med offentlighetens øre og øye i et spørsmål hvor hovedsaken er at Guds navn lett blir gjenkjent.» — (London 1911) s. 29.

Etter å ha drøftet forskjellige uttaleformer trakk den tyske professor Gustav Friedrich Oehler denne slutningen: «Fra nå av kommer jeg til å bruke ordet ’Jehova’, ettersom dette navnet har vunnet innpass i vårt ordforråd og ikke kan erstattes.» — Theologie des Alten Testaments, 2. utg. (Stuttgart 1882), s. 143.

Jesuitten Paul Joüon sier: «I stedet for å bruke den (hypotetiske) formen Yahweh i våre oversettelser har vi brukt formen Jéhovah . . . som er den formen som tradisjonelt har vært brukt i fransk litteratur.» — Grammaire de l’hébreu biblique (Roma 1923), fotnoten på s. 49.

De fleste navn blir forandret når de blir oversatt fra ett språk til et annet. Jesus ble født som jøde, og på hebraisk ble navnet hans kanskje uttalt Jesjụaʽ, men de som under inspirasjon nedskrev de kristne greske skrifter, nølte ikke med å bruke den greske formen av navnet, Iesous. På de fleste andre språk er uttalen litt annerledes, men vi bruker den formen som er vanlig på vårt språk. Det samme gjelder andre navn i Bibelen. Hvordan kan vi så vise den rette respekt for Ham som har det viktigste navn av alle? Gjør vi det ved aldri å uttale eller skrive hans navn, fordi vi ikke vet nøyaktig hvordan det opprinnelig ble uttalt? Gjør vi det ikke snarere ved å bruke den uttaleformen og stavemåten som er vanlig på vårt språk, samtidig som vi snakker positivt om Ham som har dette navnet, og oppfører oss på en måte som bringer ære til ham?

Hvorfor er det så viktig å kjenne og bruke Guds personlige navn?

Står du i et nært forhold til noen som du ikke kjenner navnet på? De som tror at Gud er navnløs, betrakter ham ofte bare som en upersonlig kraft, ikke som en virkelig person, ikke som en de kjenner og elsker, og som de kan tale fritt til i bønn. Hvis de ber, kommer de bare med en formalistisk gjentagelse av uttrykk som de har lært utenat.

Jesus Kristus gav de sanne kristne i oppdrag å gjøre mennesker av alle folkeslag til disipler. Hvordan skulle de kunne vise at den sanne Gud var en annen enn folkeslagenes falske guder, når de underviste folk? Bare ved å bruke Guds personlige navn, slik Bibelen gjør. — Matt. 28: 19, 20; 1. Kor. 8: 5, 6.

2. Mos. 3: 15: «Så sa Gud til Moses: Du skal si til israelittene: [Jehova], fedrenes Gud, . . . har sendt meg til dere. Dette skal være mitt navn til evig tid, og det skal de kalle meg fra slekt til slekt.»

Jes. 12: 4: «Lovpris [Jehova] og påkall hans navn! Gjør hans gjerninger kjent blant folkene, forkynn at hans navn er opphøyet!»

Esek. 38: 17, 23: «Så sier Herren [Jehova]: . . . Slik åpenbarer jeg min storhet og hellighet og gir meg til kjenne for øynene på mange folkeslag. Da skal de sanne at jeg er [Jehova].»

Mal. 3: 16: «De som frykter [Jehova], talte da sammen, og [Jehova] lyttet og hørte hva de sa. Hos ham ble det skrevet en minnebok om dem som frykter [Jehova] og ærer hans navn.»

Joh. 17: 26: «[Jesus bad til sin Far:] Jeg har kunngjort dem ditt navn og skal gjøre det igjen, for at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem, og jeg selv kan være i dem.»

Apg. 15: 14, EN: «Simeon har fortalt hvorledes Gud fra først av drog omsorg for å få et folk av hedninger for sitt navn.»

Er Jehova i «Det gamle testamente» Jesus Kristus i «Det nye testamente»?

Matt. 4: 10: «Da sa Jesus til ham: ’Bort fra meg, Satan! For det er skrevet: Herren [Jehova, NV] din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene.’» (Det er innlysende at Jesus ikke sa at det var han selv som skulle tilbes.)

Joh. 8: 54: «Jesus svarte [jødene]: ’Hvis jeg ærer meg selv, er min ære ingen ting verd. Men det er min Far som ærer meg, han som dere kaller deres Gud.’» (De hebraiske skrifter viser klart at Jehova var den Gud som jødene hevdet at de tilbad. Jesus sa ikke at han var Jehova, men at Jehova var hans Far. Jesus gjorde det her helt klart at han og hans Far var to atskilte enkeltvesener.)

Sal. 110: 1: «[Jehova] sier til min [Davids] herre: ’Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender som skammel for dine føtter!’» (I Matteus 22: 41—45 forklarte Jesus at han var Davids «herre», som var omtalt i denne salmen. Jesus er altså ikke Jehova, men den som Jehovas ord her ble rettet til.)

Fil. 2: 9—11: «Derfor har Gud høyt opphøyet ham [Jesus Kristus] og gitt ham navnet over alle navn, for at hvert kne skal bøye seg i Jesu navn, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne til Gud Faders ære: Jesus Kristus er Herre!» (Legg merke til at det her blir vist at Jesus Kristus er en annen enn Gud, Faderen, og at han er underlagt ham.)

Hvordan kan vi elske Jehova når vi også skal frykte ham?

Bibelen sier både at vi skal elske Jehova (Luk. 10: 27), og at vi skal frykte ham. (1. Pet. 2: 17; Ordsp. 1: 7; 2: 1—5; 16: 6) En sunn frykt for Gud vil skape et ønske hos oss om ikke å pådra oss hans mishag. Vår kjærlighet til Jehova vil anspore oss til å gjøre det som behager ham, og til å gi uttrykk for vår verdsettelse av de utallige måtene som hans kjærlighet og ufortjente godhet kommer til uttrykk på.

Illustrasjoner: En sønn frykter med rette for å mishage sin far, men verdsettelse av alt det faren gjør for ham, bør også anspore ham til å vise faren ekte kjærlighet. En sportsdykker sier kanskje at han elsker sjøen, men en sunn frykt for den får ham til å innse at det er visse ting han ikke kan gjøre. Vår kjærlighet til Gud bør på lignende måte være forbundet med en sunn frykt for å gjøre noe som vil vekke hans mishag.

Jehovas vitner

Definisjon: Det verdensomfattende kristne samfunn av mennesker som aktivt vitner om Jehova Gud og hans hensikter med menneskene. De baserer sin tro utelukkende på Bibelen.