Hvordan du kan anvende lærekunst
HVILKET mål har du for din undervisning? Hvis du nylig er blitt en Rikets forkynner, ønsker du sikkert å lære hvordan du kan lede et bibelstudium, ettersom Jesus gav sine etterfølgere i oppdrag å gjøre disipler. (Matt. 28: 19, 20) Hvis du allerede har en viss erfaring i denne virksomheten, har du kanskje som mål å bli flinkere til å nå hjertet til dem du prøver å hjelpe. Hvis du har barn, ønsker du selvfølgelig å undervise på en slik måte at barna får lyst til å innvie sitt liv til Gud. (3. Joh. 4) Hvis du er en eldste eller trakter etter å få dette privilegiet, går du kanskje inn for å bli en offentlig foredragsholder som kan bygge opp en dypere verdsettelse av Jehova og hans veier hos tilhørerne. Hvordan kan du nå disse målene?
Merk deg hvordan den store Lærer, Jesus Kristus, underviste. (Luk. 6: 40) Enten Jesus talte til en folkemengde i en fjellskråning eller til bare noen få som han gikk sammen med på veien, gjorde det han sa, og den måten han sa det på, varig inntrykk. Jesus stimulerte tilhørernes sinn og hjerte, og han hjalp dem til å forstå hvordan de kunne anvende den veiledningen han gav. Kan du utrette noe lignende?
Stol på Jehova
Jesu evne til å undervise ble styrket både av det fortrolige forholdet han hadde til sin himmelske Far, og av den velsignelsen han fikk av Guds ånd. Ber du oppriktig til Jehova om at han må hjelpe deg til å lede et hjemmebibelstudium på en virkningsfull måte? Hvis du har barn, ber du da regelmessig om Guds ledelse i undervisningen av barna? Ber du inderlige bønner når du forbereder deg til å holde foredrag eller lede møter? Ved å vende deg tillitsfullt til Jehova på denne måten får du hjelp til å bli dyktigere til å undervise.
En som har tillit til Jehova, støtter seg også til hans Ord, Bibelen. Den siste kvelden av sitt liv som et fullkomment menneske sa Jesus i bønn til sin Far: «Jeg har gitt dem ditt ord.» (Joh. 17: 14) Selv om Jesus hadde omfattende erfaring, talte han aldri på eget initiativ. Han talte alltid det hans Far hadde lært ham, noe som utgjør et godt eksempel for oss. (Joh. 12: 49, 50) Guds ord, som er bevart i Bibelen, har kraft til å virke på mennesker — på deres handlinger og innerste tanker og følelser. (Hebr. 4: 12) Etter hvert som du vokser i kunnskap om Guds Ord og blir dyktig til å bruke det i din tjeneste, tilegner du deg lærekunst som drar mennesker til Gud. — 2. Tim. 3: 16, 17.
Ær Jehova
Det å etterligne Jesu undervisning dreier seg ikke bare om å være i stand til å holde en interessant tale. Det er sant at folk undret seg over Jesu «vinnende ord». (Luk. 4: 22) Men hva var Jesu mål med å tale på en dyktig måte? Det var å ære Jehova, ikke å henlede oppmerksomheten på seg selv. (Joh. 7: 16—18) Han kom med denne oppfordringen til sine etterfølgere: «La deres lys skinne for menneskene, så de kan se deres gode gjerninger og gi ære til deres Far, som er i himlene.» (Matt. 5: 16) Denne veiledningen bør ha betydning for den måten vi underviser på. Det bør være vårt ønske å unngå alt som hindrer oss i å nå dette målet. Så når vi planlegger hva vi skal si, eller hvordan vi skal si det, kan vi spørre oss selv: «Øker dette verdsettelsen av Jehova, eller henleder det oppmerksomheten på meg selv?»
Noe som bidrar til virkningsfull undervisning, er illustrasjoner og eksempler fra det virkelige liv. Men hvis du bruker lang tid på å redegjøre for en illustrasjon eller tar med unødvendig mange detaljer i en opplevelse, forsvinner kanskje det poenget du vil ha fram. Det å fortelle historier som bare er underholdende, kan på lignende måte motvirke hensikten med vår tjeneste. Den som underviser, henleder i virkeligheten oppmerksomheten på seg selv i stedet for å nå det egentlige målet for teokratisk undervisning.
’Lag et skille’
Hvis en person virkelig skal bli en disippel, må han tydelig forstå den undervisningen som blir gitt. Han må høre sannheten og merke seg hvordan den skiller seg ut fra andre trosoppfatninger. For å hjelpe ham til å gjøre dette kan det være nyttig å stille opp motsetninger.
Jehova oppfordret gjentatte ganger sitt folk til å «lage et skille» mellom det som er rent, og det som er urent. (3. Mos. 10: 9—11) Han sa at de som skulle tjene i hans store åndelige tempel, skulle lære folk «forskjellen mellom det som er hellig, og det som ikke er hellig». (Esek. 44: 23) Ordspråksboken stiller opp mange kontraster mellom rettferdighet og ondskap, mellom visdom og dårskap. Også ting som ikke er motsetninger, kan skilles fra hverandre. Apostelen Paulus pekte på en forskjell mellom en rettferdig mann og en god mann, slik det er beskrevet i Romerne 5: 7. I brevet til hebreerne viste han at Kristus utfører en øversteprestelig tjeneste som overgår den som ble utført av Aron. Ja, pedagogen Johann Amos Comenius på 1600-tallet hadde rett da han skrev: «Å undervise er rett og slett å vise hvordan ting skiller seg fra hverandre i deres forskjellige formål, former og opphav. . . . Den som forklarer forskjeller mellom ting på en god måte, underviser derfor på en god måte.»
La oss tenke oss at du underviser noen om Guds rike. Hvis vedkommende ikke forstår hva Riket er, kan du vise ham at Bibelens lære står i kontrast til forestillingen om at Riket ganske enkelt er en tilstand i en persons hjerte. Eller du kan vise hvordan Riket skiller seg ut fra menneskelige herredømmer. Men overfor personer som kjenner disse grunnleggende sannhetene, kan du gå mer i detalj. Du kan vise dem hvordan det messianske rike er forskjellig fra Jehovas eget universelle kongedømme, som er beskrevet i Salme 103: 19, eller fra ’Guds elskede Sønns rike’, som er omtalt i Kolosserne 1: 13, eller fra ’administrasjonen’, som er nevnt i Efeserne 1: 10. Bruken av kontraster kan hjelpe tilhørerne til å få en klar forståelse av denne viktige bibelske læren.
Jesus benyttet seg stadig av dette virkemidlet i sin undervisning. Han trakk fram motsetningen mellom den vanlige oppfatningen av Moseloven og den egentlige hensikten med Loven. (Matt. 5: 21—48) Han viste hvilken forskjell det var mellom sann gudhengivenhet og fariseernes hyklerske handlinger. (Matt. 6: 1—18) Han påpekte forskjellen mellom den ånd som ble lagt for dagen av dem som ’rådde som herrer’ over andre, og den selvoppofrende ånd som hans etterfølgere måtte vise. (Matt. 20: 25—28) En annen gang bad han sine tilhørere om selv å finne motsetningen mellom selvrettferdighet og ekte anger, slik det er beskrevet i Matteus 21: 28—32. Det fører oss over på et annet verdifullt trekk ved god undervisning.
Oppmuntre tilhørerne til å tenke
I Matteus 21: 28 leser vi at Jesus innledet sin sammenligning ved å spørre: «Hva mener dere?» En dyktig lærer nøyer seg ikke med å legge fram fakta eller oppgi svar. I stedet oppmuntrer han tilhørerne til å utvikle sin tenkeevne. (Ordsp. 3: 21; Rom. 12: 1) Det gjør han blant annet ved å stille spørsmål. Ifølge Matteus 17: 25 spurte Jesus: «Hva mener du, Simon? Hvem får kongene på jorden avgifter eller koppskatt fra? Fra sine sønner eller fra de fremmede?» Jesu tankevekkende spørsmål hjalp Peter til selv å trekke den riktige konklusjonen med hensyn til betaling av tempelskatten. Da Jesus svarte den mannen som spurte: «Hvem er egentlig min neste?», stilte han på lignende måte opp en motsetning mellom det en prest og en levitt gjorde, og det en samaritan gjorde. Så spurte han: «Hvem av disse tre synes du viste seg som en neste for den mannen som falt blant røverne?» (Luk. 10: 29—36) Også her oppfordret Jesus sin tilhører til å besvare sitt eget spørsmål, i stedet for å tenke for ham. — Luk. 7: 41—43.
Bestreb deg på å nå hjertet
Lærere som får tak i meningen i Guds Ord, er klar over at den sanne tilbedelse ikke bare dreier seg om å lære visse fakta og overholde visse regler. Den er basert på et godt forhold til Jehova og på verdsettelse av hans veier. Slik tilbedelse har med hjertet å gjøre. (5. Mos. 10: 12, 13; Luk. 10: 25—27) I Bibelen sikter ordet «hjerte» ofte til hele det indre menneske, deriblant slike ting som lengsler, hengivenhet, følelser og motiver.
Jesus visste at mennesker ser på det ytre, men at Gud ser hvordan hjertet er. (1. Sam. 16: 7) Vår tjeneste for Gud bør være motivert av kjærlighet til ham, ikke av et ønske om å gjøre inntrykk på andre mennesker. (Matt. 6: 5—8) Fariseerne gjorde derimot mange ting for syns skyld. De la stor vekt på å overholde detaljer i Loven og å følge regler som de selv hadde laget. Men de la ikke for dagen de egenskapene som ville ha vist at de virkelig var knyttet til den Gud som de hevdet at de tilbad. (Matt. 9: 13; Luk. 11: 42) Jesus lærte at det riktignok er viktig å adlyde Guds krav, men at verdien av slik lydighet er avhengig av hva som bor i hjertet. (Matt. 15: 7—9; Mark. 7: 20—23; Joh. 3: 36) Vår undervisning er mest virkningsfull når vi følger Jesu eksempel. Det er viktig at vi hjelper folk til å lære hva Gud krever av dem. Men det er også viktig at de kjenner og elsker Jehova som person, slik at deres handlemåte gjenspeiler den verdsettelse de har av å kunne stå i et godkjent forhold til den sanne Gud.
For å få utbytte av slik undervisning må en person være klar over hva som bor i hans eget hjerte. Jesus oppfordret folk til å analysere sine motiver og granske sine følelser. Når han korrigerte en gal oppfatning, pleide han å spørre sine tilhørere om hvorfor de tenkte, sa eller gjorde visse ting. Men han lot det ikke være med det; han fulgte opp spørsmålet med en uttalelse, en illustrasjon eller en handling som oppmuntret dem til å betrakte ting på rette måte. (Mark. 2: 8; 4: 40; 8: 17; Luk. 6: 41, 46) Vi kan på samme måte hjelpe våre tilhørere ved å foreslå at de stiller seg slike spørsmål som: «Hvorfor appellerer denne handlemåten til meg? Hvorfor reagerer jeg som jeg gjør på denne situasjonen?» Motiver dem så til å betrakte ting fra Jehovas synspunkt.
Anvend stoffet
En god lærer vet at «visdommen er det viktigste». (Ordsp. 4: 7) Visdom er evnen til å anvende kunnskap på en slik måte at en kan løse problemer, unngå farer, nå mål og hjelpe andre. En lærer har ansvaret for å hjelpe dem han underviser, til å kunne gjøre dette, men han skal ikke treffe avgjørelser for dem. Når du drøfter forskjellige bibelske prinsipper med en interessert, bør du hjelpe ham til å resonnere. Du kan henvise til en situasjon fra det daglige liv og så spørre ham om hvordan det bibelske prinsippet dere nettopp har studert, kan hjelpe ham hvis han skulle komme opp i den situasjonen. — Hebr. 5: 14.
I den talen som apostelen Peter holdt på pinsedagen i år 33, finner vi et eksempel på en praktisk anvendelse som angikk folks liv. (Apg. 2: 14—36) Etter at Peter hadde drøftet tre skriftsteder som folkemengden hevdet å tro på, knyttet han disse til hendelser som de alle hadde vært vitne til. Som følge av det ble tilhørerne ansporet til å handle på grunnlag av det de hadde hørt. Har din undervisning en lignende virkning på folk? Gjør du mer enn bare å ramse opp fakta, slik at du hjelper folk til å forstå hvorfor ting er som de er? Oppfordrer du dem til å tenke over hvordan det de lærer, bør virke inn på deres liv? Det kan nok være at de ikke direkte spør: «Hva skal vi gjøre?», slik folkemengden på pinsedagen gjorde, men hvis du har anvendt skriftstedene godt, blir de ansporet til å handle på rette måte. — Apg. 2: 37.
Når dere foreldre leser i Bibelen sammen med barna, har dere en fin anledning til å lære dem opp til å tenke over hvordan bibelske prinsipper skal anvendes i praksis. (Ef. 6: 4) Dere kan for eksempel velge ut noen vers fra den ukentlige bibellesningen, drøfte hva de betyr, og så stille slike spørsmål som: «Hvilken veiledning får vi her? Hvordan kan vi bruke disse versene i tjenesten? Hva forteller de oss om Jehova og hans måte å gjøre tingene på, og hvordan bygger dette opp vår verdsettelse av ham?» Oppmuntre familiemedlemmene til å si noe om disse punktene under drøftelsen av viktige punkter fra bibellesningen på den teokratiske tjenesteskolen. De versene de kommenterer, vil sannsynligvis være de versene de husker.
Vær et godt eksempel
Du underviser ikke bare ved det du sier, men også ved det du gjør. Din handlemåte utgjør et praktisk eksempel på hvordan en skal anvende det du forteller om. Det er på denne måten barn lærer. Når de etterligner foreldrene sine, viser de at de ønsker å være lik dem. De vil gjerne vite hvordan det er å gjøre det foreldrene gjør. Slik er det også med dem du underviser. Når de ’blir etterlignere av deg, liksom du er det av Kristus’, begynner de å erfare de velsignelsene det bringer å vandre på Jehovas veier. (1. Kor. 11: 1) Det Gud gjør for dem, blir en del av deres egne erfaringer.
Dette er en tankevekkende påminnelse om hvor viktig det er å foregå med et rett eksempel. ’Hva slags mennesker vi er med hensyn til gjerninger som hører en hellig livsførsel og gudhengivenhet til’, har mye å si for at de vi underviser, skal få en levende demonstrasjon av hvordan bibelske prinsipper skal anvendes. (2. Pet. 3: 11) Hvis du oppmuntrer en som studerer Bibelen, til å lese Guds Ord hver dag, må du være flittig til å lese Guds Ord selv. Hvis du vil at barna dine skal lære å rette seg etter bibelske prinsipper, må du forvisse deg om at de ser at din handlemåte er i harmoni med Guds vilje. Hvis du lærer menigheten at det er viktig å være nidkjær i tjenesten, må du gå inn for å ha en full andel i dette arbeidet. Når du praktiserer det du lærer, er du bedre i stand til å motivere andre. — Rom. 2: 21—23.
Med tanke på å forbedre din undervisning kan du spørre deg selv: «Når jeg gir veiledning, går jeg da fram på en slik måte at jeg får tilhørerne til å forandre innstilling og begynne å snakke og oppføre seg på en annen måte? Får jeg tydelig fram forskjellen mellom én oppfatning eller handlemåte og en annen? Hva gjør jeg for å hjelpe de nyinteresserte, barna mine eller menigheten til å huske det jeg sier? Viser jeg tydelig hvordan tilhørerne bør anvende det de lærer? Kan de se at jeg selv gjør dette? Forstår de hvordan deres reaksjon på det som blir drøftet, kan ha innvirkning på deres forhold til Jehova?» (Ordsp. 9: 10) Fortsett å vie slike ting oppmerksomhet og gå inn for å bli flinkere til å undervise. «Gi stadig akt på deg selv og på din undervisning. Hold ved med disse ting, for ved å gjøre dette skal du frelse både deg selv og dem som hører på deg.» — 1. Tim. 4: 16.