Myanmar (Burma)

INNEKLEMT mellom de to asiatiske kjempene India og Kina ligger Myanmar, et land med fascinerende kontraster.a Yangon (tidligere Rangoon), den største byen, har høyblokker, overfylte forretninger og livlig trafikk. Men utenfor Yangon finner man et land med landsbyer hvor vannbøfler bearbeider jorden, hvor folk ser med undring på utlendinger, og hvor tiden måles etter de skiftende årstidene.

Myanmar gjenspeiler gårsdagens Asia. Skranglete busser humper av gårde langs veier fulle av hull. De passerer oksekjerrer på vei til markedet med jordbruksprodukter og geitegjetere ute på markene med buskapen. De fleste menn i Myanmar kler seg fortsatt i den tradisjonelle longjien, et tøystykke som knyttes sammen rundt livet. Kvinnene bruker en spesiell ansiktskrem – thanaka – som er utvunnet av bark. Befolkningen er dypt religiøs. Fromme buddhister har mye større aktelse for munker enn for berømtheter. Hver dag fester de offergaver i form av bladgull på glinsende buddhastatuer.

Folk i Myanmar er milde og vennlige, omtenksomme og vitebegjærlige. Det er 8 store folkegrupper i landet og minst 127 undergrupper. Hver gruppe har sitt eget språk og sin særegne klesdrakt, mat og kultur. De fleste bor på en bred slette midt i landet som får vann fra den mektige Irrawaddy (Ayeyarwady), en 2000 kilometer lang vannvei som snor seg gjennom landskapet fra det iskalde Himalaya til mildere strøk ved Andamanhavet. Millioner av andre bor i et enormt deltaområde og i et høylandsområde som går i en bue langs grensene til Bangladesh, Kina, India, Laos og Thailand.

I de nesten hundre årene Jehovas vitner har vært i Myanmar, har de markert seg ved sin urokkelige tro og sin utholdenhet. De har bevart sin nøytralitet under kaotisk vold og politiske omveltninger. (Joh 17:14) Trass i fysiske strabaser, religiøs motstand og begrenset kontakt med det internasjonale brorskapet har Jehovas folk utrettelig forkynt det gode budskap om Guds rike. Denne beretningen er den hjertevarmende historien om dem.

Hvordan arbeidet begynte

En dag i det historiske året 1914 gikk to engelskmenn i land fra et dampskip som hadde lagt til kai i Yangon. En kvelende hete slo imot dem. Hendry Carmichael og hans pionerpartner hadde reist fra India for å starte forkynnelsesarbeidet i Burma. Det var en stor utfordring, for hele landet var deres nye distrikt.

De begynte i Yangon. Det gikk ikke lang tid før de traff to angloindiske menn, Bertram Marcelline og Vernon French, som viste oppriktig interesse for budskapet.b Disse brøt straks forbindelsen med kristenheten og begynte å forkynne uformelt for vennene sine. Snart kom omkring 20 personer regelmessig sammen hjemme hos Bertram for å studere Bibelen ved hjelp av The Watch Tower.c

En annen engelsk pioner fra India, George Wright, besøkte Burma i 1928. Han reiste omkring i landet i fem måneder og leverte mye bibelsk litteratur. Disse sannhetens såkorn innbefattet utvilsomt brosjyren Millioner af nulevende Mennesker skal aldrig dø. Den kom ut på engelsk i 1920 og var den første av våre publikasjoner som ble oversatt til burmesisk.

To år senere kom pionerene Claude Goodman og Ronald Tippin til Yangon. Da var det en liten gruppe brødre der som trofast holdt møter, men som ikke utførte noen organisert forkynnelse. «Vi oppmuntret brødrene til å bli med og forkynne hver søndag», sa Claude. «Én bror spurte om vi pionerer kunne forkynne istedenfor ham hvis han hjalp oss økonomisk. Ron sa til ham: ‘For all del, hvis du vil at vi også skal gå inn i den nye verden istedenfor deg.’» En slik direkte tale var akkurat den oppmuntringen gruppen trengte. Claude og Ronald fikk snart mange å samarbeide med.

«Rachel, jeg har funnet sannheten!»

Det samme året traff Claude og Ronald en stasjonsmester i Yangon som het Sydney Coote. Sydney tok imot det såkalte regnbuesettet, en samling på ti bøker i skarpe farger. Etter at han hadde lest litt i én av bøkene, ropte han til sin kone: «Rachel, jeg har funnet sannheten!» Snart tjente hele Coote-familien Jehova.

Sydney studerte Bibelen iherdig. Datteren hans, Norma Barber, som var misjonær i mange år og nå tjener ved det britiske avdelingskontoret, forteller: «Far laget sin egen bibelordbok. Hver gang han kom over et skriftsted som forklarte et bibelsk lærepunkt, skrev han det opp i boken under en passende overskrift. Han kalte boken ‘Hvor står det?’»

Sydney var ikke bare opptatt av å studere Bibelen. Han ønsket også å gjøre andre kjent med budskapet. Han skrev derfor til avdelingskontoret i India og spurte om det fantes noen vitner i Burma. Kort tid etter fikk han tilsendt en stor kasse med litteratur og en liste med navn. «Far skrev til alle på listen og inviterte hver enkelt til å komme og være hos oss en dag», sier Norma. «Senere kom fem-seks brødre hjem til oss og viste oss hvordan vi kunne forkynne uformelt. Foreldrene mine gikk straks i gang med å levere litteraturen til venner og naboer. De sendte også brev og litteratur til alle slektningene våre.»

Da Daisy D’Souza, søsteren til Sydney, som bodde i Mandalay, fikk brevet fra ham sammen med brosjyren Riket – verdens håp, skrev hun straks tilbake og bad om å få flere publikasjoner og en bibel. «Mor var fra seg av glede mens hun fordypet seg i litteraturen helt til det ble morgen», fortalte en av døtrene hennes, Phyllis Tsatos. «Så samlet hun oss seks barna for å komme med en dramatisk opplysning: ‘Jeg forlater den katolske kirke, for jeg har funnet sannheten!’» Senere tok også mannen til Daisy og barna deres imot sannheten. I dag er det fire generasjoner av D’Souza-familien som trofast tjener Jehova Gud.

Fryktløse pionerer

I begynnelsen av 1930-årene forkynte ivrige pionerer det gode budskap langs hovedjernbanelinjen nordover fra Yangon til Myitkyina, en by i nærheten av grensen til Kina. De forkynte også i Mawlamyine (Moulmein) og Sittwe (Akyab), kystbyer øst og nordvest for Yangon. Det ble raskt opprettet små menigheter i Mawlamyine og Mandalay.

Fram til 1938 hadde avdelingskontoret i India ført tilsyn med arbeidet i Burma. Nå overtok det australske avdelingskontoret denne oppgaven, og det begynte å komme pionerer fra Australia og New Zealand til Burma. Blant disse trofaste arbeiderne kan vi nevne Fred Paton, Hector Oates, Frank Dewar, Mick Engel og Stuart Keltie. Alle disse brødrene var pionerer i ordets sanne betydning.

Fred Paton fortalte: «De fire årene jeg var i Burma, forkynte jeg omtrent overalt i landet. I denne perioden fikk jeg malaria, tyfoidfeber, dysenteri og andre helseproblemer. Etter en lang dag i tjenesten hendte det ofte at jeg ikke hadde noe sted å sove. Men Jehova sørget alltid for meg og hjalp meg til å holde det gående ved hjelp av sin ånd.» Frank Dewar, en tøff newzealender, sa: «Jeg møtte banditter, opprørere og myndighetspersoner som opptrådte truende. Men jeg oppdaget at til og med vanskelige hindringer forsvant etter hvert når jeg var høflig, vennlig, ydmyk og rimelig. De fleste forstod snart at Jehovas vitner ikke er farlige.»

Pionerene skilte seg sterkt ut fra andre utlendinger som bodde i landet, og som vanligvis behandlet lokalbefolkningen med forakt. Pionerene behandlet folk med kjærlighet og respekt. Deres vennlige væremåte appellerte til de ydmyke burmeserne, som foretrekker takt og forsiktighet framfor direkte konfrontasjon. Pionerene viste i ord og gjerning at Jehovas vitner er sanne kristne. – Joh 13:35.

Et historisk stevne

Noen måneder etter at pionerene hadde kommet, arrangerte avdelingskontoret i Australia et stevne i Yangon. Stevnet ble holdt i rådhuset i Yangon, en palasslignende bygning med marmortrapper og enorme bronsedører. Det kom stevnedeltakere fra Thailand, Malaysia og Singapore, og Alex MacGillivray, avdelingstjeneren i Australia, kom sammen med en gruppe brødre fra Sydney.

Med krigens truende skyer i horisonten vakte det annonserte offentlige foredraget, «Universell krig er nær», stor interesse blant offentligheten. «Jeg hadde aldri sett en sal fylles opp så fort», sa Fred Paton. «Da jeg åpnet hoveddørene, stormet horder av mennesker opp trappene og inn i auditoriet. På under ti minutter fikk over 1000 personer presset seg inn i salen, som hadde sitteplasser til 850.» «Vi ble nødt til å stenge hoveddørene for den veldige menneskemengden, og ytterligere 1000 ble stående utenfor», tilføyde Frank Dewar. «Likevel klarte noen foretaksomme unge menn å komme seg inn gjennom noen små sidedører.»

Brødrene var begeistret, ikke bare fordi det ble vist så stor interesse, men også fordi tilhørerne representerte mange lokale folkegrupper. Fram til da hadde svært få blant lokalbefolkningen vist interesse for sannheten, for de fleste av dem var fromme buddhister. De navnkristne folkegruppene – hovedsakelig karen, kachin og chin – bodde i avsidesliggende områder som knapt var blitt nådd med det gode budskap. Det så ut til at denne åkeren var moden for innhøstning. Representanter for de mange folkegruppene i Burma skulle nå innlemmes i den ‘store skare’ fra mange nasjoner som er omtalt i Bibelen. – Åp 7:9.

De første disiplene fra karenfolket

En dag i 1940 forkynte en pioner som het Ruby Goff, i Insein, en liten by i utkanten av Yangon-regionen. Hun fant liten interesse, så hun bad en bønn: «Jehova, hjelp meg til å finne bare én ‘sau’ før jeg går hjem.» I det neste huset traff hun Hmwe Kyaing, en karenbaptist som villig lyttet til budskapet. Innen kort tid hadde Hmwe Kyaing og døtrene hennes, Chu May (Daisy) og Hnin May (Lily) begynt å studere Bibelen, og de gjorde fine åndelige framskritt. Hmwe Kyaing døde kort tid etter, men Lily, den yngste datteren, ble senere den første karen som ble et døpt vitne for Jehova. Daisy ble også døpt.

Lily og Daisy ble ivrige pionerer og etterlot seg en varig arv. I dag er det svært mange av deres familiemedlemmer og slike som de studerte Bibelen med, som tjener Jehova i Myanmar og i andre land.

Vanskeligheter under den andre verdenskrig

I 1939 hadde den andre verdenskrig brutt ut i Europa og sendt sjokkbølger rundt hele verden. Kristenhetens presteskap i Burma utnyttet krigshysteriet til å legge større press på koloniregjeringen for å få den til å forby litteraturen vår. Mick Engel, som hadde ansvaret for litteraturlageret i Yangon, henvendte seg derfor til en høytstående amerikansk myndighetsperson og fikk skriftlig tillatelse til å sende to tonn litteratur med militærkjøretøyer via Burmaveien til Kina.

Fred Paton og Hector Oates fraktet litteraturen til endepunktet for jernbanen i Lashio, en by nærmere den kinesiske grensen. Da de henvendte seg til den tjenestemannen som hadde overoppsyn med lastebilkolonnen til Kina, var det så vidt han ikke eksploderte! «Hva?» skrek han. «Hvordan kan jeg gi dere den dyrebare plassen i lastebilene mine til de elendige traktatene deres, når jeg overhodet ikke har plass til hardt tiltrengt militært og medisinsk utstyr som ligger her og blir ødelagt under åpen himmel?» Fred gjorde en pause, tok brevet med tillatelsen opp av vesken og informerte tjenestemannen om at det ville være en alvorlig sak å ignorere en offisiell ordre fra Yangon. Dette førte til at mannen stilte en liten lastebil med sjåfør og diverse utstyr til brødrenes disposisjon. De reiste cirka 250 mil til Chongqing (Chungking), i det sørlige Sentral-Kina, hvor de distribuerte den dyrebare litteraturen og til og med fikk avlagt et personlig vitnesbyrd for Chiang Kai-shek, presidenten i den kinesiske nasjonalistregjeringen.

I mai 1941 sendte den indiske koloniregjeringen et telegram til Yangon med beskjed om å beslaglegge litteraturen vår. To brødre som arbeidet på telegrafkontoret, så telegrammet og skyndte seg å varsle Mick Engel. Mick fikk tak i Lily og Daisy og skyndte seg til litteraturlageret, hvor de stablet sammen de resterende 40 kartongene med litteratur, som de gjemte på forskjellige trygge steder i Yangon. Da representanter for myndighetene kom, var litteraturen borte.

Den 11. desember 1941, fire dager etter japanernes angrep på Pearl Harbor, begynte japanerne å sende et bomberegn over Burma. Den helgen kom noen få vitner sammen i en knøttliten leilighet over sentralbanestasjonen i Yangon. Etter en verdig bibelsk tale ble Lily høytidelig døpt i et badekar.

Tolv uker senere gikk japanske styrker inn i Yangon, bare for å finne byen så godt som forlatt. Over 100 000 hadde flyktet i retning av India. Tusener døde på veien av sult, utmattelse og sykdom. Sydney Coote, som flyktet sammen med familien sin, døde av hjernemalaria ved grensen til India. En annen bror ble skutt av japanske soldater, mens en tredje bror mistet sin kone og resten av familien da huset deres ble bombet.

Bare en håndfull vitner ble igjen i Burma. Lily og Daisy flyttet til Pyin U Lwin (Maymyo), en rolig by oppe i fjellene i nærheten av Mandalay. Her sådde de sannhetens såkorn, noe som senere gav gode resultater. Et tredje vitne, Cyril Gay, bosatte seg i Thayarwaddy, en liten landsby cirka ti mil nord for Yangon, hvor han førte et stille og rolig liv gjennom resten av krigen.

En glederik gjenforening

Da krigen var over, begynte de fleste av de brødrene og søstrene som hadde flyktet til India, å komme tilbake til Burma. I april 1946 hadde menigheten i Yangon 8 aktive forkynnere. I slutten av året hadde menigheten vokst til 24 forkynnere, og brødrene bestemte seg for å holde et stevne.

Det to dager lange stevnet ble holdt på en skole i Insein. «Da jeg kom tilbake fra India, fikk jeg vite at jeg skulle holde det offentlige foredraget, som skulle være på en time», fortalte Theo Syriopoulos, som var blitt kjent med sannheten i Yangon i 1932. «Fram til da hadde jeg bare holdt to femminutters taler på møter i India. Men stevnet ble en stor suksess, og det var over hundre til stede.»

Noen uker senere kom en karenmann som hadde en ledende stilling i lokalsamfunnet, og som var interessert i sannheten, og tilbød menigheten en tomt i Ahlone, en forstad til Yangon. Der bygde brødrene en Rikets sal av bambus. Den hadde omkring hundre sitteplasser. Menigheten boblet over av glede. Brødrene og søstrene hadde overlevd krigen med troen i behold og var klare til og ivrige etter å gå på i forkynnelsesarbeidet.

De første Gilead-misjonærene kommer

Tidlig i 1947 stilte en gruppe begeistrede brødre opp på kaien i Yangon for å ta imot Robert Kirk, den første Gilead-misjonæren som ble sendt til Burma. Ikke lenge etter kom det tre misjonærer til – Norman Barber, Robert Richards og Hubert Smedstad. Og Frank Dewar, som hadde vært pioner i India under krigen, kom tilbake.

Det var en krigsherjet by misjonærene kom til. Utallige bygninger lå i ruiner. Tusener bodde i skrøpelige bambushytter langs veiene. Folk laget mat, vasket seg og bodde på gaten. Men misjonærene hadde kommet for å lære folk om Bibelens sannhet, så de innrettet seg etter forholdene og engasjerte seg i forkynnelsen.

Den 1. september 1947 ble det opprettet et avdelingskontor for Selskapet Vakttårnet i misjonærhjemmet i Signal Pagoda Road, i nærheten av byens sentrum. Robert Kirk ble utnevnt til avdelingstjener. Kort tid senere flyttet menigheten i Yangon fra bambussalen i Ahlone til en leilighet i overetasjen i et hus i Bogalay Zay Street. Det lå bare noen minutters gange fra Sekretariatet, et majestetisk bygningskompleks som var hovedkvarteret for den britiske koloniregjeringen – en administrasjon hvis dager var talte.

Borgerkrig!

Den 4. januar 1948 gav britene fra seg makten til den nye burmesiske regjeringen. Etter 60 års kolonistyre hadde Burma oppnådd uavhengighet. Men landet ble snart hjemsøkt av borgerkrig.

Ulike folkegrupper kjempet for å opprette uavhengige stater, mens private hærstyrker og kriminelle gjenger kjempet om kontrollen over forskjellige områder. I begynnelsen av 1949 hadde opprørsstyrker fått kontroll over det meste av landet, og det brøt ut kamper i utkanten av Yangon.

Kamphandlingenes styrke varierte, så brødrene måtte være forsiktige når de forkynte. Avdelingskontoret ble flyttet fra misjonærhjemmet i Signal Pagoda Road til en stor leilighet i overetasjen i et hus i 39th Street. Dette var et trygt strøk hvor det lå flere utenlandske ambassader, og det var bare tre minutters gange til hovedpostkontoret.

Den burmesiske hæren styrket sakte, men sikkert sin posisjon og drev opprørerne opp i fjellene. I midten av 1950-årene hadde regjeringen gjenvunnet kontrollen over det meste av landet. Men borgerkrigen var langt fra over. Den har pågått i en eller annen form helt fram til i dag.

Forkynnelse og undervisning på burmesisk

Fram til midten av 1950-årene forkynte brødrene i Burma nesten bare på engelsk, det språket som ble snakket av skolerte mennesker i byene. Men millioner av andre snakket bare burmesisk (myanmarsk), karensk, kachin, chin og andre lokale språk. Hvordan kunne de bli nådd med det gode budskap?

I 1934 ordnet Sydney Coote det slik at en karensk lærer oversatte flere brosjyrer til burmesisk og karensk. Senere oversatte noen forkynnere boken «Gud er sanndru» og flere brosjyrer til burmesisk. Så, i 1950, henvendte Robert Kirk seg til en bror som het Ba Oo, og spurte om han kunne oversette studieartikler i Vakttårnet til burmesisk. De håndskrevne oversettelsene ble levert til et kommersielt trykkeri i Yangon, som tok seg av settingen og trykkingen. Artiklene ble deretter levert til dem som overvar menighetsmøtene. Senere gikk avdelingskontoret til innkjøp av en skrivemaskin med burmesisk tastatur for å få fart på oversettelsen.

Oversetterne støtte på mange utfordringer. «Om dagen arbeidet jeg for å forsørge familien, og til langt på natt oversatte jeg artikler i det svake lyset fra en lyspære», forteller Naygar Po Han, som overtok oversettelsesarbeidet da Ba Oo ikke lenger hadde mulighet til å holde på med det. «Mine engelskkunnskaper var svært begrenset, så oversettelsen må ha vært temmelig unøyaktig. Men vi hadde et inderlig ønske om at bladene skulle komme ut til så mange som mulig.» Da Robert Kirk spurte Doris Raj om hun ville oversette Vakttårnet til burmesisk, ble hun helt overveldet og brøt sammen i gråt. «Jeg hadde bare grunnleggende skolegang og ingen erfaring som oversetter», forteller hun. «Men bror Kirk oppmuntret meg til å prøve. Så jeg bad til Jehova og gikk i gang.» I dag, nesten 50 år senere, arbeider Doris fortsatt som oversetter på Betel i Yangon. Naygar Po Han, som nå er 93 år, er også på Betel og er like begeistret for å fremme Rikets interesser som han alltid har vært.

I 1956 kom Nathan Knorr fra hovedkontoret på besøk til Burma og opplyste at Vakttårnet skulle komme ut på burmesisk. Han oppfordret dessuten misjonærene til å lære seg språket, slik at de kunne forkynne mer effektivt. Misjonærene ble oppmuntret av det han hadde sagt, og gikk med nytt pågangsmot inn for å lære seg burmesisk. Året etter kom Frederick Franz, en annen bror fra hovedkontoret, på besøk. Han holdt det foredraget som slo an tonen for et fem dagers stevne i en hall i Yangon som vitnene leide av jernbanen. Han oppfordret brødrene til å utvide forkynnelsesarbeidet ytterligere ved å sende pionerer til større og mindre byer ute i distriktene. De første nye pionerene ble sendt til Burmas tidligere hovedstad og nest største by, Mandalay.

Framgang i Mandalay

I begynnelsen av 1957 kom det seks nye spesialpionerer til Mandalay. Misjonæren Robert Richards, som nylig hadde giftet seg med en karensøster, Baby, var allerede der. Pionerene syntes det var en stor utfordring å forkynne i den byen. Mandalay er et viktig senter for buddhismen, og omtrent halvparten av alle buddhistmunkene i landet holder til der. Men pionerene forstod at det var slik der som i det gamle Korint, nemlig at Jehova hadde «mye folk i denne byen». – Apg 18:10.

Én slik person var Robin Zauja, en 21 år gammel kachinstudent. Han forteller: «Tidlig en morgen fikk jeg besøk av Robert og Baby Richards. De presenterte seg som Jehovas vitner. De sa at de forkynte det gode budskap fra hus til hus, i samsvar med Jesu befaling. (Matt 10:11–13) De presenterte budskapet og gav meg adressen sin sammen med flere blad og bøker. Jeg fant fram en av bøkene samme kveld og leste hele natten, helt til jeg hadde lest den ut, ved soloppgang. Samme dag gikk jeg hjem til Robert og bombarderte ham med spørsmål i flere timer. Han besvarte hvert eneste spørsmål ved hjelp av Bibelen.» Robin Zauja ble snart den første kachin som tok imot sannheten. Senere tjente han i flere år som spesialpioner i det nordlige Burma, hvor han hjalp nesten hundre personer til å ta imot sannheten. To av barna hans tjener nå på Betel i Yangon.

En annen ivrig disippel var Pramila Galliara, en 17 år gammel jente som nylig var blitt kjent med sannheten i Yangon. «Far, som var tilhenger av jainismen, var sterkt imot min nye tro», sier Pramila. «To ganger brente han bibelen min og bibelsk litteratur som jeg hadde, og flere ganger slo han meg mens andre så på. Han stengte meg også inne for at jeg ikke skulle komme meg på møtene, og han sa til og med at han skulle sette fyr på huset til bror Richards! Men da han forstod at han ikke klarte å bryte ned troen min, holdt han etter hvert opp med å motarbeide meg.» Pramila sluttet på universitetet og ble en ivrig pioner. Senere giftet hun seg med Dunstan O’Neill, som var kretstilsynsmann. Siden da har hun hjulpet 45 personer til å ta imot sannheten.

Samtidig som arbeidet gikk framover i Mandalay, sendte avdelingskontoret misjonærer og pionerer til andre regionale sentre, deriblant Pathein (Bassein), Kalaymyo, Bhamaw, Myitkyina, Mawlamyine og Myeik (Mergui). Det var tydelig at Jehova velsignet arbeidet, for det ble etter hvert sterke menigheter i alle disse byene.

Misjonærer utvist!

Forkynnelsesarbeidet fortsatte å gå framover, samtidig som landet opplevde økende politiske og etniske uroligheter. I mars 1962 tok hæren makten i landet. Hundretusener av indere og angloindere ble utvist til India og Bangladesh (som da het Øst-Pakistan), og utlendinger som skulle besøke landet, fikk ikke visum for mer enn 24 timer. Burma var i ferd med å stenge døren for verden utenfor.

Brødrene fulgte med i utviklingen med stadig større bekymring. Militærregjeringen garanterte religionsfrihet, men bare hvis religionssamfunnene holdt seg utenfor politikken. Som ventet fortsatte kristenhetens misjonærer å blande seg opp i politiske saker. I mai 1966 hadde myndighetene fått nok. De gav ordre om at alle utenlandske misjonærer skulle forlate landet! Jehovas vitners misjonærer hadde vært hundre prosent politisk nøytrale, men snart ble også de utvist.

De lokale brødrene ble sjokkert, men mistet ikke motet. De visste at Jehova Gud var med dem. (5. Mos 31:6) Likevel var det noen av dem som lurte på hvordan det skulle gå med Rikets arbeid.

Jehovas ledelse ble snart tydelig. Maurice Raj, en tidligere kretstilsynsmann som hadde fått noe opplæring på avdelingskontoret, ble straks utnevnt til å føre tilsyn med det. Maurice var inder, men var likevel ikke blitt utvist. «Flere år tidligere hadde jeg søkt om statsborgerskap i Burma», forteller han. «Men jeg manglet 450 kyatd. Det var det identifikasjonspapirene kostet, så jeg bestemte meg for å vente. Men en dag da jeg gikk forbi kontoret til det firmaet der jeg hadde jobbet flere år før, fikk min tidligere sjef øye på meg. Han ropte: ‘Hallo, Raj! Kom og få pengene dine. Du glemte å hente det du hadde til gode da du sluttet.’ Det var 450 kyat.

Da jeg gikk derfra, tenkte jeg på alt jeg kunne få for 450 kyat. Men siden det var nøyaktig det identifikasjonspapirene kostet, følte jeg at det var Jehovas vilje at jeg skulle skaffe meg disse papirene. Og den avgjørelsen viste seg å være svært gunstig. Mens andre indere ble utvist fra Burma, kunne jeg bli i landet, reise fritt, importere litteratur og ta hånd om andre nødvendige oppgaver i forbindelse med forkynnelsesarbeidet, alt sammen fordi jeg var burmesisk statsborger.»

Maurice og Dunstan O’Neill la ut på en reise over hele landet for å oppmuntre alle menighetene og alle de isolerte gruppene. «Vi sa til brødrene: ‘Vær ikke bekymret. Jehova er med oss. Hvis vi er lojale mot ham, vil han hjelpe oss’», forteller Maurice. «Og Jehova hjalp oss virkelig! Snart ble det utnevnt mange nye spesialpionerer, og forkynnelsesarbeidet gikk enda raskere framover.»

I dag, over 45 år senere, reiser Maurice, som er medlem av utvalget ved avdelingskontoret, fremdeles rundt i hele Myanmar for å styrke menighetene. Hans nidkjærhet for Guds gjerning er uforandret, noe som minner oss om den nidkjærhet den tilårskomne Kaleb i det gamle Israel viste. – Jos 14:11.

Arbeidet kommer i gang i Chin

Et av de første områdene som det ble sendt spesialpionerer til, var delstaten Chin, et fjellområde som grenser til Bangladesh og India. Her bor det mange som bekjenner seg til kristendommen, noe som kommer av at det var mange baptistmisjonærer her i den britiske kolonitiden. De fleste av chinfolket har derfor høy aktelse for Bibelen og for slike som lærer folk om Bibelen.

I slutten av 1966 kom Lal Chhana, en tidligere soldat som nå var spesialpioner, til Falam, den gangen den største byen i Chin. Dit kom også Dunstan og Pramila O’Neill og Than Tum, en annen tidligere soldat som nylig var blitt døpt. Disse ivrige forkynnerne traff flere interesserte familier og fikk snart opprettet en liten, men aktiv menighet.

Året etter flyttet Than Tum til Haka, en by sør for Falam, hvor han begynte som pioner og dannet en liten gruppe. Senere forkynte han overalt i Chin og var med på å opprette menigheter i Vanhna og Surkhua og dessuten i Gangaw og andre steder. I dag, 45 år senere, tjener Than Tum som spesialpioner på hjemstedet sitt, i landsbyen Vanhna.

Da Than Tum reiste fra Haka, var det en 20 år gammel spesialpioner, Donald Dewar, som overtok etter ham der. Donalds foreldre, Frank og Lily (tidligere Lily May) Dewar, var nylig blitt utvist, så den 18 år gamle broren hans, Samuel, kom for å være sammen med ham. «Vi bodde i et lite blikkskur hvor det var kvelende hett om sommeren og iskaldt om vinteren», sier Donald. «Men jeg syntes at ensomheten var en større utfordring. Jeg arbeidet som oftest alene i tjenesten og kunne knapt snakke det lokale språket, haka-chin. Det var bare Samuel og jeg, og et par andre forkynnere, som var til stede på møtene. Etter hvert ble jeg deprimert og tenkte til og med på å reise min vei.

Omtrent på den tiden leste jeg en gripende beretning i årboken om brødrene i Malawi, som trofast holdt ut under brutal forfølgelse.e Jeg spurte meg selv: ‘Hvis jeg ikke klarer å utholde ensomhet, hvordan skulle jeg da klare å utholde forfølgelse?’ Jeg utøste mitt hjerte for Jehova i bønn, og da begynte jeg å føle meg bedre. Jeg fant også styrke i å lese Bibelen og artikler i Vakttårnet og meditere over det jeg leste. Da jeg helt overraskende fikk besøk av Maurice Raj og Dunstan O’Neill, følte jeg det som om jeg så to engler! Sakte, men sikkert gjenvant jeg gleden.»

Da Donald senere tjente som reisende tilsynsmann, brukte han sine egne erfaringer for å oppmuntre andre vitner som var isolert. Hans innsats i Haka bar også frukt. Haka har nå en blomstrende menighet, og det blir regelmessig holdt stevner der. To av de forkynnerne som gikk på møtene i Haka, Johnson Lal Vung og Daniel Sang Kha, ble ivrige spesialpionerer som var med på å utbre det gode budskap i store deler av Chin.

Å bestige fjell

Delstaten Chin ligger mellom 900 og 1800 meter over havet, og noen av fjelltoppene er opptil 3000 meter høye. Mange av fjellene er dekket av tette skoger med mektige teaktrær, statelige nåletrær, fargerike rododendroner og vakre orkideer. Landskapet er vilt og majestetisk og byr på mange utfordringer for reisende. Byene er knyttet sammen av grusveier som snor seg oppover fjellsidene og er omtrent umulige å ferdes på når de er våte, og når det har gått jordskred. Mange avsidesliggende landsbyer kan bare nås til fots. Slike hindringer har imidlertid ikke avskrekket Jehovas tjenere, som er bestemt på å nå så mange som mulig med det gode budskap.

Aye Aye Thit, som tjente sammen med mannen sin i kretstjenesten i Chin, forteller: «Jeg vokste opp i Irrawaddys flate deltaområde og ble overveldet da jeg fikk se de vakre fjellene Chin Hills. Jeg frydet meg første gangen jeg gikk oppover en fjellside, men da jeg nådde toppen, var jeg så andpusten at jeg besvimte. Flere topper senere var jeg så utmattet at jeg trodde jeg skulle dø. Etter hvert lærte jeg hvordan man bestiger et fjell – man må ta seg god tid og spare på kreftene. Snart kunne jeg gå opptil tre mil om dagen på reiser som varte i minst seks dager.»

I årenes løp har brødrene i Chin brukt forskjellige transportmidler, deriblant muldyr, hest, sykkel og, først i den senere tid, motorsykkel, lastebil og firehjulstrekker. Men stort sett går de. Spesialpionerene Kyaw Win og David Zama trasket for eksempel utallige kilometer opp og ned fjellsidene for å komme til landsbyene rundt Matupi. Og forkynnerne i menigheten i Matupi gikk fra seks til åtte dager, 27 mil hver vei, for å overvære stevner i Haka. På veien sang de Rikets sanger som gav gjenlyd i de vakre fjellene.

På disse strabasiøse reisene ble brødrene ikke bare utsatt for vær og vind oppe i fjellene, men også for svermer av mygg og alle slags ekle kryp, særlig i regntiden. «En gang da jeg gikk gjennom skogen, så jeg igler kravle oppetter leggene mine», forteller Myint Lwin, en kretstilsynsmann. «Da jeg rev dem av, kom det to nye. Jeg hoppet opp på et tre som hadde veltet, men et mylder av igler begynte å kravle opp på trestammen. Jeg spurtet gjennom skogen, helt skrekkslagen. Da jeg endelig kom fram til veien, hadde jeg igler over hele kroppen.»

Men igler var ikke den eneste faren de som reiste i Chin, støtte på. I Myanmar er det også villsvin, bjørner, leoparder, tigrer og, ifølge enkelte kilder, flere forskjellige giftslanger enn i noe annet land i verden. Når områdetilsynsmannen Gumja Naw og hans kone, Nan Lu, gikk til fots mellom menighetene i Chin, tente de en ring av bål rundt seg om natten for å holde ville dyr på avstand!

Disse utrettelige evangelistene satte varige spor etter seg. «De tjente Jehova av hele sin styrke», sier Maurice Raj. «Selv etter at de hadde reist fra Chin, var de villige til å dra tilbake dit. Deres harde arbeid brakte virkelig ære til Jehova!» Chin er en av de tynnest befolkede regionene i landet, men i dag er det likevel sju menigheter og en rekke isolerte grupper der.

«Ingen ‘sauer’ i Myitkyina»

I 1966 kom det flere spesialpionerer til Myitkyina, en koselig liten by ved elven Irrawaddy i delstaten Kachin, i nærheten av Kina. Seks år tidligere hadde Robert og Baby Richards forkynt der i en kort periode. De rapporterte: «Det er ingen ‘sauer’ i Myitkyina.» Men nå traff de nye pionerene mennesker som hungret etter sannheten.

En av dem var Mya Maung, en 19 år gammel baptist som bad til Gud om hjelp til å forstå Bibelen. Han forteller: «Jeg ble overlykkelig da en pioner henvendte seg til meg på arbeidsplassen min og tilbød meg et bibelstudium. Jeg følte at det var svaret på bønnene mine. Min yngre bror, San Aye, og jeg studerte to ganger i uken, og vi gjorde raske åndelige framskritt.

Vi hadde en veldig flink lærer, Wilson Thein. Han ikke bare sa hva vi skulle gjøre – han viste det også! Vi øvde på hvordan vi kunne gjøre god bruk av Bibelen, forkynne med frimodighet, takle motstand og utarbeide og holde taler i menigheten. Wilson Thein hørte på når vi øvde på talene, og kom med forslag til forbedringer. Den vennlige opplæringen han gav oss, motiverte oss til å sette oss åndelige mål.

I 1968 begynte San Aye og jeg som pionerer. Dermed kom tallet på pionerer i Myitkyina opp i åtte. Blant de første vi studerte Bibelen med, var mor og sju av søsknene våre, og alle disse tok etter hvert imot sannheten. Vi forkynte også i småbyer og landsbyer langs jernbanen mellom Myitkyina og Mandalay. Slike forkynnelsesreiser kunne vare fra én til tre dager. Arbeidet bar senere frukt. I dag er det blomstrende menigheter i jernbanebyene Namti, Hopin, Mohnyin og Katha.»

En dag da San Aye forkynte i et forretningsdistrikt i Myitkyina, traff han Phum Ram, en kachinbaptist som arbeidet på et regjeringskontor. Phum Ram tok ivrig imot sannheten og flyttet til Putao, en liten by ved foten av Himalaya. Han hadde mange slektninger der som han forkynte for, og snart var det 25 som kom på møtene. Samtidig som han tjente som pioner, hjalp han sin kone og de sju barna deres og mange slektninger til å ta imot sannheten. Han tjener nå som pioner og eldste i Myitkyina.

Frakoblede jernbanevogner

På grunn av den raske åndelige veksten i Kachin bestemte avdelingskontoret at det internasjonale stevnet i 1969, «Fred på jorden», skulle holdes i Myitkyina i stedet for i Yangon, hvor stevnene vanligvis ble holdt. For å frakte stevnedeltakere fra Yangon til Myitkyina, over 110 mil lenger nord, søkte avdelingskontoret jernbanen om å få chartre seks jernbanevogner. Det var en høyst uvanlig forespørsel. Kachin var et urolig område, og det var streng kontroll med hvem som reiste inn og ut. Men til brødrenes overraskelse ble søknaden innvilget uten problemer.

Den dagen da toget med stevnedeltakerne skulle komme til Myitkyina, gikk Maurice Raj og en gruppe andre brødre til jernbanestasjonen for å ta imot stevnedeltakerne. Maurice forteller: «Mens vi stod der og ventet, kom stasjonsmesteren løpende bort til oss og fortalte at det nettopp hadde kommet et telegram hvor det stod at myndighetene hadde koblet fra de seks vognene med våre venner, og at de nå stod et sted mellom Mandalay og Myitkyina. Toget klarte etter alt å dømme ikke å trekke de ekstra vognene i oppoverbakke.

Hva skulle vi gjøre? Vår første tanke var å utsette stevnet. Men da måtte vi sende inn nye søknader, som det ville ta flere uker å få behandlet. Mens vi bad inderlig til Jehova, rullet toget inn på stasjonen. Vi trodde ikke våre egne øyne – der kom alle de seks vognene med våre brødre! De smilte og vinket. Da vi spurte hva som hadde skjedd, sa en av dem: ‘De koblet fra seks vogner, men ikke våre seks!’»

Stevnet i Myitkyina ble en stor suksess. Det ble opplyst at det hadde kommet tre nye publikasjoner på burmesisk og fem på engelsk. I de tre årene som var gått siden misjonærene ble utvist, hadde det kommet mindre og mindre åndelig føde til Burma. Nå kom det åndelig føde i store mengder!

Undervisning av nagaene

Fire måneder etter stevnet i Myitkyina fikk avdelingskontoret et brev fra en postfunksjonær i Khamti, en liten elveby som ligger ved foten av de høye fjellene langs den nordvestlige grensen mellom Burma og India. Her bor nagaene, et samlenavn på en rekke folkegrupper som en gang var fryktede hodejegere. Funksjonæren, Ba Yee, en tidligere adventist, skrev og bad om åndelig hjelp. Avdelingskontoret sendte straks ut to spesialpionerer, Aung Naing og Win Pe.

Win Pe forteller: «Da vi kom ut av flyet i Khamti, fikk vi til vår forskrekkelse se fryktinngytende nagakrigere som bare var iført lendekleder. Så kom Ba Yee løpende for å ta i mot oss og geleidet oss bort til noen interesserte. Snart studerte vi med fem personer.

Myndighetene trodde imidlertid at vi var baptistprester som hadde forbindelse med lokale opprørere. Trass i våre forsikringer om at vi var politisk nøytrale, sa de at vi måtte forlate området innen en måned.»

Tre år senere, da det var kommet nye embetsfolk, kom Biak Mawia, en 18 år gammel pioner, for å bygge videre på det de forrige pionerene hadde påbegynt. Ba Yee sa snart opp stillingen på postkontoret og begynte som pioner. Så kom det flere andre pionerer. Denne iherdige gruppen opprettet snart en menighet i Khamti og flere mindre grupper i landsbyer i nærheten. Biak Mawia forteller: «De brødrene og søstrene som var nagaer, hadde ikke gått på skole. De var analfabeter. Men de elsket Guds Ord og var ivrige forkynnere som var flinke til å bruke bildene i publikasjonene. De lærte seg også mange skriftsteder og Rikets sanger utenat.»

I dag blir det regelmessig holdt områdestevner i Khamti. Deltakerne kommer så langt sørfra som fra Homalin. Reisen derfra tar 15 timer med elvebåt.

Motstand i Det gylne triangel

Samtidig hadde arbeidet også framgang i de høylandsområdene som grenser til Kina, Laos og Thailand. De ligger i hjertet av Det gylne triangel, et vakkert område med bølgende åser og fruktbare daler som dessverre er skjemmet av opiumsproduksjon, oppstander og annen illegal virksomhet. De pionerene som kom til dette farlige området med sannheten, gikk fram på en diskret og forsiktig måte. (Matt 10:16) Men som ventet møtte forkynnelsesarbeidet motstand fra én gruppe – kristenhetens presteskap!

Da pionerene Robin Zauja og David Abraham kom til Lashio, en travel by i delstaten Shan, ble de straks stemplet som opprørere av det lokale presteskap. Robin sa: «Vi ble arrestert og ført til byens fengsel. Vi viste politiet papirene våre, som dokumenterte hvem vi var. Etter kort tid kom en major i hæren inn i rommet. ‘Hallo, Zauja!’ ropte han. ‘Jaså, så Jehovas vitner har kommet til Lashio!’ Han var en gammel skolekamerat av meg og sørget for at vi straks ble løslatt.»

De to pionerene gikk i gang med å forkynne, og det gikk ikke lang tid før de hadde opprettet en ganske stor menighet. Så bygde de en Rikets sal. To år senere ble de innkalt til de lokale myndighetenes kontor, hvor over 70 representanter for det militære, ledere for ulike folkegrupper og prester var samlet. «Prestene anklaget oss rasende for å presse folk til å gi avkall på sine religiøse tradisjoner», mintes Robin. «Da møtets ordstyrer gav oss ordet, spurte jeg om jeg kunne forsvare meg ved hjelp av Bibelen. Han gikk med på det. Jeg bad raskt en stille bønn og redegjorde deretter for Bibelens syn på falske religiøse tradisjoner, militærtjeneste og nasjonalistiske seremonier. Da jeg var ferdig, reiste ordstyreren seg og erklærte at Burmas lov gir full religionsfrihet for alle. Vi fikk lov til å fortsette å forkynne, til stor skuffelse for prestene.»

Senere brente en rasende gruppe baptister ned en Rikets sal i Mongpaw, en liten landsby nær grensen til Kina. Da dette ikke skremte de lokale vitnene, brente pøbelen ned huset til en spesialpioner og begynte å terrorisere brødrene og søstrene i hjemmene deres. Brødrene henvendte seg til landsbylederen, men han støttet baptistene. Til slutt grep myndighetene inn og gav brødrene tillatelse til å bygge en ny Rikets sal – ikke der den første hadde ligget, i utkanten av landsbyen, men midt i sentrum!

Lenger sør, i Leiktho, en avsidesliggende fjellandsby i delstaten Karen, på grensen til Det gylne triangel, møtte Gregory Sarilo hard motstand fra den katolske kirke. «Landsbypresten fikk menigheten sin til å ødelegge grønnsakhagen min», forteller Gregory. «Så kom de og ville gi meg noe jeg kunne spise, men en venn av meg advarte meg om at maten var forgiftet. En dag kom en av prestens tilhengere og spurte meg hvilken vei jeg hadde tenkt å ta neste dag. Jeg tok en annen vei den dagen og unngikk på den måten å bli drept i et bakholdsangrep. Da jeg anmeldte disse forsøkene på å ta livet av meg, gav myndighetene presten og hans tilhengere streng beskjed om å la meg være i fred. Jehova beskyttet meg mot dem som var ‘på jakt etter min sjel’.» – Sal 35:4.

Strengt nøytrale

I de årene som har gått, er brødrene og søstrene i Burma blitt prøvd med hensyn til sin ulastelighet på en annen måte også. Etniske kriger og politiske stridigheter har ofte satt deres kristne nøytralitet på prøve. – Joh 18:36.

Et eksempel er det spesialpioneren Hla Aung opplevde i byen Thanbyuzayat. Den ligger sør i landet og var det vestlige endepunktet for den beryktede «Dødens jernbane», som gikk mellom Burma og Thailand under den andre verdenskrig. Han befant seg plutselig i skuddlinjen mellom separatistgrupper og regjeringsstyrker. «Soldater gjorde innfall i landsbyene om natten. De truet mennene med skytevåpen og førte dem bort for at de skulle være bærere for dem», forteller han. «Mange av dem så vi aldri mer igjen. Sent en kveld kom noen soldater til landsbyen vår mens Donald Dewar og jeg satt hjemme hos meg og snakket sammen. Min kone ropte straks for å advare oss, så vi rakk å flykte inn i skogen. Etter at vi så vidt unnslapp den gangen, laget jeg et hemmelig skjulested i huset vårt hvor jeg raskt kunne gjemme meg hvis de skulle gjøre innfall igjen.»

Da spesialpioneren Rajan Pandit kom til Dawei, en liten by sør for Thanbyuzayat, fikk han etter kort tid i gang flere bibelstudier i en landsby i nærheten hvor mange av opprørerne holdt til. «En gang da jeg kom tilbake fra landsbyen, ble jeg arrestert og slått av soldater, som anklaget meg for å stå i ledtog med opprørerne», forteller han. «Da jeg sa at jeg var et av Jehovas vitner, forlangte de å få vite hvordan jeg hadde kommet meg til Dawei. Jeg viste dem flybilletten – jeg hadde tatt vare på den som en suvenir. Den beviste at jeg hadde kommet med fly, en reisemåte som opprørerne aldri brukte. De slo meg ikke mer, og til slutt ble jeg satt fri. Men soldatene forhørte en av dem jeg studerte med. Han bekreftet at vi ikke hadde gjort noe annet enn å studere Bibelen. Etter dette lot soldatene meg være i fred, og noen av dem ble til og med en del av bladruten min.»

I noen byer la de lokale myndighetene press på brødrene for å få dem til å delta i valg eller nasjonalistiske seremonier og derved gå på akkord med sin nøytralitet. Da myndighetene i Zalun, en elveby cirka 13 mil nord for Yangon, prøvde å tvinge vitnene til å stemme ved et valg, stod brødrene fast og henviste til Bibelen som autoritet. (Joh 6:15) Myndighetene i byen appellerte til de regionale myndighetene. Men de regionale myndighetene var godt kjent med at Jehovas vitner er politisk nøytrale. Brødrene ble omgående fritatt for valgdeltagelse.

Da 23 barn av Jehovas vitner i Khampat, en by på grensen mellom Burma og India, nektet å bøye seg for flagget, utviste rektor dem fra skolen. Deretter bad hun to eldste om å komme til et møte med en stor gruppe myndighetspersoner, deriblant byrettsdommeren og den offiseren som hadde kommandoen i byen. «Noen av dem som var til stede, var klart fiendtlig innstilt da vi forklarte det bibelske grunnlaget for vårt standpunkt», sier Paul Khai Khan Thang, en av de eldste. «Så viste vi dem en kopi av et statlig dekret hvor det stod at Jehovas vitner har tillatelse til å ‘stå rolig og respektfullt under flaggseremonier’. De mistet munn og mæle. Da de gjenvant fatningen, gav offiseren rektoren ordre om å ta de utviste elevene inn igjen på skolen. Rektoren delte også ut kopier av dekretet til andre lærere på skolen.»

I dag er burmesiske myndighetspersoner på høyeste nivå innforstått med Jehovas vitners nøytrale standpunkt. Ved å stå fast for bibelske prinsipper har Jehovas tjenere avlagt et godt vitnesbyrd, i samsvar med det Jesus Kristus forutsa. – Luk 21:13.

Militære blir kristne

Gjennom hele Myanmars turbulente historie i nyere tid har mange av landets innbyggere tjent i det militære eller deltatt i opprørsbevegelser. Mange av dem er ‘gudhengivne og gudfryktige’, i likhet med den romerske offiseren Kornelius i det første århundre. (Apg 10:2) Når de blir kjent med sannheten, anstrenger de seg for å bringe sitt liv i harmoni med Jehovas rettferdige normer.

Én slik person er Hlawn Mang, en tidligere underordnet offiser i marinen som ble kjent med sannheten mens han var stasjonert i Mawlamyine. «Jeg hadde lyst til å begynne å forkynne med én gang», forteller han. «Men akkurat da jeg skulle til å slutte i det militære, fikk jeg vite at jeg var under vurdering med tanke på forfremmelse og et militært stipend til en skole i et rikt vestlig land. Jeg var imidlertid fast bestemt på å delta i Guds gjerning. Til mine overordnedes forbauselse leverte jeg inn min avskjedssøknad og begynte å tjene Jehova. I dag, omkring 30 år senere, er jeg fremdeles overbevist om at jeg traff det rette valg. Hva kan vel sammenlignes med det privilegium å tjene den sanne Gud?»

La Bang Gam var rekonvalesent på et militærsykehus da Robin Zauja viste ham boken Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis.f La Bang Gam ble veldig begeistret for boken og bad om å få beholde den. Men siden Robin bare hadde denne ene boken, lot han La Bang Gam få låne den en natt. Da Robin kom tilbake dagen etter, ropte La Bang Gam: «Her har du boken din. Nå har jeg mitt eget eksemplar!» Han hadde sittet oppe hele natten for å skrive av den 250 sider lange boken og hadde fylt flere notatbøker! Kort tid etter dette forlot La Bang Gam det militære og brukte etter hvert sin «Paradis-bok» for å hjelpe mange andre til å ta imot sannheten.

Sa Than Htun Aung, en kaptein i den burmesiske hæren, og Aik Lin, en leder i United Wa State Army, kjempet på hver sin side i en rekke harde kamper i jungelen i den fjellrike delstaten Shan. Etter at de stridende parter omsider hadde forhandlet fram en våpenhvile, bosatte begge mennene seg i Shan. Senere ble de begge, uavhengig av hverandre, kjent med sannheten. De trakk seg fra det militære og ble døpt. Så traff disse to tidligere fiendene hverandre på et kretsstevne og omfavnet hverandre varmt, som kristne brødre! Takket være Guds Ords frigjørende kraft var de nå blitt løst fra hatets lenker og forent med kjærlighetens bånd. – Joh 8:32; 13:35.

Forkynnelse for «alle slags mennesker»

Fra 1965 til 1976 økte tallet på forkynnere i Burma med over 300 prosent. De fleste av dem som hadde reagert positivt på vitnenes forkynnelse, hadde kommet fra kristenheten. Men brødrene visste at det er Guds vilje at «alle slags mennesker skal bli frelst og komme til nøyaktig kunnskap om sannheten». (1. Tim 2:4) Fra midten av 1970-årene intensiverte de derfor sine anstrengelser for å forkynne for de mange andre troende i Burma, deriblant buddhistene, hinduene og animistene.

Brødrene møtte utallige utfordringer. Buddhistene tror ikke på en personlig Gud eller Skaper, hinduene tilber millioner av guder, og landets animister ærer mektige ånder som kalles nater. Overtro, spådomskunster og spiritisme er utbredt. Og selv om de fleste troende regner Bibelen som en hellig bok, vet de som oftest lite eller ingenting om bibelske personer eller om Bibelens historie, kultur og lære.

Brødrene var imidlertid klar over at de kraftfulle sannhetene i Guds Ord kan nå ethvert menneskes hjerte. (Hebr 4:12) De måtte bare stole på Guds ånd og anvende «lærekunst» – det vil si, et sunt resonnement som appellerer til folks hjerte og motiverer dem til å gjøre forandringer i livet sitt. – 2. Tim 4:2.

Tenk for eksempel på hvordan Rosaline, som har vært spesialpioner i mange år, resonnerer med buddhister. Hun forteller: «Når buddhister lærer at det finnes en Skaper, spør de ofte: ‘Men hvem har skapt Skaperen?’ Buddhistene tror at dyrene er reinkarnerte mennesker, så jeg resonnerer med dem ved å bruke kjæledyrene deres som eksempel.

‘Vet et kjæledyr at eieren eksisterer?’ spør jeg.

‘Ja.’

‘Men vet det noe om eierens jobb, ekteskap eller bakgrunn?’

‘Nei.’

‘Siden vi mennesker er annerledes enn Gud, som er en Ånd, kan vi da vente at vi skal forstå alt om Guds eksistens eller opprinnelse?’

‘Nei.’»

Et slikt resonnement har fått mange oppriktige buddhister til å undersøke flere beviser for at det finnes en Gud. Når et sunt resonnement blir kombinert med ekte kristen kjærlighet, kan det gjøre inntrykk på folks hjerte. Ohn Thwin, en tidligere buddhist, forteller: «Da jeg sammenlignet min buddhistiske tro på nirvana med Bibelens løfte om et paradis på jorden, syntes jeg at paradiset var mer tiltalende. Men fordi jeg trodde at det var mange veier som førte til sannheten, syntes jeg ikke det var noen grunn til at jeg skulle gjøre noe med det jeg hadde lært. Så begynte jeg å gå på Jehovas vitners møter. Den kjærligheten brødrene viste meg, var som ‘sukkerlake på sirup’, et burmesisk uttrykk som beskriver noe som virkelig er søtt og godt. Denne kjærligheten fikk meg til å handle i samsvar med det jeg visste var sannheten.»

Det krever naturligvis takt og tålmodighet å hjelpe folk til å forandre trosoppfatning. Kumar Chakarabani var ti år da faren hans, en streng hindu, gav betelitten Jimmy Xavier lov til å lære Kumar å lese. «Far gav streng beskjed om at han bare skulle undervise meg i lesing, ikke i religion», sier han. «Så Jimmy sa til ham at Min bok med fortellinger fra Bibelen var en bok som passet ypperlig når man skulle lære barn å lese. Og etter min første lesetime tok Jimmy seg tid til å snakke med far og vise ham oppriktig interesse. Da far begynte å stille spørsmål om religiøse ting, svarte Jimmy taktfullt: ‘Bibelen har svarene. La oss finne dem sammen.’ Med tiden var det ikke bare far som tok imot sannheten. Hele 63 medlemmer av vår familie ble også Jehovas vitner.»

Stevner i urolige tider

I midten av 1980-årene ble den politiske situasjonen i Burma stadig mer ustabil. Så, i 1988, strømmet titusener ut i gatene for å protestere mot regjeringen. Opptøyene ble imidlertid raskt slått ned, og det ble erklært militær unntakstilstand i størsteparten av landet.

«Myndighetene innførte et strengt portforbud, og det var ikke tillatt at flere enn fem personer var samlet», minnes betelitten Kyaw Win. «Vi lurte på om vi burde avlyse de kommende områdestevnene. Men i tro på Jehova henvendte vi oss til den offiseren som hadde kommandoen over Yangon-divisjonen, og bad om tillatelse til å holde et stevne med 1000 deltakere. To dager senere fikk vi tillatelsen! Da vi viste den til myndighetene andre steder, førte det til at de gav tillatelse til at det kunne holdes stevner i deres områder også. Med Jehovas hjelp ble hele serien av stevner en stor suksess.»

De unnlot ikke å komme sammen

Etter opptøyene i 1988 ble den økonomiske situasjonen i Burma stadig verre. Men brødrene og søstrene viste at de hadde sterk tro på Gud, ved at de fortsatte å sette Rikets interesser på førsteplassen i livet. – Matt 6:33.

Tenk for eksempel på Cin Khan Dal, som bodde sammen med familien sin i en avsidesliggende landsby i Sagaing. «Vi hadde lyst til å overvære områdestevnet i Tahan. For å komme dit måtte vi reise to dager med båt og lastebil», forteller han. «Men vi hadde ikke noen som kunne passe hønsene mens vi var borte. Vi stolte likevel på Jehova og reiste på stevnet. Da vi kom hjem, viste det seg at vi hadde mistet 19 høns. Det var et alvorlig økonomisk tap. Men ett år senere hadde den lille hønseflokken blitt til over 60. Og det året var det mange andre i landsbyen som mistet høns på grunn av sykdom, men ingen av våre døde.»

Et annet par som hele tiden fokuserte på åndelige ting, var Aung Tin Nyunt og hans kone, Nyein Mya. De bodde sammen med de ni barna sine i Kyonsha, en liten landsby seks og en halv mil nordvest for Yangon. Aung Tin Nyunt forteller: «Familien hadde stort sett bare risvelling og grønnsaker å spise. Vi hadde ingen penger og ingenting å selge. Men vi var ikke mismodige. Jeg sa til familien: ‘Jesus hadde ikke noe sted hvor han kunne hvile sitt hode. Så selv om jeg blir nødt til å bo under et tre eller å dø av sult, vil jeg trofast tilbe Gud.’

Men en dag var det rett og slett tomt for mat i huset. Min kone og barna så bekymret på meg. ‘Ikke vær bekymret’, sa jeg. ‘Gud vil hjelpe oss.’ Etter at jeg hadde vært ute i felttjenesten den morgenen, tok jeg sønnene våre med meg for å fiske. Men vi fikk bare nok fisk til ett måltid. Vi lot fiskekurvene ligge ved elven, i nærheten av en liten klynge med vannliljer, og jeg sa til guttene: ‘Vi kan komme tilbake senere, etter møtet.’ Den ettermiddagen blåste det kraftig. Da vi kom tilbake, så vi at mange fisker hadde søkt ly innunder vannliljene. Så vi senket kurvene ned i vannet og fikk en mengde fisk, som vi solgte. For pengene vi fikk, kjøpte vi mat til en hel uke.»

Jehovas vitner i Myanmar har gang på gang opplevd at Guds hjertevarmende løfte er blitt oppfylt: «Jeg vil slett ikke forlate deg og slett ikke svikte deg.» De nøler ikke med å si: «Jehova er min hjelper; jeg vil ikke være redd. Hva kan et menneske gjøre meg?» – Hebr 13:5, 6.

Forbedringer med hensyn til utgivelse av litteratur

Siden 1956 har folk i Myanmar fått regelmessig åndelig føde gjennom Vakttårnet på burmesisk. Trass i vedvarende etniske konflikter, borgerkrig og økonomiske omveltninger har ikke et eneste nummer uteblitt. Hvordan er bladet blitt produsert?

I en årrekke sendte avdelingskontoret flere maskinskrevne eksemplarer av den oversatte teksten til regjeringens sensurorgan. Når teksten var blitt godkjent av sensuren, søkte avdelingskontoret om tillatelse til å kjøpe papir til trykkingen. Etter at de hadde fått tak i papir, tok en bror papiret og teksten med til en kommersiell trykker, som satte sammen en sats med burmesiske typer. Hver side ble håndsatt, bokstav for bokstav. Broren korrekturleste så teksten, og trykkeren trykte bladet på en skranglete trykkemaskin. Noen eksemplarer av bladet ble deretter sendt til sensurkontoret, som utstedte en nummerert godkjennelse for utgivelse av bladet. Denne omstendelige framgangsmåten tok, forståelig nok, mange uker, og papiret og trykkvaliteten var nokså dårlig.

I 1989 fikk avdelingskontoret et nytt system for utgivelse av litteratur som revolusjonerte trykkingen fullstendig. Det var MEPS (flerspråklig elektronisk fotosatssystem), som var utviklet ved hovedkontoret. Man brukte datamaskiner, programvare og fotosettere for å framstille tekst til trykking på 186 språk – deriblant burmesisk.g

«Jehovas vitner var etter alt å dømme de første i Myanmar som brukte datamaskiner til setting og utgivelse av litteratur», sier Mya Maung, som arbeidet på avdelingskontoret. «MEPS-systemet, som brukte elegante burmesiske skrifttegn som ble utformet ved avdelingskontoret, fikk ringvirkninger for den lokale trykkeindustrien. Folk kunne simpelthen ikke forstå hvordan vi kunne lage så pene bokstaver!» MEPS ble også brukt i forbindelse med offsettrykking – en stor forbedring i forhold til boktrykk. Og MEPS gjorde det mulig å framstille illustrasjonsmateriale av høy kvalitet, noe som førte til at Vakttårnet fikk et mye mer tiltalende utseende.

I 1991 gav myndighetene i Myanmar tillatelse til at Våkn opp! kunne utgis, og brødrene var overbegeistret. Det var offentligheten også! En høytstående embetsmann i informasjonsdepartementet gav uttrykk for det mange lesere følte: «Våkn opp! er annerledes enn andre religiøse tidsskrifter. Det tar opp mange interessante emner og er lett å forstå. Jeg liker det veldig godt.»

De siste 20 årene har antall blad som er blitt trykt av avdelingskontoret hver måned, økt fra 15 000 til over 141 000, en økning på nesten 900 prosent! Bladene Vakttårnet og Våkn opp! er nå et kjent syn i Yangon, og folk overalt i landet setter pris på dem.

Behov for et nytt avdelingskontor

Etter oppstanden i 1988 oppfordret de militære myndighetene sosiale og religiøse organisasjoner i Myanmar til å registrere seg. Avdelingskontoret fulgte naturligvis straks denne oppfordringen. To år senere, 5. januar 1990, ble «Selskapet Jehovas vitner (Vakttårnet)» offisielt registrert av myndighetene i Myanmar.

På dette tidspunkt hadde brødrene flyttet avdelingskontoret fra 39th Street til et toetasjes hus på en eiendom på to mål i Inya Road, i en velstående forstad nord for Yangon. Det nye huset ble imidlertid utnyttet maksimalt. Viv Mouritz, som besøkte Myanmar som sonetilsynsmann på den tiden, forteller: «De 25 medlemmene av Betel-familien arbeidet under vanskelige forhold. Kjøkkenet hadde ingen komfyr – en søster laget mat på en elektrisk kokeplate. Vaskeriet hadde ingen vaskemaskin, så en søster vasket klær i et hull i gulvet. Brødrene ville gjerne kjøpe en komfyr og en vaskemaskin, men det var rett og slett umulig å få importert det.»

Det var tydelig at brødrene hadde behov for et større avdelingskontor. Det styrende råd godkjente derfor et forslag om å rive den toetasjes bygningen som stod der, og i stedet bygge en ny, fireetasjes bolig- og kontorbygning på den samme tomten. Men før brødrene kunne gå i gang, var det flere store hindringer som måtte ryddes av veien. For det første måtte det innhentes godkjennelse fra seks offentlige instanser. For det andre var det slik at lokale entreprenører, som var ukjent med stålkonstruksjoner, ikke kunne utføre arbeidet. For det tredje fikk ikke frivillige vitner fra andre land komme inn i landet. Dessuten var det ikke mulig å få tak i byggematerialer lokalt, og det var heller ikke tillatt å importere materialer. Det sier seg selv at det virket som om prosjektet var dømt til å mislykkes. Men brødrene stolte på Jehova. Hvis det var hans vilje, ville det nye avdelingskontoret bli bygd! – Sal 127:1.

«Ikke ved makt, men ved min ånd»

Kyaw Win fra avdelingskontorets juridiske avdeling forteller hva som skjedde: «Byggesøknaden gikk greit igjennom fem av de seks instansene, også departementet for religiøse saker. Men så hevdet byutviklingsutvalget i Yangon at en fireetasjes bygning ville bli for høy, og avslo søknaden. Vi sendte inn en ny søknad, som også ble avslått. Avdelingskontorets utvalg oppfordret meg til ikke å gi opp. Så jeg bad inderlig til Jehova og sendte inn søknaden for tredje gang. Den ble godkjent!

Det neste vi gjorde, var å henvende oss til immigrasjonsdepartementet. Der fikk vi vite at utlendinger utelukkende kunne komme inn i landet på sju dagers turistvisum. Men da vi sa at våre dyktige frivillige fra andre land ville gi burmesere opplæring i avansert byggeteknikk, gikk de med på å gi våre brødre visum for seks måneder!

Så henvendte vi oss til handelsdepartementet, bare for å få vite at det var blitt innført full importstans. Men da vi forklarte hva slags prosjekt det dreide seg om, fikk vi lisens til å importere byggematerialer til en verdi av over en million dollar. Hva med importavgiften? Et besøk hos finansdepartementet resulterte i at vi fikk tillatelse til å importere materialene avgiftsfritt. På disse og mange andre måter erfarte vi sannheten i Guds ord: ‘«Ikke ved militær styrke og ikke ved makt, men ved min ånd,» har hærstyrkenes Jehova sagt.’» – Sak 4:6.

I 1997 kom det mange frivillige. De fleste byggematerialene ble gitt som gave av brødre i Australia, mens andre forsyninger kom fra Malaysia, Singapore og Thailand. Bruce Pickering, en av dem som førte tilsyn med prosjektet, forteller: «En rekke brødre fra Australia prefabrikkerte hele rammeverket og reiste så til Myanmar for å montere det, bit for bit. Utrolig nok var ikke et eneste boltehull feilplassert!» Andre frivillige kom fra Fiji, Hellas, New Zealand, Storbritannia, Tyskland og USA.

For første gang på 30 år kunne forkynnerne i Myanmar fritt omgås brødre og søstre fra andre land. «Vi var så begeistret – det var som en drøm», minnes Donald Dewar. «De besøkendes åndelighet, kjærlighet og selvoppofrende ånd var til enormt stor oppmuntring for oss.» En annen bror sier: «Vi fikk også verdifull opplæring i byggeteknikk. Forkynnere som aldri hadde brukt noe annet enn stearinlys, lærte å legge inn elektrisk lys. Andre, som bare hadde brukt håndholdte vifter, lærte å installere aircondition. Vi lærte til og med å bruke elektrisk verktøy!»

På den annen side gjorde de burmesiske brødrenes og søstrenes tro og kjærlighet sterkt inntrykk på de frivillige fra andre land. «Brødrene var fattige, men de hadde et stort og varmt hjerte», sier Bruce Pickering. «Mange av dem inviterte oss hjem til et måltid og delte mat med oss som kunne ha vært nok til familien deres i flere dager. Ved sitt eksempel viste de hva som virkelig betyr noe her i livet – familien, troen, brorskapet, Guds velsignelse.»

Den 22. januar 2000 ble det nye avdelingskontoret innviet under et spesielt møte som ble holdt i nasjonalteatret. Brødrene syntes det var stor stas at John E. Barr fra det styrende råd holdt innvielsestalen.

Bygging av nye Rikets saler

Etter hvert som arbeidet med det nye avdelingskontoret var i ferd med å avsluttes, rettet brødrene oppmerksomheten mot et annet presserende behov – behovet for Rikets saler. I 1999 kom Nobuhiko og Aya Koyama fra Japan. Nobuhiko var med på å opprette en avdeling for bygging av Rikets saler. «Vi brødre begynte med å besiktige de møtestedene menighetene rundt om i landet hadde», sier han. «Vi tok oss fram ved hjelp av buss, fly, motorsykkel og båt og til fots. Ofte måtte vi innhente reisetillatelse hos myndighetene, for mange steder var forbudt område for utlendinger. Så snart vi hadde funnet ut hvor det trengtes nye saler, bevilget det styrende råd midler fra det fondet som disponeres av byggeprogrammet for land med begrensede ressurser.

Etter at vi hadde satt sammen et team av frivillige, drog disse til Shwepyitha, en forstad til Yangon, for å bygge den første nye salen. Utenlandske og burmesiske brødre arbeidet sammen på prosjektet, til stor forundring for det lokale politiet, som stanset byggingen flere ganger for å sjekke med sine overordnede om et slikt samarbeid var lovlig. Andre iakttakere kunne ikke få fullrost brødrene. ‘Jeg så en utlending vaske toalettet!’ utbrøt en mann. ‘Sånt arbeid har jeg aldri sett utlendinger gjøre. Dere er virkelig annerledes!’

Samtidig begynte et annet byggeteam arbeidet på en ny sal i Tachileik, en liten by på grensen mellom Myanmar og Thailand. Mange vitner fra Thailand krysset grensen hver dag for å arbeide på prosjektet sammen med sine brødre i Myanmar. De to gruppene samarbeidet godt, selv om de snakket forskjellige språk. Som en skarp kontrast til dette begynte militære grupper fra hver sin side av grensen å slåss omtrent på den tiden da byggingen av salen var ferdig. Det regnet kuler og bomber rundt salen, men den ble ikke truffet. Da situasjonen hadde roet seg, kom 72 personer sammen i salen for å innvie den til Jehova, fredens Gud.»

Siden 1999 har byggeteamene bygd nesten 70 nye Rikets saler rundt om i landet. Hvordan har dette virket på de lokale forkynnerne? Som et typisk eksempel kan vi nevne det en takknemlig søster utbrøt med gledestårer i øynene: «Jeg hadde aldri forestilt meg at vi skulle få en slik vakker, ny sal! Nå skal jeg gjøre meg ekstra anstrengelser for å innby interesserte til møtene. Jeg takker Jehova og hans organisasjon for den godhet vi er blitt vist!»

Nye misjonærer

I 1990-årene, etter mange års isolasjon, begynte Myanmar sakte, men sikkert å åpne dørene for verden utenfor. Avdelingskontoret søkte derfor myndighetene om tillatelse til at misjonærer kunne komme inn i landet igjen. Endelig, i januar 2003, kom Gilead-misjonærene Hiroshi og Junko Aoki fra Japan, de første misjonærene på 37 år.

«Ettersom det var så få utlendinger i landet, måtte vi gå forsiktig fram for at myndighetene ikke skulle misforstå hensikten med vårt forkynnelsesarbeid», sier Hiroshi. «Så vi begynte med å bli med de lokale brødrene og søstrene på deres gjenbesøk og bibelstudier. Vi oppdaget raskt at folk i Myanmar elsker å snakke om åndelige ting. Vi startet fem nye bibelstudier den første formiddagen vi var ute i tjenesten!»

«Vi erfarte ofte Jehovas ledelse», tilføyer Junko. «En gang da vi kom på motorsykkel fra et bibelstudium i nærheten av Mandalay, punkterte vi. Vi trillet motorsykkelen til en fabrikk i nærheten og spurte om noen kunne hjelpe oss med å reparere dekket. Sikkerhetsvakten slapp Hiroshi og sykkelen inn, mens jeg måtte vente ved vaktboden. Vakten var nysgjerrig.

‘Hva gjør dere her?’ spurte han.

‘Besøker noen venner’, svarte jeg.

‘Hvorfor?’ ville han vite. ‘Et religiøst møte?’

Jeg var ikke helt sikker på hvorfor han spurte, så jeg ignorerte spørsmålet.

Han gav seg ikke: ‘Vær nå helt ærlig! Hvilken organisasjon kommer dere fra?’

Jeg tok et nummer av Vakttårnet opp av vesken og viste ham det.

‘Jeg skjønte det!’ utbrøt han opprømt. Idet han snudde seg mot en av de andre arbeiderne, ropte han: ‘Se her! En engel har punktert et dekk for å sende Jehovas vitner til oss!’

Mannen stakk hånden ned i vesken sin og tok fram en bibel og en av våre traktater. Han hadde studert sammen med Jehovas vitner et annet sted, men hadde mistet kontakten med dem da han flyttet til Mandalay. Vi startet et bibelstudium med ham der og da. Senere studerte noen av arbeidskameratene hans også.»

I 2005 kom det fire misjonærer til, denne gangen fra tjenesteopplæringsskolen (nå kalt Bibelskolen for ugifte brødre) på Filippinene. Én av brødrene, Nelson Junio, møtte en utfordring som er ganske vanlig blant misjonærer – hjemlengsel. «Det hendte ofte at jeg gråt og bad før jeg falt i søvn», sier han. «En omsorgsfull bror viste meg Hebreerne 11:15 og 16. Der står det at Abraham og Sara ikke fortsatte å lengte tilbake til sitt tidligere hjem i Ur, men at de så framover, i samsvar med Guds hensikt. Etter at jeg hadde lest det skriftstedet, gråt jeg ikke mer. Jeg begynte å betrakte Myanmar som mitt hjem.»

Gode eksempler til hjelp for mange

I det første århundre gav apostelen Paulus dette rådet til Timoteus: «De ting du har hørt av meg . . . , disse ting skal du overgi til trofaste mennesker, som i sin tur vil være tilstrekkelig kvalifisert til å undervise andre.» (2. Tim 2:2) Misjonærene la seg dette prinsippet på hjertet og gikk inn for å hjelpe menighetene i Myanmar til å komme mer på linje med de teokratiske framgangsmåtene som Jehovas folk fulgte verden over.

Misjonærene la for eksempel merke til at mange av forkynnerne underviste de interesserte ved å få dem til å lese svarene direkte fra boken – en framgangsmåte som ble brukt på de fleste skolene i landet. «Vi oppmuntret tålmodig forkynnerne til å stille de interesserte tilleggsspørsmål for å finne ut hva de tenkte og følte», sier Joemar Ubiña. «Forkynnerne var snare til å følge forslaget og ble som følge av det flinkere til å undervise.»

Misjonærene la også merke til at mange menigheter bare hadde én eldste eller menighetstjener. Noen av disse brødrene, som riktignok var trofaste og nidkjære, var tilbøyelige til å opptre veldig autoritativt overfor hjorden. Den samme menneskelige tilbøyeligheten må ha gjort seg gjeldende i det første århundre, da apostelen Peter skrev til de eldste: «Vær hyrder for den Guds hjord som er i deres varetekt, . . . ikke slik at dere rår som herrer over dem som er Guds arv, men ved å bli eksempler for hjorden». (1. Pet 5:2, 3) Hvordan kunne misjonærene hjelpe brødrene? «Vi gikk inn for å være gode eksempler ved å være ekstra milde, vennlige og tilnærmelige», sier Benjamin Reyes. Deres gode eksempel smittet etter hvert over på de andre. Mange av de eldste forandret sin måte å opptre på og ble mer forståelsesfulle overfor hjorden.

Forbedring med hensyn til oversettelse

I mange år brukte brødrene i Myanmar en burmesisk bibel fra 1800-tallet som en av kristenhetens misjonærer hadde oversatt med hjelp fra buddhistmunker. Denne oversettelsen inneholder mange foreldede ord og uttrykk på pali og er veldig vanskelig å forstå. Så brødrene var henrykt da det i 2008 ble opplyst at Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter nå forelå på burmesisk. «De klappet lenge og vel, og noen til og med gråt av glede da de fikk sitt eget eksemplar», forteller Maurice Raj. «Den nye oversettelsen er nøyaktig og har et klart og enkelt språk. Også buddhister synes det er lett å forstå den.» Det gikk ikke lang tid før tallet på bibelstudier i landet hadde økt med over 40 prosent.

I likhet med mange andre språk har burmesisk to former – en formell stil som har sin rot i pali og sanskrit, og en uformell stil som brukes i dagligtale. Begge formene brukes i både skrift og tale. I de fleste av de eldre publikasjonene våre ble den formelle stilen brukt, men stadig flere synes nå at den er vanskelig å forstå. På bakgrunn av dette begynte avdelingskontoret for ikke lenge siden å oversette publikasjoner til uformelt burmesisk, som de fleste forstår uten problemer.

Disse nye publikasjonene gjør straks inntrykk på folk. Tilsynsmannen for oversettelsesavdelingen, Than Htwe Oo, forteller: «Folk pleide å si: ‘Publikasjonene deres har høy kvalitet, men jeg forstår dem ikke.’ Nå lyser ansiktene deres opp, og de begynner å lese med én gang. Mange utbryter: ‘Dette lesestoffet er så lett å forstå!’» Brødrene er også blitt flinkere til å kommentere på møtene, for nå synes de det er lett å forstå det som står i publikasjonene.

På oversettelsesavdelingen er det nå 26 oversettere som arbeider full tid i team og oversetter til tre språk – burmesisk, chin (haka) og karen (sgaw). Det er også blitt oversatt litteratur til elleve andre språk.

Syklonen Nargis

Den 2. mai 2008 feide syklonen Nargis inn over Myanmar med en styrke på 240 kilometer i timen og etterlot seg død og ødeleggelse fra Irrawaddy-deltaet til den thailandske grensen. Over 2 000 000 mennesker ble berørt av syklonen, og 140 000 ble meldt døde eller savnet.

Blant Jehovas vitner var det tusener som ble berørt av syklonen, men utrolig nok ble ingen skadet. Mange overlevde ved å søke tilflukt i Rikets saler som nylig var bygd. I Bothingone, en kystlandsby i Irrawaddy-deltaet, var det 20 vitner og 80 andre som klamret seg fast til bjelkene oppunder taket i Rikets sal i ni timer mens vannet steg faretruende, før det trakk seg tilbake.

Avdelingskontoret sendte straks et hjelpeteam til det området ved munningen av deltaet som var verst rammet. Etter å ha reist gjennom et øde og forlatt område hvor likene lå strødd, kom teamet fram til landsbyen med mat, vann og medisiner. Dette var de første hjelpearbeiderne som kom fram. I tillegg til at de hadde med hjelpeforsyninger til brødrene og søstrene, oppmuntret de dem med bibelske taler og delte ut bibler og bibelsk litteratur, for de lokale vitnene hadde mistet alt de eide, i syklonen.

For å koordinere det enorme hjelpearbeidet oppnevnte avdelingskontoret nødhjelpsutvalg i Yangon og Pathein. Disse utvalgene organiserte hundrevis av frivillige som delte ut vann, ris og andre nødvendige ting til syklonens ofre. De sørget også for at byggeteam reiste fra sted til sted for å hjelpe vitner som hadde fått husene sine skadet eller ødelagt av syklonen.

En av hjelpearbeiderne, Tobias Lund, forteller: «Min kone, Sofia, og jeg traff den 16 år gamle May Sin Oo, som var den eneste forkynneren i sin familie, mens hun stod i ruinene etter familiens hus og tørket bibelen sin i solen. Hun smilte da hun fikk se oss, men det rant en tåre nedover kinnet hennes. Det gikk ikke lang tid før et av byggeteamene våre kom med vernehjelmer, elektrisk verktøy og byggematerialer og gikk i gang med å bygge et nytt hus til familien. Naboene var overveldet! Folk oppholdt seg i flere dager ved byggeplassen, som ble hovedattraksjonen i området. Noen av dem utbrøt: ‘Vi har aldri sett noe lignende! Det er så godt samhold og så stor kjærlighet i organisasjonen deres. Vi har også lyst til å bli Jehovas vitner.’ May Sin Oos foreldre og søsken går nå på møtene, og hele familien gjør fine åndelige framskritt.»

Hjelpearbeidet pågikk i flere måneder. Brødrene delte ut tonnevis av hjelpeforsyninger og reparerte eller gjenoppbygde 160 hus og 8 Rikets saler. Syklonen Nargis påførte Myanmar tragedie og store lidelser, men dens stormskyer avdekket noe dyrebart – de kjærlighetens bånd som forener Jehovas folk og bringer ære til hans navn.

En uforglemmelig begivenhet

I begynnelsen av 2007 fikk avdelingskontoret i Myanmar et spennende brev. «Det styrende råd bad oss om å arrangere et internasjonalt stevne i Yangon», sier Jon Sharp, som sammen med sin kone, Janet, hadde kommet til avdelingskontoret året før. «Stevnet skulle holdes i 2009, og det skulle komme deltakere fra ti forskjellige land – noe som aldri før hadde hendt i avdelingskontorets historie!»

Jon sier videre: «Det oppstod en rekke spørsmål: ‘Fantes det noe sted hvor det var plass til så mange mennesker? Ville forkynnere fra avsidesliggende steder komme? Hvor skulle de bo? Hvordan skulle de komme seg til stevnestedet? Ville de ha råd til å kjøpe mat til familien? Og hva med myndighetene i Myanmar? Ville de i det hele tatt tillate en slik sammenkomst?’ Utfordringene stod i kø. Men vi minnet oss selv om Jesu ord: ‘Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud.’ (Luk 18:27) Så vi satte vår lit til Gud og gikk i gang med planleggingen.

Vi fant snart et velegnet sted i nærheten av byens sentrum – det nasjonale innendørsstadionet, som hadde aircondition og 11 000 sitteplasser. Vi sendte straks inn søknad om å få bruke stadionet. Men mange måneder senere og bare noen uker før stevnet skulle holdes, var søknaden ennå ikke blitt innvilget. Så fikk vi noen nedslående nyheter: Stadionledelsen hadde satt opp en kickbokseturnering de samme datoene som stevnet skulle holdes! Det var ikke tid til å finne noe alternativ, så vi forhandlet tålmodig med arrangøren av kickbokseturneringen og en rekke myndighetspersoner for å finne en løsning. Til slutt sa arrangøren at han kunne utsette turneringen, men bare hvis de 16 profesjonelle kickbokserne som skulle delta, var villig til å forandre kontraktene sine. Da kickbokserne fikk høre at Jehovas vitner ville leie stadionet for å holde et spesielt stevne, gikk samtlige med på å gjøre en forandring.»

Kyaw Win, som er medlem av avdelingskontorets utvalg, forteller: «Vi trengte imidlertid fortsatt tillatelse fra myndighetene, og søknaden var allerede blitt avslått fire ganger! Etter å ha bedt til Jehova hadde vi et møte med den generalen som hadde øverste myndighet over hvert eneste stadion i Myanmar. Det var bare to uker til stevnet og første gang vi hadde fått møte en så høytstående representant for myndighetene. Til vår store glede innvilget han søknaden!»

Fullstendig uvitende om det dramaet som utspilte seg, var tusener av stevnedeltakere fra hele Myanmar og fra andre land på vei til Yangon med fly, tog, båt, buss og lastebil – og til fots. Mange burmesiske familier hadde spart i månedsvis for å kunne komme. Noen av brødrene dyrket forskjellige nyttevekster, andre alte opp griser, noen sydde klær, og noen prøvde å finne gull i elvene. Mange hadde aldri vært i en stor by før og heller aldri sett en utlending.

Over 1300 stevnedeltakere fra alle deler av det nordlige Myanmar strømmet til jernbanestasjonen i Mandalay for å bli med et ekstratog som var chartret for å bringe dem til Yangon. En gruppe fra Naga Hills hadde reist i seks dager. To i gruppen var rullestolbrukere, men de provisoriske rullestolene hadde gått i stykker tidlig på reisen, så noen av de andre forkynnerne hadde båret de to på ryggen. Hundrevis overnattet på perrongen. De pratet og lo og sang Rikets sanger. «Alle var spente og opprømte», sier Pum Cin Khai, som hjalp til med transporten. «Vi skaffet dem mat, vann og liggeunderlag. Da toget endelig kom, hjalp de eldste hver gruppe til å finne den vognen hvor de hadde fått plass. Til slutt lød det over høyttaleren: ‘Jehovas vitners tog er klart til avgang!’ Jeg tok et overblikk over perrongen for å se om det var noen etternølere der, og så hoppet jeg på toget.»

I mellomtiden var nesten 700 utenlandske deltakere i ferd med å komme i orden på hotellene. Men hvor skulle de over 3000 burmesiske deltakerne overnatte? «Jehova åpnet hjertene til vitnene i Yangon, slik at de tok seg av sine brødre og søstre», sier Myint Lwin, som arbeidet i losjiavdelingen. «Noen familier tok imot opptil 15 besøkende. De betalte for registreringen av gjestene hos myndighetene, gav dem frokost og sørget for at de fikk transport til og fra stadionet hver dag. Mange overnattet i Rikets saler; flere hundre sov på en stor fabrikk. Likevel var det fortsatt cirka 500 som ikke hadde fått losji. Vi forklarte problemet for stadionledelsen, og de gav tillatelse til at stevnedeltakerne kunne overnatte på stadionet – noe som aldri før hadde skjedd.»

Stadionet var i dårlig forfatning, så over 350 frivillige arbeidet i ti dager for å sette det i stand til stevnet. «Vi reparerte sanitæranlegget, det elektriske anlegget og airconditionanlegget, og deretter malte og rengjorde vi hele stadionet», sier Htay Win, stevnetilsynsmannen. «Dette omfattende arbeidet førte til at det ble avlagt et fint vitnesbyrd. Den offiseren som hadde ansvaret for stadionet, utbrøt: ‘Tusen, tusen takk! Jeg ber Gud om at dere må bruke stadionet mitt hvert eneste år!’»

Over 5000 overvar stevnet, som ble holdt 3.–6. desember 2009. Den siste dagen var mange av stevnedeltakerne kledd i sine tradisjonelle folkedrakter, noe som i høy grad var et fargerikt innslag. «Alle sammen klemte hverandre og gråt – til og med før programmet hadde begynt!» sa en søster. Etter at Gerrit Lösch fra det styrende råd hadde bedt den avsluttende bønnen, klappet og vinket forsamlingen i flere minutter. En 86 år gammel søster sa det mange følte: «Det var som å være i den nye verden!»

Stevnet gjorde også sterkt inntrykk på mange myndighetspersoner. «Denne sammenkomsten er unik», sa én. «Det er ingen som banner, røyker eller tygger betelnøtter. Ulike etniske grupper er forent. Jeg har aldri før sett en forsamling som denne!» Maurice Raj forteller: «Selv den øverste militære befalingsmannen i Yangon sa til oss at han og hans kolleger aldri før hadde opplevd et så imponerende arrangement.»

Deltakerne var enige om at de hadde vært med på noe helt spesielt. En burmesisk bror sa: «Før stevnet hadde vi bare hørt om vårt internasjonale brorskap. Nå har vi opplevd det! Vi kommer aldri til å glemme den kjærligheten brødrene viste oss.»

«Hvite til innhøstning»

For nesten 2000 år siden sa Jesus til disiplene: «Løft deres øyne og se på markene, at de er hvite til innhøstning.» (Joh 4:35) Det samme kan sies om Myanmar i dag. Landet har nå 3790 forkynnere, det vil si én forkynner for hver 15 931 innbyggere – virkelig en stor mark klar til innhøstning! Og ettersom det var 8005 til stede på minnehøytiden i 2012, er det store muligheter for vekst.

Noe som også viser det, er situasjonen i delstaten Rakhine, en kystregion som grenser til Bangladesh og har nesten fire millioner innbyggere, men ikke et eneste Jehovas vitne. «Hver måned får vi mange brev fra folk i dette området som vil ha litteratur og åndelig hjelp», sier Maurice Raj. «Og stadig flere buddhister i Myanmar, spesielt blant de unge, viser interesse for sannheten. Vi fortsetter derfor å be høstens Herre om å sende flere arbeidere ut til sin høst.» – Matt 9:37, 38.

For nesten hundre år siden kom to uredde pionerer til dette hovedsakelig buddhistiske landet med det gode budskap. Siden da har flere tusen mennesker med ulik etnisk bakgrunn tatt standpunkt for sannheten. Trass i voldelige konflikter, politiske omveltninger, utbredt fattigdom, religiøs forfølgelse, internasjonal isolasjon og naturkatastrofer har Jehovas vitner i Myanmar vist en aldri sviktende kjærlighet til Jehova Gud og hans Sønn, Jesus Kristus. De er fortsatt fast besluttet på å forkynne det gode budskap om Riket og ‘fullt ut holde ut og være langmodige med glede’. – Kol 1:11.