La oss vandre som mennesker som er lært av Jehova
«[Jehova], lær meg din vei, så jeg kan vandre i din sannhet. Gi meg et udelt hjerte, så jeg frykter ditt navn.» — SALME 86: 11.
1, 2. Hva er det som får Jehovas vitner til å nekte å ta imot blodoverføring?
«KANSKJE Jehovas vitner gjør rett i å nekte bruk av blodprodukter, for det er sant at et betydelig antall patogene [sykdomsfremkallende] stoffer kan overføres med blod.» — Den franske medisinske avisen Le Quotidien du Médecin, 15. desember 1987.
2 Noen som leser denne uttalelsen, mener kanskje at det bare var flaks at Jehovas vitner nektet blodoverføring lenge før det ble alminnelig kjent at blodoverføring kan være farlig, ja, til og med livsfarlig. Men det standpunkt Jehovas vitner har tatt til blod, er ikke tilfeldig. Det er heller ikke en regel som en eller annen merkelig sekt har funnet på, et standpunkt som skyldes frykt for at det ikke er trygt å ta imot blod. Nei, Jehovas vitner nekter blodoverføring fordi de er fast bestemt på å vandre i lydighet mot sin store Lærer — Gud.
3. a) Hva følte David når det gjaldt avhengighet av Jehova? b) Hvilket utfall så David fram til fordi han stolte på Gud?
3 Kong David, som var klar over hvor avhengig han var av Gud, var bestemt på å bli lært av ham og ’vandre i hans sannhet’. (Salme 86: 11) David fikk en gang det råd at hvis han unnlot å pådra seg blodskyld i Guds øyne, skulle ’Jehova hans Gud ta hans liv i sin varetekt’. (1. Samuelsbok 25: 21, 22, 25, 29) Ja, Gud kunne beskytte og bevare hans liv. David tok imot dette kloke rådet og gikk ikke inn for å redde seg selv ved egne bestrebelser, men stolte på ham som han skyldte livet: «Du lærer meg livets vei. For ditt åsyn er det en fylde av glede, ved din høyre hånd en evig fryd.» — Salme 16: 11.
4. Hvorfor ønsket David å bli lært av Jehova?
4 Med denne holdningen følte ikke David at han personlig kunne velge hvilke av Guds lover som var gyldige og måtte adlydes. Hans holdning var: «[Jehova], lær meg dine veier, og før meg på den rette sti.» «[Jehova], lær meg din vei, så jeg kan vandre i din sannhet. Gi meg et udelt hjerte, så jeg frykter ditt navn. Jeg takker deg, [Jehova], av hele mitt hjerte.» (Salme 27: 11; 86: 11, 12) Fra tid til annen kan det kanskje virke besværlig å vandre i sannhet for Guds åsyn, eller kanskje det kan innebære store offer. Men David ønsket å bli opplært i den rette vei og ønsket å vandre på den.
Å lære om blodet
5. Hva må David ha visst om Guds syn på blod?
5 Vi gjør vel i å merke oss at David helt fra barndommen av hadde lært om Guds syn på blodet, et syn som ikke var noe religiøst mysterium. Når Moseloven ble lest opp for folket, hørte David disse ordene: «En skapnings liv er i blodet, og jeg har gitt dere blodet på alteret til soning for dere. Blodet soner fordi livet er i det. Derfor har jeg sagt til israelittene: Ingen av dere må spise blod; heller ikke innflytterne som bor iblant dere, må spise blod.» — 3. Mosebok 17: 11, 12; 5. Mosebok 4: 10; 31: 11.
6. Hvorfor var det et vedvarende behov for Guds tjenere å lære om blodet?
6 Så lenge Gud brukte Israel som sitt folk, sin menighet, måtte de som ønsket å behage ham, lære om blodet. Generasjon etter generasjon av israelittiske gutter og jenter fikk lære om blodet. Men ville slik opplæring fortsette etter at Gud hadde godtatt menigheten av kristne, som han lot utgjøre «Guds Israel»? (Galaterne 6: 16) Ja, så avgjort. Gud forandret ikke sitt syn på blodet. (Malaki 3: 6) Hans erklærte standpunkt med hensyn til ikke å misbruke blod skrev seg fra tiden før lovpakten trådte i kraft, og fortsatte etter at Moseloven var blitt opphevet. — 1. Mosebok 9: 3, 4; Apostlenes gjerninger 15: 28, 29.
7. Hvorfor er det viktig for oss at Gud lærer oss om blodet?
7 Respekt for blodet er av sentral betydning for kristendommen. ’Er ikke det å overdrive?’ er det kanskje noen som spør. Men hva er sentralt i kristendommen om ikke Jesu offer? Og apostelen Paulus skrev: «I ham [Jesus] har vi forløsningen som ble vunnet ved hans blod, tilgivelse for syndene. Så stor og rik er hans nåde.» (Efeserne 1: 7) En oversettelse av Frank C. Laubach gjengir verset på denne måten: «Kristi blod betalte for oss, og nå tilhører vi Ham.» — The Inspired Letters of the New Testament.
8. Hvordan er den ’store skare’ avhengig av blod for å oppnå liv?
8 Alle som håper å få overleve den nær forestående «store trengsel» og få erfare Guds velsignelser på en paradisisk jord, er avhengig av Jesu utøste blod. Åpenbaringen 7: 9—14 beskriver dem og forteller hva de allerede hadde gjort før de overlevde trengselen: «Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og som har vasket sine klær og gjort dem hvite i Lammets blod.» Merk deg ordlyden her. Det står ikke at disse som blir frelst og overlever trengselen, hadde ’tatt imot Jesus’ eller ’trodd på ham’, selv om dette selvfølgelig også er helt nødvendige skritt. Beskrivelsen går et skritt videre og sier at de har «vasket sine klær og gjort dem hvite i [Jesu] blod». Det er fordi hans blod har løskjøpende verdi.
9. Hvorfor er det så viktig at vi adlyder Jehova når det gjelder blod?
9 Verdsettelse av denne verdien av Jesu offer hjelper Jehovas vitner til å være fast bestemt på ikke å misbruke blod, selv om en lege oppriktig skulle hevde at en blodoverføring er livsviktig. Legen mener kanskje at de potensielle fordelene ved en blodoverføring oppveier den helsemessige risikoen som selve blodet innebærer. Men en som er kristen, kan ikke ignorere en enda større risiko, risikoen for å miste Guds godkjennelse ved å gå med på å misbruke blod. Paulus snakket en gang om dem som «med vilje praktiserer synd etter at [de] har fått den nøyaktige kunnskap om sannheten». Hvorfor var en synd av det slaget så alvorlig? Fordi en som har syndet slik, «har tråkket på Guds Sønn» og «har ansett paktens blod, som han ble helliget ved, for å være av alminnelig verdi». — Hebreerne 9: 16—24; 10: 26—29, NW.
Hjelp andre til å lære
10. Hva er det som ligger til grunn for vår beslutning om å holde oss borte fra blod?
10 Vi som verdsetter Jesu gjenløsningsoffer, er nøye med at vi ikke praktiserer synd og forkaster den livreddende verdi hans blod har. Fordi vi har tenkt igjennom dette, er vi klar over at ren og skjær takknemlighet mot Gud for livet vi har fått, bør få oss til å forkaste ethvert kompromiss når det gjelder hans rettferdige lover. Vi er forvisset om at disse lovene er til vårt beste — vårt beste på lang sikt — og at det er derfor vi har fått dem. (5. Mosebok 6: 24; Ordspråkene 14: 27; Forkynneren 8: 12) Hva så med barna våre?
11—13. Hvilket feilaktig syn har enkelte kristne foreldre når det gjelder barna sine og blod, og hvorfor?
11 Selv om barna våre er spedbarn eller for små til å forstå, kan Jehova Gud betrakte dem som rene og antagelige på grunnlag av vår gudfryktighet. (1. Korinter 7: 14) Det er nok så at helt små barn i en kristen familie ennå ikke har fått forståelse av Guds lov om blodet og ikke har valgt å adlyde den. Men gjør vi vårt beste for å lære dem opp i dette høyst viktige spørsmålet? Kristne foreldre bør tenke alvorlig på dette, for det ser ut til at enkelte foreldre har en feilaktig holdning når det gjelder barna sine og blod. Det ser ut til at enkelte mener at de egentlig ikke har særlig kontroll over om deres mindreårige barn får blodoverføring eller ikke. Hvorfor har de dette feilaktige synet?
12 Mange land har lover eller organer oppnevnt av myndighetene som skal beskytte barn som blir forsømt, vanskjøttet og mishandlet. Jehovas vitners barn blir verken forsømt eller vanskjøttet når foreldrene bestemmer at deres sønn eller datter ikke skal få blod, og samtidig anmoder om at det blir brukt alternative behandlingsmåter som den moderne legevitenskap muliggjør. Ikke engang fra et medisinsk synspunkt er dette forsømmelse eller vanskjøtsel, i betraktning av de farer som man innrømmer, blodoverføring er forbundet med. Foreldrene utøver sin rett til å vurdere risikofaktorene og til så å velge behandling.a Likevel har medisinsk personell i enkelte tilfelle tydd til domstolene for å få tillatelse til å tvinge igjennom en uønsket blodoverføring.
13 Noen foreldre som er klar over at det kan være lett for medisinsk personell å få rettslig støtte for å gi en mindreårig blodoverføring, føler kanskje at dette er noe de ikke kan rå med, at det ikke er noe foreldre kan og trenger å gjøre. De tar helt feil. — Ordspråkene 22: 3.
14. Hvordan fikk David og Timoteus undervisning i sin barndom?
14 Vi har sett at David ble lært opp i Guds vei helt fra han var liten. Det gjorde at han betraktet livet som en gave fra Gud, og at han visste at blodet står for livet. (Jevnfør 2. Samuelsbok 23: 14—17.) Timoteus ble opplært i Guds tanker «fra den spede barndom av». (2. Timoteus 3: 14, 15, NW) Er du ikke enig i at David og Timoteus må ha kunnet uttrykke seg godt i spørsmål som gjaldt Guds vilje, allerede før de nådde den alder som i dag er myndighetsalderen? Unge kristne i vår tid bør også bli lært opp i Guds vei lenge før de blir myndige.
15, 16. a) Hvilket syn har utviklet seg enkelte steder når det gjelder mindreåriges rettigheter? b) Hva var det som førte til at én mindreårig fikk blod?
15 Noen steder har en såkalt moden mindreårig lignende rettigheter som de voksne. På grunnlag av alder eller moden tankegang eller begge deler kan det være at en ung person blir ansett for å være moden nok til å treffe sine egne avgjørelser når det gjelder medisinsk behandling. Selv der hvor det ikke er en lov om dette, kan det være at dommere eller embetsmenn legger stor vekt på ønskene til en ungdom som er i stand til klart og tydelig å gi uttrykk for sin faste beslutning når det gjelder blod. Når en ungdom derimot ikke kan forklare sine trosoppfatninger på en klar og moden måte, kan det være at domstolen mener at den må avgjøre hva som ser ut til å være best, slik som den kanskje ville gjøre i tilfellet med et spedbarn.
16 En ung mann hadde studert Bibelen av og til i en årrekke, men var ikke døpt. Selv om det bare var sju uker igjen til han ble så gammel at han ville få «rett til selv å nekte medisinsk behandling», søkte det sykehuset som behandlet ham for kreft, rettslig støtte for å gi ham blodoverføring mot hans eget og foreldrenes ønske. Den samvittighetsfulle dommeren spurte ham ut om hans trosoppfatninger i forbindelse med blod og stilte grunnleggende spørsmål. Han spurte for eksempel om navnene på de fem første bøkene i Bibelen. Den unge mannen kunne ikke navngi dem og heller ikke gi overbevisende vitnesbyrd om at han forstod hvorfor han nektet blod. Dommeren gav dessverre tillatelse til at det ble gitt blodoverføring, og sa: «Det at han nekter å gå med på blodoverføring, er ikke basert på en moden forståelse av hans egne trosoppfatninger.»
17. Hvordan så en 14 år gammel pike på det å få blod, og hva førte det til?
17 Saken kan ta en annen vending for en mindreårig som er godt opplært i Guds veier og aktivt vandrer i hans sannhet. En enda yngre kristen pike hadde den samme sjeldne kreftformen som han som er omtalt i forrige avsnitt. Hun og foreldrene hennes forstod hva kjemoterapi innebar, og gikk med på at en spesialist på et ansett sykehus gav henne modifisert kjemoterapi. Likevel kom saken for retten. Dommeren skrev: «D. P. vitnet at hun ville motsette seg blodoverføring på en hvilken som helst måte. Hun betraktet blodoverføring som en krenkelse av hennes kropp og sammenlignet det med voldtekt. Hun bad domstolen respektere hennes valg og la henne fortsette å bli behandlet på [sykehuset] uten at domstolen avsa kjennelse om at det skulle gis blodoverføring.» Den kristne opplæringen hun hadde fått, kom henne til unnsetning i denne vanskelige tiden. — Se rammen.
18. a) Hvilket fast standpunkt til det å få blod inntok en pike som var rammet av sykdom? b) Hvilken kjennelse avsa dommeren om hennes behandling?
18 En 12 år gammel pike fikk behandling for leukemi. En barnevernsnemnd gikk til domstolen med saken for at hun skulle kunne bli påtvunget blod. Dommeren trakk denne konklusjonen: «L. har på en tydelig og saklig måte gjort det klart overfor domstolen at hvis det blir gjort forsøk på å gi henne blodoverføring, vil hun motsette seg det av all sin kraft. Hun har sagt, og jeg tror henne, at hun vil skrike og stritte imot, og at hun vil dra injeksjonsnålen ut av armen og forsøke å ødelegge blodposen over sengen. Jeg nekter å avsi noen kjennelse som vil føre til at dette barnet må gjennomgå denne ildprøven . . . Når det gjelder denne pasienten, er den behandlingen som sykehuset har planer om, rettet mot sykdommen bare i fysisk forstand. Den tar ikke hensyn til hennes følelsesmessige behov og hennes trosoppfatninger.»
Dere foreldre, gi god opplæring
19. Hvilken spesiell forpliktelse bør foreldre oppfylle overfor barna sine?
19 Foreldre som ønsker at alle i deres familie skal leve i samsvar med Guds lov om blodet, kan lære noe viktig av slike opplevelser. Én grunn til at Abraham var Guds venn, var at Gud visste at patriarken kom til å «pålegge sine sønner og etterkommere å holde seg til [Jehovas] vei og gjøre det som er rett». (1. Mosebok 18: 19) Bør ikke også kristne foreldre i vår tid gjøre dette? Hvis du har barn, lærer du dem da å vandre på Jehovas vei, slik at de alltid vil være «rede til å forsvare [seg] overfor enhver som krever . . . en grunn for det håp som er i [dem]»? Lærer du dem opp slik at de kan gjøre dette med «et mildt sinn og dyp respekt»? — 1. Peter 3: 15, NW.
20. Hva vil vi at barna våre først og fremst skal vite og mene om blod? (Daniel 1: 3—14)
20 Det vil være bra for barna våre å være informert om de sykdomsfarer og andre risikofaktorer som er forbundet med blodoverføring. Men det at vi lærer opp barna våre i Guds fullkomne lov om blodet, betyr likevel ikke i første rekke at vi prøver å inngi frykt for blodet. Hva kan det for eksempel føre til hvis en dommer spurte en pike hvorfor hun ikke ville ha blod, og svaret hennes hovedsakelig gikk ut på at hun mente at det var for risikabelt eller skremmende å ta imot blod? Da kunne dommeren trekke den konklusjon at hun rett og slett var umoden og altfor redd, akkurat som hun kanskje ville være så redd for en blindtarmsoperasjon at hun ville gråte og motsette seg denne operasjonen, som til og med foreldrene hennes mente var best for henne. Vi var dessuten tidligere inne på at den grunnleggende årsaken til at de kristne har innvendinger mot blodoverføring, ikke er at blodet inneholder smitte, men at det er dyrebart for vår Gud og Livgiver. Barna våre bør vite dette, og de bør også vite at de eventuelle medisinske farene ved blod gir vårt religiøse standpunkt ytterligere tyngde.
21. a) Hva bør foreldre vite om barna sine og Bibelens syn på blod? b) Hvordan kan foreldre hjelpe barna sine i forbindelse med blod?
21 Hvis du har barn, er du da sikker på at de er enig i det bibelske standpunkt til blodoverføring og kan forklare det? Tror de virkelig at dette standpunktet er i samsvar med Guds vilje? Er de overbevist om at det å bryte Guds lov vil være så alvorlig at det kan sette en kristens utsikter til evig liv på spill? Kloke foreldre vil gjennomgå disse tingene med barna sine, enten barna er ganske små eller nesten voksne. Foreldrene kan sammen med barna øve på situasjoner som kan oppstå, og la hvert barn besvare spørsmål som en dommer eller en representant for sykehusadministrasjonen kan komme til å stille. Målet er ikke å få barna til å gjenta på rams utvalgte fakta eller svar. Det er viktigere at en dommer eller en sykehusrepresentant får vite hva barna mener, og hvorfor. I en rettssak kan det selvfølgelig være at foreldrene eller andre kan komme med opplysninger om de risikoer som er forbundet med blodoverføring, og om hvilke alternative behandlingsmåter som er tilgjengelige. Men det som en dommer eller en sykehusrepresentant sannsynligvis er ute etter når han snakker med barna våre, er å få vite om de har en moden forståelse av den situasjonen de befinner seg i, om de forstår det valg de treffer, og om de har sine egne verdinormer og en fast overbevisning. — Jevnfør 2. Kongebok 5: 1—4.
22. Hva kan bli den varige følgen av at vi er opplært av Gud når det gjelder blod?
22 Vi trenger alle sammen å forstå Guds syn på blodet og bestemt holde oss til det. Åpenbaringen 1: 5 beskriver Kristus som den som «elsker oss og har fridd oss fra våre synder med sitt blod». Det er bare ved å godta verdien av Jesu blod at vi kan få full og varig tilgivelse for våre synder. Romerne 5: 9 sier tydelig: «Når vi nå er blitt rettferdige ved Kristi blod, hvor mye mer skal vi ikke da gjennom ham bli frelst fra vreden!» Vi og våre barn gjør derfor klokt i å bli lært av Jehova i denne forbindelse og være fast bestemt på å vandre på hans vei for bestandig.
[Fotnote]
a Se sidene 21, 22, 28—31 i Hvordan kan blod redde ditt liv?, som er utgitt av Selskapet Vakttårnet.
Hovedpunkter vi har lært
◻ Hvilket syn bør vi ha på det å bli lært av Jehova?
◻ Hvorfor er det så viktig å adlyde Guds lov om blodet?
◻ Hvorfor er det helt nødvendig at de unge klart og tydelig kan gi uttrykk for sin overbevisning når det gjelder blod?
◻ Hvordan kan kristne foreldre hjelpe barna sine til å bli godt opplært i Jehovas lov om blodet?
[Ramme på side 17]
RETTEN VAR IMPONERT
Hva het det i rettskjennelsen angående D. P., som er omtalt i avsnitt 17?
«Domstolen var dypt imponert over denne 14 og et halvt år gamle ungdommens intelligens, likevekt, verdighet og overbevisning. Hun var kanskje overveldet av oppdagelsen av at hun hadde en dødelig kreftform . . . Ikke desto mindre var det en moden ungdom som kom til rettsmøtet for å vitne. Det så ut til at hun hadde konsentrert seg godt om den vanskelige oppgaven hun stod overfor. Hun hadde overvært alle orienteringsmøtene, gått med på et behandlingsopplegg og utviklet en klar og logisk filosofi om hvordan hun som menneske ville møte denne medisinske utfordringen, og hun kom til rettsmøtet med den rørende anmodningen: respekter min avgjørelse . . .
I tillegg til sin modenhet har D. P. gitt uttrykk for tilstrekkelige grunner for sin avgjørelse til at domstolen kunne respektere den. Et behandlingsopplegg som innbefattet blodoverføring, ville være til skade for henne åndelig, psykisk, moralsk og følelsesmessig sett. Domstolen vil respektere hennes valg av behandlingsopplegg.»
[Bilde på side 16]
En dommer eller en representant for sykehusadministrasjonen ønsker kanskje å vite hva en kristen ungdom egentlig tror og mener, og hvorfor