Hvordan kan vi hjelpe ektefeller som ikke er Jehovas vitner?
1 Mange av Jehovas tjenere er gift med en som er hyggelig mot Jehovas vitner og er positiv til menigheten, men som ikke er blitt et vitne selv. En ikke-troende mann sa: «Tanken på å gå fra hus til hus var en stor hindring for meg.» Andre trenger kanskje å overvinne vaner som er i strid med Bibelen, eller kanskje de føler at de aldri ville klare å følge en så travel teokratisk timeplan som ektefellen deres har. Hvordan kan vi hjelpe dem?
2 Vis personlig interesse: Hvis vi viser andre personlig interesse og får forståelse for det de kanskje synes er vanskelig, kan det være at de etter hvert reagerer positivt på Bibelens sannhet. (Fil. 2: 4) Mange som har kommet i sannheten en tid etter sin ektefelle, nevner at noe som gjorde inntrykk på dem, var at andre viste dem oppriktig interesse. Han som er sitert ovenfor, sa: «José, en av de eldste i menigheten, viste meg spesiell oppmerksomhet. Jeg tror det var hans oppmuntring som til slutt fikk meg til å begynne å studere på alvor.» En annen mann forteller at brødre som kom på besøk, gikk inn for å snakke om hans interesser. «Jeg begynte å se [min kones] tro fra en helt annen synsvinkel,» sa han. «Vennene hennes var svært intelligente mennesker som kunne snakke om en rekke forskjellige emner.» — 1. Kor. 9: 20—23.
3 Gi praktisk hjelp: Det kan også være at det gjør inntrykk på ikke-troende ektefeller at vi gjør noe godt mot dem og er hjelpsomme. (Ordsp. 3: 27; Gal. 6: 10) Da bilen til en ikke-troende mann havarerte, kom et ungt vitne ham til unnsetning. «Det gjorde sterkt inntrykk på meg,» sier han. En annen bror brukte en hel dag på å hjelpe en søsters ikke-troende mann med å sette opp et gjerde på eiendommen deres. Mens de arbeidet og pratet sammen, oppstod det et vennskap. To uker senere gikk mannen bort til broren og sa: «Det er på tide at jeg gjør noen forandringer i livet mitt. Vil du studere Bibelen med meg?» Han gjorde raske framskritt og er nå et døpt vitne.
4 La oss fortsette å hjelpe dem som er gift med våre trosfeller, samtidig som vi heller ikke glemmer å lete etter mennesker i vårt distrikt som fortjener å høre budskapet. — 1. Tim. 2: 1—4.