imponere andre, idet de gjorde de skriftstedskapslene som de gikk med som beskyttelsesmidler, brede og gjorde frynsene på klærne sine store. (Mt 23: 5) De var glad i penger (Lu 16: 14) og ville gjerne ha en fremtredende posisjon og smigrende titler. (Mt 23: 6, 7; Lu 11: 43) Fariseerne anvendte Loven på en så forkjært måte at de gjorde den til en byrde for folket. De insisterte på at den skulle overholdes i samsvar med deres oppfatninger og tradisjoner. (Mt 23: 4) De viktigere ting, nemlig rettferdighet, barmhjertighet, trofasthet og kjærlighet til Gud, tapte de fullstendig av syne. (Mt 23: 23; Lu 11: 41–44) Fariseerne gjorde seg store anstrengelser for å gjøre proselytter. – Mt 23: 15.

De viktigste spørsmålene som de kom i ordskifte med Kristus Jesus om, dreide seg om overholdelse av sabbaten (Mt 12: 1, 2; Mr 2: 23, 24; Lu 6: 1, 2), overholdelse av tradisjonen (Mt 15: 1, 2; Mr 7: 1–5) og samvær med syndere og skatteoppkrevere (Mt 9: 11; Mr 2: 16; Lu 5: 30). Fariseerne mente tydeligvis at man ble uren av å omgås mennesker som ikke overholdt Loven i tråd med deres syn på den. (Lu 7: 36–39) Derfor kom de med innsigelser når Jesus omgikkes og til og med spiste sammen med syndere og skatteoppkrevere. (Lu 15: 1, 2) Fariseerne kritiserte Jesus og disiplene på bakgrunn av at disse ikke vasket hendene på tradisjonelt vis. (Mt 15: 1, 2; Mr 7: 1–5; Lu 11: 37, 38) Men Jesus avslørte deres onde resonnementer og viste at de brøt Guds lov når de overholdt menneskelagde tradisjoner. (Mt 15: 3–11; Mr 7: 6–15; Lu 11: 39–44) I stedet for å glede seg og ære Gud når Kristus Jesus utførte mirakuløse helbredelser på sabbaten, ble fariseerne rasende, ettersom de mente at dette var brudd på sabbatsloven, og de planla å drepe Jesus. (Mt 12: 9–14; Mr 3: 1–6; Lu 6: 7–11; 14: 1–6) Til en blind mann som Jesus hadde helbredet på sabbaten, sa de om Jesus: «Dette er ikke et menneske fra Gud, for han holder ikke sabbaten.» – Joh 9: 16.

Den holdningen fariseerne la for dagen, viste at de ikke var rettferdige og rene innvendig. (Mt 5: 20; 23: 26) I likhet med jødene ellers trengte de å vise anger. (Jf. Mt 3: 7, 8; Lu 7: 30.) Men de fleste av dem foretrakk å forbli åndelig blinde (Joh 9: 40) og intensiverte motstanden mot Guds Sønn. (Mt 21: 45, 46; Joh 7: 32; 11: 43–53, 57) Noen fariseere anklaget med urette Jesus for å drive ut demoner ved hjelp av demonenes hersker (Mt 9: 34; 12: 24) og for å vitne falskt (Joh 8: 13). Og noen prøvde å skremme Guds Sønn (Lu 13: 31), forlangte at han skulle vise dem et tegn (Mt 12: 38; 16: 1; Mr 8: 11), prøvde å fange ham i ord (Mt 22: 15; Mr 12: 13; Lu 11: 53, 54) og søkte også på andre måter å prøve ham med spørsmål (Mt 19: 3; 22: 34–36; Mr 10: 2; Lu 17: 20). Til sist fikk Jesus dem til å slutte å spørre for godt ved å stille dem et motspørsmål om hvordan det kunne ha seg at Davids herre også var Davids sønn. (Mt 22: 41–46) Det var fariseere i den folkemengden som grep Jesus i Getsemane hage (Joh 18: 3–5, 12, 13), og blant dem som bad Pilatus om å sikre Jesu grav, så ingen skulle kunne stjele hans legeme (Mt 27: 62–64).

På den tiden da Kristus Jesus utførte sin jordiske tjeneste, hadde fariseerne så stor innflytelse at fremtredende personer var redde for åpent å bekjenne ham. (Joh 12: 42, 43) Nikodemus, som selv var fariseer, var tydeligvis en av disse fryktsomme personene. (Joh 3: 1, 2; 7: 47–52; 19: 39) Det kan også ha vært noen fariseere som ikke øvde hard motstand, eller som senere ble kristne. Fariseeren Gamaliel advarte for eksempel mot å hindre de kristne i deres arbeid (Apg 5: 34–39), og fariseeren Saulus (Paulus) fra Tarsus ble en Jesu Kristi apostel (Apg 26: 5; Flp 3: 5).

Ettersom farløse gutter, eller foreldreløse i sin alminnelighet, og enker ikke hadde noen mann i huset til å forsørge dem og verne om dem, kunne de lett bli undertrykt og komme i vanskeligheter. Deres interesser ble derfor ivaretatt i Moseloven, som sikret den farløse gutten, enken og den fastboende utlendingen en rettferdig behandling og dessuten inneholdt bestemmelser med tanke på at de skulle få det de trengte til livets opphold. (2Mo 22: 22–24; 5Mo 24: 17) De hadde rett til å sanke av det som var blitt etterlatt på markene, på oliventrærne og i vingårdene. (5Mo 24: 19–21) De var spesielt invitert til å være med på feiringen av den storslåtte årlige innsamlingshøytiden (løvhyttehøytiden) og kunne da nyte de festmåltidene som hørte med. (5Mo 16: 9–14) Hvert tredje år ble den spesielle tienden som israelittene normalt spiste i Jerusalem, lagt innenfor byporten i hjembyen. Den farløse gutten hadde rett til en andel av denne tienden. – 5Mo 14: 28, 29; 26: 12, 13.

Hvor stor betydning har kjærlig omtanke for foreldreløse blant Guds tjenere?

Fordi det var lett å overse slike etterlatte, forsvarsløse personer, benyttet Jehova uttrykket «farløs gutt» i beskrivelser av i hvilken grad Israel var rettferdig eller hadde avveket fra rettferdigheten. Når det stod godt til med nasjonen åndelig sett, ble det dratt omsorg for den farløse gutten. Når retten ble fordreid i landet, gikk det alltid ut over den farløse gutten, så dette var et symptom på nasjonalt forfall. (Sl 82: 3; 94: 6; Jes 1: 17, 23; Jer 7: 5–7; 22: 3; Ese 22: 7; Sak 7: 9–11; Mal 3: 5) Jehovas forbannelse hvilte over dem som undertrykte den farløse gutten. (5Mo 27: 19; Jes 10: 1, 2) Jehova beskriver seg selv som de farløses Gjenløser (Ord 23: 10, 11), Hjelper (Sl 10: 14) og Far (Sl 68: 5). Han tar seg av deres rett (5Mo 10: 17, 18), viser dem barmhjertighet (Ho 14: 3), hjelper dem (Sl 146: 9) og bevarer dem i live (Jer 49: 11).

Noe av det som kjennetegner sann kristendom, er omtanke for dem som har mistet sin mann eller sine foreldre. Disippelen Jakob skriver til de kristne: «Den form for tilbedelse som er ren og ubesmittet fra vår Guds og Fars synspunkt, er denne: å se til foreldreløse og enker i deres trengsel og å holde seg uplettet av verden.» – Jak 1: 27.

Det greske ordet for «foreldreløse» (orfanọs) er brukt i overført betydning i Johannes 14: 18 og er også blitt gjengitt med «farløse» (EN), «forlatte» (AS) og «venneløse» (AT).

Det hebraiske uttrykket beth ʼav (flt. beth ʼavọth) kan referere til (1) ens fars bolig i helt bokstavelig forstand (5Mo 22: 21); (2) ens fars husstand på det stedet hvor han bor (1Mo 31: 30; 38: 11); (3) de personene som utgjør husstanden, selv når disse befinner seg langt fra sitt opprinnelige hjemsted (1Mo 46: 31; Dom 9: 18); (4) «fedrehuset», som i noen tilfeller kunne omfatte mange slekter. Da israelittene for eksempel ble telt i ødemarken, var det fire slekter som man regnet for å utgjøre Kehats fedrehus. (4Mo 3: 19, 30; se også 2Mo 6: 14; 4Mo 26: 20–22; Jos 7: 17.) En stamme bestod av flere fedrehus (Levi stamme bestod for eksempel av Gersjons, Kehats og Meraris fedrehus).

Uttrykkene «fedrehus» og «fars hus» ble imidlertid ikke alltid brukt i de betydningene som er angitt ovenfor. (Se 4Mo 17: 2, 6, hvor det med et «fedrehus» menes en hel stamme.)

Etter hvert som folketallet økte i Israel og de forskjellige delene av det lovte land ble befolket, økte også antallet av fedrehus. David organiserte prestene i 24 avdelinger etter deres fedrehus, 16 avdelinger for Eleasar og 8 for Itamar. De 24 overhodene ble kalt «overhoder for [sine] fedrehus». (1Kr 24: 4–6) De øvrige levittene ble utvalgt til forskjellige tjenesteplikter ved loddkasting og ikke på bakgrunn av hvor gamle overhodene for deres fedrehus var. – 1Kr 24: 20–31.

Hvert israelittisk fedrehus ble representert ved sitt overhode i forbindelse med offisielle stammeanliggender og håndhevelse av lov og rett. (Ne 7: 70, 71; 11: 13) Under feiringen av påsken i Jerusalem på kong Josjias tid gikk folket tydeligvis inn i templets forgård ordnet etter sine fedrehus for å frambære sine ofre. Og levittene tok imot og gjorde i stand ofrene i henhold til sine avdelinger, som var basert på fedrehusene. – 2Kr 35: 4, 5, 12.

Jesus Kristus lovte sine etterfølgere at han skulle gå bort og berede et sted for dem ’i sin Fars hus’. Han siktet da til Jehovas himmelske bolig. – Joh 14: 2; se FAMILIE, SLEKT.

I sin generelle betydning betegner det hebraiske substantivet ger enhver som bor utenfor sitt hjemland og ikke nyter fulle borgerlige rettigheter. En slik person kan ha religiøs forbindelse med innbyggerne i det landet han bor i, men han behøver ikke nødvendigvis å ha det. Abraham, Isak og Jakob og deres etterkommere ble betegnet som fastboende utlendinger før de fikk eiendomsrett til det lovte land. – 1Mo 15: 13; 17: 8; 5Mo 23: 7.

Når uttrykket «fastboende utlending» i Bibelen blir brukt om en person av ikke-israelittisk herkomst i forhold til det israelittiske samfunn, betegner det i noen tilfeller en som var blitt proselytt og altså helt var gått over til å tilbe Jehova. I andre tilfeller betegner det en innvandrer som bare bodde blant israelittene og holdt landets grunnleggende lover, men som ikke fullt ut hadde antatt tilbedelsen av Jehova. Sammenhengen viser hvilken gruppe uttrykket refererer til.

Den greske oversettelsen Septuaginta gjengir ger med «proselytt» (gr. prosẹlytos) over 70 ganger. Noen antar at den fastboende utlendingen ofte knyttet seg til en hebraisk husstand for å oppnå den beskyttelse dette gav, og at han stod i et visst avhengighetsforhold til denne husstanden, mens han likevel skilte seg ut fra en slave. Man trekker denne slutningen av uttrykket «din fastboende utlending». – 5Mo 5: 14; jf. 5Mo 1: 16; se også 3Mo 22: 10, hvor uttrykket tosjạv, «innvandrer», blir brukt.

Lovpakten, som ble overbrakt ved Sinai-fjellet, omfattet spesielle lover som i en meget kjærlig ånd regulerte forholdet mellom den fastboende utlendingen og den innfødte israelitten. Ettersom den fastboende utlendingen ikke var så gunstig stilt som en innfødt israelitt, påbød lovpakten, som inneholdt mange bestemmelser til gagn for de svake og utsatte i samfunnet, at han skulle bli vist spesielt hensyn og få spesiell beskyttelse. Jehova gjorde gang på gang israelittene oppmerksom på at de selv hadde erfart hvordan det var å bli undertrykt i et fremmed land, og