Lærerike illustrasjoner

ILLUSTRASJONER er et effektivt virkemiddel i undervisningssammenheng. De er ofte bemerkelsesverdig velegnet til å tiltrekke seg oppmerksomheten og holde den fangen. De skjerper tenkeevnen. De engasjerer følelsene og kan derfor røre ved samvittigheten og hjertet. Noen ganger kan illustrasjoner brukes for å overvinne fordommer. De er også en god hjelp for hukommelsen. Bruker du illustrasjoner i din undervisning?

Billedlige uttrykk, eller talefigurer, er illustrasjoner som vanligvis bare krever noen få ord, men som likevel kan framkalle levende bilder i sinnet. Når de blir valgt med omtanke, er de stort sett selvforklarende. Men en lærer kan gi dem større verdi ved å føye til en kort forklaring. Bibelen er full av eksempler du kan lære av.

Begynn med sammenligninger og metaforer. Sammenligninger er de enkleste talefigurene. Hvis du nettopp har begynt å lære å bruke illustrasjoner, kan det være nyttig at du konsentrerer deg om disse først. De innledes vanligvis med ordene «lik» eller «som». Selv om de dreier seg om to ting som er helt forskjellige, retter de oppmerksomheten mot noe som disse har til felles. Bibelen er full av billedlig tale som tar utgangspunkt i skaperverket — planter, dyr og himmellegemer — og også i menneskenes erfaringsområde. Salme 1: 3 forteller at en som regelmessig leser i Guds Ord, er «som et tre, plantet ved strømmer av vann», et tre som bærer frukt og ikke visner. Den onde sies å være «som en løve» som ligger på lur for å fange et bytte. (Sal. 10: 9) Jehova lovte Abraham at hans ætt skulle bli så tallrik «som himlenes stjerner og som sandkornene som er på havets strand». (1. Mos. 22: 17) Det nære forholdet som Jehova lot Israels nasjon stå i til ham, blir beskrevet slik: «Liksom et belte slutter tett om en manns hofter», slik lot han Israel og Juda slutte tett til ham. — Jer. 13: 11.

Metaforer framhever også en likhet mellom to helt forskjellige ting. Men en metafor er mer uttrykksfull. Den sier at den ene tingen er den andre og overfører dermed en egenskap fra én ting til en annen. Jesus sa til sine disipler: «Dere er verdens lys.» (Matt. 5: 14) For å beskrive den skade som ukontrollert tale kan volde, skrev disippelen Jakob: «Tungen er en ild.» (Jak. 3: 6) David sang til Jehova: «Du er min steile klippe og min borg.» (Sal. 31: 3) En velvalgt metafor trenger vanligvis ingen nærmere forklaring. Den fortettede uttrykksmåten gir den større kraft. En metafor kan hjelpe tilhørerne til å huske et punkt bedre enn rene fakta kan gjøre.

Hyperboler er overdrivelser, som må brukes med forstand for at de ikke skal bli misforstått. Jesus brukte denne talefiguren til å tegne et uforglemmelig bilde da han spurte: «Hvorfor ser du . . . på strået i din brors øye, men tenker ikke på bjelken i ditt eget øye?» (Matt. 7: 3) Før du prøver å bruke denne eller andre talefigurer, bør du lære å gjøre virkningsfull bruk av sammenligninger og metaforer.

Bruk eksempler. I stedet for å bruke et billedlig uttrykk kan du velge å bruke eksempler, enten oppdiktede fortellinger eller opplevelser fra virkeligheten, som en hjelp i undervisningen. Det er imidlertid lett å komme ut på viddene når en bruker eksempler, så det er nødvendig å ha god dømmekraft. Bruk dem bare for å støtte opp under punkter som virkelig er viktige, og presenter dem på en slik måte at det er det viktige punktet som blir husket, ikke bare selve fortellingen.

Selv om ikke alle eksempler behøver å være hentet fra virkeligheten, bør de gjenspeile virkelige holdninger eller situasjoner. Da Jesus beskrev hvordan angrende syndere bør betraktes, illustrerte han sitt poeng ved å fortelle om den gleden en mann følte da han fant igjen en sau som han hadde mistet. (Luk. 15: 1—7) Som svar til en mann som ikke forstod den fulle betydningen av hva loven mente med at en skulle elske sin neste som seg selv, fortalte Jesus om en samaritan som hjalp en såret mann etter at en prest og en levitt hadde latt være å gjøre det. (Luk. 10: 30—37) Hvis du lærer å iaktta folks holdninger og handlinger med et våkent blikk, kan du gjøre virkningsfull bruk av denne undervisningsmetoden.

Profeten Natan beskrev en oppdiktet situasjon da han skulle irettesette kong David. Fortellingen var virkningsfull fordi den ikke dreide seg om en situasjon som kunne ha fått David til å reagere med å rettferdiggjøre seg selv. Den dreide seg om en rik mann som hadde mange sauer, og om en småkårsmann som bare hadde ett søyelam som han omsorgsfullt tok seg av. David hadde selv vært hyrde, så han kunne forstå følelsene til den mannen som eide dette lammet. Han reagerte med rettferdig harme mot den rike mannen som hadde tatt den fattige mannens avholdte lam. Natan sa da rett ut til David: «Du er mannen!» Han nådde Davids hjerte, og David angret oppriktig. (2. Sam. 12: 1—14) Etter hvert som du får øvelse, kan du lære å behandle følelsesladede spørsmål på en appellerende måte.

Vi finner mange lærerike eksempler i de beretningene som er nedskrevet i Bibelen. Jesus henledet med få ord oppmerksomheten på et slikt eksempel da han sa: «Tenk på Lots hustru.» (Luk. 17: 32) Da han beskrev tegnet på sitt nærvær, henviste han til «Noahs dager». (Matt. 24: 37—39) I Hebreerne, kapittel 11, henviste apostelen Paulus til 16 navngitte menn og kvinner som var gode eksempler ved sin tro. Når du blir godt kjent i Bibelen, kan du hente eksempler fra dens mange beretninger om hendelser og personer. — Rom. 15: 4; 1. Kor. 10: 11.

Noen ganger kan det være nyttig å underbygge et punkt i en tale ved å fortelle om noe som har skjedd i vår tid. Men når du gjør det, bør du være nøye med at du bare bruker opplevelser som er blitt bekreftet, og at du unngår opplevelser som kan få noen i forsamlingen til å føle seg pinlig berørt, eller som henleder oppmerksomheten på et kontroversielt spørsmål som ikke har noe med talens tema å gjøre. Husk også at opplevelsen bør tjene et formål. Ikke ta med unødvendige detaljer som lett kan lede oppmerksomheten bort fra det som er hensikten med talen.

Vil den bli forstått? Uansett hvilken illustrasjon du bruker, bør den hjelpe deg til å nå et bestemt mål. Vil den gjøre det hvis du ikke anvender den på det emnet du drøfter?

Etter at Jesus hadde omtalt disiplene som «verdens lys», kom han med noen bemerkninger om hvordan en lampe brukes, og hvilket ansvar dette innebar for disiplene. (Matt. 5: 15, 16) Han fulgte opp illustrasjonen om den bortkomne sauen med å beskrive den glede det er i himmelen over en synder som angrer. (Luk. 15: 7) Og etter å ha fortalt om den barmhjertige samaritan stilte han sin tilhører et poengtert spørsmål og gav så konkret veiledning. (Luk. 10: 36, 37) Men illustrasjonen om forskjellig slags jord og den om ugresset blant hveten forklarte han derimot bare for dem som var ydmyke nok til å spørre, ikke for folkeskarene. (Matt. 13: 1—30, 36—43) Tre dager før sin død fortalte han en illustrasjon om noen morderiske vindyrkere. Han kom ikke med noen anvendelse; det var ikke nødvendig. ’Overprestene og fariseerne konstaterte at han talte om dem.’ (Matt. 21: 33—45) Så både illustrasjonens art, tilhørernes innstilling og det du tar sikte på å oppnå, har betydning for om det er nødvendig å komme med en anvendelse, og i så fall i hvilket omfang.

Det tar tid å utvikle evnen til å bruke illustrasjoner på en virkningsfull måte, men det er anstrengelsene vel verdt. Velvalgte illustrasjoner appellerer til både følelsene og forstanden. Resultatet er at budskapet blir overbrakt med langt større kraft enn når taleren bare trekker fram rene fakta.