Betel — en by på godt og vondt

NOEN byer er blitt berømt — eller beryktet — for hendelser som har funnet sted i dem. Byen Betel skiller seg imidlertid ut ved at den ble kjent i både positiv og negativ sammenheng. Patriarken Jakob kalte byen Betel, som betyr «Guds hus». Men tusen år senere kalte profeten Hosea byen «det skadeliges hus». Hvordan hadde denne byen vendt seg bort fra det som var godt, til det som var ondt? Og hva kan vi lære av dens historie?

Betels tilknytning til Guds folk fikk sin begynnelse i 1943 f.v.t., mens Abraham ennå levde. På den tiden var byen kjent som Lus, som var dens opprinnelige kanaaneiske navn. Den lå i et fjellområde 17 kilometer nord for Jerusalem. Se for deg Abraham og hans nevø Lot der de står på et utsiktspunkt høyt oppe i fjellene rundt Betel og ser ned på de fruktbare slettene i den nedre delen av Jordan-dalen. Abraham henleder på en taktfull måte Lots oppmerksomhet på problemet med å fordele beiteområder mellom de store hjordene deres: «Jeg ber deg, la det ikke fortsette å være trette mellom meg og deg og mellom mine gjetere og dine gjetere; vi menn er jo brødre. Står ikke hele landet til din rådighet? Vær snill og skill lag med meg. Hvis du går til venstre, så vil jeg gå til høyre; men hvis du går til høyre, så vil jeg gå til venstre.» — 1. Mosebok 13: 3—11.

Abraham gjorde ikke krav på å bruke sin rett til å velge først. Han lot heller den yngre Lot få den beste delen av landet. Vi kan etterligne Abrahams fine innstilling. Vi kan avverge spente situasjoner ved å ta initiativet til å snakke rolig og oppføre oss på en uselvisk måte. — Romerne 12: 18.

Mange år senere, da Abrahams sønnesønn Jakob slo leir i Lus, hadde han en helt spesiell drøm. Han så «en stige [som] var stilt opp på jorden, og toppen av den nådde opp til himlene; og se, Guds engler steg opp og ned på den. Og se, Jehova stod over den». (1. Mosebok 28: 11—19; jevnfør Johannes 1: 51.) Drømmen hadde en viktig betydning. De englene Jakob så, skulle tjene ham, slik at det løftet Jehova gav ham angående hans ætt, kunne bli oppfylt. Jehovas opphøyde stilling over stigen viste at han ville lede englene i deres arbeid.

Denne forsikringen om guddommelig støtte beveget Jakob dypt. Da han våknet av drømmen, kalte han stedet Betel, som betyr «Guds hus», og gav Jehova et løfte: «Av alt du gir meg, skal jeg ubetinget gi en tiendedel til deg.»a (1. Mosebok 28: 20—22) Han var klar over at alt han eide, kom fra Jehova, og han ønsket å gi tilbake en betydelig del som et uttrykk for sin takknemlighet.

I vår tid får de kristne også hjelp av engler. (Salme 91: 11; Hebreerne 1: 14) De kristne kan også vise sin verdsettelse av alle de velsignelsene de får del i, ved at de ’strømmer over med mange takksigelser til Gud’. — 2. Korinter 9: 11, 12.

Med tiden ble Jakobs etterkommere en nasjon. Forholdsvis tidlig under erobringen av Kanaan beseiret deres leder Josva den hedenske kongen i Betel. (Josva 12: 16) I dommertiden bodde profetinnen Debora i nærheten av Betel, og hun overbrakte Jehovas ord til folket. Samuel besøkte også Betel regelmessig mens han dømte Israels nasjon. — Dommerne 4: 4, 5; 1. Samuelsbok 7: 15, 16.

Betel blir et senter for frafall

Men Betels tilknytning til sann tilbedelse opphørte da riket ble delt i år 997 f.v.t. Kong Jeroboam gjorde Betel til et senter for kalvedyrkelse; kalven skulle angivelig representere Jehova. (1. Kongebok 12: 25—29) Det er derfor profeten Hosea, da han profeterte at Betel skulle bli ødelagt, kalte det for Bet-Aven, som betyr «det skadeliges hus». — Hosea 10: 5, 8.

Selv om Betel var blitt et senter for det som var skadelig åndelig sett, fortsatte det å skje ting der som vi kan lære noe viktig av. (Romerne 15: 4) Et eksempel er det som skjedde i forbindelse med en profet som ikke er navngitt, som ble sendt fra Juda til Betel for å forutsi at byens alter og prester skulle bli ødelagt. Jehova sa også til ham at han skulle reise tilbake til Juda — bare noen få kilometer sørover — uten å spise eller drikke. Denne profeten uttalte modig en profeti framfor Jeroboam, Israels konge, der han nedkalte ondt over alteret i Betel. Men deretter var han ulydig mot Gud ved at han spiste i huset til en gammel profet i Betel. Hvorfor? Den gamle profeten hevdet at en Jehovas engel hadde bedt ham om å vise gjestfrihet overfor en medprofet. Denne ulydighetshandlingen av profeten fra Juda førte til at han led en for tidlig død. — 1. Kongebok 13: 1—25.

Hvis en medtroende foreslår at vi skal gjøre noe som kan virke litt tvilsomt, hvordan bør vi da reagere? Husk at til og med et velmenende råd kan være skadelig hvis det er galt. (Jevnfør Matteus 16: 21—23.) Ved å søke Jehovas veiledning gjennom bønn og studium av hans Ord kan vi unngå å gjøre slike tragiske feil som den ikke navngitte profeten gjorde. — Ordspråkene 19: 21; 1. Johannes 4: 1.

Omkring 150 år senere reiste også profeten Amos nordover for å profetere mot Betel. Amos fordømte med fasthet sine fiendtligsinnete tilhørere, deriblant presten Amasja, som hovmodig bad Amos om å ’komme seg av sted til Juda land’. Men Amos fortalte fryktløst Amasja om de ulykker som skulle komme over prestens egen husstand. (Amos 5: 4—6; 7: 10—17) Hans eksempel minner oss om at Jehova kan gjøre sine ydmyke tjenere modige. — 1. Korinter 1: 26, 27.

Til slutt rev den trofaste kong Josjia av Juda ned ’det alteret som var i Betel, brente offerhaugen, malte den til støv, og brente opp den hellige pælen’. (2. Kongebok 23: 15, 16) Eldste i vår tid kan etterligne hans fine eksempel ved nidkjært å følge Guds påbud og ta ledelsen i å holde menigheten ren.

Disse hendelsene i Betels historie gir et malende bilde av konsekvensene av rettferdighet og ondskap og av det å være lydig og det å være ulydig mot Jehova. Flere år tidligere hadde Moses lagt dette valget fram for nasjonen Israel: «Jeg legger i dag fram for deg livet og det gode, og døden og det onde.» (5. Mosebok 30: 15, 16) Det å meditere over Betels historie vil hjelpe oss til å identifisere oss med «Guds hus» og ikke med «det skadeliges hus».

[Fotnote]

[Bilde på side 23]

Ruiner der hvor Betel lå, og hvor Jeroboam opprettet et senter for kalvedyrkelse