Respekt for andre

BIBELEN sier at vi skal ’ære alle slags mennesker’ og ’ikke tale krenkende om noen’. (1. Pet. 2: 17; Tit. 3: 2) Hvert eneste menneske vi treffer, er jo «blitt til ’i Guds likhet’». (Jak. 3: 9) Kristus døde for alle. (Joh. 3: 16) Og alle fortjener å få høre det gode budskap, så de kan handle i samsvar med det og bli frelst. (2. Pet. 3: 9) Noen mennesker har egenskaper eller myndighet som gjør dem berettiget til å bli vist spesiell respekt.

Hva kan få noen til å mene at de ikke behøver å vise den form for respekt som Bibelen oppfordrer oss til å vise? Den lokale kulturen kan påvirke folks oppfatning av hvem som har krav på ære på grunnlag av kaste, hudfarge, kjønn, helse, alder, rikdom eller sosial status. Omfattende korrupsjon blant offentlige tjenestemenn har undergravd respekten for myndighet. I noen land er folk svært misfornøyde med sin lodd i livet, ettersom de kanskje må arbeide lange dager bare for å skaffe seg det nødvendigste til livets opphold, og de er omgitt av folk som ikke viser respekt. Ungdommer blir presset av sine jevnaldrende til å gjøre opprør mot upopulære lærere og andre som har myndighet. Mange blir påvirket av fjernsynets skildring av barn som lurer og dominerer foreldrene sine. Vi må passe på at slike verdslige oppfatninger ikke får oss til å vise mindre respekt for andre. Når vi behandler andre med verdighet, skapes det en atmosfære som gjør det lettere å utveksle synspunkter.

Henvend deg til andre på en respektfull måte. Folk venter at en som deltar i religiøs virksomhet, viser respekt ved å kle seg og opptre på en passende måte. Hva som anses som passende, varierer fra sted til sted. Noen oppfatter det som respektløst at en henvender seg til andre mens en har hatt på hodet eller en hånd i lommen. Andre steder kan folk synes at dette er akseptabelt. Ta hensyn til lokal skikk og bruk så du ikke støter noen. På den måten unngår du å gjøre noe som ville hindre deg i å kunngjøre det gode budskap på en virkningsfull måte.

Det samme kan sies om den måten vi tiltaler andre på, særlig eldre mennesker. I noen land blir det gjerne oppfattet som uhøflig at barn og ungdommer tiltaler voksne ved fornavn, hvis de da ikke har fått lov til å gjøre det. Noen steder forventes det også at voksne lar være å tiltale fremmede ved fornavn. På norsk er det ikke lenger så vanlig å bruke de høflige tiltaleformene «De» og «Dem», men på mange andre språk bruker en både slike tiltaleformer og andre spesielle formuleringer for å vise respekt for en som er eldre eller har myndighet.

Vis andre den rette anerkjennelse. I mindre samfunn forventes det at folk gjør bruk av en eller annen høflighetsform hvis de treffer noen når de går langs veien eller kommer inn i et rom. Det kan være en enkel hilsen, et smil eller et nikk. Det oppfattes som respektløst å overse andre.

Noen kan imidlertid føle seg oversett selv om du gjør bruk av en slik høflighetsform. Hva kan det komme av? De kan føle at du ikke ser dem som enkeltpersoner. Det er ikke uvanlig at folk blir plassert i båser på grunnlag av et eller annet fysisk trekk. Mange unngår dem som har funksjonshemninger eller andre helseproblemer. Men Guds Ord viser oss hvordan vi skal behandle slike personer med kjærlighet og respekt. (Matt. 8: 2, 3) Vi er alle på en eller annen måte preget av den synd vi har arvet fra Adam. Ville du føle deg respektert hvis andre alltid forbandt deg med svakhetene dine? Ønsker du ikke heller å bli anerkjent for de mange positive egenskapene du har?

Respekt innebærer også å anerkjenne lederskap. Noen steder er det nødvendig å snakke med familiens overhode før en kan forkynne for de andre i familien. Vårt oppdrag å forkynne og undervise kommer fra Jehova, men vi er innforstått med at han har gitt foreldre myndighet til å oppdra, tukte og lede barna sine. (Ef. 6: 1—4) Når vi besøker et hjem, er det derfor vanligvis på sin plass at vi snakker med foreldrene før vi innleder en lengre samtale med barna.

Med alderen kommer livserfaring som må respekteres. (Job 32: 6, 7) En ung pionersøster på Sri Lanka oppnådde gode resultater ved å anerkjenne dette da hun besøkte en eldre mann. Først innvendte han: «Hvordan skulle et ungt menneske som deg kunne lære meg noe fra Bibelen?» Men hun svarte: «Jeg kommer faktisk ikke for å undervise, men for å dele med deg noe som jeg har lært, og som har gjort meg så glad at jeg må fortelle det til andre.» Pionerens respektfulle svar vakte mannens interesse. «Så fortell meg hva du har lært da,» sa han. «Jeg har lært hvordan vi kan oppnå evig liv,» svarte hun. Den eldre mannen begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Det er ikke alle eldre som gir uttrykk for at de ønsker å bli behandlet med slik respekt, men de fleste setter pris på det.

Det er imidlertid mulig å overdrive når en skal vise andre ære. På øyene i Stillehavet og på andre steder kan forkynnere vise respekt ved å bruke den tradisjonelle tiltaleformen når de henvender seg til landsbyhøvdinger eller stammehøvdinger. Dette kan føre til at de finner et hørende øre og får anledning til å snakke både med høvdingene og med de personene disse har myndighet over. Men smiger er verken nødvendig eller passende. (Ordsp. 29: 5) Det forholder seg på samme måte når det gjelder hedrende benevnelser som inngår i et språks grammatikk. Kristen respekt innebærer ikke at en skal bruke disse i utrengsmål.

Vis respekt ved det du sier. Bibelen formaner oss til å redegjøre for grunnen for vårt håp «med et mildt sinn og dyp respekt». (1. Pet. 3: 15) Kanskje vi raskt kan avdekke svakhetene i en annens synspunkter, men er det klokt å gjøre det på en måte som berøver ham hans verdighet? Ville det ikke være bedre å lytte tålmodig og kanskje spørre ham om hvorfor han ser det som han gjør, og så ta hensyn til følelsene hans når vi resonnerer med ham ut fra Bibelen?

Den respekten vi viser når vi snakker med noen på tomannshånd, bør også komme til uttrykk når vi taler til en forsamling fra podiet. En taler som respekterer tilhørerne, unngår å komme med skarp kritikk eller å antyde overfor dem: «Dere kunne ha gjort dette hvis dere virkelig ønsket det.» En slik måte å tale på tar bare motet fra andre. Så mye bedre det er å betrakte tilhørerne som en gruppe mennesker som elsker Jehova og ønsker å tjene ham! I samsvar med Jesu eksempel bør vi vise forståelse i vår omgang med personer som kan være åndelig svake, mindre erfarne eller tregere til å anvende Bibelens veiledning.

Talerens respekt for tilhørerne kommer tydelig fram hvis han tar med seg selv blant dem som trenger å bli flinkere til å anvende det Guds Ord sier. Det er derfor fornuftig å unngå hyppig bruk av de personlige pronomenene «du» og «dere» når en anvender skriftsteder. Legg for eksempel merke til forskjellen mellom spørsmålet «Gjør du alt du kan?» og uttalelsen «Vi bør alle spørre oss selv: ’Gjør jeg alt jeg kan?’» Poenget i begge spørsmålene er det samme, men det første spørsmålet antyder at taleren føler seg hevet over tilhørerne. Det andre spørsmålet oppfordrer alle, også taleren selv, til å granske sin situasjon og sine motiver.

Motstå fristelsen til å komme med vittige bemerkninger bare for å få tilhørerne til å le. Slike bemerkninger svekker det bibelske budskapets verdighet. Det er sant at vi bør finne glede i vår tjeneste for Gud. Det kan også være at det finnes noen trekk ved vårt tildelte stoff som til en viss grad er humoristiske. Men å forringe seriøst stoff ved å gjøre det til ren underholdning vitner om mangel på respekt for tilhørerne og for Gud.

Måtte vår behandling av stoffet, vår opptreden og vår tale alltid vise at vi betrakter andre slik Jehova har lært oss å gjøre det.