Opplysninger

◼ Tilbudet i oktober: Vakttårnet og Våkn opp! Tilby Hva krever Gud av oss? til dem som viser interesse. November: Hør på den store Lærer. De som ikke har barn, kan få tilbud om «Kunnskapsboken» eller traktaten Kunne du tenke deg å få vite mer om Bibelen? Desember: Det største menneske som noen gang har levd. Et alternativt tilbud kan være Min bok med fortellinger fra Bibelen, Bibelen — Guds eller menneskers ord? eller Du kan få leve evig på en paradisisk jord, hvis menigheten har disse bøkene på lager. Januar: En bok som er utgitt før 1990, Menneskets søken etter Gud eller Hold deg våken!

◼ Siden det er fem hele helger i oktober, kan den være en fin måned å være hjelpepioner i.

◼ Innlegget i denne utgaven av Vår tjeneste for Riket er planen for den teokratiske tjenesteskolen i 2006. Ta vare på det, så du kan ha det for hånden gjennom hele 2006.

◼ Fra og med uken fra 17. april 2006 skal vi studere Hva er det Bibelen egentlig lærer? på menighetsbokstudiet. Menighetene bør ha for hånden nok bøker når den tiden kommer, både den vanlige utgaven og den med stor skrift.

Områdestevnene i 2006

23. til 25. juni

Oslo stevnehall: De engelske kretsene i Danmark, Finland, Norge og Sverige

Gimlehallen, Kristiansand: Kretsene 4b og 5

30. juni til 2. juli

LetoHallen på Dal ved Eidsvoll: Kretsene 1, 2 og 3

7. til 9. juli

Bodøhallen, Bodø: Kretsene 8b, 9 og 10

LetoHallen på Dal ved Eidsvoll: Kretsene 4a, 6, 7 og 8a

Den teokratiske tjenesteskoles repetisjon

Spørsmålene nedenfor vil bli drøftet muntlig på den teokratiske tjenesteskolen i uken fra 31. oktober 2005. Skoletilsynsmannen vil lede en 30-minutters repetisjon basert på stoff som har vært behandlet på skolen i uken fra 5. september til og med uken fra 31. oktober 2005. [Merk: Der det ikke står noen henvisninger etter spørsmålet, må du selv finne ut hvor svarene står. — Se Dra nytte av den teokratiske tjenesteskolen, sidene 36 og 37.]

TALEREGENSKAPER

1. Hva kan vi gjøre for at vår undervisning ut fra Guds Ord skal nå folks symbolske hjerte? (Matt. 13: 19) [be s. 258, avsn. 1, 2, rammen] Vi må prøve å nå hjertet — følelsene og motivene — til folk, noe som kan føre til at de nærmer seg Gud. I den forbindelse er det nyttig om vi er oppmerksom på hva som har påvirket tilhørernes hjerte fra før. Så bør vi prøve å legge vekt på å styrke slike positive egenskaper som kjærlighet og gudsfrykt. Det er helt nødvendig å appellere til andres følelser på denne måten for å kunne hjelpe dem til å lære hvordan de kan behage Jehova.

2. Hvordan kan vi få en annen til å vise hva som bor i hans hjerte, men hva må vi passe på at vi ikke gjør? [be s. 259, avsn. 2, 3] Slike spørsmål som: «Hva synes du om . . . ?» og «Hva overbeviste deg om at . . . ?» hjelper den andre til å tenke og hjelper deg som lærer til å finne ut hva som bor i den andres hjerte. Når vi stiller spørsmål, må vi være taktfulle og ha god dømmekraft, slik at den andre ikke føler det som et forhør. En lærer som har god skjelneevne, hører godt etter for å oppfatte følelsene bak ordene og finne ut hvordan han best kan bruke bibelske opplysninger som kan virke ansporende på den interesserte. (Ordsp. 16: 23)

3. Hvorfor er det viktig at vi legger vekt på Jehovas fine egenskaper når vi underviser andre? [be s. 260, avsn. 1] Når vi framhever Jehovas egenskaper, for eksempel hans barmhjertighet og ufortjente godhet, rører vi ved folks hjerte og bygger opp kjærlighet til Gud. Når vi bruker tid på å motivere dem vi underviser, til å reflektere over Jehovas egenskaper, blir de hjulpet til å nærme seg ham og til å komme i et nært og personlig forhold til ham. En slik drøftelse vil ofte røre dype strenger i tilhørerne, siden vi er skapt i Guds bilde og likhet. (1. Mos. 1: 27)

4. Hvordan kan vi hjelpe dem vi studerer Bibelen med, til å bli klar over områder der de trenger å gjøre framskritt? [be s. 260, avsn. 4, til s. 261, avsn. 1] Vi bør få dem til å forstå at det betyr noe for Jehova hvordan de oppfører seg. Deres oppførsel kan bringe ham enten sorg eller glede. (Sal. 78: 40—42; Ordsp. 27: 11) Vi kan hjelpe dem vi studerer med, til å sette pris på de velsignelsene det gir å holde Guds lover, og til å se det slik at lydighet ikke er en byrde, men en måte å uttrykke hengivenhet overfor Jehova som person på. (Sal. 19: 11; Jes. 48: 17)

5. Hva kan vi gjøre for å hjelpe dem vi studerer Bibelen med, eller dem vi holder en tale for, til å analysere sine motiver for det de gjør? [be s. 262, avsn. 2, 3] Vi bør oppmuntre dem vi underviser, til å spørre seg selv: «Hvorfor har jeg lyst til å gjøre dette? Er mitt motiv for å gjøre dette at jeg er takknemlig for alt det Jehova har gjort for meg? Hva synes jeg egentlig om Guds krav?» (Sal. 37: 4) Vi bør oppmuntre dem vi underviser, til å be til Jehova om å få den styrke og tro de trenger for å frykte hans store navn. (Sal. 86: 11)

OPPDRAG NR. 1

6. Hva vil det si å ’oppriktig søke’ Jehova, og hvordan kan vi vise at vi gjør det? (Hebr. 11: 6) [w03 15.8. s. 25, avsn. 2; s. 26, avsn. 1, 2; s. 27, avsn. 2] Det å søke Jehova oppriktig betyr å gjøre seg inderlige og iherdige anstrengelser for å gjøre hans vilje, ja være ’freidig vedholdende’ med hensyn til det. (Luk. 11: 8; 1. Joh. 5: 14) Vi kan vise at vi oppriktig søker Jehovas godkjennelse, ved helhjertet å anstrenge oss i teokratiske aktiviteter som det er mulig for oss å være med på. Det kan for eksempel bety at vi forbereder oss godt til møtene, går inn for å forbedre kvaliteten av vår tjeneste og stiller oss til disposisjon for å utføre heltidstjeneste.

7. Hva er ’mønsteret av sunne ord’, og hvordan kan de eldste vise at de holder fast ved det? (2. Tim. 1: 13, 14) [w03 1.1. s. 29 avsn. 3, til s. 30, avsn. 1] Da Paulus skrev om de «sunne ord» i 1. Timoteus 6: 3, omtalte han dem som «vår Herre Jesu Kristi sunne ord». Ettersom Jesu ord er i harmoni med ’hele Skriften, som er inspirert av Gud og nyttig til undervisning’, kan uttrykket ’mønsteret av sunne ord’ i utvidet betydning omfatte hele Bibelens lære. (2. Tim. 3: 16, 17) De eldste bør holde seg til Guds Ord når de underviser menigheten, og bør unngå å framholde menneskers visdom og personlige oppfatninger. (2. Tim. 4: 2) Det samme prinsippet gjelder når man forkynner utenfor menigheten. (2. Tim. 4: 5)

8. Hva menes med uttrykket «Bibelens kanon», og blant annet hvilke faktorer er det som avgjør om en bok er kanonisk? [si s. 299, avsn. 5, 6] Uttrykket «Bibelens kanon» blir brukt om den boksamlingen eller listen over bibelske bøker som anerkjennes som sanne og inspirerte. Noen av de faktorene som avgjør om en bok i Bibelen er kanonisk, er disse: Den må omhandle Jehovas gjerninger i forbindelse med jorden, den må få mennesker til å tilbe Jehova, og den må inngi dem dyp respekt for hans navn, hans gjerninger og hans hensikter med jorden. Den må vitne om at den er inspirert av Gud. Den må ikke fremme overtro eller tilbedelse av skapninger, men anspore leserne til å elske Gud og tjene ham.

9. Hvorfor er Muratoris fragment, som blir datert til siste halvdel av det andre århundre, av spesiell verdi når det gjelder å fastslå at De kristne greske skrifter er kanoniske? [si s. 302, avsn. 19] Denne latinske katalogen omtaler Lukas’ evangelium som det tredje evangeliet og antyder dermed at det først har nevnt Matteus og Markus. Det omtaler også Johannes som «den fjerde evangelieboken». Fragmentet nevner apostelen Paulus’ brev til forskjellige menigheter og også hans brev til enkeltpersoner. Andre bibelske bøker som den dag i dag anerkjennes som kanoniske, blir også nevnt.

10. Hvordan kan vi si at Bibelen selv gir mennesker bemyndigelse til å oversette Bibelen til andre språk, og hvorfor er det nyttig for oss å ha bibeloversettelser fra gammel tid? [si s. 307, avsn. 9] Gud sa til Israel: «Vær glade, dere nasjoner, med hans folk», og Jesus forutsa at det gode budskap om Riket skulle forkynnes på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjonene. Begge disse uttalelsene viser at det er riktig å oversette Bibelen. (5. Mos. 32: 43; Matt. 24: 14) Gamle håndskrifter med oversettelser bekrefter hvor enestående nøyaktig De hebraiske skrifter er blitt bevart.

DEN UKENTLIGE BIBELLESNING

11. Kan det som står i 2. Kongebok 13: 21, brukes til støtte for den oppfatning at man kan vise relikvier ærbødighet? Denne beretningen dreier seg om et mirakel i forbindelse med de livløse knoklene til en av Guds profeter. Ettersom Elisja var død og ’visste slett ingen ting’ på det tidspunktet da miraklet fant sted, må det være Jehova Guds mirakuløse evner som gjorde at den døde mannen ble levende. Det var Jehova som utførte miraklet ved hjelp av sin hellige ånd, sin virksomme kraft. (Fork. 9: 5, 10) Det er også verdt å merke seg at Bibelen ikke sier at Elisjas knokler noen gang ble vist ærbødighet. [w05 1.8. «Jehovas Ord er levende — viktige punkter fra 2. Kongebok»]

12. Hadde Hiskia inngått allianse med Egypt? (2. Kong. 18: 19—21, 25) Nei. Rabsjakens beskyldning var falsk, akkurat som hans påstand om at han kom med «bemyndigelse fra Jehova». Den trofaste kong Hiskia stolte helt og fullt på Jehova. [w05 1.8. «Jehovas Ord er levende — viktige punkter fra 2. Kongebok»]

13. Selv om de assyriske annalene ikke direkte nevner Jehovas store seier over Sankerib, er det noe interessant det er verdt å merke seg ved det som står der. Hva er det? (2. Kong. 19: 35, 36) Sankeribs annaler, som er skrevet både på det prismet som oppbevares ved det orientalske institutt i Chicago, og på Taylor-prismet, sier: «Med hensyn til Hiskia, jøden som ikke ville underkaste seg mitt åk, beleiret jeg 46 av hans faste byer, festninger og utallige av de små, nærliggende landsbyer og inntok (dem) . . . Ham selv sperret jeg inne i Jerusalem, hans kongelige residens, som en fugl i et bur.» Sankerib sa at hans «herredømmes skrekkinnjagende prakt» overveldet Hiskia. Men han sa ikke at han tok Hiskia til fange, eller at han inntok Jerusalem, som han hadde sagt om de ’faste byene’ og ’små landsbyene’. I dette ligger det en innrømmelse, noe som bekrefter Bibelens nøyaktighet når det gjelder det at Sankeribs beste soldater var blitt drept. [w88 15.2. s. 28, avsn. 2]

14. Hvem var far til Sjealtiel? (1. Krøn. 3: 16—18) Første Krønikebok 3: 17 sier i likhet med Matteus 1: 12 at Jekonja (kong Jehojakin) var Sjealtiels kjødelige far. Men evangelieskribenten Lukas omtaler Sjealtiel som «sønn av Neri». (Luk. 3: 27) Neri gav tydeligvis Sjealtiel sin datter til hustru. Ettersom det var vanlig blant hebreerne å omtale en svigersønn som en sønn, spesielt i slektsregistre, kunne Lukas med rette kalle Sjealtiel for Neris sønn. Lukas følger denne praksisen også i tilfellet med Josef, som han omtaler som sønn av Heli, selv om Heli egentlig var far til Josefs hustru, Maria. (Luk. 3: 23) [w92 15.7. s. 5, 6]

15. Hvordan var rubenittene, gadittene og halvparten av Manasse stamme på Sauls tid et godt eksempel for alle Guds tjenere i vår tid? (1. Krøn. 5: 18—22) I samsvar med det løftet Jehova hadde gitt til deres forfader Abraham, stod de modig på for å utvide sitt område slik at det omfattet mer enn Gilead. (1. Mos. 15: 18) Selv om dette førte til at de kom i konflikt med hagrittene, som var mange flere enn dem, var de villige til å kjempe. De var selv 44 760 mann, men i den konflikten som fulgte, tok de 100 000 fanger. Dette var likevel ikke hele den hagrittiske styrken, for Bibelen sier at ’mange hadde falt som slagne’. Det er helt klart at rubenittene, gadittene og halvparten av Manasse stamme ikke kunne ha seiret i egen kraft, og det var heller ikke det de gjorde. De stolte på at Jehova Gud skulle hjelpe dem.