Ammonittene — et folk som gjengjeldte godhet med fiendtlighet

HOVEDSTADEN i det hashimittiske kongerike Jordan, en moderne by som heter Amman, har minner fra et folk som nå er forsvunnet fra jordens overflate. De ble kalt ammonittene. Hvem var de, og hva kan vi lære av deres undergang?

Ammonittene var etterkommere av den rettferdige mannen Lot. (1. Mosebok 19: 35—38) Ettersom Lot var nevø av Abraham, kan vi si at ammonittene var israelittenes slektninger. Men Lots etterkommere begynte å tilbe falske guder. Likevel bevarte Jehova sin omtanke for dem. Da nasjonen Israel nærmet seg det lovte land, advarte Jehova: «Du [skal] ikke gå til kamp mot dem [ammonittene] og ikke angripe dem. Jeg vil ikke la deg få noe av ammonittenes land, for det har jeg gitt Lots sønner til eiendom.» — 5. Mosebok 2: 19.

Satte ammonittene pris på denne godheten? Tvert imot, de nektet å innrømme at Jehova hadde gitt dem noe som helst. De gjengjeldte Guds kjærlige omtanke for dem ved å vise et bittert fiendskap mot Guds folk, israelittene. Selv om israelittene fulgte Jehovas påbud og ikke angrep dem, følte ammonittene og deres moabittiske brødre seg truet. Riktignok satte ikke ammonittene inn noe militært angrep, men de leide en profet som het Bileam, og bad ham om å forbanne Israel. — 4. Mosebok 22: 1—6; 5. Mosebok 23: 3—6.

Da skjedde det noe merkelig. Bibelen forteller at Bileam var ute av stand til å framsi forbannelsen. Han kunne bare uttale velsignelser over dem ved å si: «Velsignet er den som velsigner deg, og forbannet den som forbanner deg.» (4. Mosebok 24: 9) De som var innblandet i dette, deriblant ammonittene, burde ha lært noe viktig av dette: Når det gjaldt Guds folk, var Gud alltid rede til å gripe inn til fordel for det.

Likevel fortsatte ammonittene å lete etter måter å motarbeide Israel på. I løpet av dommertiden slo ammonittene seg sammen med moabittene og amalekittene og invaderte det lovte land helt til Jeriko. Men seieren ble kortvarig, ettersom den israelittiske dommeren Ehud drev angriperne tilbake. (Dommerne 3: 12—15, 27—30) Fram til dommeren Jeftas tid var det en usikker våpenhvile. Da hadde nasjonen Israel henfalt til avgudsdyrkelse, og derfor trakk Jehova sin beskyttelse tilbake. I omtrent 18 år «gav [han] dem i hendene på . . . ammonittene». (Dommerne 10: 6—9) Da israelittene sluttet med avgudsdyrkelse og samlet seg under Jeftas ledelse, led ammonittene igjen et sviende nederlag. — Dommerne 10: 16 til 11: 33.

Dommertiden i Israel endte da israelittenes første konge, Saul, ble kronet. Saul hadde knapt begynt å regjere da Ammon igjen viste seg fiendtlig. Kong Nakasj angrep plutselig den israelittiske byen Jabesj i Gilead. Da mennene i byen bad om fred, kom ammonittkongen Nakasj med et ondskapsfullt krav: «Jeg skal slutte en pakt med dere på den måten at jeg stikker ut det høyre øyet på dere alle sammen.» Historikeren Flavius Josefus hevder at dette delvis var et forsvarstiltak, for «når deres venstre øye var dekket bak skjoldet, ville de bli helt ubrukelige i krig». Likevel var den egentlige hensikten bak det hjerteløse ultimatumet å gjøre disse israelittene til et ydmykende eksempel. — 1. Samuelsbok 11: 1, 2.

Igjen hadde ammonittene gjengjeldt Jehovas godhet med fiendtlighet. Jehova ignorerte ikke den brutale trusselen. «Da Saul hørte dette, kom Guds Ånd over ham, og han ble brennende harm.» Under Guds ånds ledelse mønstret Saul en hær på 330 000 soldater som utryddet ammonittene så fullstendig at «det [ikke var] to mann igjen på samme sted». — 1. Samuelsbok 11: 6, 11.

Ammonittenes egeninteresse, hensynsløshet og griskhet førte til slutt til at de ble fullstendig utslettet. Som Jehovas profet Sefanja hadde forutsagt, ble de «som Gomorra . . . en ødemark til evig tid . . . fordi de var stolte og hånte det folk som tilhører [Jehova], Allhærs Gud». — Sefanja 2: 9, 10.

Verdens herskere i dag bør merke seg det som skjedde med Ammon. Gud har på lignende måte vist nasjonene en viss godhet ved å tillate dem å leve på hans fotskammel, jorden. Men i stedet for å ta vare på jorden er selviske nasjoner i dag i ferd med å ødelegge den, ja, de er til og med ansvarlig for at den er truet av kjernefysisk ødeleggelse. I stedet for å vise godhet mot Jehovas tilbedere på jorden viser nasjonene ofte fiendtlighet ved å forfølge dem på det grusomste. Det som hendte med ammonittene, viser at Jehova ikke tar lett på det når hans godhet blir gjengjeldt med fiendtlighet. Og til sin bestemte tid vil han gå til handling, akkurat som i tidligere tider. — Jevnfør Salme 2: 6—12.

[Bilderettigheter på side 8]

Pictorial Archive (Near Eastern History) Est.

[Bilde på side 9]

Romerske ruiner i Amman, hvor ammonittenes hovedstad, Rabba, lå

[Rettigheter]

Pictorial Archive (Near Eastern History) Est.

[Bilde på side 10]

Ammonittene bodde i dette området

[Rettigheter]

Pictorial Archive (Near Eastern History) Est.