De holdt ord!

ANTONIO, som gikk siste år på videregående skole, ønsket å forkynne uformelt for sine klassekamerater. Han foreslo derfor for historielæreren at hun skulle vise videoen «Jehovas vitner står fast under nazistenes angrep». Selv om læreren var skeptisk, gikk hun med på å vise videoen dagen etter.

«Til å begynne med,» forteller Antonio, «så læreren på filmen med en nedlatende mine, men da hun forstod at det var framstående historikere som fortalte historien om Jehovas vitner i konsentrasjonsleirene, fulgte hun oppmerksomt med. Da den var slutt, takket hun meg for forslaget om å vise videoen.»

I den neste timen forsøkte læreren å fortelle om det arbeidet som ble utført av bibelforskerne, som Jehovas vitner var kjent som i Tyskland på den tiden, men hun forstod at det ville være bedre å la Antonio gjøre det. Antonio fortalte om Jehovas vitners rolle i samfunnet og forklarte noen av deres læresetninger. Han avsluttet med å si: «Det er klart at folk ikke kan dra nytte av det verdifulle budskapet vi kommer med, hvis de ikke lytter til oss, hvis de smeller igjen døren, eller hvis de ikke leser litteraturen vår.»

Alle klassekameratene til Antonio var enige i det resonnementet, og læreren foreslo at klassen skulle gå med på følgende forslag. Ved første anledning skulle de lytte til Jehovas vitner og ta imot litteraturen deres. Klassen fortsatte å snakke om videoen en tid framover. Du kan sikkert forestille deg hvor glad Antonio ble da han de neste dagene så flere av klassekameratene komme med Vakttårnets publikasjoner og hørte hver av dem si med et smil: «Der kan du se, jeg holdt ord!»