Lever sjelen videre etter døden?

«SJEL: Den åndelige del av mennesket som man mener lever videre etter døden, og som kan føle lykke eller utsettes for lidelser i en framtidig tilstand.» (The Compact Edition of the Oxford English Dictionary) De fleste religioner vil i større eller mindre grad være enig i denne definisjonen. I New Catholic Encyclopedia heter det: «Læren om at menneskesjelen er udødelig og fortsatt vil eksistere etter menneskets død . . . er en av hjørnesteinene i kristen filosofi og teologi.»

Det vil kanskje forbause deg å få vite at denne hjørnesteinen i troen skriver seg fra hedensk filosofi. Lenge før Jesu fødsel trodde man at sjelen var noe immaterielt som kunne eksistere atskilt fra legemet. Den kunne altså overleve legemets død og leve videre i form av et gjenferd eller en ånd.

Grekerne formulerte denne troen i filosofiske vendinger. Den berømte greske filosofen Sokrates skal ha sagt det slik: «Sjelen, . . . hvis den vandrer sin vei i renhet og ikke trekker med seg noe av legemet, . . . går den til det som er lik den selv, til det usynlige, guddommelige, udødelige og vise, og når den kommer dit, er den lykkelig, frigjort fra villfarelse og dårskap og frykt . . . og alle de andre menneskelige onder, og . . . lever i sannhet for all ettertid sammen med gudene.» — Phaedo, 80, D, E; 81, A.

Ingen bibelsk lære

Hvordan gikk det da til at denne hedenske læren om sjelens udødelighet kom inn i kristenheten og jødedommen?

New Catholic Encyclopedia er nok altfor forsiktig når den sier: «Forestillingen om at sjelen lever videre etter døden, kan ikke lett skjelnes i Bibelen.» Det ville være mer nøyaktig å si at læren om sjelens udødelighet ikke finnes i Bibelen i det hele tatt. Leksikonet kommer med denne innrømmelsen: «Begrepet menneskesjelen er ikke det samme i GT [Det gamle testamente] som i gresk og moderne filosofi.»

Det hebraiske ordet neʹfesj, som vanligvis oversettes med «sjel», forekommer 754 ganger i det såkalte gamle testamente. I det såkalte nye testamente er det det greske ordet psy·kheʹ som vanligvis oversettes med «sjel», og det forekommer 102 ganger. Når vi undersøker hvordan disse ordene brukes i Bibelen, er det et forbausende bilde som begynner å avtegne seg.

I 1. Mosebok 2: 7 (EN) leser vi at Gud blåste livets ånde i Adams nese, og Adam «ble til en levende sjel [hebraisk: neʹfesj]». Legg merke til at Adam ikke fikk en levende sjel; han ble en sjel. Den nyskapte Adam var med andre ord en sjel! Da er det ikke så merkelig at New Catholic Encyclopedia trekker følgende konklusjon: «Sjelen i GT [Det gamle testamente] sikter ikke til en del av mennesket, men til hele mennesket — mennesket som et levende vesen.»

Andre skriftsteder bekrefter dette. I 3. Mosebok 7: 20 (NW) tales det for eksempel om «den sjel som spiser kjøttet av fellesskapsofferet». Tredje Mosebok 23: 30 (NW) sier: «Med hensyn til enhver sjel [hebraisk: neʹfesj som utfører noe som helst arbeid.» Ordspråkene 25: 25 (GN, oversettelsen av 1904) sier: «Som kaldt vann for en mødig sjel [hebraisk: neʹfesj] er en god tidende fra et fjernt land.» Og Salme 105: 18 (EN) forteller oss: «De plaget hans føtter med lenker, hans sjel [hebraisk: neʹfesj] kom i jern.» Hva er det som kan spise kjøtt, utføre arbeid, drikke kaldt vann og legges i jern? Er det en separat, åndelig del av mennesket, eller er det mennesket selv? Svaret er innlysende.

Det er interessant å merke seg at det ikke bare er mennesker som er sjeler. Første Mosebok 1: 20 (NW) forteller oss at Gud i én skapelsesperiode sa: «La vannene vrimle med en vrimmel av levende sjeler [hebraisk: neʹfesj].» Ja, selv fisker er sjeler! I forbindelse med en annen skapelsesperiode viste Gud at «husdyr og krypende dyr og jordens villdyr» er sjeler! — 1. Mosebok 1: 24, NW; se også NW: 3. Mosebok 11: 10, 46; 24: 18; 4. Mosebok 31: 28; Job 41: 21; Esekiel 47: 9.

I Bibelen sikter følgelig ordet «sjel» ikke til noen mystisk ånd som forlater legemet etter døden. Det sikter til en person eller et dyr eller det liv som en person eller et dyr har.

Hva skjer etter døden?

Det er derfor klart at Bibelen ikke er i harmoni med den hedenske forestilling at mennesket har en udødelig sjel. Hvem tror du det var som framholdt sannheten i denne saken? Hedenske greske filosofer eller Guds eget paktsfolk? Det var selvfølgelig Guds folk, som han gav sitt inspirerte Ord til.

Men fremdeles gjenstår spørsmålet: Hva skjer med sjelen etter døden? Ettersom sjelen er selve personen, er det klart at sjelen dør, når personen dør. En død person er med andre ord en død sjel. En lang rekke skriftsteder bekrefter dette. «Den sjel som synder, den skal dø,» sier Esekiel 18: 4 (GN). I Dommerne 16: 30 (GN) leser vi: «Og Samson sa: Min sjel dø med filisterne!» Andre skriftsteder viser at sjeler kan utryddes (1. Mosebok 17: 14, GN), hogges ned med sverd (Josva 10: 37, EN), kveles (Job 7: 15, EN) og drukne (Jona 2: 6, EN). En død sjel er en død person. — 3. Mosebok 19: 28, NW; 21: 1, 11, NW.

Hvilken tilstand befinner så døde sjeler seg i? Enkelt sagt er døden det motsatte av livet. Alle våre sanser er knyttet til vårt fysiske legeme. Vår evne til å se, høre og tenke er avhengig av at øyne, ører og hjerne fungerer på rette måte. Uten øyne kan vi ikke se. Uten ører kan vi ikke høre. Uten hjerne kan vi ikke gjøre noen ting. Når en person dør, slutter alle disse fysiske organer å fungere. Vi slutter å eksistere.

I harmoni med dette sier Forkynneren 9: 5, 10: «De døde vet slett ingen ting . . . i dødsriket [sjeol, graven], som du går til, er det verken arbeid eller plan, verken kunnskap eller visdom.» I tråd med dette leser vi i Salme 146: 3, 4 (EN): «Sett ikke eders lit til fyrster, til et menneskebarn, hos hvem det ikke er frelse! Farer hans ånd ut, så vender han tilbake til sin jord; på den samme dag er det forbi med hans tankes råd.» Så når folk (sjeler) dør, opphører de ganske enkelt å eksistere.

Fra hedensk lære til kirkens lære

’Men lærer ikke Det nye testamente om sjelens udødelighet?’ spør kanskje noen. Nei, det gjør ikke det. New Catholic Encyclopedia vedgår: «NT [Det nye testamente] holder seg trofast til denne [Det gamle testamentes] oppfatning av døden.» Det nye testamente lærer med andre ord at sjelen dør. Jesus Kristus viste at han ikke trodde at sjelen var udødelig. Han spurte: «Er det lovlig på sabbaten å gjøre en god gjerning eller å gjøre en ond gjerning, å frelse eller å drepe en sjel [gresk: psy·kheʹ]?» (Markus 3: 4, NW) Den kristne apostelen Paulus støttet også Det gamle testamentes syn på sjelen ved å sitere fra 1. Mosebok 2: 7: «For slik står det skrevet: Det første menneske, Adam, ble en levende sjel.» — 1. Korinter 15: 44, 45.

Hvordan gikk det da til at Platons tanker ble kirkens lære? James Hastings’ Encyclopædia of Religion and Ethics gir denne forklaringen: «Da det kristne evangelium vandret ut av den jødiske synagoges port og inn på Romerrikets arena, ble den oppfatning at sjelen var fundamentalt hebraisk, overført til et miljø som var preget av gresk tankegang, og det fikk ganske store konsekvenser da en ny oppfatning ble antatt.» Kirkens lærere forsøkte å gjøre sitt budskap «forståelig for en verden som var preget av gresk tankegang», ved å bruke «den greske psykologis etablerte uttrykk og oppfatninger». Jødiske teologer begynte også å vise i sine skrifter at de var «sterkt påvirket av platonismen». — Encyclopædia Judaica.

Den bibelske lære om sjelen ble dermed forkastet og erstattet med en lære som helt klart var hedensk. Dette kan ikke på noen måte rettferdiggjøres med den begrunnelse at det skulle gjøre kristendommen mer akseptabel for massene. Da apostelen Paulus forkynte i Aten, selve sentret for gresk kultur, underviste han ikke i Platons lære om sjelen. Han forkynte tvert imot den kristne lære om oppstandelsen, enda mange av hans greske tilhørere fant det vanskelig å akseptere det han sa. — Apostlenes gjerninger 17: 22—32.

Apostelen Paulus advarte faktisk mot at man skulle blande sammen sannheter som var basert på Bibelen, og hedensk lære da han sa: «Hva samfunn har lyset med mørket? Hvordan kan Kristus og Beliar være enige?» (2. Korinter 6: 14, 15) Det er ikke tvil om at kristenheten har ført vanære over Gud ved å la en hedensk læresetning bli en av hjørnesteinene i sin filosofi og teologi.

Håp for de døde

Det står folk fritt å tro hva de vil. Men det kan ikke benektes at læren om sjelens udødelighet er ubibelsk. Har menneskene da ikke noe håp om et liv etter døden?

Etter at Job hadde stilt spørsmålet: «Når en mann dør, lever han da opp igjen?», gjengav han det inspirerte svaret. Han sa: «Du [Jehova] skulle da rope, og jeg skulle svare deg; etter dine henders verk skulle du lenges.» (Job 14: 14, 15, EN) Ja, Bibelen framholder håpet om en oppstandelse for alle dem som er i Guds minne. Han lengter etter å gjenreise sine trofaste tjenere, blant dem Job, og gi dem liv. Kristus Jesus bekreftet at dette håpet var realistisk, da han sa: «Dere må ikke undre dere over dette, for den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst. De skal komme fram, og de som har gjort det gode, skal stå opp til livet, men de som har gjort det onde, skal stå opp til dom.» — Johannes 5: 28, 29.

Når den tid kommer da denne profetien skal oppfylles, skal Gud ifølge Jesaja 25: 8 «oppsluke døden for evig». Det betyr en verden der ’døden ikke skal være mer’, som Åpenbaringen 21: 4 uttrykker det. Ville du sette pris på å få leve i en verden der det ikke skal være begravelser eller gravkapeller, ingen gravsteiner eller kirkegårder, ingen sorgens tårer, men bare gledestårer?

Du er kanskje blitt opplært til å tro på læren om sjelens udødelighet, men ved å studere Bibelen kan du bygge opp tro på Bibelens frigjørende løfter.a Du kan også lære hva du må gjøre for å få del i det løfte Bibelen gir, ikke om å få leve videre som en udødelig sjel, men om å få evig liv i et paradis på jorden! — Johannes 17: 3; Lukas 23: 43.

[Fotnote]