Menneskefrykt ble en felle for Sidkia

GUDS Ord minner oss med rette om at «den som frykter mennesker, setter feller for seg selv, men den som stoler på [Jehova], er trygg». (Ordspråkene 29: 25) På grunn av nedarvede svakheter har menneskene en tendens til å inngå kompromiss når faren truer, eller når de blir stilt overfor visse ubehageligheter. Frykt for hva folk vil tenke eller si, kan derfor få noen til å unnlate å gjøre det de vet er rett.

En kristen kan for eksempel være klar over at han bør snakke med andre om Bibelens sannheter, i likhet med Jesus Kristus og hans første etterfølgere, deriblant apostelen Paulus, som lærte «offentlig og i hjemmene». (Lukas 8: 1; Apostlenes gjerninger 20: 20) Men frykt for hva andre vil tenke eller si, får noen til å unnlate å ta del i denne kristne virksomheten. Sidkia, den siste kongen i tostammeriket Juda, er et slående eksempel på hvordan menneskefrykt kan få en til å inngå kompromiss til skade for seg selv.

Kravet om å holde sitt ord

Sidkia, som var sønn av kong Josjia og hans hustru Hamutal, het opprinnelig Mattanja. Da hans nevø kong Jojakin ble ført som fange til Babylonia, ble Mattanja gjort til vasallkonge under Nebukadnesar, kongen av Babylon. Nebukadnesar forandret da hans navn til Sidkia, som betyr «Jehovas rettferdighet». Sidkia måtte avlegge ed i Jehovas navn på at han ville være lojal overfor Nebukadnesar. Men ville han holde sitt edfaste løfte? — 2. Kongebok 24: 12, 17, 18; 2. Krønikebok 36: 13; Jeremia 37: 1.

En tid gjorde Sidkia det. Men etter hvert gav han etter for presset fra mektige stormenn i hans område. De agiterte for opprør mot babylonerne. Han brøt derfor sitt løfte. Han gjorde opprør mot Nebukadnesar og vendte seg til Egypt for å få hjelp. For å slå ned dette opprøret førte babylonerkongen hele sin hær mot Jerusalem og beleiret byen i Sidkias niende regjeringsår. — Jeremia 52: 3, 4; Esekiel 17: 15.

Det ser ut til at det var i begynnelsen av denne beleiringen at Sidkia sendte bud til profeten Jeremia for å spørre om hva som ville skje med Jerusalem. Jehova advarte ham gjennom Jeremia om at alle bestrebelser for å forsvare byen var dømt til å mislykkes. Den eneste måten å unnslippe på, sa Jeremia, var å overgi seg til den hæren som beleiret byen. — Jeremia 21: 1—10.

Kong Sidkia og hans embetsmenn hadde imidlertid enda et valg hvis de ville bli vist barmhjertighet. Gjennom sin profet Jeremia kom Jehova med denne formaningen: «Døm rettferdig hver morgen, fri den som er ranet, fra voldsmannens hånd! Ellers vil min harme slå ut som ild og brenne uten at noen slokker. For dere har gjort så mye ondt.» — Jeremia 21: 12.

Under beleiringen hadde Sidkia, stormennene hans og andre folk i Jerusalem gjort et forsøk på å vinne Jehovas gunst ved å gjøre noe som var i samsvar med hans lov. Selv om det ikke var noe jubelår, hadde de gjort en avtale om å frigi sine hebraiske slaver, både menn og kvinner, og de satte dem fri. Men da egyptiske hærer kom Jerusalem til unnsetning og Babylon hevet beleiringen på grunn av den egyptiske trusel, ombestemte de seg. De tok trellene tilbake og tvang dem til trelldom igjen. Hva gjorde kong Sidkia med dette?

Kongen gjorde ingenting for å hindre stormennene og folket i å bryte den avtalen de hadde inngått om å frigi de hebraiske trellene. Han visste at det de gjorde, var galt, men tydeligvis av frykt for å mishage disse fremtredende personene, så han gjennom fingrene med deres ondskap. Ulykke skulle derfor komme over Jerusalem, for Jehova ville ikke frelse et fordervet folk. — Jeremia 34: 8—22; 37: 5.

Etter at Jeremia var blitt fengslet på grunnlag av den falske anklagen at han forsøkte å gå over til kaldeerne, og da Jerusalem igjen var blitt beleiret, sendte Sidkia bud etter Jeremia. Som svar på kongens spørsmål angående framtiden sa Jeremia: «Du skal overgis i babylonerkongens hånd.» Ved denne anledningen bad Jeremia Sidkia om at han ikke måtte bli sendt tilbake for å sitte fengslet i Jonatans hus. Kongen etterkom denne anmodningen, og Jeremia ble holdt «i varetekt i vaktgården». — Jeremia 37: 11—21.

Gir igjen etter for frykt

Sidkia visste at Jeremia var blitt urettferdig behandlet. Da høvdingene senere anklaget Jeremia for å svekke folkets moral, gjorde Sidkia likevel ikke noe for å beskytte profeten. Han gav igjen etter for menneskefrykt og overgav Jeremia til stormennene og sa: «Dere får gjøre med ham som dere vil. For kongen har ingen makt over dere.» Stormennene tok da Jeremia og firte ham ned i en brønn med gjørme for å la ham dø der.

Senere hadde Sidkia enda et hemmelig møte med Jeremia. Igjen sa Jeremia til ham at Jerusalem bare kunne reddes ved at Sidkia overgav seg til babylonerne. Men Sidkia gav ikke akt på Jeremias inspirerte råd. Hvorfor ikke? Fordi kongen var redd for at han ville bli overgitt til de jøder som allerede hadde gått over til babylonerne, og at disse jødene ville mishandle ham. Et tydelig tegn på hans menneskefrykt var at han anmodet Jeremia om ikke å fortelle stormennene i Juda hva de hadde snakket om. — Jeremia 38: 1—28.

Som Jeremia hadde forutsagt, inntok babylonerne Jerusalem. I Sidkias 11. regjeringsår brøt de fiendtlige styrkene gjennom bymurene. I ly av mørket flyktet Sidkia og en avdeling soldater, men de ble tatt igjen på slettene ved Jeriko. Sidkia ble ført fram for Nebukadnesar for å bli dømt. Han ble først vitne til at hans sønner ble henrettet. Deretter ble han blindet og ført som fange til Babylon. Menneskefrykt var virkelig blitt en felle for ham. — Jeremia 52: 9—11.

Det som skjedde med Sidkia, viser tydelig at menneskefrykt fører i snare. Hvordan kan en overvinne en slik frykt? Det kan en gjøre ved å vise tro på Jehova og være redd for å mishage ham, for «den som frykter [Jehova] har et sikkert vern». (Ordspråkene 14: 26) Guds hellige ånd hjelper en også til å overvinne menneskefrykt, for den er «ikke en ånd som gjør motløs, men en Ånd som gir kraft, kjærlighet og sindighet». — 2. Timoteus 1: 7.