Hva er til barnets beste?

SKILSMISSE eller ikke skilsmisse? Det er et alvorlig spørsmål som mange ulykkelige ektefeller tenker på. For mange år siden var det vanlig at man av moralske og religiøse grunner tok avstand fra, om ikke fordømte, skilsmisse. Og foreldre som var ulykkelig gift, pleide å holde sammen for barnas skyld. Men verdens normer er blitt drastisk forandret i de senere år. I dag blir skilsmisse akseptert vidt og bredt.

Selv om skilsmisse er blitt allment akseptert, er det flere og flere foreldre, dommere, samfunnsforskere og andre som gir uttrykk for bekymring for de uheldige følgene en skilsmisse kan få for barna. Flere enn før advarer mot konsekvensene. Det er stadig flere ting som viser at en skilsmisse kan ha en ødeleggende virkning på et barn. Foreldre blir oppfordret til å tenke på hvilke følger en skilsmisse kan få for dem selv og for barna deres. Sosiologen Sara McLanahan ved Princeton universitet i USA sier at «mellom to tredjedeler og tre fjerdedeler av de familiene som velger skilsmisse, sannsynligvis burde bruke mer tid på å tenke over om de gjør det riktige».

Ferske undersøkelser viser at skilsmissebarn løper en høyere risiko når det gjelder å bli tenåringsforeldre, å kutte ut skolen, å bli deprimert, å oppleve at deres eget ekteskap går i oppløsning, og å leve på trygd. I den vestlige verden er hvert sjette barn skilsmissebarn. Historikeren Mary Ann Mason sier i sin bok om foreldreansvar i USA: «Det var 50 prosents sannsynlighet for at et barn som ble født i 1990, skulle oppleve at en domstol avgjorde hvor og hos hvem det skulle bo.»

Dessverre er det ikke alltid slik at foreldrenes fiendtlige holdning til hverandre tar slutt med skilsmissen. Noen ganger fortsetter striden gjennom en juridisk kamp om foreldreansvar og samværsrett. Dermed blir belastningen for barna enda større. De følelsesladede rettsmøtene i en fiendtlig atmosfære stiller barnas lojalitet overfor foreldrene på prøve og får dem ofte til å føle seg maktesløse og redde.

En familierådgiver sa: «Skilsmisse er ikke redningen for barn. Noen ganger er det redningen for voksne.» Virkeligheten er at foreldrene kanskje kan løse sine egne dilemmaer ved å skille seg, men samtidig kan de volde barna skade. Det kan være at barna bruker resten av livet sitt til å prøve å kompensere den skade de er påført.

Forskjellige måter å gripe saken an på

I den konfliktfylte situasjonen med følelsesmessige påkjenninger som en skilsmisse medfører, er det ekstremt vanskelig å diskutere foreldreansvar på en rolig og fornuftig måte. For at konfrontasjonen mellom foreldrene skal bli så liten som mulig og de skal kunne slippe en lite hyggelig rettssak, blir det noen steder gitt tilbud om en alternativ måte å løse tvister på, for eksempel utenrettslig megling.

Når meglingen foregår riktig, får foreldrene mulighet til å finne fram til en løsning istedenfor å overlate til en dommer å avgjøre hvem som skal ha omsorgen for barna. Hvis megling ikke er mulig, kan det være at foreldrene kan finne fram til en omsorgs- og samværsordning gjennom sine advokater.

Når foreldrene ikke kan bli enige om en ordning, vil rettsapparatet i de fleste land ta sikte på å få i stand løsninger som ivaretar barnas interesser. Domstolen er først og fremst opptatt av barnas beste, ikke foreldrenes. Den tar i betraktning mange faktorer som har betydning for saken, for eksempel foreldrenes ønsker, hvilket forhold barnet har til hver av foreldrene, hva barnet foretrekker, og hvor skikket hver av foreldrene er til å ha den daglige omsorgen. Så vil domstolen avgjøre hvor og hos hvem barnet skal bo, og også hvordan foreldrene skal gå fram når de skal treffe viktige avgjørelser angående barnets framtid.

Når bare den ene av foreldrene får foreldreansvaret, er det han eller hun alene som har myndighet til å treffe avgjørelser. (I enkelte land kan dette være annerledes.) Når foreldrene har foreldreansvaret sammen, må de to være enige når det skal treffes viktige avgjørelser, for eksempel om barnets medisinske behandling og utdannelse.

Spørsmål som kan bli aktuelle

Når en barnefordelingssak skal avgjøres av en domstol, må foreldre som er Jehovas vitner, også tenke på hva som er til barnas beste åndelig sett. Hva om den av foreldrene som ikke er et Jehovas vitne, er imot at barna skal få en oppdragelse basert på Bibelen? Eller hva om han eller hun er blitt utstøtt av den kristne menighet?

Det kan være vanskelig for kristne foreldre å treffe avgjørelser i en slik situasjon. De ønsker å handle på en fornuftig og rimelig måte, og de ønsker også å bevare en god samvittighet overfor Jehova når de under bønn vurderer hva som er til barnas beste.

I de neste artiklene skal vi se på slike spørsmål som disse: Hva sier loven om religion når det gjelder barnefordelingssaker? Hvordan kan jeg møte den utfordringen det er å være oppi en barnefordelingssak? Hvordan skal jeg klare å leve med situasjonen hvis jeg mister omsorgen for barna? Hvordan skal jeg stille meg til det å avtale felles foreldreansvar med en som er utstøtt av den kristne menighet?

Foreldreansvar — religion og loven

RELIGION kan være en viktig faktor i skilsmisse- og barnefordelingssaker — og en kompleks faktor. Slike spørsmål som de som er nevnt nedenfor, kan oppstå.

Bør domstolen ta hensyn til utsagn som går ut på at den ene av foreldrene er uskikket til å ha den daglige omsorgen for et barn fordi han eller hun tilhører et bestemt trossamfunn? Er dette særlig aktuelt hvis det er snakk om en minoritet? Bør dommeren ta hensyn til utsagn om foreldrenes religiøse trosoppfatninger og skikker, slik at han kan avgjøre hvilken religion som etter hans mening vil være best for barnet? Bør han så bestemme at barnet skal oppdras i den religionen, og forby påvirkning fra andre religioner?

I vår tid er det flere og flere som gifter seg med en som har en annen religiøs og etnisk bakgrunn enn de selv har. Så når disse parene skiller seg, kan det være at barna allerede har tilknytning til to religionssamfunn. Noen ganger har den ene av foreldrene skiftet religion kort tid før skilsmissen. Det kan være at den nye religionen er en stabiliserende faktor i vedkommendes liv og er svært viktig for ham eller henne, men ukjent for barna. Da oppstår det et annet spørsmål: Kan domstolen forby denne moren eller faren å ta med barna på religiøse møter eller gudstjenester bare fordi religionen er annerledes enn den religionen som foreldrene utøvde tidligere?

Dette er vanskelige spørsmål. De krever at en dommer ikke bare tar hensyn til barnets behov, men også foreldrenes interesser og rettigheter.

Grunnleggende rettigheter som foreldre og barn har

Det er sant at dommere kan bli påvirket av sine personlige religiøse oppfatninger. Men i mange land er det ikke sannsynlig at foreldrenes eller barnets religiøse rettigheter vil bli ignorert. Disse landene har kanskje en grunnlov som forbyr en dommer å innskrenke foreldrenes grunnleggende rett til å ha ansvaret for sitt barns oppdragelse, deriblant retten til å undervise det, også på det religiøse område.

Barnet har på sin side rett til å få slik opplæring av foreldrene sine. Før en dommer med loven i hånd kan blande seg opp i et barns religiøse opplæring, må domstolen få overbevisende dokumentasjon for at bestemte religiøse handlinger utgjør en fare for skade på barnet. Det at foreldrene er uenige i religiøse spørsmål, er ikke tilstrekkelig til at myndighetene har rett til å blande seg inn, ikke engang om uenigheten får en fiendtlig karakter.

I en barnefordelingssak i Nebraska i USA viste moren, som er et av Jehovas vitner, rimelighet, og hun erfarte at disse rettslige foranstaltningene beskytter både foreldrene og barna. Hennes eksmann, som ikke er et Jehovas vitne, ville ikke at datteren skulle gå på Jehovas vitners møter i Rikets sal. Første rettsinstans var enig med faren.

Moren anket så til Nebraskas høyesterett. Hun argumenterte med at det ikke var noe som helst som tydet på at noen av Jehovas vitners aktiviteter utgjorde en fare for at datteren skulle ta skade. Moren sa «at når datteren får overvære og delta i den religiøse virksomheten til begge foreldrene, . . . vil hun på det grunnlag kunne bestemme hvilken religion hun foretrekker, når hun blir gammel nok til å forstå dette ordentlig».

Høyesterett omgjorde den lavere domstolens avgjørelse og uttalte at den lavere domstolen «misbrukte sitt skjønn ved å legge begrensninger på den rett som moren, som har den daglige omsorgen, har til å bestemme over sitt mindreårige barns religiøse oppdragelse». Det var absolutt ingenting som tydet på at barnet tok skade av å overvære religiøse møter i Jehovas vitners Rikets sal.

Den som ikke har den daglige omsorgen, har også rettigheter

Noen ganger prøver fraskilte foreldre å bruke uenighet om religiøs opplæring som et middel til å få myndighet over barna. Et eksempel på det er saken Khalsa v. Khalsa i staten New Mexico i USA. Begge foreldrene hadde vært sikher da de var gift. Men kort tid etter at de var blitt skilt, gikk moren over til katolisismen og begynte å få barna fra å utøve sikhismen.

Faren tok dette ille opp og gikk rettens vei i et forsøk på å få større myndighet til å gi barna religiøs opplæring og å påvirke dem i retning av sikhismen. Hvordan reagerte domstolen på det faren forlangte? Den avviste hans anmodning. Retten sa at «når barna var hos [ham], kunne de verken frivillig eller ufrivillig delta i noen som helst aktivitet knyttet til sikhismen, det være seg religionsutøvelse, sikh-leir eller sikh-barnehage».

Faren anket denne avgjørelsen til en høyere domstol. Denne domstolen var enig med faren og omgjorde den tidligere avgjørelsen. Ankedomstolen sa: «Domstoler bør holde seg til den linje å være upartiske mellom religioner, og de bør intervenere på dette følsomme og konstitusjonelt beskyttede området bare i de tilfeller der barna klart og påviselig tar skade. Restriksjoner på dette området medfører fare for at rettslig bestemte begrensninger skal innskrenke en forelders religionsfrihet i strid med konstitusjonen eller bli oppfattet som en slik innskrenkning.»

En slik avgjørelse blir fattet på grunnlag av en lang rekke prinsipper som er grunnfestet i mange land. En fornuftig forelder vil tenke over disse prinsippene. Dessuten vil en forelder som er kristen, nøye tenke over barnets behov for samvær med begge foreldrene så vel som barnets forpliktelse til å hedre både mor og far. — Efeserne 6: 1—3.

Megling

Selv om det kanskje kan være mindre formelt å delta i utenrettslig megling enn i et rettsmøte framfor en dommer, bør en forelder ikke ta lett på meglingen. Gjensidige avtaler eller bestemmelser som foreldrene kommer fram til under slik megling, kan bli gjort bindende av etterfølgende rettsavgjørelser. Det vil derfor være klokt av en forelder å rådføre seg med en advokat som har erfaring i familierett, for å forvisse seg om at alle spørsmål som gjelder foreldreansvar og samværsrett, blir behandlet riktig og rettferdig.

Begge foreldrene bør ta seg tid til å forberede seg til meglingen. En forelders opptreden og oppførsel under meglingsprosessen kan få stor betydning for utfallet. Det hender altfor ofte at foreldrene er så opptatt av selve skilsmissen at de taper av syne de viktige spørsmålene: Hva er til barnets beste? Hva er det barnet trenger for å kunne utvikle seg mentalt, følelsesmessig og fysisk?

Husk at hovedsaken i meglingen sett fra et rettslig synspunkt ikke er religiøse eller andre personlige uoverensstemmelser, men hvordan foreldrene kan finne en felles plattform og komme fram til en avtale som vil være til barnas beste. En forelder vil kanskje møte fordommer på grunn av religion eller andre ting, få uventede spørsmål eller bli utsatt for manipulasjoner som tar sikte på å gjøre ham eller henne opphisset eller nervøs. Det kan være at begge foreldrenes feil blir avslørt eller til og med overdrevet. Når partene er rimelige, kan de imidlertid finne fram til en løsning.

Noen ganger kan meglingen virke langvarig og frustrerende. Alternativet er å få saken avgjort for domstolen, noe som vil føre med seg økonomiske byrder og en skadelig virkning på barnet og kanskje til og med negativ omtale i massemediene. Dette er så avgjort enda mindre ønskelig. En kristen forelder vil ta meglingen med i sine bønner, akkurat som i tilfellet med alle andre alvorlige problemer i livet, og huske på denne oppfordringen, som er skrevet ned under inspirasjon: «Velt din vei på Jehova, og stol på ham, og han skal selv gripe inn.» — Salme 37: 5.

Men hva om man ikke kommer fram til en løsning og en domstol tilkjenner den andre av foreldrene den daglige omsorgen for barnet? Eller hva om den ene av foreldrene er utstøtt av den kristne menighet? Og hvordan bør man betrakte felles foreldreansvar og det at den ene får foreldreansvaret alene? Disse spørsmålene og bibelske prinsipper som kommer inn i bildet, blir drøftet i den neste artikkelen.

[Ramme på side 6]

Tre viktige egenskaper

Våkn opp! intervjuet en dommer ved en familiedomstol. Han sa at tre av de viktigste egenskapene som han ser etter hos en forelder, er:

Rimelighet — villighet til å strekke seg så langt som mulig når det gjelder den andre forelderens rett til å være sammen med barnet (der det ikke er noen fysisk eller moralsk trussel mot barnet)

Følsomhet — årvåkenhet med hensyn til barnets følelsesmessige behov

Selvkontroll — et likevektig hjemmeliv som vil bidra til en rolig atmosfære der barnet kan trives

[Ramme på side 6]

Juridiske retningslinjer

I et forsøk på å unngå unødig strid omkring en forelders religiøse verdier har noen dommere utformet en del retningslinjer. For eksempel:

1. Man bør oppmuntre til et meningsfylt forhold mellom et barn og begge foreldrene. Den kanadiske høyesterettsdommeren John Sopinka sa at hver forelder bør få lov til «å delta i de aktiviteter som bidrar til å identifisere vedkommende som den person han eller hun i virkeligheten er [deriblant utøve sin religion]. Det forventes ikke at den samværsberettigede forelderen skal forstille seg eller anta en livsstil som er kunstig for ham eller henne, når vedkommende har barnet hos seg».

2. Å forby den samværsberettigede forelderen å lære barnet om sin religiøse tro er et brudd på hans/hennes religionsfrihet, bortsett fra i tilfeller der det kan dokumenteres at det er fare for at barnet skal ta skade av det.

[Bilde på side 7]

Dommere har et stort ansvar i barnefordelingssaker

[Bilde på side 8]

En megler kan hjelpe foreldre med å løse uoverensstemmelser, slik at de slipper en langvarig rettssak

Foreldreansvar — et likevektig syn

OFTE er det etter skilsmissen at den virkelige utfordringen kommer, i en kamp om foreldreansvar og om barnets hengivenhet. Ordtaket «det må to til å føre krig» er ikke alltid riktig. Det kan være at det holder med én dominerende forelder som vil ha tingene på sin måte. En advokat i Toronto i Canada sa: «I saker som angår familierett, er det sterke følelser i sving.»

Istedenfor å tenke på barnets beste sørger noen foreldre for å holde tvisten gående ved å bringe spørsmål som ikke har noe med saken å gjøre, inn for retten. Noen har for eksempel prøvd å bevise at avgjørelsen om hvem barnet skal bo hos, bør endres fordi den andre av foreldrene er et Jehovas vitne og vil berøve barnet et «normalt oppvekstmiljø».

Den som ikke er et Jehovas vitne, gjør kanskje et nummer av fødselsdagsfeiringer, julefeiring og andre høytider. Noen hevder kanskje at det vil gå ut over barnets sosiale tilpasningsevne og omgang hvis barnet ikke er med på slike ting. Eller det kan være at noen sier at barnet vil ta psykisk skade av å bli med moren eller faren når han eller hun snakker med andre om Bibelen. Noen påstår til og med at barnets liv er i fare fordi den andre av foreldrene ikke vil gi sitt samtykke til at barnet skal kunne få blodoverføring.

Hvordan møter en kristen den utfordringen som slike følelsesladede argumenter medfører? En følelsesbetont reaksjon — å sette hardt mot hardt — vil ikke gi resultater. Hvis saken blir lagt fram for en dommer, vil begge foreldrene få anledning til å uttale seg. Det er viktig å huske på dette bibelske rådet: «Kast din byrde på Jehova, og han skal støtte deg. Aldri skal han tillate at den rettferdige vakler.» (Salme 55: 22) Ved å meditere over dette og ved å følge bibelske prinsipper kan foreldre, med Jehovas hjelp, takle en hvilken som helst eventualitet i forbindelse med barnefordeling. — Ordspråkene 15: 28.

Viktig å være rimelig

Hovedsaken er hva som er til barnets beste. Hvis en forelder er altfor forlangende, kan det være at vedkommende mister foreldreansvaret og til og med får begrenset samværsrett. En fornuftig forelder opptrer på en fredelig måte og husker Bibelens råd: «Gjengjeld ikke noen ondt med ondt. . . . gi plass for vreden . . . La deg ikke overvinne av det onde, men fortsett å overvinne det onde med det gode.» (Romerne 12: 17—21) Foreldre må «la [sin] rimelighet bli kjent for alle mennesker», enten de befinner seg i en rettssal, på et advokatkontor eller sammen med en sakkyndig. — Filipperne 4: 5.

Noen ganger prøver en fraskilt eller fraseparert ektefelle å bedra andre ved å komme med villedende og spekulative problemstillinger. Det er fornuftig å bekjempe tendensen til å overreagere på disse verbale angrepene. Helse, religion og utdannelse er yndlingsemner som blir brukt av fraskilte eller fraseparerte ektefeller som «tenker ut ondt» i en barnefordelingssak. — Ordspråkene 14: 22.

Rimelighet innbefatter evnen til å vurdere kjensgjerningene og forhandle seg fram til en rettferdig ordning. Ingen forelder bør glemme at barnet også etter skilsmissen har to foreldre. Ved en skilsmisse blir de ekteskapelige bånd brutt, ikke båndene mellom foreldre og barn. Bortsett fra i ekstreme situasjoner bør derfor begge foreldrene ha frihet til å oppføre seg som forelder når han eller hun har barnet hos seg. Begge foreldrene bør ha frihet til å gi uttrykk for sine følelser, meninger og verdier og la barnet delta i hans eller hennes lovlige aktiviteter, det være seg religiøs virksomhet eller andre ting.

Vi skal nå ta for oss de mulige utfallene av en rettsavgjørelse: (1) Foreldrene får foreldreansvaret sammen; (2) den ene får foreldreansvaret alene; (3) samværsretten blir begrenset. Hva innebærer det å ha felles foreldreansvar? Hva kan du gjøre hvis du mister foreldreansvaret eller den daglige omsorgen? Hva om den andre av foreldrene er utstøtt av den kristne menighet?

Felles foreldreansvar

Noen dommere ser det som viktig at barnet får beholde kontakten med begge foreldrene. De baserer sin oppfatning på undersøkelser som viser at en skilsmisse kan være mindre belastende for barna og påføre dem mindre følelsesmessig skade hvis foreldrene kan ha foreldreansvaret sammen. Barnet føler seg ikke sviktet av den ene av foreldrene, men føler at begge foreldrene er glad i det, og føler at det hører hjemme hos begge to. «Felles foreldreansvar er en måte å holde begge foreldrene involvert i barnets liv på,» sier en advokat.

Dr. Judith Wallerstein, som er direktør for et familiesenter i Corte Madera i California, sier imidlertid at for at ordningen med felles foreldreansvar skal fungere, må foreldrene være samarbeidsvillige, og barnet må være fleksibelt og omgjengelig. Disse egenskapene er helt nødvendige, for når foreldrene har foreldreansvaret sammen, har begge to lovfestet rett til å treffe avgjørelser i større saker som gjelder barnets helse, utdannelse, religiøse undervisning og sosiale liv. Men dette fungerer bare hvis begge foreldrene er rimelige og er opptatt av hva som er til barnets beste, og ikke hva som passer dem selv best.

Når den ene har foreldreansvaret alene

Det kan være at domstolen tilkjenner foreldreansvaret til bare den ene av foreldrene, den som etter dens mening er best skikket til å ha omsorgen for barnet. Som oftest kommer domstolen fram til en slik avgjørelse etter at den har vurdert uttalelser fra psykologer eller andre sakkyndige.

De som forsvarer ordningen med at den ene av foreldrene får foreldreansvaret alene, mener at dette gir barnet mer stabilitet. Noen dommere kommer til denne konklusjonen når foreldrene ikke klarer å kommunisere ordentlig med hverandre, eller når det er lite trolig at de skal klare det. Den andre av foreldrene blir selvfølgelig ikke skjøvet helt ut av bildet. Han eller hun får som regel samværsrett, og begge foreldrene kan fortsette å gi barnet den nødvendige rettledning, kjærlighet og hengivenhet.

Samværsrett

Det er urealistisk for foreldre å se det slik at det i en barnefordelingssak er én som «taper», og én som «vinner». Foreldrene lykkes og «vinner» når de ser barna sine utvikle seg til modne, respekterte voksne mennesker. En vellykket barneoppdragelse har ikke direkte sammenheng med det juridiske barnefordelingsspørsmålet. Ved å rette seg etter det som en domstol har bestemt i en barnefordelingssak, selv om avgjørelsene kan virke urettferdige, viser en kristen at han ’underordner seg under de høyere myndigheter’. (Romerne 13: 1) Det er også viktig å huske at dette ikke er en tid da man skal konkurrere om barnas hengivenhet eller lojalitet ved å snakke nedsettende om den andre av foreldrene i et forsøk på å ødelegge hans eller hennes forhold til barna.

Bibelen forteller om gudfryktige foreldre som av forskjellige grunner ble skilt fra barna sine. Vi kan for eksempel nevne Amram og Jokebed, foreldrene til Moses. Av hensyn til guttens beste la de ham i en liten flytende kiste «i sivet ved bredden av Nilen». Da faraos datter fant ham, satte de fortsatt sin lit til Jehova. Disse kloke og trofaste foreldrene ble belønnet med en sjenerøs «samværsordning» som de gjorde god bruk av for å lære opp gutten i Jehovas veier. Da Moses var blitt voksen, ble han en fremtredende tjener for den sanne Gud. — 2. Mosebok 2: 1—10; 6: 20.

Men hva om den ene av foreldrene er utstøtt av den kristne menighet? Bør den kristne forelderen medvirke til at samværsretten blir gjennomført? Når menigheten utstøter noen, er det bare det åndelige forholdet mellom personen og den kristne menighet som blir forandret. De åndelige båndene blir brutt. Men forelder-barn-forholdet forblir intakt. Den som barnet bor fast hos, må respektere den utstøtte forelderens samværsrett. Men hvis den samværsberettigede forelderen utgjør en fare for barnets fysiske eller følelsesmessige ve og vel, kan domstolen (ikke den som har barnet boende hos seg) bestemme at en tredje part skal føre tilsyn under samværet med barnet.

Du er aldri alene

En skilsmisse og en barnefordelingssak er følelsesmessig belastende. Et samliv som begynte så lovende, er blitt ødelagt, sammen med parets drømmer, planer og forventninger. Det kan for eksempel være at utroskap eller ekstrem mishandling tvinger en lojal kone til å søke rettslig beskyttelse for seg selv og barnet. Likevel kan det være at hun nages av skyldfølelse eller en følelse av ikke å strekke til, når hun tenker over hva som gikk galt, eller hvordan saken kunne ha vært løst annerledes. Mange par er bekymret for hvordan barna deres skal reagere på samlivsbruddet. Rettssaken om foreldreansvaret eller hvem som skal ha den daglige omsorgen, kan bli en følelsesmessig berg-og-dal-bane som ikke bare blir en prøve på ens integritet som en omsorgsfull forelder, men også en prøve på ens tro på Jehova og tillit til ham. — Jevnfør Salme 34: 15, 18, 19, 22.

Når en uskyldig ektefelle velger å ta affære på grunn av barnemishandling eller fordi han eller hun blir ekstremt mishandlet av sin ektefelle, eller for å beskytte seg mot risikoen for å bli smittet med en seksuelt overført sykdom av en utro ektefelle, har denne uskyldige ektefellen ingen grunn til å ha skyldfølelse eller å føle seg forlatt av Jehova. (Salme 37: 28) Det er den ektefellen som mishandler eller er utro, som har brutt den hellige ekteskapskontrakten og «handlet forrædersk» imot sin ektefelle. — Malaki 2: 14.

«Bevar en god samvittighet» overfor mennesker og Jehova ved å anvende bibelske prinsipper, ved å behandle din fraseparerte eller fraskilte ektefelle på en redelig måte og ved å vise fleksibilitet i forbindelse med barnefordeling og samværsordning. «Det er bedre å lide fordi dere gjør det gode, hvis Guds vilje ønsker det, enn fordi dere gjør det onde.» — 1. Peter 3: 16, 17.

Barna trenger å bli forsikret om at det ikke var deres skyld at foreldrene gikk fra hverandre. Noen ganger går tingene rett og slett ikke slik som man hadde tenkt. Men hvis man anvender bibelske prinsipper, kan man dempe skilsmissebelastningen ved å oppmuntre til åpen og forståelsesfull dialog mellom foreldre og barn. Man kan for eksempel gjøre dette ved å la barna få være aktivt med på å planlegge hvordan familielivet skal bli etter skilsmissen. Ved å være tålmodig og vennlig og ved å være interessert i barnas følelser og lytte til det de har å si, vil man langt på vei kunne hjelpe dem til å tilpasse seg nye rutiner og en ny bosituasjon.

Andre kan være til hjelp

Det er ikke bare foreldrene som kan hjelpe et barn som opplever at familien går i oppløsning. Familiemedlemmer, lærere og venner kan støtte og hjelpe skilsmissebarn. Særlig besteforeldre kan gjøre mye for å bidra til stabile forhold rundt barna og til at de skal føle seg trygge.

Kristne besteforeldre kan gi barna åndelig veiledning og ta dem med på sunne aktiviteter, men de må respektere foreldrenes avgjørelser angående religiøs opplæring, for det er foreldrene, ikke besteforeldrene, som i moralsk og juridisk forstand har myndighet til å treffe slike avgjørelser. — Efeserne 6: 2—4.

Med en slik støtte kan skilsmissebarn klare seg gjennom foreldrenes samlivsbrudd. Og de kan fortsette å se fram til de velsignelsene som det vil være mulig å få oppleve i Guds nye verden, der alle familier «skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten og få Guds barns herlige frihet». — Romerne 8: 21; 2. Peter 3: 13.