DEN 14. april 1989, mens jeg ledet et møte i byen Maumere på øya Flores, stormet noen betjenter inn i huset og arresterte meg og tre andre.

Vaktene i fengselet prøvde å tvinge oss til å hilse flagget. Da vi nektet, slo og sparket de oss og tvang oss til å stå ute i den stekende solen i fem dager. Om nettene hutret og skalv vi på det harde betonggulvet i de små cellene våre, skitne og utslitte og med verkende sår. Fengselsdirektøren prøvde gang på gang å få oss til å inngå kompromiss, men vi svarte: «Om vi så skulle dø, vil vi ikke hilse flagget.» Akkurat som utallige kristne før oss følte vi at det var et privilegium å «lide for rettferdighets skyld». – 1. Pet 3:14.

DEN 19. januar 1999 førte det økende fiendskapet mellom muslimer og kristne til et voldelig utbrudd omkring tre kilometer fra hjemmet mitt. Situasjonen var kaotisk.a

Etter at jeg hadde sørget for at familien min var trygg, ringte jeg til andre forkynnere for å sjekke hvordan det gikk med dem. Jeg bad dem være rolige og unngå farlige områder. De eldste besøkte så forkynnerne for å styrke dem åndelig og oppmuntre dem til å holde møter i små grupper.

Avdelingskontoret oppfordret oss til å få evakuert alle forkynnere som bodde i farlige områder, og vi fortalte dette videre til de familiene det gjaldt. En bror som nektet å evakuere, ble senere drept av en væpnet gjeng. Men alle som fulgte veiledningen fra avdelingskontoret, overlevde.