Vår tjeneste på en hjemlig misjonsmark

DEN gruppen av kristne menigheter som jeg besøker, fører meg fra Portugal til Kina — i hvert fall virker det slik. Likevel forlater ikke min kone, Olive, og jeg Storbritannia.

Vi besøker de stadig flere fremmedspråklige menighetene som Jehovas vitner har over store deler av landet. Ytterpunktene er øya Jersey, som ligger omkring 20 kilometer utenfor kysten av Normandie i Frankrike, der vi har en portugisisk gruppe, og byen Sunderland i Nord-England, der vi besøker kinesisktalende personer som er interessert i sannheten. I dette mangespråklige distriktet er det stor åndelig framgang. Hvordan fikk vi det uvanlige oppdraget å tjene på en hjemlig misjonsmark? Og hva er det som skjer der? La meg fortelle.

Olive og jeg har vært i reisetjenesten i omkring 20 år, en tjeneste som går ut på at vi besøker en ny menighet hver uke. Våre reiser har ført oss fra nord til sør og fra øst til vest i hele Storbritannia, og nylig tjente vi også våre kristne brødre på Malta i Middelhavet, der vi opplevde enestående kristen gjestfrihet. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 28: 1, 2.) Etter tre år på Malta begynte vi å lure på hvor vi ville bli sendt neste gang. Vi antok at vi nok skulle reise i landlige strøk i Storbritannia, og vi begynte å innstille oss på den tilværelsen. For en overraskelse vi fikk da vi mottok det brevet som fortalte om vårt nye oppdrag! Der stod det at vi skulle tjene en ny krets som bestod av grupper og menigheter som talte 23 forskjellige språk.

Vi lurte på hvordan vi skulle klare en slik utfordring. Bortsett fra våre erfaringer på Malta hadde vi aldri hatt noe særlig å gjøre med folk som hadde en annen bakgrunn og en annen kultur. Ville vi virkelig klare å oppmuntre dem som ikke forstod engelsk særlig godt? Hvordan skulle vi kommunisere med dem uten å beherske andre språk? Hva med maten og de mangeartete skikkene? Ville vi være tilpasningsdyktige nok? Slike spørsmål raste gjennom hodet vårt mens vi under bønn overveide hva vi skulle svare på dette ropet fra Makedonia. — Apostlenes gjerninger 16: 9, 10; 1. Korinter 9: 19—22.

Vi overvinner språkbarrieren

«Til å begynne med følte jeg meg uskikket fordi jeg ikke snakket andre språk,» forteller Olive. «Jeg forstod ikke hvordan jeg kunne hjelpe søstrene. Så husket jeg hvordan det ekteparet som først studerte Bibelen med oss, oppfordret oss til aldri å si nei til et oppdrag. De lærte oss at Jehova aldri ber oss gjøre noe vi ikke kan klare.» Derfor tok vi begge villig imot oppdraget.

Ved nærmere ettertanke ser vi nå at vår mangel på språkkunnskaper har hjulpet oss til å behandle alle nøyaktig likt. Ettersom vi hver uke er til stede på møter som blir holdt på et annet språk, forstår vi for eksempel hvordan våre brødre følte det når de var nødt til å overvære engelskspråklige møter og ikke skjønte noe særlig av det som ble sagt. Vi må virkelig forberede oss godt til møtene for å få med oss det stoffet som blir behandlet. Olive svarer alltid på et av de spørsmålene som blir stilt under møtet. Hun forbereder svaret på engelsk, og så får hun en søster til å oversette det for henne og skrive det ned med lydskrift. Hun innrømmer at det er noe nølende hun rekker opp hånden for å svare. Enkelte ganger framkaller svarene hennes latter. Men det tar ikke motet fra henne. «Jeg vet at brødrene setter pris på at jeg prøver så godt jeg kan,» sier hun. «Og svarene mine oppmuntrer dessuten dem som er mer fortrolig med språket, til å kommentere på møtene.»

For meg er det også en annerledes opplevelse å holde taler, fordi jeg må la tolken slippe til etter hver setning. Det er veldig lett å miste tråden. Jeg har funnet ut at jeg må konsentrere meg mye hardere og ta med langt mindre stoff. Men jeg liker det.

Vår varierte tjeneste

I mange av byområdene i Storbritannia bor de fremmedspråklige nokså spredt. Det er kanskje to i én gate, og så må vi reise et stykke for å finne flere. Men når vi hilser dem på deres eget språk og ser reaksjonen, føler vi at det er verdt anstrengelsene. Når den broren jeg arbeider sammen med, presenterer Rikets budskap på beboerens eget språk, er responsen ofte svært god.

Faktum er at tjenesten i det fremmedspråklige distriktet er noe av det mest spennende vi har opplevd i løpet av våre 40 år som forkynnere. Mulighetene for vekst er enorme. Det er ingen tvil om at mange lærer mye raskere og viser større verdsettelse når de blir undervist på sitt morsmål. (Apostlenes gjerninger 2: 8, 14, 41) Det er svært gripende å se brødre og søstre ha gledestårer i øynene etter et møte, i noen tilfeller fordi de for første gang har kunnet lytte til og forstå hele programmet.

I forkynnelsen fra hus til hus prøver vi å framføre i det minste innledningen på beboerens språk, selv om det noen ganger går litt på tverke for oss. For eksempel er Kemcho en vanlig hilsen når man besøker en husstand som snakker gujarati. Det betyr rett og slett «God dag». Men en gang jeg uttalte det galt, hørtes det tydeligvis ut som jeg reklamerte for et velkjent kaffemerke. Ikke desto mindre var det et ektepar som smilte vennlig da jeg hilste dem på gujarati. De inviterte oss straks inn og bød oss på kaffe — og det var ikke på grunn av en uttalefeil. Det viste seg at de var i slekt med noen Jehovas vitner i den gruppen vi besøkte, og de var oppriktig interessert i sannheten.

En engelsktalende søster leverte blad til en kinesisktalende kvinne gjennom flere år. Flere ganger tilbød hun kvinnen et gratis hjemmebibelstudium, men tilbudet ble avslått. En dag hadde hun med seg en søster som holdt på med å lære seg kinesisk, og denne søsteren tilbød boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord på det språket.a Den interesserte beboeren tok med glede imot boken, og nå som hun hadde den på sitt eget språk, sa hun også ja til å ha et bibelstudium. De få ordene som ble sagt på kvinnens eget språk, utgjorde hele forskjellen.

Mangeartete kulturer

Vi var ikke klar over at mennene i noen kulturer ikke liker at kvinnene går ut alene om kvelden. Det gjør det svært vanskelig for mange søstre å komme på de møtene som blir holdt på kveldstid. I noen asiatiske kulturer mener man at unge kvinner som lar være å gifte seg og i stedet blir boende hjemme, viser ringeakt for familien. Faren til en ung søster ville ta gift da hun nektet å gifte seg med den mannen familien hadde valgt til henne. Ja, slike søstre må virkelig utholde betydelige vanskeligheter! Ikke desto mindre er det flott å se hvilken virkning sannheten har på familielivet, og hvordan søstrenes lojalitet mot Jehova gjør inntrykk på foreldrene deres.

For å kunne utføre vårt nåværende oppdrag har vi vært nødt til å foreta en del forandringer. Før vi begynte i reisetjenesten, hadde jeg bare spist vanlig engelsk mat, men nå synes jeg at jo sterkere krydret maten er, jo bedre er det. Vi er lei oss for at det gikk så mange år før vi fikk nyte godt av en slik variert kokekunst — fra rå fisk til karriretter.

Lyse utsikter

Det er ingen tvil om at det fremmedspråklige distriktet nå bærer mye frukt i mange områder. Flere og flere publikasjoner blir tilgjengelige på forskjellige språk. Vi føler at Jehova velsigner arbeidet, for det blir stadig opprettet nye menigheter. Brødre som kan snakke andre språk, reiser lange strekninger for å hjelpe til.

Et spesielt godt eksempel er responsen på at Rikets budskap er blitt forkynt på fransk. Storbritannia har tatt imot mange fransktalende flyktninger fra Zaïre og andre afrikanske land i de senere årene. Da den første franskspråklige menigheten ble opprettet i London, bestod den av omkring 65 Rikets forkynnere. Ett år senere var de blitt så mange som 117, og av disse tjente 48 som alminnelige pionerer. Snart ble det opprettet enda en menighet for at det skulle være mulig å ta hånd om den økende interessen. Nå kan de interesserte bli vist større oppmerksomhet, og 345 av disse overvar feiringen av minnehøytiden i 1995. Tidligere Gilead-misjonærer som har tjent i Benin, Elfenbeinskysten, Marokko og Zaïre, bruker nå sin erfaring for å ta hånd om dette økende distriktet, og responsen er overveldende.

Under et besøk i den franske menigheten var jeg med på et bibelstudium som ble holdt med en ung afrikansk kvinne. Da vi måtte gå, bad hun oss inntrengende: «Vær så snill, ikke gå! Bli her lenger!» Hun ville så gjerne vite mer. Hun minnet meg om Lydia i det første århundre. — Apostlenes gjerninger 16: 14, 15.

Vårt innledende arbeid har vært å hjelpe de små fremmedspråklige gruppene til å bli menigheter. I de gruppene der brødrene bare holdt et ukentlig menighetsbokstudium, viste vi dem hvordan de kunne holde en forkortet teokratisk tjenesteskole en gang i måneden. På den måten lærer de hvordan de skal uttrykke seg i felttjenesten. Deretter utvider de gradvis møteprogrammet, og til slutt holder de alle de fem ukentlige møtene. Foreløpig har vi menigheter som snakker fransk, gujarati, japansk, kinesisk (kantonesisk), panjabi, portugisisk, tamil og walisisk.

Vi har også hatt det privilegiet å være med på møtene til brødre som er døve. Det er ganske rørende å se brødrene synge med hendene. I tjenesten snakker de ved hjelp av fakter, så jeg beundrer de store anstrengelsene de gjør seg for å delta i forkynnelsen av Riket. Det finnes til og med tolker for dem som er både døve og blinde. Det ser ut til at Jehova passer på at ingen blir oversett.

Hvis vi skulle komme med et spesielt ønske, måtte det bli det samme som det Jesus uttalte: «Be . . . høstens Herre om å sende arbeidere ut til sin høst.» (Matteus 9: 38) Mange av brødrene tar imot den utfordringen det er å lære seg språket til de forskjellige etniske gruppene som bor i deres menighets distrikt. Selv om vi ikke mirakuløst får evnen til å snakke andre språk, sørger Jehova virkelig for at tjenesten har framgang på denne hjemlige misjonsmarken — en mark som er moden for innhøstning. (Johannes 4: 35, 36) — Fortalt av Colin Seymour.

[Fotnote]