (e.v.t.)

Jerusalem ødelagt 70

De greske skrifter fullført 98

100

Rylands papyrus med Johannes’ evangelium (f. 125)

200

300

400

Hieronymus’ latinske Vulgata ca. 400

500

Den massoretiske tekst utarbeides

600

700

800

Kyrillos i Moravia 863

900

1000

Forbud mot Bibelen på folkemål 1079

1100

1200

1300

[Bilde på side 9]

De første kristne var banebrytere for bruken av kodeksen

[Bilde på side 10]

Hieronymus reiste til Betlehem for å studere hebraisk

    Norske publikasjoner (1950-2025)
    Logg ut
    Logg inn
    • Norsk
    • Del
    • Innstillinger
    • Copyright © 2025 Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania
    • Vilkår for bruk
    • Personvern
    • Personverninnstillinger
    • JW.ORG
    • Logg inn
    Del