Det kristne syn på begravelsesskikker
ET PLUTSELIG, uventet dødsfall i ens nærmeste familie er særlig tragisk. Det fører til sjokk, etterfulgt av intens følelsesmessig smerte. Å se en av sine nærmeste sovne inn i døden etter en lang og smertefull sykdom er noe annet, men sorgen og det dype savnet er der like fullt.
Uansett hvilke omstendigheter et dødsfall skjer under, trenger de etterlatte støtte og trøst. I en slik situasjon kan en kristen dessuten oppleve å bli forfulgt av dem som insisterer på å følge ubibelske begravelsesskikker. Dette er vanlig i mange afrikanske land og i enkelte andre deler av verden.
Hva kan hjelpe en kristen som har mistet en av sine nærmeste, til å unngå ubibelske begravelsesskikker? Hvordan kan trosfeller være til støtte i en slik prøvelsens tid? Svarene på disse spørsmålene er av interesse for alle som ønsker å behage Jehova, for «den form for tilbedelse som er ren og ubesmittet fra vår Guds og Fars synspunkt, er denne: å se til foreldreløse og enker i deres trengsel og å holde seg uplettet av verden». — Jakob 1: 27.
Knyttet til en trosoppfatning
Et fellestrekk ved mange begravelsesskikker er at de er knyttet til troen på at de døde lever videre i forfedrenes usynlige verden. For å blidgjøre de døde føler mange sørgende at de er nødt til å følge visse ritualer. Det kan også være at de er redde for å fornærme naboene, som tror at lokalsamfunnet blir skadelidende hvis man unnlater å følge ritualene.
En sann kristen må ikke gi etter for menneskefrykt og delta i skikker som mishager Gud. (Ordspråkene 29: 25; Matteus 10: 28) Bibelen viser at de døde er uten bevissthet, for den sier: «De levende vet at de skal dø; men de døde vet slett ingen ting . . . det er verken virksomhet eller planlegging eller kunnskap eller visdom i Sjeol, det sted som du går til.» (Forkynneren 9: 5, 10) Derfor advarte Jehova Gud sitt folk i gammel tid mot å prøve å blidgjøre de døde eller å kommunisere med dem. (5. Mosebok 14: 1; 18: 10—12; Jesaja 8: 19, 20) Mange utbredte begravelsesskikker er i strid med disse bibelske sannhetene.
Hva med «seksuell renselse»?
I noen land i det sentrale Afrika blir det forventet at den gjenlevende ektefellen skal ha seksuell omgang med en nær slektning av den døde. Hvis dette ikke gjøres, tror folk at den døde vil skade de etterlatte. Ritualet omtales som «seksuell renselse». Men Bibelen definerer all seksuell omgang utenfor ekteskapet som «utukt». Ettersom de kristne skal ’flykte fra utukt’, avviser de modig denne ubibelske skikken. — 1. Korinter 6: 18.
Ta for eksempel en enke som heter Maria.a Da mannen hennes døde i 1989, ville slektningene at hun skulle foreta en seksuell renselse med en mannlig slektning. Hun nektet, og hun forklarte at dette ritualet strider mot Guds lov. Slektningene ble fornærmet og gikk sin vei etter å ha skjelt henne ut. En måned senere ransaket de boligen hennes og fjernet blikkplatene fra taket. «Religionssamfunnet ditt kan ta seg av deg,» sa de.
Menigheten trøstet Maria og bygde til og med et nytt hus til henne. Dette gjorde så dypt inntrykk på naboene at noen av dem bestemte seg for å delta i prosjektet. Høvdingens katolske kone var den første som kom med gress til taket. Marias trofaste handlemåte var til oppmuntring for barna hennes. Fire av dem har senere innviet seg til Jehova Gud, og en av dem gjennomgikk nylig tjenesteopplæringsskolen.
På grunn av skikken med seksuell renselse har noen kristne latt seg presse til å gifte seg med en ikke-troende. En enkemann i 70-årene giftet seg for eksempel i all hast med en ung jente som var i slekt med hans avdøde kone. Ved å gjøre det kunne han hevde at han hadde foretatt den seksuelle renselsen. En slik handlemåte er imidlertid i strid med det Bibelen sier om at de kristne bare skal gifte seg «i Herren». — 1. Korinter 7: 39.
Likvaker som varer hele natten
I mange land samles de sørgende i huset til den døde og våker hele natten. Disse likvakene innbefatter ofte festing og høy musikk. Folk tror at dette blidgjør den døde og beskytter de etterlatte mot trolldom. Det kan bli holdt smigrende taler for å vinne den dødes velvilje. Etter en tale synger de sørgende kanskje en religiøs sang før en annen person reiser seg for å holde en tale. Slik kan det fortsette helt til dagen gryr.b
En sann kristen deltar ikke i slike seremonier som er forbundet med å våke hele natten, for Bibelen viser at de døde ikke er i stand til å hjelpe eller skade de levende. (1. Mosebok 3: 19; Salme 146: 3, 4; Johannes 11: 11—14) Bibelen fordømmer utøvelse av spiritisme. (Åpenbaringen 9: 21; 22: 15) Likevel kan det være vanskelig for en kristen enke å hindre andre i å følge spiritistiske skikker. De insisterer kanskje på å våke hele natten hjemme hos henne. Hva kan trosfeller gjøre for å hjelpe kristne som har mistet en av sine nærmeste, og som møter denne prøvelsen i tillegg?
Det har ofte vært mulig for menighetens eldste å støtte en kristen familie som har vært i denne situasjonen, ved å forklare saken for slektninger og naboer. Etter en slik samtale kan det være at disse går med på å forlate hjemmet rolig og fredelig og komme sammen igjen til begravelsen en annen dag. Men hva om noen inntar en krigersk holdning? Hvis man fortsetter å argumentere, kan det føre til voldsomheter. ’En Herrens slave trenger ikke å stride, men må beherske seg under onde forhold.’ (2. Timoteus 2: 24) Så hvis en umedgjørlig slektning aggressivt tar over styringen, kan det være at en kristen enke og barna hennes ikke er i stand til å forhindre det. Men de deltar ikke i noen falsk religiøs seremoni som finner sted i hjemmet deres, for de adlyder Bibelens befaling: «Bli ikke spent i ulikt åk med ikke-troende.» — 2. Korinter 6: 14.
Dette prinsippet gjelder også begravelsen. Jehovas vitner deltar ikke i sanger, bønner eller ritualer som blir ledet av en prest eller en forstander i et falskt religionssamfunn. Hvis kristne som er nære familiemedlemmer, anser det som nødvendig å være til stede under en slik høytidelighet, unnlater de å delta. — 2. Korinter 6: 17; Åpenbaringen 18: 4.
Verdige begravelser
Begravelser som blir holdt av Jehovas vitner, innbefatter ikke ritualer som tar sikte på å blidgjøre den døde. Det blir holdt en bibelsk tale enten i Rikets sal, i begravelsesbyråets lokaler, i den dødes hjem eller ved graven. Hensikten med talen er å trøste de etterlatte ved å forklare hva Bibelen sier om døden og håpet om en oppstandelse. (Johannes 11: 25; Romerne 5: 12; 2. Peter 3: 13) Det kan bli sunget en sang som er basert på Bibelen, og høytideligheten avsluttes med en trøstende bønn.
For en tid siden ble det holdt en slik begravelse for et av Jehovas vitner som var den yngste søsteren til Nelson Mandela, Sør-Afrikas president. Etter høytideligheten rettet presidenten en oppriktig takk til taleren. Mange rangspersoner og høye embetsmenn var til stede. «Dette er den mest verdige begravelsen jeg noen gang har vært i,» sa et regjeringsmedlem.
Er det passende å bære sørgeklær?
Jehovas vitner sørger når en av deres nærmeste dør. I likhet med Jesus feller de kanskje tårer. (Johannes 11: 35, 36) Men de finner det ikke nødvendig å stille sin sorg offentlig til skue ved et eller annet ytre symbol. (Jevnfør Matteus 6: 16—18.) I mange land blir det forventet at enker skal bære spesielle sørgeklær for å blidgjøre den døde. Disse klærne må de bruke i flere måneder eller kanskje et helt år etter begravelsen, og når de legger dem vekk, arrangeres det en ny høytidelighet.
Hvis noen lar være å vise ytre tegn på sorg, blir det betraktet som en fornærmelse mot den døde. Av den grunn har stammehøvdinger i deler av Swaziland jaget bort Jehovas vitner fra hjemmene og jordstykkene deres. Men slike trofaste kristne er alltid blitt sørget for av sine åndelige brødre som bor andre steder.
Swazilands høyesterett har truffet avgjørelser i Jehovas vitners favør og sagt at de må få lov til å vende tilbake til hjemmene og jordstykkene sine. I et annet tilfelle fikk en kristen enke tillatelse til å bli boende i sitt hjem etter at hun hadde lagt fram et brev og et kassettopptak der hennes avdøde mann tydelig gav uttrykk for at hans kone ikke skulle bære sørgeklær. På den måten kunne hun bevise at hun virkelig hadde respekt for sin mann.
Det har stor verdi å skaffe til veie tydelige instrukser angående begravelsen før man dør, særlig på steder der det er vanlig å følge ubibelske skikker. Tenk for eksempel på Victor, som bodde i Kamerun. Han skrev ned hvilket program som skulle følges i begravelsen. I familien hans var det mange innflytelsesrike personer som tilhørte en kultur som har sterke tradisjoner med hensyn til de døde, deriblant å tilbe hodeskaller. Siden Victor var et respektert medlem av familien, visste han at hodeskallen hans sannsynligvis kom til å bli behandlet på denne måten. Han gav derfor tydelige instrukser om hvordan Jehovas vitner skulle ta seg av begravelsen hans. Det gjorde situasjonen lettere for enken og barna, og det ble avlagt et fint vitnesbyrd i lokalsamfunnet.
Unngå å etterligne ubibelske skikker
Noen som har kjennskap til Bibelen, har vært redde for å vise at de skiller seg ut. For å unngå forfølgelse har de prøvd å gjøre naboene til lags ved å gi inntrykk av at de har holdt en tradisjonell likvake. Selv om det er rosverdig at man besøker de etterlatte for å gi personlig trøst, betyr ikke det at det er nødvendig å holde en liten begravelseshøytidelighet i hjemmet til den døde hver natt før den egentlige begravelsen. En slik framgangsmåte kan være årsak til at andre tar anstøt, for det kan gi dem det inntrykk at deltagerne ikke virkelig tror på det Bibelen sier om de dødes tilstand. — 1. Korinter 10: 32.
Bibelen oppfordrer de kristne til å sette tilbedelsen av Gud på førsteplassen i livet og å gjøre god bruk av tiden. (Matteus 6: 33; Efeserne 5: 15, 16) Men noen steder har menighetens virksomhet stoppet opp en hel uke eller mer på grunn av en begravelse. Dette problemet forekommer ikke bare i Afrika. En rapport fra Sør-Amerika sier om én begravelse: «På tre kristne møter var det ytterst få til stede. Felttjenesten lå nede i omkring ti dager. Selv personer utenfor menigheten og personer som hadde et bibelstudium, var overrasket og skuffet over å se at noen av våre brødre og søstre deltok.»
Enkelte steder inviterer kanskje de etterlatte noen få nære venner hjem til seg til et enkelt måltid etter begravelsen. Men mange steder i Afrika er det vanlig at flere hundre som har vært til stede i begravelsen, tropper opp i hjemmet til den døde og venter at det skal bli holdt et stort gjestebud, der det ofte blir ofret dyr. Noen som er knyttet til den kristne menighet, har etterlignet denne skikken og gitt inntrykk av at de holder det tradisjonelle gjestebudet for å blidgjøre den døde.
Begravelser som blir holdt av Jehovas vitner, fører ikke til store utgifter for de etterlatte. Så det skulle ikke være nødvendig å treffe et spesielt tiltak med tanke på at de frammøtte kan gi penger for å dekke utgiftene til begravelsen. Hvis en fattig enke ikke kan dekke de nødvendige utgiftene, vil andre i menigheten uten tvil være glade for å bidra. Hvis slik støtte ikke er tilstrekkelig, kan de eldste kanskje sørge for at det blir gitt materiell hjelp til dem som trenger det. — 1. Timoteus 5: 3, 4.
Begravelsesskikker er ikke alltid i strid med Bibelens prinsipper. Men når så er tilfellet, er de kristne fast bestemt på at de vil handle i samsvar med Bibelen.c (Apostlenes gjerninger 5: 29) Selv om dette kan føre til ekstra vanskeligheter, kan mange av Guds tjenere bekrefte at de har klart å bestå slike prøver. Det har de gjort med styrke fra Jehova, «all trøsts Gud», og med kjærlig hjelp fra trosfeller som har trøstet dem i en vanskelig tid. — 2. Korinter 1: 3, 4.
[Fotnoter]
a Navnene i denne artikkelen er forandret.
b I noen språkgrupper og kulturer brukes begrepet «å våke» om det å avlegge de etterlatte et kort besøk for å trøste dem. Dette behøver ikke å være forbundet med noe ubibelsk. Se Våkn opp! for 22. august 1979, sidene 21, 22.
c På steder der lokale begravelsesskikker sannsynligvis vil sette en kristen på alvorlige prøver, kan de eldste forberede dåpskandidatene på det de muligens har i vente. Når de har et møte med slike nye for å drøfte spørsmålene i boken Organisert for å fullføre vår tjeneste, bør de legge særlig vekt på avsnittene «Sjelen, synden og døden» og «Felleskirkelige bevegelser». Begge disse inneholder tilleggsspørsmål som kan drøftes. I den forbindelse kan de eldste informere om ubibelske begravelsesskikker, slik at dåpskandidaten vet hva Guds Ord krever av ham hvis han skulle komme opp i en vanskelig situasjon.
[Ramme på side 23]
Velsignet for sitt faste standpunkt
Sibongili er en modig kristen enke som bor i Swaziland. Da mannen hennes døde for en tid siden, nektet hun å følge skikker som etter manges oppfatning blidgjør de døde. Hun lot for eksempel være å rake av seg håret. (5. Mosebok 14: 1) Åtte familiemedlemmer ble sinte på grunn av dette og raket hodet hennes med makt. De hindret også Jehovas vitner i å dra hjem til Sibongili for å trøste henne. Men andre som var interessert i Rikets budskap, besøkte henne gjerne, og de hadde med seg oppmuntrende brev som var skrevet av de eldste. Den dagen da det ble ventet at Sibongili skulle iføre seg spesielle sørgeklær, hendte det noe overraskende. En innflytelsesrik person i familien kalte sammen til et møte der man skulle drøfte Sibongilis motvilje mot å rette seg etter tradisjonelle sørgeskikker.
Sibongili forteller: «De spurte om min religiøse overbevisning tillot meg å gi uttrykk for sorg ved å bære den svarte sørgekjolen. Da jeg hadde forklart hvordan jeg så på dette, sa de at de ikke ville tvinge meg. Til min overraskelse bad de alle sammen om unnskyldning for at de hadde vært så brutale mot meg, og for at de hadde raket hodet mitt mot min vilje. De bad meg alle sammen om tilgivelse.» Senere sa Sibongilis søster at hun var overbevist om at Jehovas vitner har den sanne religion, og hun bad om å få et bibelstudium.
Tenk over et annet eksempel: En sørafrikansk mann som heter Benjamin, var 29 år da han fikk høre om sin fars plutselige død. På den tiden var Benjamin den eneste i sin familie som var et av Jehovas vitner. Under begravelsen ble det ventet at alle skulle defilere forbi graven og kaste en håndfull jord på kisten.d Etter begravelsen fikk alle de nærmeste familiemedlemmene hodet sitt raket. Fordi Benjamin ikke deltok i disse ritualene, forutsa naboene og familiemedlemmene at han ville bli straffet av sin døde fars ånd.
«Fordi jeg satte min lit til Jehova, skjedde det ikke noe med meg,» sier Benjamin. Familiemedlemmene fulgte med på hvordan det gikk. Med tiden begynte en rekke av dem å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner og ble så døpt som symbol på sin innvielse til Gud. Og Benjamin? Han begynte å utføre evangeliseringsarbeid på heltid. De siste årene har han hatt det fine privilegium å tjene noen av Jehovas vitners menigheter som reisende tilsynsmann.
[Fotnote]
d Noen ser kanskje ikke noe galt i å kaste blomster eller en håndfull jord i en grav. En kristen vil imidlertid unngå denne skikken hvis folk i lokalsamfunnet betrakter den som en måte å blidgjøre den døde på, eller hvis den inngår i en seremoni som blir ledet av en prest eller en forstander i et falskt religionssamfunn. — Se Våkn opp! for 8. august 1977, sidene 20, 21.