Bestrebelser for å nå hjertet

I TILLEGG til å forkynne for andre må du bestrebe deg på å nå deres hjerte. I Bibelen blir hjertet ofte stilt opp som motsetning til hvordan en person tar seg ut i det ytre. Det symbolske hjertet står for det indre hos en person — hva han føler, alt han tenker på, hvorfor han tenker på det, og hvordan disse tankene påvirker det han gjør. Det er i det symbolske hjertet sannhetens såkorn blir sådd. (Matt. 13: 19) Og lydighet mot Gud må komme fra hjertet. — Ordsp. 3: 1; Rom. 6: 17.

For at din undervisning skal trenge helt inn i hjertet, må du konsentrere deg om disse målene: (1) Vær oppmerksom på hva som har påvirket tilhørernes hjerte fra før. (2) Styrk slike positive egenskaper som kjærlighet og gudsfrykt. (3) Tilskynd tilhørerne til å analysere sine innerste motiver, så de fullt ut kan behage Jehova.

Bruk skjelneevne. Grunnene til at folk ennå ikke har tatt imot sannheten, kan variere. Når du leder et hjemmebibelstudium, må du kanskje bryte ned fordommer og legge fram kjensgjerninger for å motvirke urette oppfatninger hos den interesserte, eller du må kanskje rett og slett føre beviser. Spør deg selv: «Er vedkommende klar over at han som menneske har åndelige behov? Hvor mye tror han på fra før? Hva tror han ikke på? Hvordan har han kommet fram til de konklusjonene? Trenger han hjelp til å overvinne urette ønsker som kan hindre ham i å påta seg de forpliktelsene det medfører å kjenne sannheten?»

Det er ikke alltid så lett å finne ut hvorfor folk tror det de tror. «Et råd i en manns hjerte er som dype vann, men en mann som har skjelneevne, han drar det opp,» sier Ordspråkene 20: 5. Skjelneevne er evnen til å forstå det som ikke ligger opp i dagen. Det forutsetter at en har god iakttagelsesevne og er innstilt på å vise omsorg.

Ikke all kommunikasjon foregår verbalt. Et bestemt emne kan få en interessert person til å forandre ansiktsuttrykk eller tonefall. Hvis du har barn, er du sikkert klar over at en forandring i et barns oppførsel kan være et tegn på at det reagerer på en ny type påvirkning i livet. Ikke overse disse signalene. De forteller noe om det indre menneske.

Velvalgte spørsmål kan få en annen til å vise hva som bor i hans hjerte. Du kan spørre: «Hva synes du om . . . ?» «Hva overbeviste deg om at . . . ?» «Hvordan ville du reagere hvis . . . ?» Pass likevel på at du ikke bombarderer folk med spørsmål. Du kan taktfullt innlede spørsmålene med formuleringen: «Har du noe imot at jeg spør om . . . ?» Å finne ut hva som bor i en annens hjerte, er en møysommelig prosess som ikke kan gjøres raskt unna. I de fleste tilfellene må det bygges opp et tillitsforhold over en viss tid før en person er villig til å gi uttrykk for sine innerste følelser. Selv da må du være forsiktig, så ikke vedkommende føler at du legger deg borti ting som du ikke har noe med. — 1. Pet. 4: 15.

Du trenger også skjelneevne for å vite hvordan du skal reagere på det du får høre. Husk at målet ditt er å forstå andre, så du kan gjøre deg opp en mening om hvilke bibelske opplysninger som vil virke mest ansporende på dem. Legg bånd på deg hvis du føler trang til å avsløre det feilaktige i deres synspunkter. Prøv i stedet å oppfatte følelsene bak ordene. Da kan du reagere på en måte som gjør at den interesserte føler at han blir forstått, noe som øker sannsynligheten for at han skal tenke alvorlig over det du sier. — Ordsp. 16: 23.

Du kan til en viss grad nå enkeltpersoners hjerte også når du taler til en større forsamling. Hvis du har god kontakt med tilhørerne, er oppmerksom på ansiktsuttrykkene deres og stiller tankevekkende retoriske spørsmål, får du sannsynligvis en pekepinn om hvilket syn tilhørerne har på det du sier. Hvis du kjenner tilhørerne godt, bør du vise omtanke for deres livssituasjon. Ha menighetens generelle holdning i tankene når du resonnerer med tilhørerne ut fra Guds Ord. — Gal. 6: 18.

Vekk positive følelser. Etter at du har fått et visst innblikk i hva en person tror, hva han ikke tror, og hvorfor, kan du bygge videre på det. Da Jesus var blitt oppreist, nådde han disiplenes hjerte ved ’fullt ut å åpne Skriftene’ for dem med hensyn til hva nylig inntrufne hendelser betydde. (Luk. 24: 32) Du bør også bestrebe deg på å få fram sammenhengen mellom det en person har opplevd, det han lengter etter, og det han ser i Guds Ord. Hans hjerte vil reagere positivt når det fullt ut går opp for ham: «Dette er SANNHETEN!»

Når du framhever Jehovas godhet, hans kjærlighet, hans ufortjente godhet og hans rettferdige veier, bygger du opp kjærlighet til Jehova hos dem du underviser. Når du bruker tid på å vise dine tilhørere hvilke gode egenskaper Gud ser i dem som enkeltpersoner, gir du dem et grunnlag for å tro at det er mulig å oppnå et personlig forhold til ham. Det kan du gjøre ved å drøfte slike skriftsteder som Salme 139: 1—3, Lukas 21: 1—4 og Johannes 6: 44 og ved å hjelpe tilhørerne til å bli klar over Jehovas dype hengivenhet for sine trofaste tjenere. (Rom. 8: 38, 39) Forklar at Jehova ser lenger enn til våre feil. Han merker seg hele vårt livsløp, vår nidkjærhet for den rene tilbedelse og vår kjærlighet til hans navn. (2. Krøn. 19: 2, 3; Hebr. 6: 10) Han husker selv de minste detaljer ved vår personlighet og vil på en bemerkelsesverdig måte oppreise ’alle dem som er i minnegravene’. (Joh. 5: 28, 29; Luk. 12: 6, 7) Ettersom menneskene er skapt i Guds bilde og likhet, vil en drøftelse av hans egenskaper ofte røre dype strenger i tilhørerne. — 1. Mos. 1: 27.

Hjertet kan også reagere positivt når en person lærer å betrakte andre mennesker slik Jehova betrakter dem. Det sier seg selv at når vår Gud viser kjærlig omtanke for oss som enkeltpersoner, viser han den samme omtanke for andre, uten hensyn til bakgrunn, nasjonalitet eller rase. (Apg. 10: 34, 35) Så snart en person har kommet til en slik erkjennelse, har han en solid bibelsk beveggrunn til å fjerne hat og fordommer fra sitt hjerte. Når han følger opp dette og derved lærer å gjøre Guds vilje, er det lettere for ham å komme godt ut av det med andre.

Gudsfrykt er en annen følelse du bør hjelpe andre til å framelske. (Sal. 111: 10; Åp. 14: 6, 7) Slik dyp ærbødighet, eller frykt for Gud, kan anspore en person til å gjennomføre noe som han kanskje ikke klarer av egen kraft. Ved å drøfte Jehovas ærefryktinngytende gjerninger og hans enestående kjærlige godhet kan du hjelpe andre til å framelske en sunn frykt for å mishage ham. — Sal. 66: 5; Jer. 32: 40.

Legg vinn på å få tilhørerne til å forstå at det betyr noe for Jehova hvordan de oppfører seg. Han har følelser, og vår reaksjon på hans rettledning kan bringe ham enten sorg eller glede. (Sal. 78: 40—42) Vis folk hvordan deres livsførsel kan være med på å framskaffe et svar på den utfordringen Satan har rettet mot Gud. — Ordsp. 27: 11.

Hjelp tilhørerne til å innse at det er til gagn for dem å oppfylle Guds krav. (Jes. 48: 17) Det kan du blant annet gjøre ved å peke på de fysiske og følelsesmessige konsekvensene det får å kaste vrak på Guds visdom, om enn bare for en kort stund. Forklar hvordan synd fjerner oss fra Gud, berøver andre muligheten til å lære sannheten å kjenne gjennom oss og for øvrig krenker deres rettigheter. (1. Tess. 4: 6) Hjelp tilhørerne til å sette pris på de velsignelsene de allerede får del i fordi de holder Guds lover. Styrk deres verdsettelse av at det å vandre på Jehovas rettferdige veier sparer oss for mange problemer. Så snart en person er blitt overbevist om det fornuftige ved å følge Guds veier, vil enhver kurs som avviker fra dem, virke frastøtende på ham. (Sal. 119: 104) Han vil ikke oppfatte lydighet som en byrde, men som et middel til å uttrykke kjærlig hengivenhet overfor Jehova som person.

Hjelp andre til å granske seg selv. For å kunne fortsette å vokse åndelig sett må folk være våkne for hva som bor i deres eget hjerte. Forklar hvordan Bibelen kan hjelpe dem i så måte.

Hjelp tilhørerne til å forstå at Bibelen inneholder mer enn bud, rettledning, historiske beretninger og profetier. Den åpenbarer også hvordan Gud tenker. I Jakob 1: 22—25 blir Guds Ord sammenlignet med et speil. Vår reaksjon på Bibelens budskap og på det Jehova gjør for å gjennomføre sin hensikt, viser hva som bor i vårt hjerte. Derved blir det åpenbart hvordan Gud, som er «den som gransker hjerter», ser oss. (Ordsp. 17: 3) Oppfordre tilhørerne til å ha dette i tankene. Tilskynd dem til å grunne over det Gud har bevart fram til vår tid i den bibelske beretning, og til å overveie hvilke forandringer de kan trenge å gjøre i sitt liv for å behage ham i større utstrekning. Hjelp dem til å betrakte bibellesning som et middel til å få Jehovas vurdering av «hjertets tanker og hensikter», så de kan samarbeide med ham med hensyn til å gjøre de nødvendige forandringer. — Hebr. 4: 12; Rom. 15: 4.

Noen som studerer Bibelen, kan ønske å anvende det de lærer, men de bekymrer seg for hva andre mener. De kan kjempe med visse sterke kjødelige lyster. Eller de kan prøve å overbevise seg selv om at det er mulig å tjene Gud og samtidig holde fast ved en verdslig livsførsel. Påpek farene ved slik ubesluttsomhet. (1. Kong. 18: 21) Tilskynd dem til å be om at Gud må granske og rense deres hjerte. — Sal. 26: 2; 139: 23, 24.

Vis dem at Jehova forstår deres kamp, og at Bibelen forklarer hva som foregår. (Rom. 7: 22, 23) Hjelp dem til å være på vakt, så de ikke lar det ufullkomne hjertes tilbøyeligheter få overtaket. — Ordsp. 3: 5, 6; 28: 26; Jer. 17: 9, 10.

Oppmuntre hver enkelt til å analysere sine motiver for det han gjør. Lær ham å spørre seg selv: «Hvorfor har jeg lyst til å gjøre dette? Vil det vise Jehova at jeg virkelig setter pris på alt han har gjort for meg?» Gå inn for å styrke overbevisningen om at et godkjent forhold til Jehova er det mest verdifulle gode noen kan ha.

Hjelp tilhørerne til å forstå hva det betyr å tjene Jehova av ’hele sitt hjerte’. (Luk. 10: 27) Det betyr at en bringer alle sine følelser, ønsker og motiver i harmoni med Jehovas veier. Lær derfor tilhørerne å analysere ikke bare hva de gjør, men også hva de synes om Guds krav, og hvilke motiver de har for å tjene ham. (Sal. 37: 4) Når de du underviser, blir oppmerksom på områder der de trenger å forbedre seg, bør du oppmuntre dem til å be til Jehova: «Foren mitt hjerte til å frykte ditt navn.» — Sal. 86: 11.

Når en interessert utvikler et personlig forhold til Jehova, vil han adlyde ham som følge av tro og ikke bare fordi du oppfordrer ham til det. Han vil da av egen tilskyndelse ’fortsette å forvisse seg om hva som er antagelig for Herren’. (Ef. 5: 10; Fil. 2: 12) Slik oppriktig lydighet gleder Jehovas hjerte. — Ordsp. 23: 15.

Husk at det er Jehova som vurderer hjerter og drar mennesker til seg så de kan komme i et personlig forhold til ham. (Ordsp. 21: 2; Joh. 6: 44) Vår rolle er å samarbeide med ham. (1. Kor. 3: 9) Det er «som om Gud kom med inntrengende anmodninger gjennom oss». (2. Kor. 5: 20; Apg. 16: 14) Jehova tvinger ikke noen til å ta imot sannheten, men når vi bruker Bibelen, kan han få våre tilhørere til å innse at det de hører, er svaret på spørsmålene deres — eller bønnene deres. Ha dette i tankene når du får anledning til å undervise, og be oppriktig om Jehovas veiledning og hjelp. — 1. Krøn. 29: 18, 19; Ef. 1: 16—18.