-
EstlandJehovas vitners årbok 2011
-
-
Selv om jernteppet var tungt og tett, kunne det ikke fullstendig hindre at sannhetens lys fra Bibelen skinte gjennom. I mange år måtte brødrene leve på litteratur fra tidligere år. Men da de estiske vitnene var i indre eksil i Sibir, kunne de treffe brødre fra andre deler av Sovjetunionen. Etter at de kom tilbake til Estland, opprettholdt de modig kontakten med brødre i Sovjetunionen og kunne fra tid til annen få ny åndelig føde. Fra og med 1956 hadde de for eksempel kontakt med Ivan Dziabko og andre fra Ukraina og klarte å få litteratur fra dem. Men disse kontaktene var sjeldne, og litteraturmengden var begrenset. Det var behov for mer, og snart velsignet Jehova våre brødres modige innsats.
Under det styrende råds ledelse la avdelingskontoret i Finland planer om å hjelpe brødrene i Estland på en mer systematisk måte. Vilho Eloranta, som hadde tjent som pioner i Estland i 1930-årene, fikk i oppgave å ta kontakt med dem. Under sin første reise til Estland tidlig på 1960-tallet klarte han å komme i kontakt med Fanny Hietala. Mange finske brødre, som gav seg ut for å være turister, tjente deretter som kurerer og hjalp til med å opprettholde en stabil kommunikasjonskanal. Endelig hadde brødrene i Estland kontakt med «mor», deres betegnelse for Jehovas organisasjon. De kunne sende felttjenesterapporter og korrespondanse og kunne motta litteratur på mikrofilm. Men fordi kontakten måtte foregå i all hemmelighet og med den største forsiktighet, var den begrenset til to eller tre ganger i året.
-
-
EstlandJehovas vitners årbok 2011
-
-
Det styrende råd ordnet med at et av dets medlemmer, Lloyd Barry, skulle reise sammen med Viv Mouritz, fra avdelingskontoret i Finland, for å møte Adolf Kose, som organiserte arbeidet i Estland. De møttes i en park i Leningrad (nå St. Petersburg).
Bror Mouritz forteller om dette hemmelige møtet: «Til å begynne med nølte bror Kose med å snakke, og av forsiktighet gjemte han seg bak en avis. Men etter hvert som samtalen fortsatte, sank avisen litt etter litt, og Adolf begynte å åpne seg.»
«Han avslo invitasjonen til å spise et måltid sammen med oss», sa bror Barry. «Han mente at det var best bare å ta hånd om de nødvendige sakene, og så la det være med det.»
Da bror Kose gav uttrykk for bekymring over forfølgelsens tyngende åk og over de restriksjonene som var lagt på vitnene i Sovjetunionen, delte bror Mouritz og bror Barry mange oppmuntrende tanker med ham. «I andre land møter vi også prøvelser», nevnte de. «De prøvelsene ser ut til å være enklere, men de er farligere! Vi har mange fristelser som dere ikke har, og vi mister flere folk i Vesten enn dere gjør her.»
Dette besøket fant sted akkurat i rette tid og var åndelig styrkende for bror Kose. Først senere fant han ut at han hadde snakket med et medlem av det styrende råd, og han formidlet med glede oppmuntringen fra Jehovas organisasjon til alle dem som trofast holdt ut under den harde undertrykkelsen.
«Vi føler med våre brødre i Sovjetunionen», skrev bror Barry senere. «Det var en glede å treffe bror Kose, og det håndtrykket og den bjørneklemmen som han gav oss da vi skilte lag, var en god avslutning på et svært hyggelig møte.»
-