Hovedpunktene framhevet

HVA er hovedpunktene i en tale? Det er ikke bare interessante tanker som blir nevnt i forbifarten. Det er viktige tanker som blir behandlet grundig. Det er de tankene som har avgjørende betydning for at du skal oppnå hensikten med talen.

En nøkkel til å framheve hovedpunktene i en tale er å tenke seg godt om når en velger ut og ordner stoffet. Når du foretar undersøkelser under forberedelsene til en tale, finner du ofte mer stoff enn du kan bruke. Hvordan kan du avgjøre hva du skal bruke?

For det første bør du ta tilhørerne i betraktning. Vet de forholdsvis lite om det emnet du skal behandle, eller er de godt kjent med det? Er de fleste av dem enige i det Bibelen sier, eller er noen tilbøyelige til å være skeptiske? Hva slags utfordringer møter de i hverdagen når de bestreber seg på å leve etter det Bibelen sier om dette emnet? For det andre bør du ha klart for deg hvorfor du ønsker å gjøre disse tilhørerne kjent med det emnet du har tenkt å tale over. Vurder stoffet på bakgrunn av disse to faktorene, og behold bare det som virkelig er relevant.

Hvis du har fått utlevert en disposisjon med tema og hovedpunkter, bør du holde deg til den. Men det stoffet du legger fram, får mye større verdi hvis du har de ovenstående faktorene i tankene når du utarbeider hvert hovedpunkt. Hvis det ikke er blitt skaffet til veie en disposisjon, er det opp til deg å velge ut hovedpunktene.

Når du har hovedpunktene klart for deg og har gruppert underpunktene under dem, vil det være lettere for deg å holde talen. Tilhørerne vil sannsynligvis også få mer ut av den.

Forskjellige måter å ordne stoffet på. Det finnes forskjellige metoder en kan bruke for å ordne stoffet i talen. Etter hvert som du gjør deg kjent med dem, vil du oppdage at det er flere som kan være virkningsfulle, avhengig av hva du ønsker å oppnå.

En anvendelig metode er å dele inn stoffet i emnegrupper. (Hvert hovedpunkt må være med enten for at tilhørerne skal forstå stoffet bedre, eller for at du skal oppnå hensikten med talen.) En annen metode er den kronologiske. (Et eksempel kan være at du først drøfter hendelser som inntraff før vannflommen, deretter hendelser som inntraff før Jerusalem ble ødelagt i år 70, og til slutt hendelser som har inntruffet i vår tid.) En tredje metode beskriver årsak og virkning. (Den kan brukes begge veier. Du kan for eksempel begynne med en aktuell situasjon, virkningen, og deretter vise hva som er årsaken til den.) En fjerde metode er å stille opp motsetninger. (Du kan sammenholde noe godt med noe ondt eller noe positivt med noe negativt.) Det hender at en bruker mer enn én metode i en tale.

Da det ble rettet falske anklager mot Stefanus framfor det jødiske Sanhedrinet, holdt han en kraftfull tale som fulgte et kronologisk mønster. Når du leser gjengivelsen av denne talen i Apostlenes gjerninger 7: 2—53, kan du merke deg hvordan Stefanus valgte ut hensiktsmessige punkter. Han understreket først at han viste til historiske kjensgjerninger som hans tilhørere ikke kunne bestride. Så påpekte han at selv om Josef ble foraktet av brødrene sine, brukte Gud ham for å sørge for utfrielse. Videre viste han at jødene var ulydige mot Moses, som Gud også brukte. Til slutt slo han fast at de som var ansvarlige for Jesu Kristi død, hadde lagt den samme ånd for dagen som jøder i tidligere generasjoner.

Ikke for mange hovedpunkter. Ethvert emne kan belyses ved hjelp av bare noen få sentrale punkter. I de fleste tilfellene kan de telles på én hånd. Det er tilfellet enten du skal tale i 5 minutter, 10 minutter, 30 minutter eller mer. Ikke prøv å framheve for mange punkter. Tilhørerne klarer ikke å få med seg mer enn noen få forskjellige tanker fra én og samme tale. Og jo lengre talen er, desto klarere definert må nøkkelpunktene være.

Uansett hvor mange hovedpunkter du har, bør du forvisse deg om at du utdyper dem i tilstrekkelig grad. La tilhørerne få nok tid til å sette seg inn i hvert hovedpunkt, slik at stoffet blir godt innprentet i deres sinn.

Talen bør gi inntrykk av å være enkel. Dette avhenger ikke alltid av hvor mye stoff du behandler. Hvis tankene er gruppert under bare noen få hovedpunkter og du behandler disse hver for seg, vil talen være lett å følge og vanskelig å glemme.

Framhev hovedpunktene. Hvis stoffet er godt ordnet, vil det ikke være vanskelig å få fram betydningen av hovedpunktene når du framfører talen.

Det beste du kan gjøre for å framheve et hovedpunkt, er å bruke fakta, skriftsteder eller andre opplysninger på en slik måte at de henleder oppmerksomheten på hovedtanken og utdyper den. Alle underpunkter bør klargjøre, underbygge eller utdype hovedpunktet. Ikke ta med uvedkommende tanker bare fordi de er interessante. Når du behandler underpunkter, bør du få tydelig fram hvilken tilknytning de har til det hovedpunktet de hører inn under. Ikke overlat til tilhørerne å finne ut dette selv. Du kan påvise tilknytningen ved å gjenta nøkkelord som uttrykker hovedtanken, eller ved å gjenta kjernen i selve hovedpunktet fra tid til annen.

Noen talere framhever hovedpunktene ved å nummerere dem. Selv om en kan framheve hovedpunktene på denne måten, bør det ikke være en erstatning for nøye utvelgelse og logisk behandling av selve stoffet.

Noe du kan velge å gjøre, er rett og slett å nevne hovedpunktet helt i begynnelsen, før du kommer med den underbyggende argumentasjonen. På den måten hjelper du tilhørerne til å forstå verdien av det som følger, og du får også understreket dette hovedpunktet. Du kan gi punktet større vekt ved å sammenfatte det etter at det er blitt tilstrekkelig utdypet.

I felttjenesten. De ovenstående prinsippene gjelder ikke bare for formelle taler, men også for samtaler som du har i felttjenesten. Når du forbereder deg, kan du ta utgangspunkt i en aktuell situasjon som folk i distriktet er opptatt av. Velg et tema som gir deg anledning til å vise hvordan Bibelen beskriver løsningen. Ta med et par hovedpunkter som utdyper dette temaet. Bestem deg for hvilke skriftsteder du vil bruke for å underbygge hovedpunktene. Tenk så over hvordan du vil innlede samtalen. Slik forberedelse gjør det mulig å vise den slags fleksibilitet som en samtale krever. Det hjelper deg også til å kunne si noe som beboerne kommer til å huske.