Hva Bibelen sier

Er askese nøkkelen til visdom?

«NOEN eremitter iførte seg fotjern, lenker, belter med pigger og naglebesatte kraver . . . Andre rullet seg i torner og brennesle, utsatte seg med vilje for insektstikk, brente seg med ild og irriterte sårene så det ble kronisk verkdannelse. Mange sultet seg, og noen gikk et skritt lenger og spiste bare råtten eller annen motbydelig mat.» — The Saints av Edith Simon.

Disse menneskene var asketer. Hvorfor behandlet de seg selv så dårlig? I boken For the Sake of the World—The Spirit of Buddhist and Christian Monasticism forklarer forfatterne at «minst så lenge som fra Sokrates’ tid (det femte århundre før vår tidsregning) hadde det vært en utbredt oppfatning at et liv i den ytterste nøysomhet udistrahert av nytelser og materiell luksus var en forutsetning for sann visdom». Asketene mente at det å døde legemet ville skjerpe deres åndelige sanseevne og føre til sann opplysning.

Det er vanskelig å gi en nøyaktig definisjon av askese. Noen forbinder det bare med selvdisiplin eller det å fornekte seg selv. De første kristne verdsatte slike dyder høyt. (Galaterne 5: 22, 23; Kolosserne 3: 5) Jesus Kristus selv anbefalte et enkelt liv fritt for de bekymringer en materialistisk livsstil kan føre med seg. (Matteus 6: 19—33) Men askese blir oftere forbundet med langt strengere og ofte helt ekstreme forholdsregler, lik dem som er beskrevet ovenfor. Er slike asketiske handlinger, og spesielt de mest ekstreme utslagene av dem, virkelig nøkkelen til visdom?

Basert på gale forutsetninger

En av de filosofiske forestillingene som ligger til grunn for askese, er den oppfatningen at materielle ting og sanselige gleder i seg selv er onde og dermed står i veien for åndelig framgang. En annen oppfatning som åpner veien til askese, er den alminnelig aksepterte troen på at mennesket består av et legeme og en sjel. Asketene tror at det materielle legemet er sjelens fengsel, og at kjødet er dens fiende.

Hva sier Bibelen? Bibelen viser at Gud etter å ha fullført skapelsen av jorden erklærte at alt han hadde dannet — hele hans fysiske, materielle skaperverk — var «meget godt». (1. Mosebok 1: 31) Det var Guds hensikt at mannen og kvinnen i Edens hage skulle ha glede av materielle ting. Selve navnet Eden betyr «glede» eller «lyst». (1. Mosebok 2: 8, 9) Adam og Eva var fullkomne og stod i et godt forhold til sin Skaper helt til de syndet. Fra da av ble ufullkommenheten en barriere mellom Gud og menneskene. Men det å tilfredsstille legitime menneskelige ønsker og nyte gudgitte fysiske gleder på en måte som er i harmoni med Guds morallover, kunne aldri stenge for kommunikasjonen mellom Gud og hans tilbedere. — Salme 145: 16.

Dessuten lærer Bibelen uttrykkelig at mennesket, som er skapt av støv og gjort av kjøtt, er en sjel. Bibelen støtter ikke den forestillingen at sjelen er en slags immateriell og udødelig enhet som er knyttet til det fysiske legemes indre, og den støtter heller ikke den tanken at kjødet på en eller annen måte hindrer en i å stå i et nært forhold til Gud. — 1. Mosebok 2: 7.

Det er tydelig at askesetanken gir et fordreid bilde av menneskets forhold til Gud. Apostelen Paulus kom med en advarsel om at noen som ville utgi seg for å være kristne, skulle foretrekke bedragerske menneskelige filosofier framfor grunnleggende bibelske sannheter. (1. Timoteus 4: 1—5) En religionshistoriker sier følgende om noen som var tilhengere av askese: «Den oppfatning at materien er ond . . . og at menneskenes sjel må bli frigjort fra sin nære forbindelse med materien, gav støtet til en streng askese med forbud mot å spise kjøtt, mot seksuell omgang og så videre, noe som bare kunne etterleves av en elite, av ’de fullkomne’ eller perfecti, som gjennomgikk en spesiell innvielse.» En slik oppfatning har ingen støtte i Bibelen, og de første kristne trodde ikke dette. — Ordspråkene 5: 15—19; 1. Korinter 7: 4, 5; Hebreerne 13: 4.

Askese ikke nødvendig

Jesus og hans disipler var ikke asketer. De utholdt forskjellige prøvelser og trengsler, men disse trengslene var aldri selvpålagt. Apostelen Paulus advarte de kristne mot å la bedragerske menneskelige filosofier få lokke dem bort fra Guds Ords sannhet og få dem til å utføre urimelige og ytterliggående handlinger. Paulus nevnte spesielt «en hard behandling av kroppen». Han sa: «Nettopp disse ting har riktignok et skinn av visdom i en selvpålagt form for tilbedelse og falsk ydmykhet, en hard behandling av kroppen; men de er uten verdi når det gjelder å bekjempe tilfredsstillelsen av kjødet.» (Kolosserne 2: 8, 23) Askese fører ikke til en særlig grad av hellighet eller til virkelig opplysning.

En som vil vise kristen lydighet, må riktignok anstrenge seg kraftig og vise selvdisiplin. (Lukas 13: 24; 1. Korinter 9: 27) Vi må arbeide hardt for å skaffe oss kunnskap om Gud. (Ordspråkene 2: 1—6) Bibelen advarer oss også strengt mot å bli slaver under «begjær og lyster» og være «slike som elsker nytelser mer enn de elsker Gud». (Titus 3: 3; 2. Timoteus 3: 4, 5) Men disse skriftstedene utgjør ingen anbefaling av askese. Jesus Kristus, som var et fullkomment menneske, var til stede ved glederike begivenheter hvor det ble servert mat og drikke, og hvor det var musikk og dans. — Lukas 5: 29; Johannes 2: 1—10.

Sann visdom er rimelig, den går ikke til ytterligheter. (Jakob 3: 17) Jehova Gud skapte våre fysiske legemer med evnen til å nyte mange gleder i livet. Han vil at vi skal være lykkelige. I hans Ord sies det: «Jeg er blitt klar over at det ikke er noe bedre for dem enn å glede seg og å gjøre godt i livet, og også at hvert menneske bør spise og drikke og se det som godt er, til gjengjeld for alt sitt harde arbeid. Det er Guds gave.» — Forkynneren 3: 12, 13.

[Bilderettigheter på side 20]

St. Hieronymus i hulen/The Complete Woodcuts of Albrecht Dürer/Dover Publications, Inc.