Selv etter at det styrende råd i det første århundre hadde avgjort spørsmålet om omskjærelse, var det noen som hardnakket holdt liv i konflikten, nemlig judaistene, som hevdet at de var kristne. Apostelen Paulus kalte dem ‘falske brødre’ og sa at de ønsket «å forvrenge det gode budskap om Kristus». – Gal 1:7; 2:4; Tit 1:10.
Judaistenes mål var tydeligvis å blidgjøre jødene, slik at de ikke gjorde så hard motstand mot kristendommen. (Gal 6:12, 13) Judaistene hevdet at man kunne oppnå rettferdighet ved å følge Moseloven i spørsmål om kosthold, omskjærelse og jødiske høytider. – Kol 2:16.
Det er lett å forstå at jødekristne som hadde en slik oppfatning, ikke følte seg vel sammen med ikke-jødiske kristne. En rekke jødekristne som tok ledelsen i menigheten, følte det dessverre også slik. De holdt seg for eksempel atskilt fra sine ikke-jødiske brødre da noen fra menigheten i Jerusalem besøkte Antiokia. Selv Peter, som fram til da hadde pleid å komme sammen med ikke-jøder, trakk seg tilbake – han ville ikke engang spise sammen med dem. Ja, han handlet stikk i strid med de prinsippene han tidligere hadde forsvart. Det førte til at han ble kraftig irettesatt av Paulus. – Gal 2:11–14.