melk fra moren. – 2Mo 23: 19; 34: 26; 5Mo 14: 21; se MELK.

Geiter ble brukt som offerdyr og frambåret som brennofre (3Mo 1: 10; 22: 18, 19), fellesskapsofre (3Mo 3: 6, 12), syndofre (Esr 8: 35) og skyldofre (3Mo 5: 6). Alle førstefødte geiter skulle ofres, men ikke før de var minst åtte dager gamle. (3Mo 22: 27; 4Mo 18: 17) Hvis en som ikke var prest eller høvding, syndet av vanvare, skulle han som syndoffer føre fram et hunnkje (eller et søyelam) som ennå ikke var et år gammelt. (3Mo 4: 28, 32) Til visse tider ble det ofret geiter som syndofre for hele Israels nasjon. (3Mo 23: 19; 4Mo 28: 11, 15, 16, 22, 26–30; 29: 1–39; 2Kr 29: 20–24; Esr 6: 17) Et hannkje skulle tjene som syndoffer for en høvding. (3Mo 4: 22–26) På soningsdagen ble det benyttet to geiter. Den ene ble frambåret som syndoffer for de tolv ikke-levittiske stammene, og den andre ble bestemt for Asasel og sendt ut i ødemarken. (3Mo 16: 1–27; se ASASEL; SONINGSDAGEN.) De geitene som ble frambåret som ofre, kunne naturligvis ikke i egentlig forstand ta bort synder. De var bare forbilder på Jesu Kristi offer, som virkelig tjener til soning for synder. – He 9: 11–14; 10: 3, 4.

Brukt billedlig og profetisk. Den sjulamittiske pikens hår ble sammenlignet med en flokk geiter, kanskje fordi hennes svarte hår var så glansfullt, eller fordi hun hadde så flotte og fyldige krøller. (Høy 4: 1; 6: 5) Da Israels lille hær stod overfor syrernes veldige styrker, ble den sammenlignet med «to små geiteflokker». (1Kg 20: 27) Geiter ble brukt som symbol på mennesker, ofte slike som var i opposisjon til Jehova. (Jes 34: 6, 7; jf. Jer 51: 40; Ese 34: 17; Sak 10: 3.) I Jesu lignelse om sauene og geitene er geitene et symbol på dem som ikke vil gjøre godt mot de minste av hans brødre. – Mt 25: 31–46.

Geitebukken i Daniels profeti var et bilde på den greske (eller gresk-makedoniske) verdensmakt. (Da 8: 5–8, 21) I denne forbindelse sier The Imperial Bible-Dictionary (redigert av P. Fairbairn, London 1874, bd. I, s. 664): «Det er interessant å se at makedonierne selv anerkjente den [geitebukken] som et symbol på sin nasjon. Det finnes fremdeles fortidsminnesmerker hvor dette symbolet forekommer, for eksempel en av pilastrene ved Persepolis, hvor det er avbildet en geitebukk med et enkelt, veldig horn i pannen, og en perser som holder om hornet, noe som hentyder til at Persia underla seg Makedonia.» (Dette skjedde henimot slutten av 500-tallet f.v.t.)

Fjellgeiter, villgeiter. Det hebraiske ordet je’elịm, som blir gjengitt med ’fjellgeiter’ (NV) og ’steinbukker’ eller ’steingeiter’ (NO, EN), oppfattes i alminnelighet som en betegnelse på nubiasteinbukkene (Capra ibex nubiana) – villgeiter med lange, kraftige, bakoverbøyde horn med markerte riller. Disse dyrene hører hjemme i fjellene (Sl 104: 18), hvor de lett og grasiøst tar seg fram over bratte, forrevne klipper og smale fjellhyller. I drektighetsperioden søker de til steder som mennesker ikke så lett finner fram til. Det kan være dette det hentydes til i Job 39: 1, hvor det blir stilt et spørsmål som viser at disse dyrene lever fullstendig uavhengig av menneskene, og at deres unger blir født uten at menneskene ser det.

I 1. Samuelsbok, kapittel 24, fortelles det om at Saul jaget etter David i det fjellendte området En-Gedi (navnet betyr «kjeets kilde») på vestsiden av Dødehavet. Forfølgerne lette etter David og hans menn på «de nakne klippene hvor fjellgeitene holder til». (1Sa 24: 2) Dette tyder på at det var fjellgeiter i dette området. Også i våre dager er det observert fjellgeiter (steinbukker) her.

Det hebraiske ordet jaʽalạh, en hunnkjønnsform av det ovennevnte ordet, blir brukt i Ordspråkene 5: 18, 19. Her blir en manns «ungdoms hustru» sammenlignet med «en yndig fjellgeit». Dette henspiller kanskje på at dette dyret er så grasiøst.

I 5. Mosebok 14: 4, 5, hvor det står om dyr som det var tillatt å spise, er det hebraiske ordet ʼaqqọ blitt oversatt med «villgeit» (NV, AS, KJ, RS) og «steinbukk» (NO, EN). Mange forskere mener at ʼaqqọ kan være en betegnelse på samme dyr som jeʽelịm, nemlig nubiasteinbukk.

Det hebraiske ordet saʽịr (bokst.: hårete, lodden) blir i sin vanlige betydning oversatt med «bukk», «geit» og «geitekilling». (3Mo 16: 18; 4Mo 7: 16; 28: 22) Men i fire skriftsteder (3Mo 17: 7; 2Kr 11: 15; Jes 13: 21; 34: 14) anses ordet av de fleste oversettere for å ha en betydning som går ut over den vanlige betydningen.

Både i 3. Mosebok 17: 7 og i 2. Krønikebok 11: 15 er det tydelig at uttrykket (seʽirịm, flt.) blir brukt om noe som blir tilbedt, og som det blir ofret til, i forbindelse med falsk religion. I den greske oversettelsen Septuaginta og den latinske Vulgata ble derfor det hebraiske ordet her gjengitt med «ting uten forstand» (LXX) og «demonene» (Vg). Oversettere og ordbokforfattere i nyere tid inntar i alminnelighet det samme syn på disse to skriftstedene og benytter ordene «demoner» (Ro), «satyrer» (RS, AT, JB, JP) eller «geitlignende demoner» (NV; se også Koehler og Baumgartners Lexicon in Veteris Testamenti Libros, Leiden 1958, s. 926, og A Hebrew and English Lexicon of the Old Testament av Brown, Driver og Briggs, 1980, s. 972). (NO og EN har «onde ånder» i det første skriftstedet og «bukker» i det andre.) Robert Youngs oversettelse og American Standard Version skiller seg ut ved å gjengi uttrykket bokstavelig med henholdsvis «geit(er)» og «bukker».

Josvas ord i Josva 24: 14 viser at israelittene til en viss grad hadde vært påvirket av avgudsdyrkelsen i Egypt da de bodde der, mens Esekiel viser at de fortsatte å ligge under for hedenske skikker lenge etterpå. (Ese 23: 8, 21) Av denne grunn mener noen bibelkommentatorer at den befaling Gud gav i ødemarken for å hindre at israelittene skulle ofre «til de geitlignende demonene» (3Mo 17: 1–7), og det at Jeroboam ansatte «prester for offerhaugene og for de geitlignende demonene og for de kalvene som han hadde laget» (2Kr 11: 15), indikerer at det fant sted en form for geitedyrkelse blant israelittene, slik det gjorde i stor utstrekning i Egypt, særlig i nedre Egypt. Herodot (II, 46) hevder at det var fra denne egyptiske gudsdyrkelsen grekerne hentet sin tro på Pan og også på satyrene, vellystige skogsguder som etter hvert på forskjellige avbildninger ble utstyrt med horn, geitehale og geiteben. Noen mener at disse hedenske gudenes halvt dyriske utseende er bakgrunnen for at Satan er blitt avbildet med hale, horn og bukkefot, en framstilling som var utbredt blant såkalte kristne i middelalderen.

Det blir imidlertid ikke uttrykkelig sagt hva disse «hårete» skikkelsene (seʽirịm) egentlig var. Noen mener at de var bokstavelige geiter eller avguder som var formet som geiter. Dette kan ikke med bestemthet sies å framgå av de nevnte skriftstedene, og det er heller ingen andre skriftsteder som viser at det forholdt seg slik. Det uttrykket som blir brukt, kan ganske enkelt bety at disse falske gudene i tilbedernes sinn ble oppfattet som geitlignende av form eller hårete av utseende. Eller det kan være slik at ordet «geiter» på disse stedene bare blir brukt som et middel til å uttrykke forakt for alle avgudsgjenstander i sin alminnelighet, akkurat som ordet for avguder i flere skriftsteder er avledet av et uttrykk som opprinnelig betydde «gjødselklumper», uten at det betyr at avgudene bokstavelig talt ble laget av gjødsel. – 3Mo 26: 30; 5Mo 29: 17.

Det rår ikke like stor enighet om at saʽịr og seʽirịm i de to andre skriftstedene (Jes 13: 21; 34: 14) har tilknytning til falsk tilbedelse. På disse stedene fortelles det at Babylons og Edoms øde ruiner skal være tilholdssteder for ville dyr, deriblant seʽirịm. Noen oversettelser gjengir ordene med «geit(er)» (Yg) eller «villgeit(er)» (AS) i samsvar med deres grunnbetydning, mens Rotherham, som sier «demoner» i 3. Mosebok og 2. Krønikebok, foretrekker «raggete skapning(er)» i Jesaja. (NO og EN sier her «raggete troll».) De som foretrekker å gjengi ordene i samsvar med grunnbetydningen på disse stedene, peker på at de er ført opp blant betegnelser på skapninger som man vet er bokstavelige dyr og fugler. G.R. Driver (Palestine Exploration Quarterly, London 1959, s. 57) argumenterer mot å gjengi saʽịr med «satyr» i Jesaja 34: 14. Han peker på at satyren aldri i mytologisk sammenheng ble brukt som et symbol på en øde tilstand, men derimot på vellyst og svir. Han mener at noe som taler for at saʽịr betegner en bokstavelig geit, er det forhold at geiter trives på værharde steder, og at