De gjorde Jehovas vilje

En tilgivelseshandling åpner veien til frelse

JAKOBS ti sønner, som stod foran førsteministeren i Egypt, delte en forferdelig hemmelighet. Flere år tidligere hadde de solgt sin halvbror Josef som slave og sagt til faren at han var blitt drept av et villdyr. — 1. Mosebok 37: 18—35.

Nå, omkring 20 år senere, hadde en stor hungersnød tvunget disse ti mennene til å reise til Egypt for å kjøpe korn. Alt gikk imidlertid ikke helt glatt. Førsteministeren, som også tjente som matvareforvalter, beskyldte dem for å være spioner. Han satte en av dem i fengsel og krevde at de andre reiste hjem og hentet deres yngste bror, Benjamin. Da de gjorde det, la førsteministeren en plan for å få Benjamin arrestert. — 1. Mosebok 42: 1 til 44: 12.

Juda, en av Jakobs sønner, protesterte. ’Hvis vi kommer hjem uten Benjamin,’ sa han, ’kommer vår far til å dø.’ Da skjedde det noe som verken Juda eller noen av hans reisefeller hadde ventet. Etter at førsteministeren hadde bedt alle bortsett fra Jakobs sønner om å forlate rommet, begynte han å gråte høyt. Da han gjenvant fatningen, sa han: «Jeg er Josef.» — 1. Mosebok 44: 18 til 45: 3.

Nåde og utfrielse

«Lever min far ennå?» spurte Josef sine halvbrødre. Han fikk ikke noe svar. Josefs halvbrødre visste ikke hva de skulle si. Skulle de være overlykkelige, eller burde de være skrekkslagne? De hadde tross alt, da de var 20 år yngre, solgt denne mannen som slave. Josef hadde myndighet til å fengsle dem, sende dem hjem uten mat, eller — det verst tenkelige — henrette dem! Det var med god grunn at Josefs halvbrødre ’slett ikke kunne svare ham, for de var forferdet på grunn av ham’. — 1. Mosebok 45: 3.

Josef beroliget dem straks. «Jeg ber dere, kom hit til meg,» sa han. De adlød. Så sa han: «Jeg er Josef, deres bror, som dere solgte til Egypt. Men vær nå ikke bedrøvet og vær ikke vrede på dere selv fordi dere solgte meg hit; Gud har nemlig sendt meg i forveien for dere for å bevare liv.» — 1. Mosebok 45: 4, 5.

Josef viste ikke barmhjertighet uten å ha et grunnlag for det. Han hadde allerede sett bevis på at de angret. Da Josef for eksempel beskyldte sine halvbrødre for å være spioner, hørte han dem si seg imellom: «Det er ubestridelig at vi er skyldige med hensyn til vår bror . . . Det er derfor denne trengselen er kommet over oss.» (1. Mosebok 42: 21) Dessuten hadde Juda tilbudt seg å bli slave i Benjamins sted for at den unge mannen skulle få komme hjem til sin far. — 1. Mosebok 44: 33, 34.

Josef viste derfor med rette barmhjertighet. Han innså at det å gjøre det kunne føre til at hele familien hans ble reddet. Derfor bad Josef halvbrødrene sine om å vende hjem til sin far, Jakob, og si til ham: «Dette er hva din sønn Josef har sagt: ’Gud har satt meg til herre over hele Egypt. Kom ned til meg. Drøy ikke! Og du skal bo i landet Gosen, og du skal være i nærheten av meg, du og dine sønner og dine sønnesønner og ditt småfe og ditt storfe og alt du har. Og jeg vil forsyne deg med mat der.’» — 1. Mosebok 45: 9—11.

Den større Josef

Jesus Kristus kan kalles den større Josef, for det er slående likheter mellom disse to mennene. I likhet med Josef ble Jesus dårlig behandlet av sine brødre, Abrahams etterkommere. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 2: 14, 29, 37.) Og begge mennene fikk oppleve at situasjonen tok en uvanlig vending. Med tiden ble Josefs status som slave forandret; han ble utnevnt til førsteminister, og det var bare farao som hadde høyere rang enn ham. På lignende måte oppreiste Jehova Jesus fra de døde og opphøyde ham til en høyere stilling, til å være ved «Guds høyre hånd». — Apostlenes gjerninger 2: 33; Filipperne 2: 9—11.

Som førsteminister kunne Josef dele ut mat til alle som kom til Egypt for å kjøpe korn. I dag har den større Josef en tro og klok slave-klasse på jorden, og gjennom den deler han ut åndelig mat «i rette tid». (Matteus 24: 45—47; Lukas 12: 42—44) De som kommer til Jesus, «skal ikke sulte mer eller tørste mer . . . for Lammet, som er i tronens midte, skal være hyrde for dem og lede dem til kilder med livets vann». — Åpenbaringen 7: 16, 17.

Hva vi kan lære

Josef utgjør et godt eksempel når det gjelder å vise barmhjertighet. Streng rettferdighet ville krevd at han straffet dem som hadde solgt ham som slave. Hvis han på den annen side hadde latt seg lede av følelser, kunne det ha fått ham til bare å overse deres overtredelse. Josef gjorde ingen av delene. I stedet prøvde han sine halvbrødre for å se om de angret. Da han så at deres sorg var ekte, tilgav han dem.

Vi kan etterligne Josef. Når noen som har syndet mot oss, viser at de virkelig har forandret hjertetilstand, bør vi tilgi dem. Vi bør selvfølgelig aldri la sentimentale følelser gjøre oss blind for alvorlige overtredelser. På den annen side bør vi ikke la sinne eller bitterhet blinde oss slik at vi ikke ser handlinger som viser at overtrederen virkelig angrer. Så la oss ’fortsette å bære over med hverandre og tilgi hverandre villig’. (Kolosserne 3: 13) Når vi gjør det, etterligner vi vår Gud, Jehova, som er «rede til å tilgi». — Salme 86: 5; Mika 7: 18, 19.