Vi bør legge planer for å trygge våre kjære

I EN afrikansk avis var det nylig en nedslående beretning om en kvinne som heter Annie. Annies mann var forretningsmann. Han døde i 1995 og etterlot seg 15 kjøretøyer, flere bankkontoer, omkring 30 000 kroner i kontanter, en butikk, en bar og et hus. Noe han ikke etterlot seg, var et testament.

Ifølge avisen tok Annies svoger eiendelene og pengene og tvang henne og hennes seks barn ut av hjemmet deres. Hun og hennes barn står ribbet tilbake og bor nå hos hennes bror. Fire av barna måtte slutte på skolen fordi familien ikke har midler til skolepenger og skoleuniformer.

Annie måtte gå rettens vei, og motparten ble pålagt å gi tilbake noen av eiendelene, deriblant et kjøretøy. Men ikke noe ble returnert. Hun må på nytt bringe saken inn for retten og prøve å få den til å tvinge svogeren til å etterkomme rettens avgjørelse.

Hvorfor tenke på døden?

Denne historien om Annie viser hva som kan skje når et familieoverhode unnlater å ta visse forholdsregler med tanke på muligheten for at han kan dø. Alle mennesker som dør, er i den situasjon at de ’må overlate sine midler til underhold til andre’. (Salme 49: 10) Dessuten har de døde ingen kontroll med hva som blir gjort med det de eier. (Forkynneren 9: 5, 10) En som ønsker å bestemme hva som skal skje med det han eier, må ordne dette før han dør.

Selv om vi alle vet at vi kan dø plutselig og uventet, er det mange som unnlater å treffe forholdsregler med tanke på dem de etterlater seg. Denne artikkelen dreier seg spesielt om visse kulturelle grupper i Afrika, men det eksisterer lignende problemer i andre deler av verden.

Det står til deg selv å avgjøre om du skal treffe visse forholdsregler for hvordan dine midler skal disponeres hvis du dør. (Galaterne 6: 5) Men man kan jo spørre hvorfor en mann som viser omsorg for kone og barn mens han lever, skulle unnlate å sørge for at de kan ha noe til livets opphold hvis han skulle dø. En vesentlig grunn til en slik forsømmelighet kan være at de fleste av oss ikke liker å tenke på at vi kan komme til å dø, og enda mindre liker vi kanskje å legge planer med tanke på vår egen død. Nå vet vi ikke på forhånd når vi kommer til å dø. Som Bibelen sier: «Så vet dere ikke hvordan deres liv vil være i morgen. For dere er en tåke som viser seg en kort stund og så forsvinner.» — Jakob 4: 14.

Det er fornuftig å legge planer med tanke på sin eventuelle død. Det vitner også om kjærlig omtanke for de etterlatte. Hvis vi ikke ordner våre saker selv, vil noen andre gjøre det. Kanskje folk vi aldri har truffet, vil treffe avgjørelser angående det vi eier, og vedrørende begravelsen. I noen land er det under slike forhold myndighetene som avgjør hvem som skal få våre penger og vår eiendom. Andre steder er det slektningene som avgjør dette, og disse avgjørelsene fører ofte til krangel og uvennskap i familien. Dessuten kan det tenkes at de avgjørelsene som blir truffet av andre, vil være sterkt i strid med det vi selv kunne ha ønsket.

Noen krafser til seg andres eiendom

En enke lider mest når hennes mann dør. I tillegg til at hun sørger over tapet av sin ektefelle, blir hun ofte også ribbet av folk som krafser til seg mannens eiendom. Dette skjedde med Annie, som nevnt ovenfor. Denne skikken med å krafse til seg andres eiendom har delvis å gjøre med synet på gifte kvinner. I noen kulturer blir ikke en manns kone betraktet som en del av hans familie. Hun er på en måte en utenforstående som når som helst kan reise tilbake til sin egen familie eller gifte seg på nytt inn i en annen familie. Derimot mener man i slike kulturer at en manns brødre, søstre og foreldre aldri vil forlate ham. Hvis han dør, mener familien hans at det han eide, tilhører dem og ikke hans kone og barn.

Ektemenn som ikke viser sin kone fortrolighet, bidrar til en slik holdning. En som het Mike, drøftet sine økonomiske forhold bare med sine brødre. De visste hva han eide, men hans kone visste svært lite om det. Da han døde, kom brødrene hans til henne og forlangte å overta en pengesum som hennes mann hadde ventet å få. Hun visste ikke engang om den. Deretter tok de noen kopimaskiner og skrivemaskiner som hennes mann hadde kjøpt til henne. Til slutt overtok brødrene boligen og alt som var i den. Enken og hennes lille datter måtte forsvinne uten å få med seg annet enn sine personlige klær.

«De to skal bli ett kjød»

Kristne ektemenn elsker sine hustruer og mener at hustruene fortjener deres tillit. Slike menn legger seg Bibelens veiledning på hjertet. Den pålegger mennene å «elske sine hustruer som sine egne legemer». Slike menn er også enig i følgende uttalelse som er inspirert av Gud: «Derfor skal en mann forlate sin far og sin mor, og han skal holde seg til sin hustru, og de to skal bli ett kjød.» — Efeserne 5: 28, 31.

Gudfryktige ektemenn slutter seg også til det den kristne apostelen Paulus skrev: «Hvis noen ikke sørger for sine egne, og særlig for dem som er medlemmer av hans husstand, da har han fornektet troen og er verre enn en som er uten tro.» (1. Timoteus 5: 8) Hvis en kristen ektemann planla en lang reise, ville han i samsvar med dette prinsippet sikre seg at familien hans hadde det de trengte, mens han var borte. Er det ikke på samme måte rimelig at han vil treffe tiltak med tanke på sin kones og sine barns underhold i tilfelle han skulle dø? Det er ikke bare fornuftig, men også kjærlig å forberede seg med tanke på en uventet tragedie.

Begravelsesskikker

Kristne ektemenn må også tenke på en annen side ved denne saken. I tillegg til den sorg en kvinne føler når hun mister sin ektefelle, sine eiendeler og kanskje til og med sine barn, vil hun i enkelte samfunn også bli utsatt for tvang til å følge tradisjonelle sørgeritualer. Den nigerianske avisen The Guardian opplyser med beklagelse at en enke i visse områder kan bli pålagt å sove i det uopplyste rommet hvor liket av hennes mann befinner seg. Andre steder blir enker nektet å forlate sitt hjem i løpet av en sørgeperiode på nesten seks måneder. I hele denne tiden må de ikke bade, og det er til og med forbudt for dem å vaske hendene før eller etter måltidene.

Slike skikker skaper problemer, spesielt for kristne enker. Deres ønske om å behage Gud får dem til å unngå skikker som ikke er i samsvar med Bibelens lære. (2. Korinter 6: 14, 17) En kvinne som ikke vil rette seg etter slike skikker, kan bli forfulgt. Hun vil kanskje til og med måtte flykte for livet.

Forstandig å treffe juridisk bindende tiltak

I Bibelen finner vi disse kloke ord: «Den flittiges planer fører visselig til fordeler.» (Ordspråkene 21: 5) Hvilke planer kan et familieoverhode legge? I de fleste samfunn er det mulig å sette opp et testament eller et dokument som viser hvordan det en eier, skal fordeles etter ens død. Det kan også inneholde detaljer om hvordan begravelsen skal arrangeres. Dokumentet kan også angi spesielt hva ens ektefelle skal gjøre (eller unnlate å gjøre) i forbindelse med begravelsesskikker og sørgeskikker.

En kvinne som heter Leah, mistet mannen sin i 1992. Hun sier: «Jeg har fem barn — fire jenter og en gutt. Min mann var syk en tid før han døde. Men allerede før han ble syk, skrev han et testament som gikk ut på at alt han eide, skulle gå til meg og våre barn. Dette omfattet en forsikringssum, dyrket mark, husdyr og et hus. Han undertegnet testamentet og gav det til meg. . . . Etter at mannen min døde, ville slektningene ha en del av arven. Jeg påpekte at mannen min hadde kjøpt jorden for sine egne penger, og at de ikke hadde noen rett til å kreve noe. Da de så testamentet, aksepterte de det.»

Drøft sakene med familien

Det kan oppstå problemer hvis en mann ikke snakker med sine slektninger om sin tro og sine ønsker. I ett tilfelle insisterte en manns slektninger på at hans begravelse skulle finne sted i landsbyen etter lokal skikk. Hans enke og barn ble truet på livet og var nødt til å overlate hans legeme til storfamilien. Hun sier sørgmodig: «Hvis mannen min bare hadde fortalt en eneste av sine onkler eller fettere hvordan han ønsket å bli begravet, ville ikke familien ha insistert på å følge sine tradisjonelle begravelsesskikker.»

I noen samfunn er en muntlig overenskomst like bindende som en skriftlig. Slik forholder det seg i visse deler av Swaziland, hvor mange har oppfatninger som får dem til å følge tradisjonelle begravelses- og sørgeskikker. En kristen mann som het Isaac, var klar over dette og kalte derfor sammen sine slektninger som ikke var Jehovas vitner, til et møte. Han snakket med dem om hva han ønsket at det ble gjort etter hans død. Han fortalte dem hvem som skulle ha bestemte materielle eiendeler, og han forklarte uttrykkelig hvordan begravelsen skulle foregå. Da han døde, skjedde alt i samsvar med hans ønsker. Isaac fikk en kristen begravelse, og det ble sørget godt for hans kone.

Beskytt familien din

Hva du vil gjøre for å trygge familien din hvis du skulle dø, er en personlig sak, men en kristen mann som heter Edward, sier: «Jeg har en livsforsikringspolise til hjelp for min familie på åtte. Min kone har fullmakt til å bruke min bankkonto. Hvis jeg dør, kan hun altså ta ut penger på kontoen. . . . Jeg har skrevet testament til fordel for familien min. Hvis jeg dør, vil alt jeg etterlater meg, tilfalle min kone og mine barn. Jeg skrev testamentet for fem år siden. Det ble satt opp av en advokat, og min kone og min sønn har kopier av det. I mitt testament har jeg uttrykkelig bestemt at min storfamilie ikke skal få treffe noen avgjørelser i forbindelse med min begravelse. Jeg hører hjemme i Jehovas organisasjon. Så selv om bare en eller to Jehovas vitner er tilgjengelige til å forrette ved begravelsen, vil det være tilstrekkelig. Jeg har drøftet dette med dem som tilhører min storfamilie.»

Det at du treffer slike tiltak, er på en måte en gave til familien din. Det å legge planer med tanke på muligheten for at du skal dø, er naturligvis ikke som å gi bort sjokolade eller en blomsterbukett. Men det er likevel et vitnesbyrd om din kjærlighet. Det viser at du ønsker å ’sørge for dem som er medlemmer av din husstand’, selv når du ikke lenger er hos dem.

[Ramme på side 21]

Jesus sørget for sin mor

«Ved Jesu torturpæl stod imidlertid hans mor og hans mors søster og Maria, Klopas’ hustru, og Maria Magdalena. Da nå Jesus så sin mor og den disippelen han elsket, stå der, sa han til sin mor: ’Kvinne, se! Din sønn!’ Deretter sa han til disippelen: ’Se! Din mor!’ Og fra den stunden tok disippelen [Johannes] henne hjem til seg.» — Johannes 19: 25—27.

[Bilde på side 22]

Mange kristne er så omtenksomme at de treffer juridisk bindende tiltak for å beskytte sin familie