Papua Ny-Guinea

UNDER oldtidens folkevandringer – som strakte seg over lang tid – drog mange sørover gjennom Asia på leting etter et nytt hjem. I den østlige enden av det malayiske arkipel kom de til den kuperte tropeøya Ny-Guinea, verdens nest største øy.a De vandret langs den fuktige kysten og slo seg ned i de enorme sumpområdene, i de tette junglene og på de spredte ytre øyene. Noen drog opp i fjellene som danner Ny-Guineas «ryggrad», for å bosette seg i tempererte høylandsområder som hadde brede daler og fruktbar jord.

Befolkningen bestod ikke av én folkegruppe, men av over tusen små stammer, som ofte kriget mot hverandre. De hadde ulike skikker, kledde seg på hver sin særegne måte og snakket over 800 språk. De fleste gruppene holdt til i enklaver som de forsvarte med nebb og klør, og var helt uvitende om omverdenen. Mange trodde at det bak horisonten skjulte seg en verden av demoner og avdøde forfedre som påvirket livet deres på både godt og vondt. Folks liv dreide seg for en stor del om å gjøre disse åndene til lags.

Folk var også forskjellige av utseende, men det var ett trekk de hadde felles. Jorge de Meneses, en portugisisk embetsmann som besøkte øya i 1526, la merke til dette trekket, og det fikk ham til å kalle øya Ilhas dos Papuas, som betyr «øyene til dem med krøllete hår». Den spanske sjøfareren Ynigo Ortiz de Retes syntes at øyboerne lignet på dem som bodde i det vestafrikanske landet Guinea, så han gav øya navnet Nueva Guinea, eller Ny-Guinea.

På 1800-tallet gjorde tre europeiske makter krav på hver sin del av øya. Nederlenderne, som kom først, annekterte den vestlige halvdelen, som i dag hører til Indonesia. Britene og tyskerne delte den østlige halvdelen i to – Britisk Ny-Guinea i sør (senere kalt Papua) og Tysk Ny-Guinea i nord (senere kalt Ny-Guinea). Etter den første verdenskrig kom de to sistnevnte territoriene under australsk herredømme. Til slutt, i 1975, gikk Papua og Ny-Guinea sammen om å danne den selvstendige staten Papua Ny-Guinea.b

I dag er Papua Ny-Guinea fortsatt på vei inn i den moderne verden. Noen av innbyggerne bor i moderne byer, omgitt av høyteknologiske bekvemmeligheter. Men fire av fem innbyggere bor i små landsbyer i bushen, der livet har forandret seg lite i århundrenes løp, og der det å eie griser er et tegn på velstand, brudepris er vanlig, spiritisme er utbredt og lojalitet mot slekten er viktigere enn alt annet.

I de senere tiårene har dette kontrastfylte landet imidlertid sett en mer betydningsfull forvandling, som berører oppriktige mennesker fra alle etniske grupper og gjør livet deres bedre på utallige måter. Det er en åndelig forvandling som er et resultat av at de studerer og lever etter Guds Ord, Bibelen. – Rom 12:2.

DE FØRSTE SOM KOM MED DET GODE BUDSKAP

Den første som brakte Bibelens sannhet til Papua Ny-Guinea, var en britisk pioner som het Peck. Han gjorde en stopp her i 1932 da han var på vei til Malaya (nå Malaysia), hvor han hadde fått i oppdrag å tjene. Peck kastet ikke bort tiden, men brukte de ukene han var her, til å forkynne. Han leverte flere hundre bibelske publikasjoner før han drog videre til Malaya.

Tre år senere gikk sju pionerer som reiste med den motoriserte ketsjen «Lightbearer», i land i Port Moresby fordi motoren skulle repareres. I løpet av det månedlange oppholdet forkynte pionerene iherdig i hele Port Moresby og områder i nærheten. En av dem, Frank Dewar, en robust newzealender, gikk til fots innover i landet bærende på mange bøker og leverte bibelsk litteratur til engelskspråklige så langt fra kysten som fem mil.

Noe av denne litteraturen havnet hos Heni Heni Nioki. Han var medisinmann og tilhørte koiaristammen. De bibelske sannhetene som ble sådd i hans hjerte, ble liggende i dvale i påvente av at Jehovas vitner skulle komme tilbake og vanne det som var blitt sådd. – 1. Kor 3:6.

I slutten av 1930-årene foretok en annen pioner en omfattende forkynnelsesreise som innbefattet de største byene i Papua Ny-Guinea, deriblant byer på øyene New Britain, New Ireland og Bougainville. Han leverte mye bibelsk litteratur. Men før andre fikk bygd videre på det han hadde gjort, brøt den annen verdenskrig ut, og det ble kaos i regionen.

FORKYNNELSE I ’DEN STORE LANDSBYEN’

Tolv år senere, 22. september 1951, gikk en høy bror fra Australia ut av et fly i Port Moresby, der varm og fuktig luft slo imot ham. Det var 47-åringen Tom Kitto, som hadde reagert positivt på en oppfordring som hadde gått ut til frivillige om å dra til stillehavsøyene for å sette i gang Rikets arbeid der. Seks uker senere kom også hans kone, Rowena. Distriktet deres var hele Papua Ny-Guinea.

Ekteparet Kitto oppdaget snart at de fleste i Port Moresby som var av europeisk avstamning, var likegyldige til budskapet om Riket. Men så traff de Geoff Bucknell, som også var fra Australia. Han hadde glidd bort fra sannheten i sine yngre år, men var nå villig til å studere. Senere ble både han og hans kone, Irene, trofaste vitner for Jehova.

Tom og Rowena drog så videre til Hanuabada, et navn som betyr «stor landsby» på motu, det lokale språket. Denne landsbyen i havneområdet utenfor Port Moresby bestod av flere hundre hus som var bygd på påler, og som var forbundet med hverandre med lange plankebroer som gikk ut fra stranden. «Folk flokket seg rundt oss for å høre det gode budskap», skriver Rowena. «Det var så mye interesse at vi gikk tilbake hver kveld for å lede bibelstudier – på to måneder var det bare to kvelder vi ikke fikk gjort det.» Tom tilføyer: «Håpet om oppstandelsen og om å få leve på en paradisisk jord appellerte virkelig til disse menneskene. Da kristenhetens misjonærer og en politimann prøvde å presse dem til å slutte å studere, stod de fast, alle som én. Sannheten hadde slått rot i deres hjerte.»

Noen av dem som tok standpunkt for sannheten, var Raho og Konio Rakatani, Oda Sioni, Geua Nioki og mannen hennes, Heni Heni, som 16 år tidligere hadde fått noe av den litteraturen som mannskapet på «Lightbearer» hadde hatt med seg. Snart kom en gruppe på 30 interesserte regelmessig sammen på møter hjemme hos Heni Heni. «Menn og kvinner satt på hver sin side av rommet», forteller Oda Sioni, som var en ung gutt på den tiden. «Kvinnene hadde på seg bastskjørt og ingenting oventil. De bar spedbarna sine i fargerike tøyposer med snøring som de hengte opp i takbjelkene i rommet. Etter at de hadde ammet barna sine, la de dem i posene og vugget dem forsiktig i søvn.»

Tom Kitto ledet disse møtene ved hjelp av en tolk. Forståelig nok gikk ikke tingene helt glatt bestandig. Don Fielder, som kom i 1953, forteller: «På et av møtene var det broren til Heni Heni, Badu Heni, som tolket. Til å begynne med virket det som om tolkingen gikk bra – Badu til og med etterlignet Toms gester. Først senere innrømmet Badu at han ikke hadde forstått et ord av det Tom sa. Han bare gjentok de sannhetene han kjente til fra før, og etterlignet gestene til Tom for at det skulle se ut som om han oversatte riktig.» Til tross for disse utfordringene vokste gruppen raskt, og snart ble det opprettet en gruppe til, som holdt møtene sine hjemme hos Raho Rakatani, også i landsbyen Hanuabada.

«KOM OG LÆR MITT FOLK OM SANNHETEN»

I begynnelsen av 1952 kom Bobogi Naiori – en høvding i koiaristammen og en framstående medisinmann – på besøk til Heni Heni, som var en wantok (stammefrende) av ham. Bobogi var med på et møte som ble holdt hos Heni Heni. Det han så og hørte, gjorde slikt inntrykk på ham at han etterpå gikk bort til Tom Kitto og sa inntrengende: «Vær så snill og kom og lær mitt folk om sannheten!»

Kort tid senere kjørte Tom og Rowena sin gamle pickup på gjørmete landeveier til Bobogis hjem i Haima, en liten landsby omkring to og en halv mil nord for Port Moresby. Tom forkynte for landsbyboerne som hadde samlet seg, mens Bobogi oversatte. Dette førte til at omkring 30 personer begynte å studere Bibelen.

Senere den måneden bygde gruppen i Haima en liten sal der de kunne holde kristne møter. «Salen hadde et rammeverk av tre fra bushen, stråtak og halvvegger av flettet bambus», forteller Elsie Horsburgh, som senere gikk på møter der. «Trebenker, en parafinlampe og en liten tavle gjorde interiøret komplett.» Denne enkle bygningen ble den første Rikets sal i Papua Ny-Guinea.

Bobogi ville at hans wantoker oppi fjellområdet i nærheten også skulle få høre det gode budskap. Så han og Tom drog av gårde på en stupbratt fjellvei til Sogeri-platået. Snart studerte de med over 90 mennesker i tre landsbyer der.

Denne virksomheten unngikk ikke myndighetenes oppmerksomhet. I Ioadabu marsjerte en embetsmann inn i et møtelokale og forlangte å få vite hvem som hadde gitt Jehovas vitner myndighet til å undervise landsbyboerne. Politiet avhørte også flere interesserte om arbeidet vårt. Noen prester og plantasjeeiere truet til og med brødrene med vold.

Under et slikt press gav noen interesserte opp. Men en liten kjerne stod fast. I 1954 hadde vitnene i Papua Ny-Guinea sitt første dåpsarrangement, og 13 av dem som studerte Bibelen, ble døpt i elven Laloki ved Haima. En av dem var Bobogi, som sa: «Selv om alle koiarier skulle gi opp, vil aldri jeg gjøre det, for jeg vet at dette er sannheten.» Og Bobogi holdt ord. Han forble ulastelig og tjente trofast som eldste i Haima menighet til sin død i 1974.

MINNEVERDIGE MØTER OG STEVNER

I juli 1955 kom John Cutforth, en kanadisk misjonær som tjente i Australia, til Port Moresby som den første kretstilsynsmannen. Han ble straks glad i tropene, livet der og de ydmyke menneskene der. Lite ante han da at han siden skulle komme til å tjene i Papua Ny-Guinea i over 35 år.

John hadde med seg filmen «Den nye verdens samfunn i virksomhet», en dokumentarfilm om arbeidet til Jehovas vitners organisasjon og om stevnene deres. I løpet av sitt tre uker lange besøk viste han filmen 14 ganger for forsamlinger som varierte i størrelse fra noen få hundre til nærmere 2000 mennesker. Denne filmen gjorde enormt inntrykk på lokalbefolkningen, som i mange tilfeller aldri hadde sett en film før.

Høydepunktet under Johns besøk var et éndags kretsstevne i Haima. Tom Kitto forteller at da dåpskandidatene ble bedt om å reise seg, var det 70 som gjorde det! «Vårt hjerte svulmet av takknemlighet over å se 40 brødre og 30 søstre stå på rekke og rad langs elven i jungelen, klar til å bli døpt som symbol på at de hadde innviet seg til Jehova.»

Året etter la brødrene planer om å arrangere et kretsstevne til i Haima. Bror Bobogi, høvdingen i landsbyen, ble bedt om å stå for byggingen av det anlegget som måtte settes opp for anledningen, og å sørge for mat til dem man ventet skulle komme. Tre dager før stevnet hadde John (Ted) Sewell, den nye kretstilsynsmannen fra Australia, et møte med Bobogi for å snakke om forberedelsene.

Ted gikk rett på sak og spurte: «Hva har du bygd og satt opp?»

«Ingenting enda», svarte Bobogi.

«Men det er torsdag, Bobogi, og stevnet er på søndag!» utbrøt Ted.

«Det skal gå bra, bror», svarte Bobogi. «Vi skal ordne alt sammen på lørdag.»

Ted var forferdet og drog tilbake til Port Moresby, overbevist om at det ville bli et kaotisk stevne.

Da søndagen kom, kjørte han bekymret til Haima for å se hvordan det hadde gått. Stedet var nesten ikke til å kjenne igjen! Under et omfangsrikt tre like overfor en stor, ryddet plass stod det en solid scene av tre. Litt bortenfor var det steinsatte kokegroper, der griser, wallabyer, hjorter, duer, fisk, jams og søtpoteter ble tilberedt. Tekjeler kokte over åpen ild. Ved en kafeteria som var satt opp av materialer fra bushen, var det fullt av glade mennesker. Og der, midt oppi det hele, stod Bobogi. Han så helt ubekymret ut. Ted kunne nesten ikke tro sine egne øyne!

«Bobogi, hvor har du lært å gjøre alt dette?» spurte han forundret.

«Å, jeg så alt dette på den filmen som John Cutforth viste oss i fjor», svarte Bobogi.

Det kom over 400 fra åtte etniske grupper til dette stevnet, og 73 ble døpt. Senere ble dette stevnet kalt Bobogis stevne.

FORKYNNELSE VED HJELP AV BILDER

I 1957 flyttet John Cutforth for godt til Papua Ny-Guinea og begynte i reisetjenesten der. Siden første gang han var der, hadde han fundert mye på hva som kunne være den beste måten å gå fram på for å forkynne for lokalbefolkningen, som stort sett var analfabeter. Nå var han klar til å sette sine ideer ut i livet.

Når John talte til en menighet eller isolert gruppe, skrev han først sitt eget og tolkens navn på en tavle. Så pekte han opp mot himmelen og spurte forsamlingen: «Hva er navnet til Gud?» Han skrev svaret deres, «Jehova», og også «Salme 83:18» øverst på tavlen. Under, til venstre, skrev han så overskriften «Den gamle verden». Under den tegnet han strekfigurer av to menn som sloss, en person som gråt, og en grav, og han skrev «Romerne 5:12». Til høyre skrev han overskriften «Den nye verden». Under den tegnet han to menn som håndhilste, et smilende ansikt og en grav med et kryss over, og han skrev «Åpenbaringen 21:4». Etterpå forklarte han tegningene på en levende måte i en tale. Så bad han noen fra forsamlingen komme fram og gjenta det han hadde sagt. Når de hadde fått en god forståelse av emnet, bad han dem tegne av hans tegninger på et ark og bruke det i sitt forkynnelsesarbeid.

«Bildepreken nr. 1», som den ble kalt, fikk enormt stor betydning for forkynnelsesarbeidet i Papua Ny-Guinea. Snart kom det flere slike bildeprekener. Lena Davison, som tjente i landet i 47 år, forteller at de brukte utallige timer på å tegne av disse bildeprekenene i kladdebøker, og at de som de studerte med, fikk hver sin bok, som de brukte for å forkynne for andre. Barn laget sine egne bildebøker og fargela dem med stor stolthet.

En lignende undervisningsmetode ble også brukt på menighetsmøtene. «Tavletegninger ble mye brukt under det offentlige foredraget og Vakttårn-studiet, noe som var til stor hjelp for dem som ikke kunne lese», forteller Joyce Willis, en kanadisk pioner som var i Papua Ny-Guinea i mer enn 40 år. Bildeprekener malt på lerret ble også brukt til hjelp i undervisningen på stevner. «Disse store maleriene var veldig populære og gjorde at de viktigste punktene som forsamlingen skulle lære, festet seg godt i sinnet deres», sier Mike Fisher, som var kretstilsynsmann der. «Mange av maleriene endte opp på veggen hjemme hos isolerte forkynnere, som stolt brukte dem for å forkynne for besøkende.»

Noen tiår senere, da flere hadde lært å lese og skrive og illustrert litteratur ble lett tilgjengelig, ble det slutt på bildeprekenene.

FORKYNNELSE PÅ FLERE STEDER

I slutten av 1950-årene flyttet en jevn strøm av australske brødre og søstre til Papua Ny-Guinea, ivrige etter å forkynne det gode budskap. Og mange som hadde lært sannheten å kjenne i Port Moresby, drog tilbake til landsbyene sine med budskapet om Riket. Det førte til at det gode budskap raskt ble utbredt i hele landet.

I 1957 fikk David Walker, en 26 år gammel australsk bror som bodde i Port Moresby, høre at folk i den nærliggende landsbyen Manu Manu og i Gabadi-distriktet var interessert i sannheten. David sa opp jobben, ble spesialpioner og brukte et år på å forkynne i dette området, der han tjente alene hele tiden. Senere bygde andre videre på det grunnlaget han hadde lagt, og nå er det en menighet og en Rikets sal i Manu Manu.

I mellomtiden traff Don Fielder noen fiskere som var interessert i sannheten, mens han forkynte på Koki-markedet i Port Moresby. Mennene kom fra Hula, en kystlandsby omkring ti mil lenger sørøst. For å gi dem og familiene deres mer hjelp drog Don og også Athol (Dap) Robson og noen interesserte som var fra Hula, til Hula i Dons nye 26 fots kano med dobbelt skrog. De ble i Hula i tre dager og opprettet en liten studiegruppe der.

Kort tid senere flyttet Don Fielder til Hula som spesialpioner. Hans kone, Shirley, og deres to år gamle datter, Debbie, ble med ham. «Vi bygde oss en liten hytte og begynte å forkynne i de fem landsbyene i området», forteller Don. «Det betydde en rundtur på tolv kilometer til fots hver dag. Det var fysisk krevende, men også åndelig oppkvikkende, for vi startet mange bibelstudier, og snart hadde vi åtte nye forkynnere å samarbeide med.»

Don og Shirleys forkynnelse førte til at presten i United Church på stedet ble rasende. Han presset eieren av den eiendommen som hytta deres stod på, til å forlange at hytta ble fjernet. «Da folk fra en landsby i nærheten fikk høre om dette, ble de veldig sinte, for de ville ikke at vi skulle flytte derfra», sier Don. «Cirka 20 av dem hjalp oss med å flytte hytta vår – fundamentet og alt – til en ny tomt, en som deres landsby eide.»

Den rasende presten ville ikke gi seg. Han prøvde iherdig å påvirke myndighetene i Port Moresby til å forby Don og Shirley Fielder å sette opp hytta noe sted i området. Don forteller: «I stedet for å dra fra det stedet der vi hadde fått i oppdrag å tjene, spurte vi Alf Green, en dyktig snekker, om han ville ta treverk fra hytta vår og bruke det til å bygge et lite rom på den dobbeltskrogete kanoen vår. Så ankret vi opp kanoen i en mangrovesump nær munningen av en elv i nærheten. Der, blant moskitoer som kom i store svermer, og krokodiller som lå på lur, bodde vi de neste to og et halvt årene mens vi utførte pionertjeneste.» Da deres andre datter, Vicki, ble født, drog de tilbake til Port Moresby. Senere begynte de i reisetjenesten, og Don ble medlem av utvalget ved avdelingskontoret.

ANDRE FÅR HØRE DET GODE BUDSKAP

Omtrent på den tiden begynte Lance og Daphne Gosson å studere med flere unge menn i Port Moresby som kom fra Kerema, en kystlandsby omkring 22 mil lenger nordvest. Da mennene drog hjem på ferie, bestemte Lance og også Jim Chambliss seg for å besøke dem i to uker for å bringe det gode budskap til Kerema.

«Hele landsbyen stimlet sammen for å høre på oss», skriver Lance. «Mens vi snakket, kom presten fra London Missionary Society stormende inn og gikk løs på tolken vår. Han slo ham flere ganger før landsbyboerne fikk grepet inn. Han hevdet bestemt at lokalbefolkningen ikke ville ha oss der, og befalte oss å forlate ’hans’ område. Vi svarte at de som ville høre på oss, kunne bli med oss til den andre siden av landsbyen, mens resten kunne bli hos ham. Hele landsbyen fulgte etter oss.

Neste morgen gikk vi for å melde det som hadde skjedd, til politiet. På veien dit traff vi en kvinne som var veldig syk. Vi tilbød oss å ta henne med til sykehuset, men hun var redd for å dra dit. Først etter mye overtalelse gikk hun med på å bli med oss. Etter at vi hadde overlatt henne til sykehuslegen, oppsøkte vi politimesteren, som helt tydelig ikke var glad for at vi kom. Han var sint og beskyldte oss faktisk for å lære folk at de ikke skulle ta imot legehjelp! Men akkurat da kom sykehuslegen inn og kom til å høre hva vi ble beskyldt for. Han sa til politimesteren at vi nettopp hadde fått overtalt en syk kvinne til å dra til sykehuset for å få medisinsk behandling. Til politimesterens ros skal det sies at han straks bad om unnskyldning. Han fortalte oss at den katolske presten nettopp hadde vært hos ham og løyet om det vi tror på. Han gav så to væpnede politimenn i oppdrag å beskytte oss mot mer trøbbel. Det var litt av en opplevelse å ha politimenn med geværer sittende og passe på oss når vi studerte med noen!»

Kort tid senere ble to unge australiere, Jim Smith og Lionel Dingle, sendt til Kerema som spesialpionerer. De gikk straks i gang med å lære seg tairuma, det lokale språket. «Vi sa hvert ord på motu, og de vi studerte med, fortalte oss hva som var det tilsvarende ordet på tairuma, som vi så skrev ned», forteller Jim. «På denne måten bygde vi opp et lite ordforråd, og vi lærte oss en enkel bibelsk presentasjon utenat. Folk ble imponert når de hørte oss snakke språket deres. Ingen andre hvite i området kunne det. Etter tre måneder ledet vi ukentlige møter på tairuma på begge sider av Keremabukta.»

Senere overtok Glenn Finlay, en annen ung australsk pioner, etter Jim og Lionel og forkynte alene i Kerema i 18 måneder. «Det var en vanskelig tid for meg», sier Glenn, «og noen ganger lurte jeg på om jeg virkelig utrettet noe ved det jeg gjorde. Men så opplevde jeg noe som gjorde meg ydmyk og fikk meg til å forandre oppfatning.

En av dem jeg studerte med, var en eldre baker i landsbyen. Han het Hevoko og var analfabet. Etter noen måneder var han fortsatt bare i stand til å huske noen få grunnsannheter, og jeg lurte på om det var noe poeng i å undervise ham. Så en morgen, da jeg nærmet meg huset hans, hørte jeg en stemme, og jeg stoppet opp for å lytte. Det var Hevoko som bad høyt til Jehova og takket ham inderlig for at han lærte ham sannheten om hans navn og Riket. Hans oppriktige bønn minnet meg om at Jehova ser på folks hjerte, ikke deres intellekt. Han kjenner godt dem som elsker ham.» – Joh 6:44.

STILT OVERFOR EN CARGOKULT

I 1960 flyttet to andre australske spesialpionerer, Stephen Blundy og Allen Hosking, til Savaiviri, en landsby omkring fem mil sørøst for Kerema. Etter at Stephen og Allen hadde bodd i telt i tre måneder, flyttet de inn i et lite hus som var bygd av materialer fra bushen, og som lå på en kokosplantasje omgitt av en svær sump.

Savaiviri var kjent for å være et sted der cargokulten hadde solid fotfeste. Hvordan begynte denne kulten? Under den annen verdenskrig var lokalbefolkningen imponert over den enorme velstanden, eller cargoen, som fulgte med de utenlandske soldatene. Så sluttet krigen, og soldatene pakket sammen og drog sin vei. Noen landsbyboere resonnerte som så at siden all denne cargoen hadde kommet fra et sted bak horisonten – fra den retningen der åndeverdenen var – måtte disse materielle godene ha kommet fra deres døde forfedre, men så ha blitt snappet opp av soldatene. For å gjøre åndene oppmerksom på sine behov deltok folk i militære øvelser på liksom, og de bygde solide kaier for å forberede seg på den store dagen da det skulle komme en ny strøm av materielle goder.

Det gikk ikke lang tid før Stephen og Allen studerte med rundt 250 cargokultmedlemmer, deriblant lederen og noen av hans «tolv apostler». «Mange av disse menneskene kom i sannheten», forteller Stephen. «Politimesteren sa faktisk senere til oss at vår forkynnelse i høy grad hadde bidratt til at cargokulten i Savaiviri opphørte.»

FRAMSTILLING AV BIBELSK LITTERATUR

Pionerene i den første tiden så raskt hvor nyttig det ville være å få oversatt bibelsk litteratur til de lokale språkene. Men hvordan skulle de klare å skaffe litteratur til 820 forskjellige språkgrupper?

I 1954 tok Tom Kitto det første skrittet ved å sette innfødte brødre i gang med å oversette et kapittel i boken «Gud er sanndru»c til motu, som snakkes i Port Moresby. Over 200 stensilerte eksemplarer av dette kapitlet, som het «Den ’nye jord’», ble distribuert som en liten brosjyre, til stor glede for mange motutalende.

Etter hvert som forkynnelsesarbeidet ble satt i gang på nye steder, jobbet pionerer lenge og hardt med å oversette litteratur til andre lokale språk. Jim Smith forteller: «Ved å skrive ned nye ord og uttrykk laget jeg møysommelig en tairumaordbok, og jeg gjorde også notater om grammatikk, og så brukte jeg dette til å oversette studieartikler i Vakttårnet. Ofte jobbet jeg til langt på natt med å maskinskrive oversatte artikler på papirark som skulle deles ut på møtene. Senere oversatte jeg en traktat og en brosjyre til tairuma. Disse tidlige publikasjonene hjalp mange fra Kerema til å lære om sannheten.»

Andre publikasjoner ble oversatt til hula og toaripi. Siden det virket umulig å utgi publikasjoner på hvert eneste språk, konsentrerte brødrene seg senere om de to handelsspråkene – hiri motu og tok pisin. Hiri motu, en forenklet form av motu, ble talt av mange langs den papuanske kysten. «Vi strevde veldig med å forbedre dette språkets skriftlige form», sier Don Fielder. «Faktisk bidrog Vakttårnet og de andre publikasjonene våre på hiri motu i høy grad til at språket ble utviklet til det rike språket det er i dag.» Tok pisin – en blanding av engelsk, tysk, kuanua og andre språk – blir talt av mange i hele den nordlige delen av Papua Ny-Guinea, både i høylandet, i kystområdene og på øyene. Hvordan begynte forkynnelsesarbeidet i dette varierte distriktet?

DET GODE BUDSKAP KOMMER TIL DE NORDLIGE OMRÅDENE

I juni 1956 var Ken og Rosina Frame, et nygift pionerpar, de første Jehovas vitner som flyttet til New Ireland, en øy i Bismarckarkipelet i den nordøstlige delen av Papua Ny-Guinea. Ken arbeidet som regnskapsfører for en stor handelsbedrift i Kavieng, hovedbyen på øya. Han forteller: «Før vi drog fra Sydney, var vi blitt rådet til å la folk bli vant til oss før vi begynte å forkynne åpent. Rosina var en dyktig dameskredder og fikk fort mange kunder. Vi forkynte uformelt for dem, og snart var det en liten gruppe interesserte som møttes diskré hos oss en gang i uken.

Atten måneder senere kom John Cutforth, kretstilsynsmannen, på besøk og spurte om han kunne vise filmen ’Den nye verdens samfunn i lykkelig samvær’. Jeg snakket med eieren av den lokale kinoen, og han gikk med på å vise vår gratis ’misjonsfilm’ uten å ta betalt for det. De som jobbet for ham, må ha fortalt andre om den kommende filmforestillingen, for da vi kom til kinoen, var inngangen fylt til trengsel, og vi måtte få hjelp av politiet til å bane oss vei. Det var over 230 som så filmen, ikke medregnet dem som fulgte med gjennom de åpne vinduene. Etter dette forkynte vi mer åpenlyst.»

I juli 1957 ble det opprettet en menighet i Rabaul på New Britain. Rabaul er en pen havneby flankert av to aktive vulkaner. Menigheten der hadde møtene i bakhagen til et hus som noen spesialpionerer leide. «Hver kveld kom det over hundre stykker til huset for å studere Bibelen», sier en pioner som heter Norm Sharein. «Vi delte dem inn i grupper på cirka 20 og underviste dem i lampelyset under trærne.»

Da menigheten for første gang arrangerte et kretsstevne, ble sju personer døpt på en strand i nærheten. Fem av dem begynte snart som pionerer. Men hvor var det best at de tjente? Det australske avdelingskontoret kom med svaret – Madang.

I Madang, en kystby nordøst på hovedøya, var «markene» modne til innhøstning. (Joh 4:35) Den lille gruppen forkynnere der klarte faktisk bare så vidt å ta seg av all interessen. Da den kanadiske pioneren Matthew Pope og familien hans flyttet dit og kjøpte et hus med flere hytter i bakhagen, åpnet det muligheten for at flere pionerer kunne bli sendt dit.

Åtte pionerer kom fra Rabaul og spredte seg utover i Madang-distriktet. En av dem, Tamul Marung, skaffet seg en sykkel og drog så med kystbåt til Basken, den landsbyen han var fra, nesten fem mil nord for Madang. Etter at han hadde forkynt i Basken, syklet han tilbake til Madang og forkynte underveis. Så drog han tilbake til Basken igjen, opprettet en menighet der og var pioner i 25 år til. I løpet av denne tiden giftet han seg og fikk barn. Hans datter og hans grandniese tjente senere på Betel.

I mellomtiden, i Madang, traff John og Lena Davison en lærer som het Kalip Kanai, og som var fra Talidig, en liten landsby mellom Basken og Madang. Etter kort tid drog John og Lena ut til Talidig for å studere med Kalip og slektningene hans. Det likte absolutt ikke skolens rektor, som var katolikk. Han ble så sint at han befalte politiet å kaste Kalip og slektningene hans ut av husene deres. Gruppen lot seg ikke stoppe av det, men flyttet til nabolandsbyen Bagildig og vokste etter hvert til en blomstrende menighet. Senere bygde de en stor Rikets sal som ble brukt til krets- og områdestevner. Nå er det sju menigheter og to grupper i Madang-distriktet.

Samtidig som forkynnelsesarbeidet var kommet godt i gang i Madang, fikk Jim Baird og John og Magdalen Endor arbeidet til å gå fint framover i Lae, en stor kystby drøyt 20 mil lenger sørøst. «Vi studerte med store grupper hjemme hos oss nesten hver kveld. Før det hadde gått seks måneder, begynte ti av dem vi studerte med, å bli med oss ut i tjenesten», forteller John. Senere det året kom det over 1200 til filmteatret i Lae for å se filmen «Den nye verdens samfunn i virksomhet». Mange av dem var kontraktarbeidere som tok det gode budskap med seg tilbake til sine avsidesliggende fjellandsbyer.

I landet innenfor Lae var det også iherdige forkynnere som gjorde et godt arbeid. I Wau hadde Jack Arifeae, en stor mann med rundt ansikt som viste stor iver i tjenesten for Jehova, opprettet en blomstrende menighet i sitt hjem. Omkring 30 medlemmer av kukukuku-stammen – en gang fryktede kannibaler – studerte også Bibelen og gjorde fine åndelige framskritt.

I mellomtiden, i nabobyen Bulolo, førte den nidkjære forkynnelsen til Wally og Joy Busbridge til at misjonsselskapet New Tribes Mission reagerte kraftig, for det betraktet området som utelukkende sitt domene. Som følge av press fra misjonsselskapet gav Wallys arbeidsgiver ham et ultimatum: «Enten kutter du ut religionen din, eller så finner du deg en annen jobb.» Wally og Joy flyttet til Lae og fortsatte å forkynne. Senere begynte de i heltidstjenesten, og i flere år var de i reisetjenesten.

Popondetta, en liten by sørøst for Lae, fikk høre det gode budskap gjennom Jerome og Lavinia Hotota, som drog fra Port Moresby tilbake til sin hjemprovins. Jerome var veldig initiativrik og brukte Skriftene på en overbevisende måte, mens Lavinia var en varmhjertet kvinne som viste andre ekte personlig interesse. De begynte å forkynne, og ikke uventet dukket snart den anglikanske biskopen og en stor gruppe av hans tilhengere opp utenfor huset deres og forlangte at de sluttet å forkynne. Men Jerome og Lavinia lot seg ikke skremme. De fortsatte å forkynne og opprettet en liten, men aktiv menighet.

I 1963 hadde det gode budskap nådd Wewak, en by helt på nordkysten av Papua Ny-Guinea. Karl Teynor og Otto Eberhardt, to tyske brødre som var bygningssnekkere, arbeidet på sykehuset i Wewak om dagen og studerte med over hundre interesserte om kveldene og i helgene. Den katolske presten ble så sint for at de forkynte, at han samlet en pøbelflokk og kastet motorsyklene til Karl og Otto på sjøen. En av prestens medsammensvorne, en framstående landsbyleder, hadde en sønn som senere ble et vitne. Sønnens forandringer i livsstilen gjorde så sterkt inntrykk på ham at han ble mildere stemt, og han gav Jehovas vitner tillatelse til å forkynne i de landsbyene han hadde myndighet over.

AVDELINGSKONTOR I PAPUA NY-GUINEA

Mens presteskapet slet med «problemet» Jehovas vitner, tok brødrene skritt for å «juridisk sett grunnfeste det gode budskap». (Fil 1:7) Det førte til at Den Internasjonale Bibelstudieforening, et juridisk selskap som Jehovas vitner bruker i mange land, ble offisielt registrert hos myndighetene 25. mai 1960. Det åpnet muligheten for at brødrene kunne skaffe seg tomter fra det offentlige som de kunne bruke for å bygge Rikets saler og andre bygninger til fremme av Rikets arbeid.

Senere det året ble det også opprettet et avdelingskontor i Papua Ny-Guinea. John Cutforth ble utnevnt til avdelingstjener. Men det var vanskelig å finne lokaler man kunne leie, så hvor skulle kontoret holde til?

Løsningen kom med et par som nettopp hadde flyttet til landet, amerikanerne Jim og Florence Dobbins. Jim hadde tjenestegjort i den amerikanske marinen i Papua Ny-Guinea under den annen verdenskrig. Senere hadde han og Florence tatt imot sannheten og satt seg som mål å utvide sin tjeneste. «I 1958 kom en bror fra Port Moresby på besøk hjemme hos oss i Ohio og viste oss noen lysbilder fra Papua Ny-Guinea», forteller Jim. «Senere fant vi et lysbilde som han hadde glemt igjen. Det var et av de nydeligste bildene vi noen gang hadde sett. ’Vi sender det til ham i posten’, sa min kone. Men jeg svarte: ’Nei, vi drar heller og leverer det til ham.’»

Et år senere flyttet Jim og Florence og de to døtrene deres, Sherry og Deborah, inn i et lite betonghus i Six Mile, en forstad til Port Moresby. Kort tid senere begynte Jim å snakke med John Cutforth om hvor man kunne ha avdelingskontoret.

«Jeg har lett i hele Port Moresby etter et sted vi kan ha avdelingskontoret, men det er ingenting ledig», sukket John.

«Men hva med huset vårt?» sa Jim. «Dere kan bruke de tre fremre rommene, så kan familien min og jeg bo i den bakre delen.»

Snart var alt det nødvendige ordnet, og 1. september 1960 ble huset til familien Dobbins offisielt registrert som Papua Ny-Guineas første avdelingskontor.

’FORBY VITNENE’

All denne framgangen passet ikke våre motstandere særlig bra. Kristenhetens kirkesamfunn, de lokale mediene og støtteorganisasjonen for veteraner og tjenestegjørende i det australske forsvaret (Returned & Services League, RSL) gikk fra 1960 av sammen om å gjennomføre en godt planlagt kampanje for å sverte Jehovas vitner og få dem forbudt.

Saken tilspisset seg da en brosjyre som forklarte vårt standpunkt til blodoverføring, ble delt ut til utvalgte leger, prester og politikere. Typisk nok var det kristenhetens presteskap som reagerte først. Den 30. august 1960 hadde avisen South Pacific Post overskriften «Kirker hisser seg opp over spørsmålet om blod». I selve artikkelen stemplet kirkeledere Jehovas vitner som «antikrist [og] en fiende av Kirken».

Senere artikler påstod med urette at Jehovas vitner var samfunnsfiendtlige, og at deres lære fremmet skoleskulk, skattesnyteri, cargokulter og til og med dårlig hygiene. Andre kom med falske anklager om at de brukte en forestående solformørkelse til å piske opp frykt og «få kontroll over innfødtes primitive sinn». I en lederartikkel ble vitnene til og med hengt ut fordi de ’bodde, spiste og arbeidet sammen med landsbyboere’. South Pacific Post kritiserte dem for at de lærte folk at «alle mennesker er like», og hevdet at vitnene var «en større trussel enn kommunismen».

Til slutt, 25. mars 1962, anmodet RSL kolonimyndighetene om å forby Jehovas vitner. Men de australske myndighetene avviste offentlig denne anmodningen. «Denne kunngjøringen hadde god virkning i hele landet», sier Don Fielder. «Fordomsfrie mennesker kunne se at påstandene til våre motstandere rett og slett ikke var riktige.»

OPP I HØYLANDET

Samme måned la Tom og Rowena Kitto ut på en slitsom reise fra Port Moresby som varte i flere uker. De forkynte i et uberørt distrikt – i det kuperte terrenget i Ny-Guineas høyland.

Tretti år tidligere hadde australske gullgravere dratt opp til høylandet og oppdaget en sivilisasjon på omkring en million mennesker som var fullstendig isolert fra resten av verden. Befolkningen ble slått av ærefrykt da de så de hvite mennene, for de trodde at de var forfedreånder som vendte tilbake fra de døde.

Like etter gullgraverne hadde kristenhetens misjonærer kommet dit. «Da misjonærene fikk høre at vi var på vei, gav de landsbyboerne uttrykkelig beskjed om ikke å høre på oss», forteller Rowena. «Men det viste seg at advarslene deres var god reklame. Folk i høylandet – som er nysgjerrige av natur – ventet spent på at vi skulle komme.»

Tom og Rowena startet en liten forretning i Wabag, cirka åtte mil nordvest for byen Mount Hagen. «Prestene sa til folk at de ikke måtte kjøpe av oss, selge til oss eller snakke med oss, og de prøvde til og med å presse dem til å forlange at leiekontrakten for eiendommen vår ble opphevet», sier Tom. «Men etter hvert så landsbyboerne at vi var annerledes enn de andre hvite de kjente. Det de la aller mest merke til, var at vi behandlet dem vennlig. Det at vi var vennlige mot dem, førte faktisk ofte til at de fikk tårer i øynene, og de sa de ville at vi skulle bli der!»

TÅLMODIG UNDERVISNING GIR RESULTATER

Fra 1963 av kom vitner fra andre land strømmende til høylandet for å bringe budskapet ut til nye områder. Disse brødrene og søstrene arbeidet seg sakte fra øst mot vest og fikk etter hvert forkynt i hele regionen og opprettet grupper og menigheter mange steder.

I Goroka i provinsen Eastern Highlands hadde en liten menighet først møtene sine i et privat hjem. Senere bygde de et enkelt møtelokale av materialer fra bushen. Så, i 1967, oppførte de en pen Rikets sal med 40 stoler. «Jeg sa for spøk at vi kanskje ville få bruk for alle stolene akkurat rett før Harmageddon», forteller George Coxsen, som tjente i høylandet i ti år. «Jeg tok grundig feil! Før det hadde gått tolv måneder, kom det så mange på møtene at vi måtte opprette en menighet til!»

Litt lenger sørøst, i nærheten av Kainantu, studerte Norm Sharein med over 50 landsbyboere som kom til hans hytte hver dag. Pionerene Berndt og Erna Andersson tok seg senere av denne gruppen i to og et halvt år. «Folk vasket seg sjelden, hadde lite klær på seg, var analfabeter og levde et liv som i høy grad var preget av demonisme», forteller Erna. «Men med tålmodig og kjærlig hjelp lærte noen av dem snart 150 skriftsteder utenat og kunne også forklare dem.»

Berndt og Erna ble nær knyttet til gruppen sin. «Da vi så fikk i oppdrag å tjene i Kavieng, samlet kvinnene seg rundt meg og gråt, ja hylte!» sier Erna. «De strøk meg på armene og i ansiktet etter tur, mens tårene strømmet fritt. Flere ganger trakk jeg meg tilbake til hytta vår for å gråte mens Berndt prøvde å trøste dem, men de var utrøstelige. Da vi endelig kom oss av gårde, var det mange som løp etter bilen vår da vi kjørte ned fra fjellet, og kvinnene jamret og skrek hele veien. Jeg synes fortsatt det er vanskelig å beskrive hvor forferdelig vondt det gjorde inni meg den dagen. Vi lengter inderlig etter å treffe disse kjære menneskene igjen i den nye verden!» Andre pionerer bygde videre på det Berndt og Erna hadde gjort, og det ble opprettet en fin menighet i Kainantu.

FORKYNNELSEN AV RIKET BÆRER FRUKT

I begynnelsen av 1970-årene hadde en liten gruppe vitner slått seg ned i byen Mount Hagen, cirka 13 mil vest for Goroka. Denne byen var kjent for sitt store ukentlige marked, som trakk tusener av landsbyboere fra fjern og nær. «Vi leverte flere hundre publikasjoner på dette markedet», sier Dorothy Wright, en fryktløs pioner. Når folk drog tilbake til landsbyene sine, hadde de med seg budskapet om Riket, og slik trengte det inn på avsidesliggende steder som forkynnerne ikke kunne nå på det tidspunktet.

Senere ble sønnen til Dorothy, Jim Wright, og hans pionerpartner, Kerry Kay-Smith, sendt til Banz, et te- og kaffedistrikt i den naturskjønne Wahgidalen øst for Mount Hagen. Her møtte de hard motstand fra folk ved misjonsstasjoner, som fikk barn til å kaste stein på dem og jage dem ut av de landsbyene de var i. Da Kerry fikk i oppdrag å tjene på et nytt sted, ble Jim værende i Banz og var pioner alene. Han forteller: «Jeg lå ofte våken om natten i min lille stråhytte og bad: ’Jehova, hvorfor er jeg her?’ Først mange år senere fikk jeg svar på det spørsmålet.»

«I 2007 drog jeg fra Australia til Banz for å være med på et områdestevne der», sier Jim videre. «I nærheten av der hvor min gamle stråhytte hadde stått, lå det nå en fin ny Rikets sal som midlertidig kunne utvides slik at den kunne brukes som stevnehall med 1000 sitteplasser. Idet jeg gikk inn på området, kom en bror løpende bort til meg, grep tak i meg og begynte å gråte på skulderen min. Da han omsider fikk samlet seg igjen, forklarte denne broren, som het Paul Tai, at jeg hadde studert med faren hans 36 år tidligere. Paul hadde senere lest farens studiebøker og tatt imot sannheten. Han fortalte meg at han nå var eldste.

Under stevneprogrammet ble jeg intervjuet på scenen og fortalte om den forfølgelsen vi hadde utholdt i Banz i den første tiden», sier Jim. «Det var knapt et tørt øye i forsamlingen. Etter programmet kom flere brødre og omfavnet meg og bad om unnskyldning med tårefylte øyne. Da de var gutter, hadde de jaget meg ut av landsbyen sin mens de kastet stein og ropte skjellsord. Og en av brødrene, Mange Samgar – nå en eldste – var den tidligere lutherske presten som hadde fått dem til å gjøre det! Så fantastisk det var å treffe alle disse igjen på dette stevnet!»

SANNHETENS SÅKORN SPIRER PÅ AVSIDESLIGGENDE STEDER

Mens mange i Papua Ny-Guinea lærte sannheten å kjenne gjennom direkte kontakt med vitnene, gjorde andre det fordi noen av sannhetens såkorn hadde havnet på avsidesliggende steder. (Fork 11:6) Tenk for eksempel på det som skjedde rundt 1970 i en avsidesliggende landsby som lå ved elven Sepik, og som avdelingskontoret ikke visste om. På den tiden begynte avdelingskontoret regelmessig å få felttjenesterapporter fra en ukjent person i en ikke-eksisterende menighet der. Kontoret bad Mike Fisher, en kretstilsynsmann, om å undersøke saken.

«For å komme til landsbyen drog jeg ti timer med en motorisert kano på trange vannveier gjennom en jungel hvor det var fullt av moskitoer», forteller Mike. «Til slutt, sent på dagen, kom jeg fram og traff den mystiske rapportsenderen vår, en mann som var blitt ekskludert flere år tidligere i et annet område. Han hadde dratt tilbake til landsbyen sin, angret det gale han hadde gjort, og begynt å forkynne for andre. Over 30 voksne i landsbyen kalte seg Jehovas vitner, og noen av dem var kvalifisert til å bli døpt. Kort tid senere ble den angrende mannen gjenopptatt, og gruppen ble offisielt anerkjent av avdelingskontoret.»

I 1992 fikk en annen kretstilsynsmann, Daryl Bryon, vite om en avsidesliggende landsby i innlandet der folk visstnok var interessert i sannheten. «For å komme til landsbyen kjørte jeg åtte mil innover i landet med bil, så gikk jeg gjennom tett jungel i halvannen time, og til slutt padlet jeg i kano oppover elven i en time», forteller Daryl. «På elvebredden, som var omgitt av høye fjell, lå det til min overraskelse en splitter ny bygning med et skilt hvor det stod: ’Rikets sal – Jehovas vitner.’

Hver søndag møttes cirka 25 interesserte i salen for å studere boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord. Siden de sa at de var Jehovas vitner, spurte jeg dem om de tygde betelnøtter. ’Å nei’, svarte de. ’Det sluttet vi med for et år siden, da vi kom i sannheten!’ Det er vel unødvendig å si at jeg ble veldig glad da avdelingskontoret føyde gruppen til de stedene jeg skulle besøke som kretstilsynsmann.»

MISJONÆRER STRØMMER TIL

På 1980- og 1990-tallet ble det satt fart i forkynnelsesarbeidet i Papua Ny-Guinea ved at det kom en hel del Gilead-misjonærer, brødre som hadde gått på tjenesteopplæringsskolen, og spesialpionerer fra Australia, Canada, Filippinene, Finland, Japan, New Zealand, Storbritannia, Sverige, Tyskland, USA og andre land. Dette viste seg ofte å bli en dobbelt velsignelse, for noen av disse evangelistene giftet seg etter hvert, og ektefellene deres var like ivrige i tjenesten.

De fleste av nykommerne gikk på et språkkurs i to–tre måneder like etter at de kom til landet, for å lære seg tok pisin eller hiri motu. De studerte språket hver formiddag og brukte så det de hadde lært, i tjenesten hver ettermiddag. Denne opplæringen gjorde at mange av dem kunne lede meningsfylte bibelstudier og holde taler allerede etter noen måneder.

Det at de lærte et nytt språk, hjalp dem også til å være tålmodige og medfølende når de underviste noen som ikke kunne lese eller skrive. De hjalp veldig mange interesserte til å få den grunnleggende leseferdighet de trengte for å kunne lese Guds Ord. (Jes 50:4) Dette førte i sin tur til at tallet på forkynnere økte fra 2000 i 1989 til cirka 3000 i 1998, en økning på 50 prosent på bare ni år!

Mange av disse evangelistene, som brødrene i Papua Ny-Guinea ble så glad i, måtte senere forlate landet av helsemessige eller andre grunner, men de etterlot seg noe av varig verdi. Og man har fortsatt varme minner om den trofasthet og kjærlighet de viste. – Hebr 6:10.

BYGGEARBEID GIR ØKT FRAMGANG

Etter hvert som det ble flere og flere forkynnere, økte også behovet for Rikets saler og stevnehaller og et større avdelingskontor. Hvordan ble dette løst?

Før 1975 sørget myndighetene regelmessig for at noen nye jordarealer ble regulert til religiøse formål. Interesserte trossamfunn søkte om tomter og la sin sak fram for utvalget for eiendomssaker. De som vant fram, fikk tomten gratis, men måtte bygge på den innen rimelig tid.

I 1963 klarte Den Internasjonale Bibelstudieforening, til tross for innbitt motstand fra kristenhetens presteskap, å sikre seg leie av en flott eiendom i Port Moresby. Den lå i en skråning og hadde praktfull utsikt over Koki-markedet og det asurblå Korallhavet. På denne tomten ble det senere oppført en toetasjes bygning som huset avdelingskontoret og en Rikets sal. Senere fikk vi også andre tomter i Port Moresby-området der vi bygde Rikets saler. Det var i Sabama, Hohola, Gerehu og Gordon.

Tomten i Gordon hadde en dominerende beliggenhet nær sentrum av byen og var opprinnelig øremerket bygging av en anglikansk katedral. «Men under den offentlige høringen sa lederen av utvalget for eiendomssaker til den anglikanske presten at utvalget mislikte hvordan kirken hadde lagt seg opp eiendommer og ofte hadde misbrukt dem til kommersielle formål», forteller Ron Fynn, som tjente i Papua Ny-Guinea i 25 år. «Lederen tilføyde at anglikanerne ikke ville få flere eiendommer før utvalget var sikker på at de brukte de tomtene de allerede hadde fått, til det tiltenkte formålet.

Da lederen hadde sagt dette, snudde han seg mot meg og spurte hvilke tomter vi ønsket oss. Jeg fortalte ham at vårt førstevalg var ’katedraltomten’ i Gordon. Den anglikanske presten spratt opp for å komme med innvendinger, men lederen bad ham bestemt om å sette seg. Jeg la fram hele vår sak. Alle som var til stede, ble forbløffet da utvalget tildelte vår menighet tomten.»

Det ble bygd en Rikets sal og et fireetasjes avdelingskontor på denne tomten. Det nye avdelingskontoret ble innviet 12. desember 1987. Den tidligere eiendommen i Koki ble solgt. Mellom 2005 og 2010 ble avdelingskontoret utvidet med en fireetasjes boligbygning og nye oversettelseskontorer, og det ble også bygd en Rikets sal til der. Disse bygningene ble innviet 29. mai 2010.

I dag er det 89 Rikets saler og andre forsamlingslokaler i hele landet. I mange landdistrikter blir det fortsatt brukt materialer fra bushen ved bygging av møtelokaler. Men i større byer blir det brukt moderne byggematerialer. Mange av disse nyere salene er blitt oppført ved hjelp av byggeprogrammet for land med begrensede ressurser, som har vært i gang i Papua Ny-Guinea siden 1999.

FORKYNNELSESARBEIDET FORTSETTER TRASS I VANSKELIGHETER

De forskjellige religiøse gruppene i Papua Ny-Guinea hadde en vennskapelig overenskomst om hvor hver gruppe kunne drive misjon. Hvert kirkesamfunn hadde sitt eget område og ventet at andre religiøse grupper skulle holde seg unna. Jehovas vitner forkynner selvfølgelig det gode budskap for alle som vil høre, uansett hvor de bor. Denne besluttsomheten og det at mange av dem som hørte budskapet, reagerte positivt, var noe som gjorde de religiøse lederne opprørt.

«En av de første som besøkte meg etter at jeg hadde flyttet til den lille øya Kurmalak i den vestlige delen av New Britain, var en anglikansk prest», forteller Norm Sharein. «’Du har ingen rett til å forkynne i mitt sogn’, sa han. ’Folk er allerede kristne her!’

Senere så jeg en av dem jeg studerte Bibelen med, komme mot stranden i sin uthulte kano i kraftig regn og høy sjø. Han padlet febrilsk og risikerte faktisk livet ved å være ute i slikt vær. Han trakk kanoen opp på stranden, og mens han hev etter pusten, fortalte han meg at en båt med katolikker, med en kateket i spissen, var på vei for å banke meg opp. Jeg hadde ingen mulighet til å komme meg unna, og jeg bad til Jehova om å få visdom og styrke.

Da båten kom, var det cirka 15 mann som gikk i land – med rødmalte ansikter, et sikkert tegn på at de hadde ondt i sinne. Istedenfor å vente på at de skulle komme til meg, gikk jeg ned for å møte dem. Litt tidligere hadde jeg vært redd, men nå var frykten borte. Mens jeg gikk mot dem, skjelte de meg ut, i håp om at jeg skulle gi dem en unnskyldning for å gå løs på meg, men jeg holdt meg rolig.

En annen av dem jeg studerte Bibelen med, var også til stede, en eldre mann som faktisk eide øya. Med de beste intensjoner sa han til mennene: ’Jehovas vitner slåss ikke. Kom igjen, bare slå ham! Så ser dere selv!’

’Hvem sin side er han på?’ tenkte jeg med meg selv og ønsket at han skulle tie stille.

Etter å ha snakket med mennene i noen minutter foreslo jeg at de skulle dra, og som et tegn på godvilje rakte jeg fram høyre hånd til lederen deres. Overrasket kikket han seg rundt på de andre, og de så på ham. Så tok han hånden min. Dette løste opp den spente stemningen, og så tok alle hverandre i hånden. Etterpå drog de, til min store lettelse! Jeg kunne ikke la være å tenke på Paulus’ ord til Timoteus: ’En Herrens slave trenger ikke å stride, men må være mild mot alle, . . . idet han behersker seg under onde forhold.’» – 2. Tim 2:24.

Berndt Andersson forteller om noe som skjedde en gang i en landsby i høylandet. Den lutherske presten og en pøbelflokk på cirka 70 menn fra en annen landsby prøvde å jage bort vitnene og ødelegge deres Rikets sal. Berndt overrasket pøbelflokken ved å komme ut fra landsbyen for å møte dem. Han henvendte seg til presten og spurte hvorfor den lutherske misjon sier at Guds navn er Anutu, et lokalt navn som noen av kristenhetens misjonærer hadde begynt å bruke. Presten sa at det stod i Bibelen, så Berndt spurte hvor. Presten begynte å bla i bibelen sin, og da det var tydelig at han ikke klarte å finne et slikt skriftsted, bad Berndt ham om å lese Salme 83:18. Etter å ha fått hjelp til å finne Salmenes bok begynte presten å lese høyt. Da han kom til navnet Jehova, slo han igjen Bibelen og ropte: «Det er løgn!» For sent innså han at han akkurat hadde fordømt sin egen bibel. Etter denne episoden var det mange av tilhengerne hans som forandret holdning til Jehovas vitner.

Det hendte at religiøse motstandere klarte å brenne ned Rikets saler i bushen. Det skjedde for eksempel i landsbyen Agi i Milne Bay-provinsen. En av dem som hadde vært med på å sette fyr på denne salen, og som hadde vært full da forbrytelsen ble begått, angret imidlertid dypt på det han hadde gjort. Han tok senere kontakt med brødrene og sa ja til tilbudet om et bibelstudium, og han ble pioner. Han ble til og med spurt om han ville flytte inn i den pionerboligen som ligger ved den gjenoppbygde salen. Nå skulle han altså passe på nettopp den eiendommen der han selv hadde vært med på å begå en forbrytelse!

I dag er det så godt som slutt på den religiøse forfølgelsen. «Vi er inne i en fredelig periode», sier Craig Speegle. «Men det har oppstått et annet problem, nemlig vold, og det er ofte småkriminelle og tyver som kalles raskoler, som står bak. Når brødrene forkynner i farlige områder, arbeider de derfor i grupper og holder øye med hverandre.»

«Det hjelper å være kjent som et Jehovas vitne», sier misjonærene Adrian og Andrea Reilly. «Enten man er ute og handler eller er på feltet, er det fornuftig å ha med seg litteratur», sier Adrian. «Dette er selvsagt ingen sikkerhetsgaranti, men det kan være til hjelp, for det identifiserer en som et av Jehovas vitner. En gang fikk jeg motorstopp i en farlig del av Lae. Jeg var alene, og det tok ikke lang tid før en truende ungdomsgjeng hadde samlet seg rundt meg. Men to av dem kjente meg igjen, for vi hadde nylig hatt en bibelsk samtale. De tok meg derfor i forsvar. Så istedenfor å stjele noe eller å skade meg hjalp hele gjengen – til min store overraskelse og lettelse – til med å dytte den havarerte bilen min nesten en halv kilometer, hele veien tilbake til misjonærhjemmet.»

I et annet tilfelle var en søster på et marked da raskoler bevæpnet med kniver hvisket til henne: «Gi oss vesken din.» Hun gav dem straks vesken, og de løp av gårde. Noen minutter senere kom de tilbake, bad om unnskyldning og lot henne få igjen vesken og alt som var i den. Hvorfor? Da de åpnet vesken, hadde de sett Bibelen og «Resonnerboken» hennes og fått dårlig samvittighet for det de hadde gjort.

FORSKJELLIGE MÅTER Å FÅ BUDSKAPET UT PÅ

«Vi forkynte hvor som helst vi traff folk», fortalte Elsie Thew, som tjente i Papua Ny-Guinea sammen med mannen sin, Bill, fra 1958 til 1966. «Vi snakket med folk i landsbyene, hjemmene og hagene deres, på markedene og langs stier i bushen. Vi snakket med fiskere på strender og ved elvebredder. I den første tiden hadde vi også med oss et verdenskart, slik at vi kunne vise folk som bodde i mer isolerte områder, hvor vi kom fra. Dette var viktig, for noen ganger kom vi med fly, og landsbyboerne, som var uvitende om verden utenfor, trodde at vi hadde falt ned fra himmelen! Så vi viste dem at vi rett og slett kom fra en annen del av den samme verden som dem.»

Det er mange av de landsbyene som ligger strødd langs Papua Ny-Guineas lange kystlinje og mange elvebredder, som bare kan nås med båt eller kano. Steve Blundy sier: «Bror Daera Guba, fra Hanuabada i Port Moresby, var en eldre mann som hadde mye erfaring med båter. Han hadde to uthulte stokker under huset sitt, så pionerpartneren min og jeg hjalp ham med å skaffe det tømmeret han trengte for å bygge en puapua, en lokal variant av en katamaran. Seilet var laget av tettvevd lerret. Med Daera som kaptein og to–tre andre brødre fra Hanuabada som mannskap drog vi en rekke ganger til kystlandsbyene i nærheten av Port Moresby.»

På slutten av 1960-tallet tjente Berndt Andersson på New Ireland, en vakker øy som ligger omkring 650 kilometer nordøst for hovedøya. Berndt skriver: «Folk kom fra småøyene i nærheten og spurte om vi kunne komme og besøke dem. Men for å kunne gjøre det trengte vi en båt, noe som så ut til å være en urealistisk drøm i betraktning av at den månedlige summen vi fikk utbetalt, var temmelig liten. Vi hadde noen planker liggende i et skur, men ikke på langt nær mange nok til å bygge en båt. Så vi la saken fram for Jehova i bønn. Og så, som lyn fra klar himmel, var det en bror i Lae som sendte oss 200 dollar for å hjelpe oss til å besøke de ytre øyene. Det gjorde at vi kunne bygge en båt, og vi gav den navnet ’Pioneer’. Men den manglet motor. Igjen gav denne kjære broren oss de pengene vi trengte, denne gangen til å kjøpe en liten påhengsmotor. Nå kunne vi besøke disse pittoreske øyene, slik folk hadde spurt oss om.»

Rundt 1990 planla en kretstilsynsmann, Jim Davies, og tre andre brødre å forkynne i en flyktningleir langt oppe i elven Fly, nær grensen til Indonesia. Brødrene hadde ordnet med losji hos en interessert kvinne, som var gift med ham som var den nest øverste lederen i leiren. «Turen oppover elven Fly tok nesten to timer i en motorisert kano», sier Jim. «I nitiden om morgenen kom vi til en lysning i jungelen, der vi så en skogsvei som førte til den avsidesliggende leiren. Der ventet vi på transport videre.

Klokken fem om ettermiddagen kom det endelig en bil. Vi pakket forsyningene våre i bilen, satte oss inn, men hadde ikke kjørt mer enn rundt hundre meter før styringsmekanismen gikk i stykker! Sjåføren, som virket helt uberørt, forstod hva som var problemet, fant fram noe ståltråd, smatt under bilen og bandt sammen de delene som hadde løsnet. ’Det der kommer vi ikke langt med’, tenkte jeg. Men jeg tok feil. Den ståltråden holdt de fem timene turen varte. Fordi veien var så dårlig, kjørte vi med firehjulstrekket på hele tiden. Ja, mange ganger kjørte vi oss fast i gjørmen og måtte dytte bilen løs. Vi kom fram klokken ti den kvelden, utslitte og fulle av gjørme.

I tre dager forkynte vi i leiren, som var spredt over et stort område i jungelen, og vi leverte all den litteraturen vi hadde tatt med oss. Vi traff også en ekskludert mann som gav uttrykk for at han ønsket å vende tilbake til Jehova. Vi ble veldig glade da vi senere hørte at denne mannen faktisk kom tilbake. Dessuten er nå hans kone og noen av barna deres i sannheten. Det samme er tilfellet med den interesserte kvinnen og mannen hennes, de som var så vennlige å gi oss losji.»

KRETSTJENESTE PÅ ELVEN SEPIK

Den over 1100 kilometer lange Sepik-elven minner om en stor brun slange der den snor seg fra høylandsområdet ned til havet. Noen steder er den så bred at det er vanskelig å se over til bredden på den andre siden. Elven er en viktig ferdselsåre, og brødrene bruker den regelmessig, også reisende tilsynsmenn og deres koner. La oss bli med en kretstilsynsmann og hans kone når de besøker menigheter langs denne mektige vannveien.

Warren Reynolds skriver: «Tidlig om morgenen drog min kone, Leann, og jeg fra byen Wewak med vår tolv fots aluminiumsjolle festet til takgrinden på bilen vår, som vi bruker i kretstjenesten. Etter en tre timers kjøretur, stort sett med firehjulstrekket på, parkerer vi bilen ved elven, og der kommer den til å stå noen dager. Vi fortsetter videre oppover elven for å besøke de cirka 30 forkynnerne som bor i fire landsbyer langs Sepiks bielver.

Om bord i vår flatbunnede jolle, lastet med forsyninger, starter vi påhengsmotoren på 25 hestekrefter og setter kursen oppover elven. En time senere tar vi av mot Yuat, en av Sepiks bielver, og reiser i to timer til før vi når landsbyen Biwat. Der blir vi ønsket hjertelig velkommen av brødrene og søstrene og dem de studerer Bibelen med. Noen av dem trekker jolla vår opp på land og oppbevarer den hjemme hos seg. Etter at vi har fått noe å spise, et måltid av melbananer og kokosmelk, tar vi alle fatt på en to timers fottur gjennom sumpete jungel. Forkynnerne viser vei og hjelper til med å bære forsyningene våre. Til slutt kommer vi fram til den lille landsbyen Dimiri, der vi slokker tørsten med kokosmelk og rigger oss til med myggnett og seng i et hus som er bygd på påler og av materialer fra bushen. Etter å ha spist kokt jams til middag er det deilig å gå og legge seg.

Det bor 14 forkynnere i tre landsbyer i dette området. De neste dagene forkynner vi i hver av landsbyene, og vi treffer mange som viser interesse. Vi gleder oss også over å se at to som studerer Bibelen, legaliserer ekteskapet sitt og blir godkjent som forkynnere av Riket. De andre forkynnerne steller i stand en enkel bryllupsmiddag som består av jams, sago, noen spiselige blad og to kyllinger.

Om søndagen blir vi veldig begeistret da 93 fra landsbyene kommer på det offentlige foredraget! Etter møtet pakker vi ryggsekkene våre og begynner å gå tilbake til Biwat i solsteken midt på dagen. I Biwat setter vi fra oss ryggsekkene hjemme hos en som studerer Bibelen, og vi begynner å forkynne. En god del tar imot litteratur, og noen sier ja til et bibelstudium. Den kvelden spiser vi hjemme hos en som har studium. Vi sitter tett samlet rundt et bål, for røyken holder myggsvermene unna.

Tidlig neste dag går vi tilbake til jolla og drar den ned til elven igjen. Vi starter ferden tilbake i morgentåken, helt betatt av fuglelivet og av alle fiskene som vaker i vannet. Familier på bambusflåter som er lastet med varer som skal selges på det lokale markedet, flyter rolig forbi oss i motsatt retning.

Da vi kommer tilbake til bilen vår, fyller vi opp drivstofftanken til jolla, etterfyller drikkevann og pakker med oss flere forsyninger. Så legger vi ut på elven igjen, denne gangen for å besøke de 14 forkynnerne i Kambot. Vi kommer fram to timer senere, våte til skinnet på grunn av en kraftig, tropisk regnbyge. Fra Kambot drar vi oppover elven – denne gangen med jolla full av forkynnere – til en stor landsby som ligger på begge sider av elven. Vi forkynner for de hyggelige menneskene som bor der, til sent om ettermiddagen. På vei tilbake forkynner vi for folk som står på sine flytende bambusbrygger. De hadde sett oss da vi drog oppover om formiddagen, så nå står de og venter på at vi skal komme tilbake. Det er ikke vanlig å bruke penger i dette avsidesliggende området, så landsbyboerne viser sin takknemlighet for besøket og for de traktatene vi gir dem, ved å gi oss mat – kokosnøtter, gresskar, røkt fisk og bananer. Idet solen går ned, har vi kommet tilbake til Kambot, der vi lager et måltid av den maten vi har fått.

I Kambot står møtelokalet på påler, i likhet med de andre husene i området. I regntiden, når hele området er oversvømt, padler folk kanoene sine helt til trappen til møtelokalet. På det offentlige foredraget den siste dagen under besøket vårt er det 72 til stede, deriblant noen som har gått i fem timer for å komme hit.

Etter at vi har kommet tilbake til bilen og festet jolla på taket, kjører vi den tre timer lange turen hjem. På veien hjem snakker vi om våre fine brødre og søstre som bor langs Sepik-elven. Vi snakker også om hvor glad Jehova må være i dem, noe som kommer til uttrykk i alt det hans organisasjon gjør for at de skal få det de trenger åndelig sett. For et privilegium det er å være en del av en slik fantastisk familie!»

EN KAMP MOT ONDE ÅNDER

Selv om en stor prosentdel av befolkningen i Papua Ny-Guinea kaller seg kristne, er det mange som holder fast ved tradisjonelle religiøse skikker og forestillinger, deriblant fedredyrkelse og frykt for onde ånder. Og i de senere år har det ifølge en reisehåndbok vært «en kraftig oppblomstring av svart magi og trolldom». Det fører til at folk ofte tror at sykdom og død skyldes medisinmenn og døde forfedres ånder.

I et slikt miljø er Bibelens sannhet virkelig frigjørende. Det er faktisk noen medisinmenn som er blitt klar over kraften i Guds Ord, og som har tatt avstand fra tidligere skikker og begynt å tjene Jehova. Tenk over to eksempler.

Soare Maiga bodde i en landsby cirka fem mil fra Port Moresby, og mange hadde stor frykt for ham på grunn av hans spiritistiske evner. Men han ble nysgjerrig på hva Jehovas vitner tror, og begynte å være med en gruppe som studerte Bibelen. Det tok ikke lang tid før han forstod sannheten og forandret livsførsel. Da han prøvde å kvitte seg med sine spiritistiske gjenstander, kom de imidlertid på en eller annen mystisk måte stadig tilbake til ham! Soare var likevel fast bestemt på å «stå Djevelen imot», så en dag tok han og la alle gjenstandene i en sekk sammen med en tung stein og kastet sekken i havet ved Port Moresby. (Jak 4:7) Denne gangen kom gjenstandene ikke tilbake. Etter dette ble denne modige mannen et ivrig vitne for den sanne Gud, Jehova.

Kora Leke brukte trolldom og urtemedisiner for å helbrede syke. Da han begynte å studere Bibelen, var det imidlertid en kamp for ham å frigjøre seg fra en ånd som hadde hjulpet ham med hans trolldomskunster. I likhet med Soare var Kora fast bestemt på at han ikke lenger ville ha noe med demonene å gjøre – og med Jehovas hjelp klarte han det. Senere tjente han som alminnelig pioner og som spesialpioner. Selv da denne lojale broren var kommet høyt opp i årene og bena sviktet, fortsatte han å gjøre sine medmennesker kjent med det gode budskap.

Kora hadde et favorittsted der han likte å forkynne. Hvordan kom han seg dit? Brødrene pleide å trille ham i en trillebår, det mest praktiske hjelpemidlet de hadde tilgjengelig. Senere var det en oppfinnsom bror ved avdelingskontoret som var så snill å lage en rullestol til ham ved å bruke sykkelhjul, stålrammen fra en vanlig stol og lerret til setet. Det nye transportmidlet gav Kora større frihet, og han brukte det til fulle! Ja, slike eldre er virkelig inspirerende eksempler, og det er ikke tvil om at de gleder Jehovas hjerte! – Ordsp 27:11.

Å LÆRE FOLK Å LESE OG SKRIVE

«Alt det som før ble skrevet, ble skrevet til vår opplæring», sier Romerne 15:4. Det er tydelig at Gud ønsker at hans folk skal kunne lese og skrive. Som vi allerede har nevnt, har Jehovas vitner i Papua Ny-Guinea derfor gjort en stor innsats for å hjelpe folk med dette.

Det sier seg selv at det kan være en utfordring å lære seg å lese og skrive, særlig for eldre, men en lærevillig elev vil som regel klare det. Guds Ord kan i høy grad virke med stor kraft på mennesker fra enkle kår som har fått liten eller ingen skolegang.

Tenk for eksempel på Save Nanpen, en ung mann som bodde ved Sepik-elvens utspring. Da Save flyttet til Lae, ble han for første gang konfrontert med vestlig kultur. Han traff også Jehovas vitner, som fortalte ham om håpet om Riket. Det Save hørte, nådde hjertet hans, og han begynte å gå på kristne møter. Etter kort tid ble han kvalifisert til å bli udøpt forkynner. Men han nølte med å ta neste skritt – å bli døpt. Hvorfor? Han hadde lovt Jehova at han ikke skulle bli døpt før han kunne lese Bibelen selv. Så han arbeidet hardt for å lære og nådde sine åndelige mål.

Analfabetisme er fremdeles utbredt, men det er blitt bygd skoler i en rekke områder, og barn av Jehovas vitner går på disse. Ja, våre unge har ofte gode lese- og skriveferdigheter – for en stor del takket være flinke foreldre og den opplæringen som blir gitt på møtene i menigheten, blant annet på den teokratiske tjenesteskolen.

BIBELENS SANNHET FORANDRER FOLKS LIV

Apostelen Paulus skrev: «Vår krigførings våpen er jo ikke kjødelige, men mektige ved Gud til å rive ned sterkt befestede ting.» (2. Kor 10:4) Noen ganger kan bare ett skriftsted ha sterk virkning, slik tilfellet var med en kvinne som heter Elfreda. Etter at Elfreda var blitt vist Guds navn i sin bibel på wedau, slo hun opp i et oppslagsverk, som bekreftet det Bibelen sier om Guds navn. «Det Jehovas vitner lærer, er sannheten», tenkte hun. Men mannen hennes, Armitage, ville ikke ha noe med vitnene å gjøre. Han drakk, tygde betelnøtter og røykte tobakk, og han hadde et voldsomt temperament.

Da Armitage gikk av med pensjon fra jobben sin i Lae, flyttet han og Elfreda til Alotau i Milne Bay-provinsen, der det ikke var noen Jehovas vitner. I denne tiden abonnerte Elfreda på Vakttårnet og Våkn opp! og studerte pr. brev med Kaylene Nilsen, som var pioner. «Trofast sendte Elfreda meg hver uke sine skriftlige svar», sier Kaylene.

Senere ble Gilead-misjonærene Geordie og Joanne Ryle sendt til Milne Bay, og de besøkte Elfreda for å oppmuntre henne og samarbeide med henne i tjenesten. «Armitage spurte om jeg ville studere Bibelen med ham», forteller Geordie. «Det ryktet han hadde, gjorde at jeg var usikker på hva som egentlig var motivet hans. Men etter at jeg hadde studert med ham i en måned, visste jeg at han var oppriktig. Senere ble han døpt, og han ble med tiden menighetstjener.» Nå er tre generasjoner av familien hans i sannheten, og barnebarnet hans Kegawale Biyama, som er sitert tidligere, tjener i utvalget ved avdelingskontoret i Port Moresby.

Mens Don og Shirley Fielder var pionerer i Hula, startet de et bibelstudium med Alogi og Renagi Pala. «Alogi var en tyv og slåss til stadighet med andre», skriver Don. «Han hadde en tropesykdom som gjorde huden hans stygg, og deler av munnen hans var oppspist av et tropisk sår. Både han og hans kone tygde betelnøtter, så mellomrommene mellom de svarte tennene deres var ofte blodrøde. Alogi var den siste man skulle tro kunne bli tiltrukket av budskapet. Men han og hans kone ble interessert i sannheten og gikk på møtene våre, der de satt stille bakerst i salen.»

«I løpet av et halvt års tid så vi Alogi gjennomgå en forbløffende forvandling», forteller Don. «Han sluttet å stjele, slåss og krangle, og han og Renagi begynte å vaske og stelle seg og å delta i møtene. De begynte også å fortelle andre om det gode budskap. De og en håndfull andre ble de første forkynnerne i Hula-området.»

Abel Warak bodde på New Ireland og hadde lidd av spedalskhet. Som følge av det hadde han ingen følelse i hender og føtter. Da Abel først ble kjent med sannheten, kunne han nesten ikke gå, og han hadde mistet interessen for livet. Men sannheten forandret hans innstilling og syn på tilværelsen fullstendig og fylte ham med fornyet glede og livslyst. Med tiden ble han til og med pioner. For å supplere kosten pleide Abel å fiske, men fordi han ikke hadde følelse i føttene, kunne han ikke lenger gå på revet. Så brødrene kjøpte knehøye gummistøvler til ham. Han lærte seg også å sykle, og dermed kunne han dra lenger av gårde for å forkynne. Det hendte at han syklet hele 10 mil for å følge opp interesse, og en gang syklet han over 14 mil én vei for å invitere en interessert mann til minnehøytiden.

Noen ganger har «kunnskapen om Jehova» hjulpet slike som har hatt dyrlignende karaktertrekk, til å gjøre store forandringer. (Jes 11:6, 9) I 1986 var det for eksempel omkring 60 personer fra to landsbyer i nærheten av Banz som møtte opp på et områdestevne i Lae og satte seg på de forreste radene. Disse landsbyboerne fra fjellene hadde lenge vært fiender og hadde ofte slåss med hverandre. Men etter å ha hørt det gode budskap av spesialpionerer hadde de bestemt seg for å leve sammen i fred. Slike opplevelser får oss til å tenke på det som står i Sakarja 4:6: «’Ikke ved militær styrke og ikke ved makt, men ved min ånd,’ har hærstyrkenes Jehova sagt.» Den samme ånd har også motivert mange oppriktige mennesker til å innrette sitt liv etter Bibelens moralnormer.

GUDS SYN PÅ EKTESKAPET BLIR RESPEKTERT

I mange land blir Bibelens syn på ekteskapet ofte ignorert av kristenhetens kirkesamfunn og også på grunn av lokale skikker. (Matt 19:5; Rom 13:1) Papua Ny-Guinea er ikke noe unntak. For å leve i samsvar med Jehovas vilje er det derfor mange par som har bodd sammen uten å være gift, eller som har levd i et polygamt forhold, som har gjort store forandringer i livet. Et eksempel er Francis og hans kone, Christine.

Da Francis sluttet i militæret, flyttet han og hans kone fra hverandre. Christine og de to barna deres flyttet tilbake til hjemstedet hennes på øya Goodenough i Milne Bay-provinsen, og han drog tilbake til Mount Hagen. Der ble Francis etter hvert samboer med en annen kvinne og barna hennes. De gikk på møter hos kirkesamfunnet Assemblies of God. Etter en tid ble samboeren til Francis kontaktet av Jehovas vitner og begynte å studere Bibelen sammen med dem. Senere ble også Francis interessert, og snart gikk begge to på våre møter.

Francis ville gjerne bli forkynner, noe som betydde at han måtte rydde opp i sin ekteskapelige situasjon. Etter å ha tenkt nøye over saken under bønn snakket han med samboeren sin. Hun og barna hennes flyttet da til et annet hus, og Francis drog for å treffe Christine, som han ikke hadde bodd sammen med på seks år. Christine og slektningene hennes ble forståelig nok veldig overrasket over å se Francis. Ved å bruke Bibelen forklarte Francis på en vennlig måte for dem alle at han ønsket å gjøre det som var rett i Jehovas øyne. Så spurte han sin kone om hun og barna deres ville flytte tilbake til Mount Hagen, slik at de kunne bli en familie igjen. Alle var forbauset over hvor forandret han var. Christine sa ja til å flytte, og Francis på sin side sørget for at slektningene hennes fikk økonomisk kompensasjon for alt det de hadde gjort for familien hans de siste seks årene.

Etter at Christine hadde kommet tilbake til Mount Hagen, begynte hun også å studere Bibelen, noe som innebar at hun i tillegg måtte lære seg å lese. Samtidig sluttet hun å tygge betelnøtter og å røyke tobakk. Dette ekteparet er nå innviede tjenere for Jehova.

BARN SOM BRINGER ÆRE TIL SIN SKAPER

Ved modig å følge sin godt oppøvde samvittighet er det mange barn i Papua Ny-Guinea som har avlagt et fint vitnesbyrd. Tidlig i 1966 var det for eksempel en barneskolelærer som sa til sju barn av Jehovas vitner at det ble ventet av dem at de skulle hilse flagget under de seremoniene som skulle holdes uken etter. Med cirka 300 elever til stede nektet alle de sju barna å hilse flagget under seremoniene. Det resulterte i at de ble utvist, selv om foreldrene deres skriftlig hadde bedt om at barna måtte bli fritatt fra å være til stede ved seremoniene. En eldste i den lokale menigheten klaget saken inn for myndighetspersoner både i Papua Ny-Guinea og i Australia.

Den 23. mars ringte Australias administrator av Papua Ny-Guinea til skolemyndighetene og gav beskjed om at barna umiddelbart skulle få begynne på skolen igjen. Den sanne tilbedelse hadde vunnet en liten juridisk seier. I dag respekterer myndighetene i Papua Ny-Guinea fremdeles barns rett til å la være å hilse flagget av samvittighetsgrunner.

’Spedbarn og diebarn’ kan bringe ære til Jehova på andre måter også. (Matt 21:16) Tenk for eksempel på Naomi, som kommer fra et høylandsområde. Foreldrene hennes, Joe og Helen, var ikke i sannheten. Da Naomi var rundt tre år, bodde hun et års tid i Lae hos tanten sin, Helens søster, et nidkjært Jehovas vitne. Tanten tok regelmessig med seg Naomi ut i forkynnelsen – hun bar henne ofte i et nett som hun hadde over skulderen. Slik ble Naomi godt kjent med håpet om Riket, og det at tanten hennes var flink til å bruke bildene i Min bok med fortellinger fra Bibelen, gjorde at hun ble enda bedre kjent med budskapet.

Etter at Naomi hadde kommet tilbake til foreldrene, tok hun en publikasjon fra Jehovas vitner, gikk ut av huset og banket deretter hardt på døren. «Kom inn igjen», ropte foreldrene hennes. Da lille Naomi kom inn, sa hun: «Hei. Jeg er et av Jehovas vitner, og jeg har kommet for å snakke med dere om Bibelen.» Joe og Helen så overrasket på Naomi, som fortsatte: «Bibelen sier at paradiset skal komme på jorden, og at én Konge, Jesus, skal herske over oss. Alt vi ser rundt oss, er det Jehova som har laget.»

Joe og Helen var sjokkert. «Hva kommer naboene til å tro!» utbrøt Joe til sin kone. «I morgen er det best at du holder henne innendørs.»

Dagen etter, mens foreldrene satt utenfor huset, banket Naomi hardt på veggen i rommet sitt. «Kom ut», sa Joe. Naomi dukket opp og satte i gang med nok en presentasjon: «Hei. Jeg er et av Jehovas vitner, og jeg har kommet for å forkynne for dere. Snille mennesker kommer til å få leve evig på jorden. Men de som blir sinte og er slemme, får ikke leve i paradiset.» Helt satt ut begynte Helen å gråte, og Joe styrtet rett inn på soverommet.

Den kvelden begynte Joe, som var blitt litt nysgjerrig, å bla i sin gamle King James-bibel, og tilfeldigvis kom han over navnet Jehova. Istedenfor å gå på jobb morgenen etter skrev han et brev til Jehovas vitner og kjørte så fire mil til Mount Hagen for å levere det på Rikets sal.

Brødrene besøkte Joe og Helen og ordnet med at det ble startet et regelmessig bibelstudium med dem. Vitnene lærte også Helen å lese. Med tiden ble både Joe og Helen døpt, og Helen fikk anledning til å hjelpe andre som studerte Bibelen, å lære å lese – alt dette fordi en liten jente så gjerne ville fortelle om Jehova!

ANSTRENGELSER FOR Å KOMME PÅ MØTER OG STEVNER

I noen deler av verden må brødrene og søstrene benytte sterkt trafikkerte veier med mye forurensning eller overfylte undergrunnsbaner for å komme på kristne møter og stevner. Men i Papua Ny-Guinea er problemet ofte at det ikke finnes gode veier og transportmidler. Mange familier må derfor ta seg fram til fots eller i kano eller begge deler, i hvert fall et stykke av veien. Noen forkynnere og barna deres går for eksempel hvert år mer enn 16 mil over glatte, forrevne fjell for å komme til områdestevnet i Port Moresby. Den svært anstrengende, ukelange turen går langs den berømte Kokoda-stien, der det ble utkjempet mange bitre slag under den annen verdenskrig. De bærer med seg mat, kokeutstyr, klær og andre ting som de trenger til stevnet.

Brødrene på den isolerte atollen Nukumanu overværer vanligvis det årlige områdestevnet i Rabaul, som ligger 80 mil vestover. «Fordi båtforbindelsen er upålitelig», sier Jim Davies, «hender det at de drar hjemmefra seks uker i forveien for å være sikre på å komme fram i tide. Tilbaketuren kan også være uforutsigbar. En gang tok den eneste båten som skulle til Nukumanu, en omvei om Australia for reparasjoner, og deretter fikk eierne økonomiske problemer. Det førte til at det tok brødrene over et halvt år å komme hjem! Dette var riktignok et helt spesielt tilfelle, men det er ikke uvanlig med forsinkelser på flere uker, noe som gjør at de strandede forkynnerne må bo en stund hos trosfeller eller slektninger.»

MISJONÆRENES GODE EKSEMPEL

Det å tjene i et fremmed land der levestandarden kanskje er lavere enn hjemme, kan være litt av en overgang for misjonærene. Men som mange har vist, er det mulig å venne seg til dette, og det er noe lokalbefolkningen gjerne setter pris på. En kvinne i Papua Ny-Guinea sa om de to misjonærsøstrene som studerte med henne: «Huden deres er hvit, men hjertet deres er likt vårt hjerte.»

Noen av misjonærene er i reisetjenesten. For å besøke menighetene må de ofte bruke hva som helst som måtte finnes av transportmiddel. Dette var tilfellet med Edgar Mangoma. De kretsene han tjente i, omfattet elven Fly og innsjøen Lake Murray. «Når jeg besøkte de to menighetene ved innsjøen, reiste jeg i kano – noen ganger med og noen ganger uten motor. Uten motor kunne det ta opptil åtte timer å komme fra den ene menigheten til den andre. Vanligvis var det tre–fire brødre som fulgte meg, enda de visste at de ville måtte padle hele veien tilbake etter at de hadde sluppet meg av. Jeg satte utrolig stor pris på det de gjorde!»

Misjonærenes gode eksempel, blant annet deres ydmykhet og kjærlighet til mennesker, har ført til at det er blitt avlagt et flott vitnesbyrd. «Landsbyboerne var overrasket over at jeg overnattet hjemme hos interesserte og spiste måltider sammen med dem», skrev en kretstilsynsmann. «Noen fra lokalbefolkningen har faktisk sagt til meg: ’Din måte å tilbe Gud på er ekte. Prestene våre omgås ikke oss slik som du gjør.’»

Synes de utenlandske søstrene at det er vanskelig å venne seg til livet i Papua Ny-Guinea? «Jeg syntes det var svært vanskelig de første månedene», sier Ruth Boland, som var i reisetjenesten sammen med mannen sin, David. «Mange ganger hadde jeg mest lyst til å gi opp. Men jeg er glad for at jeg ikke gjorde det, for etter hvert ble jeg veldig glad i brødrene og søstrene. Mannen min og jeg tenkte mindre og mindre på oss selv og mer og mer på andre. Ikke noe kan sammenlignes med den gleden vi begynte å føle. Materielt sett hadde vi ingenting, men åndelig sett var vi rike. Og vi kunne se Jehovas hånd i så mye som skjedde – ikke bare i forbindelse med utbredelsen av det gode budskap, men også i vårt eget liv. Når man ikke har noe materielt – da er man virkelig helt avhengig av Jehova, og man erfarer hans velsignelse.»

BORGERKRIG PÅ BOUGAINVILLE

En separatistbevegelses lenge ulmende misnøye brøt i 1989 til slutt ut i full borgerkrig på øya Bougainville. I løpet av den tolv år lange konflikten måtte omkring 60 000 mennesker forlate hjemmene sine, og rundt 15 000 mistet livet. Blant dem som ble tvangsflyttet, var det mange brødre og søstre, og de fleste slo seg ned i andre deler av Papua Ny-Guinea.

Kort tid før Dan Ernest, en pioner, skulle flytte fra øya, ble han tatt til fange av soldater fra Bougainville Revolutionary Army (BRA) og ført til en stor lagerbygning. Dan forteller: «Der inne var det en BRA-general som var iført en uniform dekket med medaljer, og på siden hadde han et sverd.

’Er du Dan Ernest?’ spurte han.

’Ja’, svarte jeg.

’Jeg har hørt at du har vært spion for Papua Ny-Guineas forsvarsstyrker’, sa han myndig.

Jeg begynte å forklare at Jehovas vitner ikke engasjerer seg i noe lands konflikter, men han avbrøt meg og sa: ’Vi vet det! Vi har fulgt med. Andre religionssamfunn har støttet hvem som helst som har sett ut til å bli den seirende part. Den religionen du tilhører, er den eneste som har holdt seg helt nøytral.’ Han fortsatte: ’Denne krigen har vært en vanskelig og urolig tid for folket vårt, og de trenger det trøstende budskapet dere forkynner. Vi vil at du skal bli værende her på Bougainville og fortsette å forkynne. Men hvis du må dra, skal jeg sørge for at du får alle eiendelene dine trygt ut herfra.’ Da min kone og jeg to uker senere flyttet til øya Manus, vårt nye pionerdistrikt, holdt generalen det han hadde lovt.»

Brødrene ved avdelingskontoret gjorde seg store anstrengelser for å opprettholde kontakten med forkynnerne i det området som var berørt av krigen, og til tross for en sjøblokade klarte de å sende noe mat, medisiner og litteratur til dem. En besøkende kretstilsynsmann rapporterte: «Overalt ser man krigens ødeleggelser, men brødrene og søstrene er fortsatt travelt opptatt med å forkynne og holde møtene sine. Det blir også ledet mange bibelstudier.»

I 2001 kom de stridende partene til slutt fram til en fredsavtale som anerkjente Bougainville og noen øyer i nærheten som et selvstyrt område. På Bougainville bor det for tiden ingen Jehovas vitner, men på naboøya Buka er det en fin menighet med 39 forkynnere.

VULKANUTBRUDD ØDELEGGER RABAUL

Byen Rabaul har en stor havn som egentlig er kalderaen etter en gammel vulkan. I september 1994 hadde to aktive vulkaner på hver sin side av havnen utbrudd, noe som førte til store ødeleggelser av Rabaul og forandret folks måte å leve på i provinsen. Rikets sal og det misjonærhjemmet som lå i tilknytning til den, ble ødelagt, men ingen brødre eller søstre ble drept. Én bror hadde imidlertid hjerteproblemer og døde under flukten fra utbruddet. Alle forkynnerne fulgte en evakueringsplan som i noen år hadde hengt på oppslagstavlen i Rikets sal, og drog til de områdene flere kilometer unna som det var ordnet med på forhånd.

Avdelingskontoret traff straks tiltak for å hjelpe dem som var blitt rammet, og for å organisere nødhjelp. Det ble gitt klær, myggnett, medisiner, bensin, diesel og andre ting, og dette ble sendt av gårde sammen med ris og taro fra en menighet i nærheten. Nødhjelpsarbeidet gikk så fint at lokale myndighetspersoner og andre kom med mange positive kommentarer.

Med tiden opphørte Rabaul menighet å eksistere. To dager etter utbruddet kom cirka 70 forkynnere og barna deres sammen i en forlatt yrkesskole. Da de eldste kom, spurte forkynnerne: «Når begynner bokstudiet?» Til tross for vanskelighetene forsømte de aldri møtene eller forkynnelsen. (Hebr 10:24, 25) De fleste brødrene flyttet til grupper i nærheten, og som følge av det ble en av disse gruppene en menighet.

Myndighetene i provinsen lovte alle de religionssamfunnene som hadde mistet eiendom, at de skulle få tomt i byen Kokopo, som ligger cirka to og en halv mil fra Rabaul. Men selv om andre religionssamfunn fikk tomt, fikk ikke Jehovas vitner det. Sju år etter vulkanutbruddet var det en bror fra Afrika som begynte å arbeide for byplankontoret. Han la merke til at Jehovas vitner var blitt urettferdig behandlet, så han fant raskt en passende tomt i Kokopo og hjalp brødrene med søknaden, som ble godkjent. Et team med frivillige byggearbeidere hjalp til med å bygge en Rikets sal og et misjonærhjem. Det viste seg faktisk at den i utgangspunktet urettferdige behandlingen ble til velsignelse. Hvordan det? De første tomtene som var blitt gitt til forskjellige religionssamfunn, lå i en bratt skråning. Men den tomten som brødrene fikk, har ideell beliggenhet i sentrum av byen.

OVERSETTELSESARBEIDET GÅR FRAMOVER

«I et land der det snakkes over 800 språk, er det helt avgjørende at man har ett eller flere felles språk, slik at folk kan kommunisere med hverandre», sier Timo Rajalehto, som er medlem av utvalget ved avdelingskontoret og tilsynsmann for oversettelsesavdelingen. «Enkle handelsspråk, som tok pisin og hiri motu, er ideelle til sitt formål. Det er forholdsvis lett å lære dem som et annetspråk, og de fungerer bra til kommunikasjon om dagligdagse ting. Men de er ikke ideelle når det er snakk om å formidle kompliserte begreper. Oversetterne våre sliter derfor ofte med visse ord og uttrykk.

Vi fant for eksempel ut at det ikke finnes noe ord på tok pisin som man på en fullgod måte kan oversette ordet ’prinsipp’ med. Oversetterne slo derfor sammen to ord på tok pisin for å lage ordet stiatok (styrende tale), som beskriver hvordan prinsipper virker ved at de ’styrer’ folk i riktig retning. Betegnelsen slo an i mediene og brukes nå av mange som snakker tok pisin.»

Vakttårnet begynte å bli utgitt på motu i 1958 og på tok pisin i 1960. Studieartiklene ble trykt i Sydney i Australia på løse blad som ble stiftet sammen og sendt til Port Moresby. I 1970 ble bladet utvidet til 24 sider, og opplaget økte til over 3500. En 24-siders utgave av Våkn opp! ble første gang utgitt på tok pisin i januar 1972. For tiden kommer Vakttårnet ut to ganger i måneden på tok pisin og Våkn opp! en gang i kvartalet. Dessuten blir det utgitt en månedlig studieutgave av Vakttårnet og en kvartalsvis offentlig utgave på hiri motu.

«I den senere tid har vi oversatt enkelte traktater til mange nye språk, deriblant enga, jiwaka, kuanua, melpa og orokaiva», sier Timo Rajalehto. «Ettersom de som snakker disse språkene, også snakker tok pisin eller engelsk eller begge deler, lurer man kanskje på hvorfor dette er blitt gjort. Vi ville se hvordan folk reagerte på budskapet om Riket når de fikk det på sitt morsmål. Ville det vekke interessen for sannheten og bidra til en positiv holdning til Jehovas vitner?

Svaret er definitivt ja! Mange har kommet med positive kommentarer. Det er blitt startet bibelstudier, og det er til og med noen tidligere motstandere som har forandret syn på vitnene. Det gjør sterkt inntrykk på folk å få en publikasjon på sitt morsmål.»

For tiden er det 31 på oversettelsesavdelingen, og den omfatter de teamene som oversetter til hiri motu og tok pisin. I desember 2009 var oversetterne begeistret over å kunne flytte inn i nye kontorer.

PIONERTJENESTESKOLEN ER TIL NYTTE FOR MANGE

For mange av Jehovas tjenere er pionertjenesteskolen et høydepunkt i livet. Skolen hjelper pionerene ikke bare til å utvikle seg åndelig sett, men også til å bli bedre pionerer. Tenk over hva noen har sagt etter å ha gjennomgått skolen.

Lucy Koimb: «Skolen har hjulpet meg til å forstå at noe av det beste jeg kan gjøre i livet, er å være i heltidstjenesten.»

Michael Karap: «Før skolen hadde jeg mange gjenbesøk og ingen bibelstudier. Nå har jeg mange studier!»

Ben Kuna: «Skolen har lært meg å tenke mer sånn som Jehova tenker.»

Siphon Popo: «Jeg har aldri studert så mye før i hele mitt liv! Og jeg lærte at jeg ikke skal skynde meg når jeg studerer.»

Julie Kine: «Skolen har lært meg å ha et rett syn på materielle ting. Vi trenger egentlig ikke så mye som andre sier at vi gjør.»

Dan Burks, som er medlem av utvalget ved avdelingskontoret, sier: «Når pionerene blir mer produktive, blir de også lykkeligere og mer engasjerte. Vi er sikre på at pionertjenesteskolen vil fortsette å være til nytte for flere hundre pionerer her i landet. Den nytten pionerene har av skolen, kommer selvsagt også menighetsforkynnerne og de interesserte i distriktet til gode.»

FORENT VED KJÆRLIGHET

Jesus Kristus sa: «Alle [skal] vite at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.» (Joh 13:35) I Papua Ny-Guinea har kristen kjærlighet bygd bro over alle slags kløfter: språkforskjeller, etnisk mangfold, stammekulturer og økonomiske ulikheter. Når oppriktige mennesker ser slik kjærlighet, får det dem til å si: «Gud er med dere.»

Mange Samgar (som er nevnt tidligere), en busseier og tidligere luthersk prest fra Banz, er en av dem som trakk den slutningen. Hva var det som fikk ham til å gjøre det? En gang den lokale menigheten skulle på et områdestevne i Lae, leide den en av bussene til Mange. «Fordi han var nysgjerrig på Jehovas vitner, ble han med på turen», fortalte Steve og Kathryn Dawal, som var på stevnestedet da bussen kom. «Han ble mektig imponert over organisasjonen og over den enheten som han så blant Jehovas folk, og som hever seg over etniske og stammemessige forskjeller. Da Mange drog hjemover i bussen sammen med vitnene, var han blitt overbevist om at han hadde funnet sannheten. Senere ble han og sønnen hans kristne eldste.»

Søster Hoela Forova, en ung enke som var alminnelig pioner, og som tok seg av moren sin, som også var enke, trengte sårt et nytt sted å bo. To ganger hadde hun skrapt sammen noen penger, som hun gav til en slektning for at han skulle kjøpe materialer, men hun så aldri noe til verken pengene eller materialene. De lokale vitnene, som var klar over den vanskelige situasjonen hun var i, satte huset hennes i stand igjen på bare tre dager. I tre dager gråt Hoela mer eller mindre hele tiden, fullstendig overveldet av den kjærligheten brødrene og søstrene viste. Byggeprosjektet førte også til at det ble avlagt et enestående vitnesbyrd. En diakon i et av kirkesamfunnene der utbrøt: «Hvordan kan folk som ikke ber om penger, men som bare går rundt med vesker med bøker i, klare å bygge et hus på tre dager?»

Apostelen Johannes skrev: «Små barn, la oss ikke elske med ord eller med tungen, men i gjerning og sannhet.» (1. Joh 3:18) Som følge av en slik kjærlighet, som kommer til uttrykk på mange måter, fortsetter arbeidet i Papua Ny-Guinea å gå framover. Ja, de 3672 forkynnerne leder 4908 bibelstudier, og i 2010 var det 25 875 som var til stede ved høytiden til minne om Kristi død – et tydelig uttrykk for at Jehova velsigner arbeidet! – 1. Kor 3:6.

En håndfull modige brødre og søstre våget seg for omkring 70 år siden inn i dette fascinerende og gåtefulle landet for å overbringe den sannhet som kan frigjøre mennesker. (Joh 8:32) I de tiårene som fulgte, var det mange andre vitner – utlendinger og lokale – som sluttet seg til dem i arbeidet. Foran dem lå tilsynelatende uoverstigelige hindringer: tette jungler, malariainfiserte sumper og dårlige eller ingen veier, i tillegg til fattigdom, stammefeider, utbredt spiritisme og noen ganger voldelig motstand fra kristenhetens prester og deres tilhengere. Brødrene måtte også takle analfabetisme og den utfordring å forkynne for over tusen stammesamfunn som snakker over 800 språk! Den uselviske innsatsen de gjorde for å fremme forkynnelsen av Riket, blir satt stor pris på av dem som har kommet etter dem og bygd videre på det grunnlaget som de la.

Jehovas tjenere i Papua Ny-Guinea møter imidlertid fremdeles mange av disse utfordringene. Men med Guds støtte er alt mulig. (Mark 10:27) Brødrene og søstrene i dette kontrastfylte landet stoler derfor fullt og helt på Jehova og har tillit til at han vil gi mange flere som er rettferdig innstilt, «en forandring så de får et rent språk, for at de alle skal påkalle Jehovas navn, for at de skal tjene ham skulder ved skulder». – Sef 3:9.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 88]

«Bobogi, hvor har du lært å gjøre alt dette?»

[Uthevet tekst på side 100]

’Han gikk med på å vise filmen vår uten å ta betalt for det’

[Uthevet tekst på side 104]

«Enten kutter du ut religionen din, eller så finner du deg en annen jobb»

[Uthevet tekst på side 124]

Da de så hva hun hadde i vesken, fikk de dårlig samvittighet for det de hadde gjort

[Uthevet tekst på side 149]

«Huden deres er hvit, men hjertet deres er likt vårt hjerte»

[Ramme/bilde på side 80]

Oversikt over Papua Ny-Guinea

Geografi

Papua Ny-Guinea omfatter den østlige halvdelen av øya Ny-Guinea og 151 mindre øyer. Landet er litt større enn Sverige. Forrevne fjell dominerer den indre delen av hovedøya, mens det langs kysten er tette regnskoger og sumper.

Befolkning

Av de 6,7 millioner innbyggerne er 99 prosent papuanere og melanesiere. Resten er polynesiere, kinesere og personer av europeisk avstamning. Størsteparten regner seg som kristne.

Språk

Papua Ny-Guinea er det landet i verden hvor det snakkes flest språk – 820 helt forskjellige språk, det vil si tolv prosent av alle verdens språk. I tillegg til sine lokale språk snakker de fleste her engelsk eller et av pidginspråkene tok pisin og hiri motu.

Næringsliv

Omkring 85 prosent av befolkningen lever et tradisjonelt liv i landsbyer, der de dyrker mat i små grønnsakhager. I høylandet dyrkes kaffe og te for salg. Skogbruk og utvinning av mineraler, olje og gass er også viktig for landets økonomi.

Kosthold

Blant de viktigste næringsmidlene er søtpoteter, taro, kassava, sago og bananer, som spises rå, kokt eller stekt. Grønnsaker, tropiske frukter og hermetisert kjøtt og fisk er også populært. Svinekjøtt spises ved spesielle anledninger.

Klima

Landet har to årstider – den våte og den ikke fullt så våte. Fordi Papua Ny-Guinea ligger nær ekvator, er klimaet tropisk ved kysten, men kjøligere i høylandet.

[Ramme/bilder på sidene 83 og 84]

’Jeg overvant min sjenerthet’

ODA SIONI

FØDT 1939

DØPT 1956

BAKGRUNN Den første fra Papua Ny-Guinea som ble pioner. Han er nå spesialpioner i Hohola Motu menighet i Port Moresby.

◼ DA MIN storesøster fikk se Tom og Rowena Kitto forkynne på plankebroene i landsbyen Hanuabada, bad hun meg gå på møtene deres for å finne ut mer om denne «nye religionen». Den gangen ble møtene holdt hjemme hos Heni Heni Nioki, en mann som studerte Bibelen.

Jeg var 13 år og veldig sjenert. Jeg gikk hjem til Heni Heni, der cirka 40 stykker fra landsbyen hadde samlet seg, og satte meg i bakgrunnen. Der satt jeg rolig med hodet i hendene. Jeg likte det jeg hørte, og fortsatte å gå dit. Snart spurte Heni Heni om jeg kunne oversette Tom Kittos engelsk til motu, det språket som ble brukt av de fleste av dem som var til stede.

Noen år senere, da jeg begynte å arbeide på et sykehus fordi jeg ville utdanne meg til lege, tok John Cutforth meg til side og resonnerte vennlig med meg. Han sa: «Hvis du blir lege, kan du hjelpe folk fysisk sett, men hvis du blir en åndelig lege, kan du hjelpe dem til å få evig liv.» Allerede samme uke begynte jeg som pioner.

Det første stedet jeg ble sendt til som pioner, var Wau. Da jeg hadde besøkt byen litt tidligere, hadde jeg oppdaget at en del var interessert i sannheten. En mann, Jack Arifeae, inviterte meg til å tale i den lutherske kirken der. Jeg valgte å snakke om Guds lov om blodet. De 600 i menigheten fulgte oppmerksomt med, siden mange av dem trodde at hvis de spiste en persons blod, kunne denne personens ånd overta kroppen deres. Presten ble rasende og gav forsamlingen beskjed om ikke å ha noe med meg å gjøre. Men det var mange som likte det de hørte, og gjorde åndelige framskritt.

Omkring et år senere fikk jeg i oppdrag å tjene i Manu Manu, cirka fem mil nordvest for Port Moresby. Der traff jeg en landsbyhøvding, Tom Surau, som bad meg forkynne i landsbyen hans. Etter at jeg hadde studert med landsbyboerne i tre dager, hogg de i stykker sin Maria-statue, som var av tre, og kastet den i elven.

Folk som bodde lenger nede langs elven, plukket opp restene og tok dem med til de katolske prestene i landsbyen sin og ropte: «De har drept Maria!» To prester kom for å ta et oppgjør med meg. Den ene gikk rett bort til meg og gav meg et hardt knyttneveslag i ansiktet, slik at ringen hans laget en flenge i kinnet mitt. Da landsbyboerne kom styrtende til for å forsvare meg, løp prestene av gårde.

Jeg drog til Port Moresby for å få sydd flengen og for å melde saken til politiet. Senere fikk prestene bot og ble avsatt. I mellomtiden drog jeg tilbake til landsbyen og opprettet en isolert gruppe. Med Jehovas hjelp hadde jeg overvunnet min sjenerthet.

[Bilde]

De første møtene ble holdt hjemme hos Heni Heni

[Ramme på side 86]

Wantok-systemet

Betegnelsen wantok (fra engelsk one talk), som finnes på pidginspråket tok pisin, kan oversettes med «ett språk» og har å gjøre med det sterke kulturelle båndet mellom mennesker som tilhører samme etniske gruppe og snakker samme språk. Båndet omfatter visse plikter og privilegier. Det ventes for eksempel at en gir materiell hjelp til sine wantoker (personer som snakker samme språk som en selv) som er eldre eller arbeidsledige eller ikke er i stand til å arbeide. Dette er til stor hjelp i et land der det er dårlig med sosiale trygdeordninger.

Systemet har også sine ulemper. Når for eksempel noen som studerer Bibelen, tar standpunkt for sannheten, kan det være at andre i familien slår hånden av dem. I slike situasjoner må nye stole på at Jehova vil hjelpe dem hvis de skulle bli arbeidsløse eller av andre grunner skulle få det vanskelig materielt sett. (Sal 27:10; Matt 6:33) Kegawale Biyama, som er medlem av utvalget ved avdelingskontoret, sier: «Wantok-systemet kan også utsette brødrene for et betydelig press når det gjelder å være sammen med slektninger som ikke er vitner, deriblant slike som er ekskludert.» Han sier videre: «Og under politiske valg blir Jehovas vitner som er slektninger av valgkandidater, ofte utsatt for press til å bryte sin kristne nøytralitet.» Men de gir selvfølgelig ikke etter for presset.

[Ramme/bilde på side 91]

Han vant mange hjerter

I løpet av sin misjonærtjeneste i Papua Ny-Guinea vant John Cutforth mange hjerter. Tenk over hva noen misjonærer og andre han samarbeidet med, hadde å si om ham. – Ordsp 27:2.

Erna Andersson: «John sa til oss: ’En ekte misjonær blir alt for alle mennesker. Gir folk deg en trestubbe å sitte på, så sitt på den; den er det beste de har å gi. Gir de deg en grovt tilhogd seng, så sov på den; den er laget i godhet. Gir de deg uvanlig mat, så spis den; den er tilberedt med kjærlighet.’ John var et enestående eksempel på en selvoppofrende misjonær.»

Awak Duvun: «Under kolonistyret gjorde John mer enn å bryte ned fordommer mellom svarte og hvite – han hjalp folk til å kvitte seg helt med sine fordommer! ’Svart mann, hvit mann – det spiller ingen rolle!’ sa han ofte. Han var glad i alle.»

Peter Linke: «En ettermiddag, etter at John hadde vært på reise det meste av dagen, kom han hjem til oss i Goroka, sliten og full av støv. Men etter middagen sa han: ’Jeg har ikke gjort noe for noen andre i dag’, og så trasket han av gårde ut i tussmørket for å besøke og oppmuntre en familie. Han tenkte alltid på andre. Vi var glad i ham alle sammen.»

Jim Dobbins: «John lærte oss å leve enkelt og å undervise på en enkel måte ved å bruke illustrasjoner som folk kunne forstå, slik Jesus gjorde. Det satte oss i stand til å kommunisere med dem som ikke kunne lese og skrive.»

[Ramme/bilde på side 101]

’Vi gir aldri slipp på vår tro’

KALIP KANAI

FØDT 1922

DØPT 1962

BAKGRUNN En av de første som tok imot sannheten i Madang-området. Fortalt av hans sønn Ulpep Kalip.

◼ FAR var en ydmyk mann og en dyp tenker. Når han ble stilt overfor et problem, pleide han å høre godt etter og å analysere saken før han til slutt sa sin mening.

Da jeg var 15 år, lå jeg på sykehus i Madang fordi en hai hadde bitt av meg benet rett under kneet. Mens far besøkte meg, traff han John Davison. «I den nye verden kan Jehova gi sønnen din et nytt ben», sa John. Dette vakte fars interesse, og han begynte å studere Bibelen på alvor. Han fikk snart en sterk tro.

Fordi far og slektningene hans hadde forlatt den katolske kirke, fikk noen politiet til å kaste oss ut av hjemmene våre. De tolv husene våre, som var omgitt av frodige blomsterhager, var mindre enn et år gamle. Politiet kastet brennende fakler på stråtakene, som straks tok fyr. Vi styrtet til for å redde eiendelene våre, men glør og røyk drev oss ut igjen. Vi gråt da hjemmene våre ble lagt i aske.

Med tungt hjerte gikk vi til Bagildig, nabolandsbyen, der landsbyhøvdingen var så vennlig å la oss få flytte inn i en liten ettroms hytte. Der sa far til familien vår: ’Jesus ble forfulgt. Så vi må regne med at folk vil forfølge oss også. Men vi gir aldri slipp på vår tro!’

[Ramme/bilde på sidene 107 og 108]

Glad for at han gikk til «feil» skole

MICHAEL SAUNGA

FØDT 1936

DØPT 1962

BAKGRUNN Ble spesialpioner i september 1964 og har tjent lenger som spesialpioner enn noen annen i Papua Ny-Guinea.

◼ I 1959 flyttet jeg til Rabaul for å videreutdanne meg. Da jeg fikk høre at Jehovas vitner hadde en skole, gikk jeg hjem til «læreren», Lance Gosson, i den tro at jeg kom til en yrkesrettet skole. Lance inviterte meg til å bli med på det bibelstudiet som ble holdt hver onsdag. Til tross for misforståelsen tok jeg imot invitasjonen. Jeg likte veldig godt det jeg lærte, særlig at Guds navn er Jehova, og at det skal bli «nye himler og en ny jord». (2. Pet 3:13) Jeg ble døpt om formiddagen 7. juli 1962, svært så glad for at jeg hadde gått til «feil» skole.

Samme dag gikk jeg på et møte som var for dem som var interessert i å bli pionerer. Han som ledet møtet, John Cutforth, som var områdetilsynsmann, understreket at markene var hvite til innhøstning, og at det var behov for flere arbeidere. (Matt 9:37) Så snart jeg kunne, meldte jeg meg som feriepioner, som hjelpepionerer ble kalt den gangen. I mai 1964 ble jeg alminnelig pioner, og i september ble jeg spesialpioner.

Jeg husker en gang jeg forkynte i nærheten av Rabaul. En mann som tilhørte tolaifolket, spurte om han kunne få holde bibelen min for å lese et skriftsted selv. Da jeg gav ham den, rev han den i stykker og kastet den på bakken. I stedet for å bli sint meldte jeg saken til politimesteren, som straks sendte en betjent for å arrestere mannen. Politimesteren sa til mannen: «Du er et dårlig menneske. Du brøt Guds lov og myndighetenes lov. Du må kjøpe en ny bibel til mannen i morgen. Hvis du ikke gjør det, sender vi deg i fengsel.» Politimesteren bad meg så møte på politistasjonen klokken ti neste dag for å hente pengene til bibelen. Da jeg kom, lå pengene og ventet på meg. Siden den gang har mange som tilhører tolaifolket, kommet i sannheten.

En annen gang var jeg sammen med en gruppe forkynnere for å dele ut Rikets budskap i et område vest for Wewak. De andre arbeidet et stykke foran meg. En landsbyleder oppdaget at brødrene holdt på med å dele ut traktaten, og samlet sammen de eksemplarene de hadde delt ut. Han må ha visst at jeg var på vei, for han stod og ventet på meg midt i veien med hendene i siden og med traktater i den ene hånden. Jeg spurte om det var problemer. Han holdt fram traktatene og sa: «Det er jeg som bestemmer her, og jeg vil ikke ha noe av at dere deler ut disse.»

Jeg tok dem fra ham. I mellomtiden hadde folk fra landsbyen samlet seg rundt oss. Jeg så på dem og spurte: «Hvis dere vil jobbe i hagen deres eller dra på fisketur, må dere da få tillatelse fra myndighetene til å gjøre det?»

«Nei!» svarte en dame.

Så spurte jeg landsbyboerne: «Har dere lyst til å lese dette?»

«Ja», svarte de. Da delte jeg ut traktatene på nytt, og det var ingen som hindret meg. Men senere måtte jeg forsvare meg på et møte med omkring 20 landsbyledere. Heldigvis stemte alle bortsett fra to for at vi skulle få fortsette å forkynne.

[Ramme/bilde på side 112]

’Har de spist hjertet ditt?’

 AIOKOWAN

FØDT 1940

DØPT 1975

BAKGRUNN En av de første fra engafolket som lærte sannheten å kjenne.

◼ DA Tom og Rowena Kitto kom til Wabag i provinsen Enga, spredte misjonærer fra andre trossamfunn falske rykter om dem. De påstod for eksempel at Tom og Rowena gravde opp lik og spiste dem. Disse ryktene skremte meg veldig.

En dag spurte Tom faren min om han visste om en ung kvinne som kunne hjelpe hans kone med husarbeidet. Far pekte på meg. Jeg ble livredd, men far fikk meg til å ta imot jobben.

Senere spurte Tom og Rowena meg: «Hva tror du skjer med menneskene når de dør?»

«Gode mennesker kommer til himmelen», svarte jeg.

«Har du lest det i Bibelen?» spurte de.

«Jeg har ikke gått på skole, så jeg kan ikke lese», svarte jeg.

De begynte å lære meg å lese, og litt etter litt begynte jeg å forstå det Bibelen sier. Da jeg sluttet å gå i den katolske kirken, spurte en av lederne i kirken meg: «Hvorfor har du sluttet å gå i kirken? Har det hvite paret spist hjertet ditt?»

«Ja», svarte jeg, «mitt billedlige hjerte er nå hos dem, for jeg vet at de lærer meg sannheten.»

[Ramme/bilde på side 117]

«Gi meg en kylling, og den er din»

AWAIWA SARE

FØDT 1950

DØPT 1993

BAKGRUNN Lærte sannheten å kjenne i et isolert område. Er nå menighetstjener i Mundip menighet.

◼ MENS jeg var hos en venn av meg, fikk jeg se boken Den sannhet som fører til evig liv. Jeg leste noen få kapitler og spurte om jeg kunne få boken. «Gi meg en kylling, og den er din», svarte han.

Byttehandelen ble gjort, og jeg tok med meg boken hjem og leste den nøye. Snart fortalte jeg andre om de fine tingene jeg hadde lært, selv om jeg to ganger ble innkalt til et møte med kirkeledere, som sa jeg måtte slutte å forkynne!

Kort tid senere skrev jeg til avdelingskontoret og spurte hvordan jeg kunne få kontakt med Jehovas vitner i nærheten. De satte meg i forbindelse med Alfredo de Guzman, som inviterte meg til et områdestevne i Madang.

Jeg kom på stevnet kledd i klær som var vanlige i bushen, og som var slitte, og jeg hadde stort, svart skjegg. Likevel behandlet alle meg på en vennlig og respektfull måte. Under programmet begynte jeg å gråte, for det jeg hørte, gikk rett til hjertet på meg. Da jeg kom på stevnet dagen etter, var jeg glattbarbert.

Etter stevnet kom Alfredo til landsbyen min – etter å ha kjørt lastebil i to timer og gått i fem timer fra Madang. Familien min og vennene mine bombarderte ham med spørsmål, og han besvarte dem alle ved hjelp av Bibelen.

I dag har Mundip menighet 23 forkynnere, og det kommer over 60 på møtene.

[Ramme/bilde på sidene 125 og 126]

«Hva har du å si til ditt forsvar?»

MAKUI MAREG

FØDT 1954

DØPT 1986

BAKGRUNN I mange år var hun pioner alene på en øy der det ikke var noen andre Jehovas vitner.

◼ I 1980 fikk jeg en traktat av en pioner i Madang, og jeg tok den med meg hjem til øya Bagabag, som ligger en seks timers båttur unna. Jeg likte det jeg leste, og skrev til avdelingskontoret og bad om å få mer informasjon. Kort tid etter fikk jeg et brev fra Badam Duvun, som var pioner i Madang. Hun inviterte meg til å komme på et områdestevne. Jeg var på besøk hos henne i to uker og begynte å studere Bibelen. Jeg gikk også på alle møtene i den lokale Rikets sal. Da jeg kom hjem, fortsatte jeg å studere, men pr. brev.

Etter kort tid ledet jeg bibelstudium med tolv familier på Bagabag. Vi holdt regelmessige møter hjemme hos onkelen min, og vi fulgte det mønsteret for gruppebibelstudium som jeg hadde sett i Madang. Faren min, som var et fremtredende medlem av den lutherske kirke, ble sint på grunn av dette. «Jeg kjenner Jahve, men jeg kjenner ikke Jehova», tordnet han. Jeg slo opp i min bibel på tok pisin og viste ham fotnoten til 2. Mosebok 3:15, der Guds navn blir drøftet. Faren min hadde ikke noe svar.

Tre ganger innkalte han meg til å møte for kirkeledere for at jeg skulle forsvare min tro. Ett av disse møtene ble holdt i den største kirken på øya. Over hundre mennesker fylte kirken. Atmosfæren var spent. «Hva har du å si til ditt forsvar?» spurte møtelederen myndig. «Jeg ønsker bare å følge Matteus 6:33 og sette Guds rike først», svarte jeg og holdt hardt om bibelen min. Faren min sprang opp. «Prøver du å belære oss?» brølte han rasende. En av onklene mine reiste seg og skulle til å slå meg, men en annen slektning fór opp for å forsvare meg. Møtet ble til et eneste stort kaos. Til slutt ble jeg bedt om å gå.

Vanskelighetene mine var imidlertid langt fra over. En av de kvinnene som pleide å komme på de møtene vi holdt, hadde en syk baby som tragisk nok døde. Noen i lokalsamfunnet gav meg skylden for dødsfallet og sa at det hadde skjedd fordi jeg lærte moren en ny religion. Faren min truet meg med en jernstang og jaget meg hjemmefra. Jeg flyktet til Madang sammen med tanten min Lamit Mareg, som også hadde tatt imot sannheten. Kort tid etter ble vi begge døpt.

Senere ble faren min veldig syk. Jeg ordnet med at han fikk bo hos meg i Madang, og jeg pleiet ham til han døde. I løpet av denne tiden ble han mildere stemt til min tro. Før han døde, oppfordret han meg til å dra tilbake til Bagabag for å forkynne for innbyggerne på øya. Det gjorde jeg i 1987. Slektningene mine var så snille at de bygde et lite hus til meg, og i 14 år var jeg det eneste Jehovas vitne der. I 12 av disse årene var jeg alminnelig pioner.

Med tiden drog jeg tilbake til Madang for å være pioner sammen med Lamit. I 2009 var det seks personer fra Bagabag som kom til Madang for å være til stede ved den årlige høytiden til minne om Kristi død. Jeg har aldri giftet meg, og jeg er glad for at jeg har kunnet bruke det at jeg er ugift, til å tjene Jehova helt og fullt.

[Ramme/bilder på sidene 141 og 142]

Jehova har tatt vare på meg

DORAH NINGI

FØDT 1977

DØPT 1998

BAKGRUNN Lærte sannheten å kjenne som ung jente og ble avvist av familien sin. Senere begynte hun som pioner og tjener nå ved Betel.

◼ DA JEG var 17 år, fant jeg boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord. Jeg skjønte fort at det jeg hadde funnet, var noe helt spesielt. Jeg assosierte boken med Jehovas vitner, for da jeg var omkring fire år, hadde to vitner snakket med meg om Guds løfte om at jorden skal bli et paradis.

Kort tid etter at jeg hadde funnet «Paradisboken», sa adoptivforeldrene mine til meg at ettersom de hadde fem egne barn, måtte jeg dra tilbake til familien min, som bodde i kystbyen Wewak. Da jeg kom dit, bodde jeg først hos broren til faren min.

Jeg var ivrig etter å få kontakt med Jehovas vitner, så jeg fant ut hvor Rikets sal var, og kom dit akkurat da en bror opplyste om den avsluttende sangen. Der traff jeg Pam, en misjonærsøster fra USA, som sa at hun kunne studere Bibelen med meg. Jeg likte virkelig det jeg lærte, men etter bare tre studier hadde jeg en konfrontasjon med onkelen min.

Da jeg var på vei hjem etter et søndagsmøte og nærmet meg huset, så jeg at det steg røyk opp fra gårdsplassen. Onkelen min brente alle eiendelene mine, også bibelstudiebøkene. Da han fikk øye på meg, ropte han: «Hvis du vil tilbe Gud sammen med de folkene, så kan de få ta hånd om deg også.» Siden jeg ikke lenger var velkommen der, hadde jeg ikke noe annet valg enn å dra hjem til mine biologiske foreldre, som bodde i en landsby cirka to timers kjøretur fra Wewak.

Da jeg møtte faren min, sa han til søsknene mine så jeg kunne høre det: «Hvem er hun? Vi kjenner ikke den jenta. Vi gav henne bort da hun var tre år.» Jeg skjønte at heller ikke han ville ha meg, så jeg drog og bodde hvor som helst jeg kunne.

Omkring to år senere var det to spesialpionerbrødre som traff meg i landsbyen til foreldrene mine. Jeg sa til dem: «Vær så snill og si til Pam at jeg ikke har glemt det hun lærte meg, men det er ikke mulig for meg å besøke henne.» Kort tid etter klarte jeg imidlertid å dra til Wewak og treffe Pam, og vi begynte å studere igjen. I denne perioden bodde jeg hos tre forskjellige familier, men fordi jeg hadde kontakt med Jehovas vitner, ble jeg kastet ut fra alle familiene. Pam var så snill å ordne med at jeg fikk bo hos en familie i Wewak som var Jehovas vitner. Jeg ble døpt i 1998 og begynte som alminnelig pioner i september 1999. I 2000 ble jeg innbudt til Betel, og jeg har det privilegium å arbeide sammen med det teamet som oversetter til tok pisin.

Selv om min egen familie ikke har villet vite av meg, noe som har vært veldig sårende, har min åndelige familie mer enn oppveid tapet. Et av mine yndlingsskriftsteder er Salme 27:10, der det står: «Hvis min egen far og min egen mor forlot meg, ja, da ville Jehova selv ta meg opp.»

[Bilde]

Litteratur på tok pisin

[Ramme/bilder på sidene 147 og 148]

«Jehova er vår største lærer»

JOHN TAVOISA

FØDT 1964

DØPT 1979

BAKGRUNN Som barn ble han trakassert av lærerne sine og av medelever, og han ble tvunget til å slutte på skolen etter bare to år. Han tjener nå som kretstilsynsmann.

◼ JEG ble født i landsbyen Govigovi i Milne Bay-provinsen. Faren min begynte å studere Bibelen da jeg var sju år, og det han lærte, fortalte han videre til meg.

Omtrent på den tiden begynte jeg på skolen. Da de to lærerne mine, som var anglikanere, fikk vite at jeg hadde kontakt med Jehovas vitner, begynte de å plage meg. Noen av elevene gjorde det samme – de gikk så langt at de angrep meg med kjepper. Det førte til at jeg ble nødt til å slutte på skolen etter bare to år.

Et års tid senere traff jeg en av lærerne på det lokale markedet. «Du har et godt hode og ville ha gjort det veldig bra på skolen», sa han. «Men på grunn av religionen din kommer du til å ende opp som en tjener for de andre elevene.» Da jeg fortalte faren min hva læreren hadde sagt, sa han noe som varmet hjertet mitt. Han sa: «Hvis verden ikke vil undervise deg, vil Jehova gjøre det.»

Faren min og en spesialpionerbror gav meg den aller mest verdifulle undervisningen – den kunnskap som fører til evig liv. (Joh 17:3) Morsmålet mitt er dawawa, men de underviste meg i Bibelen på hiri motu, som ble mitt andre språk, og på tok pisin, som ble mitt tredje. Jeg ble døpt da jeg var 15 år. To år senere begynte jeg som pioner.

I 1998 ble jeg innbudt til å gjennomgå tjenesteopplæringsskolen. På den tiden hadde jeg begrensede engelskkunnskaper. Så for å forberede meg til skolen gav avdelingskontoret meg i oppdrag å gå i en engelsk menighet i Port Moresby. Slik ble engelsk mitt fjerde språk.

Etter tjenesteopplæringsskolen ble jeg sendt til Alotau menighet i Milne Bay-provinsen. Et halvt år senere ble jeg til min store overraskelse – og glede – utnevnt til kretstilsynsmann. Den første kretsen jeg reiste i, omfattet New Britain, New Ireland, Manus og andre øyer i nærheten. I 2006 giftet jeg meg med min kjære Judy, og etter et år som spesialpionerer begynte vi i kretstjenesten sammen.

Når vi besøker menighetene, sier jeg ofte til de unge: «Jehova er vår største lærer. Så la ham undervise deg, for han kan utruste deg slik at du virkelig lykkes i livet.» Det er noe jeg selv i høy grad har erfart.

[Bilde]

Jeg og min kone, Judy

[Oversikt/bilder på sidene 156 og 157]

TIDSLINJE – Papua Ny-Guinea

1930

1935 Pionerer som reiser med Selskapets ketsj «Lightbearer», forkynner i Port Moresby.

1940

1950

1951 Tom og Rowena Kitto kommer til Port Moresby.

1956 Pionerer flytter til New Ireland og New Britain.

1957John Cutforth lager bildeprekener.

1960

1960 Den Internasjonale Bibelstudieforening blir registrert.

1962 Tom og Rowena Kitto flytter til høylandet på Ny-Guinea.

1965 Et avdelingskontor blir bygd i Koki i Port Moresby.

1969 Det internasjonale stevnet «Fred på jorden» blir holdt i Haima i Papua.

1970

1975 Papua og Ny-Guinea blir slått sammen til Papua Ny-Guinea.

1977–1979 Voldelige pøbelflokker ødelegger Rikets saler i Milne Bay-provinsen.

1980

1987 Et nytt avdelingskontor blir innviet.

1989 Det bryter ut borgerkrig på øya Bougainville.

1990

1991 Vakttårnet på tok pisin og hiri motu blir utgitt samtidig med den engelske utgaven.

1994 Et sykehuskontaktutvalg blir opprettet.

1994 Vulkanutbrudd ødelegger Rabaul på New Britain.

1999 En avdeling for bygging av Rikets saler blir opprettet ved avdelingskontoret.

2000

2002 En stevnehall blir bygd i Gerehu i Port Moresby.

2010

2010 En ny utvidelse ved avdelingskontoret blir innviet.

2020

[Diagram/bilde på side 118]

(Se den trykte publikasjonen)

Antall forkynnere

Antall pionerer

3500

2500

1500

500

1955 1965 1975 1985 1995 2005

[Kart på side 81]

(Se den trykte publikasjonen)

PAPUA NY-GUINEA

PORT MORESBY

Wewak

Sepik

Kambot

Dimiri

Biwat

Yuat

Wabag

Mount Hagen

Banz

Wahgidalen

HØYLANDET

Lake Murray

Fly

Basken

Talidig

Bagildig

Madang

Goroka

Kainantu

Lae

Bulolo

Wau

Kerema

Savaiviri

Papua-bukta

Popondetta

Kokoda-stien

Hula

Agi

Govigovi

Alotau

KORALL-HAVET

Manus

Bismarckarkipelet

BISMARCK-SJØEN

Bagabag

New Britain

Rabaul

Kokopo

Kurmalak

New Ireland

Kavieng

SALOMON-SJØEN

Goodenough

Buka

Bougainville

Nukumanu

Ekvator

Haima

Six-Mile

Hanuabada

Port Moresby havn

Koki-markedet

Sogeriplatået

Ioadabu

[Helsides bilde på side 74]

[Bilde på side 77]

«Lightbearer»

[Bilde på side 78]

De første innfødte forkynnerne, fra venstre: Bobogi Naiori, Heni Heni Nioki, Raho Rakatani og Oda Sioni

[Bilde på side 79]

Landsbyen Hanuabada med Port Moresby sentrum i bakgrunnen

[Bilde på side 82]

Shirley og Don Fielder like før de kom til landet

[Bilde på side 85]

Landets første Rikets sal, i Haima, Port Moresby

[Bilde på side 87]

John Cutforth

[Bilde på side 89]

En bildepreken

[Bilder på side 90]

Til høyre: John Cutforth underviser ved hjelp av bilder; under: en bror med en bildetavle han skal bruke for å forkynne i landsbyer i bushen

[Bilde på side 92]

Alf Green, David Walker og Jim Smith

[Bilde på side 93]

Til venstre: Shirley, Debbie og Don Fielder; til høyre: Don og kanoen hans

[Bilde på side 96]

Jim Smith og Glenn Finlay

[Bilde på side 97]

Stephen Blundy krysser Keremabukta

[Bilde på side 99]

Rosina og Ken Frame

[Bilde på side 102]

Matthew og Doris Pope

[Bilde på side 103]

Huset til Magdalen og John Endor var det første møtelokalet i Lae

[Bilde på side 109]

Høylandet

[Bilde på side 110]

Tom og Rowena Kitto foran sin lille forretning og sitt lille hus i Wabag

[Bilde på side 113]

Erna og Berndt Andersson

[Bilde på side 114]

Kerry Kay-Smith og Jim Wright

[Bilde på side 115]

Mike Fisher på elven Sepik

[Bilder på side 123]

Rikets sal i Agi ble brent ned, men senere gjenoppbygd og utvidet

[Bilde på side 127]

Elsie og Bill Thew

[Bilde på side 128]

En «puapua» for fulle seil

[Bilde på side 128]

Båten «Pioneer», som Berndt Andersson bygde

[Bilder på side 131]

Å reise på Sepik-elven

[Bilder på sidene 132 og 133]

Til venstre: Kretstilsynsmannen Warren Reynolds og hans kone, Leann, besøker landsbyen Biwat; over: offentlig foredrag under besøket i landsbyen Dimiri

[Bilde på side 135]

Soare Maiga

[Bilde på side 135]

Kora Leke

[Bilde på side 136]

Save Nanpen

[Bilde på side 139]

Geordie og Joanne Ryle

[Bilde på side 145]

Noen av disse barna ble utvist fra skolen fordi de ikke hilste flagget

[Bilder på sidene 152 og 153]

Til venstre: Byen Rabaul med vulkanen Tavurvur; under: Den Rikets sal i Rabaul som ble ødelagt i 1994

[Bilde på side 155]

Oversetterteamet i 2010

[Bilder på side 161]

Avdelingskontoret i Papua Ny-Guinea

Utvalget ved avdelingskontoret: Dan Burks, Timo Rajalehto, Kegawale Biyama og Craig Speegle