ABSALOM

(Ạbsalom) [far (dvs. Gud) er fred].

Den tredje av seks sønner som David fikk i Hebron. Hans mor var Ma’aka, datter av Talmai, kongen i Gesjur. (2Sa 3: 3–5) Absalom fikk tre sønner og en datter. (2Sa 14: 27) Det er tydeligvis han som blir kalt Abisjalom i 1. Kongebok 15: 2, 10. – Se 2Kr 11: 20, 21.

Det manglet ikke på ytre skjønnhet i Absaloms familie. Selv ble Absalom lovprist over hele landet fordi han var så vakker. Hans kraftige hår, som utvilsomt var spesielt tungt fordi han brukte olje eller salve i det, veide omkring 200 sekel (2,3 kg) når han klipte det, noe han gjorde én gang i året. Hans søster Tamar var også vakker, og hans datter, som var oppkalt etter sin tante, hadde «et meget vakkert utseende». (2Sa 14: 25–27; 13: 1) Denne skjønnheten var imidlertid ingen fordel, men bidrog tvert imot til noen tragiske hendelser som voldte både Absaloms far, David, og andre stor sorg, og som skapte alvorlige problemer for hele nasjonen.

Mordet på Amnon. Fordi Absaloms søster Tamar var så vakker, ble hans eldre halvbror Amnon forelsket i henne. Han lot som om han var syk, og sørget for å få Tamar sendt til hans hus for å lage mat til ham, og så voldtok han henne. Amnons erotiske kjærlighet slo nå helt om og ble til forakt og hat, og han fikk jaget Tamar ut på gaten. Etter at Tamar hadde revet i stykker den stripete kjortelen sin, som var et tegn på at hun var en av kongens døtre og var jomfru, og hadde strødd aske på hodet, møtte hun Absalom. Han forstod straks hva som hadde skjedd, og gav umiddelbart uttrykk for mistanke til Amnon, noe som tyder på at han allerede var oppmerksom på sin halvbrors brennende begjær. Absalom sa imidlertid til sin søster at hun ikke skulle reise noen anklage mot Amnon, og tok henne med hjem til seg og lot henne bo der. – 2Sa 13: 1–20.

Ifølge John Kitto var det at Absalom, ikke faren, tok seg av Tamar, i tråd med skikk og bruk i Østen. I en familie hvor mannen har flere koner, er det de som er barn av samme mor, som står hverandre nærmest. Døtrene «kommer under sin brors spesielle omsorg og beskyttelse, og . . . i alle saker som angår deres sikkerhet og ære, ser de faktisk mer hen til ham enn til sin far». (Daily Bible Illustrations, Samuel, Saul og David, 1857, s. 384) På et mye tidligere tidspunkt var det Levi og Simeon, to av Dinas helbrødre, som egenmektig hevnet sin søster da hun var blitt vanæret. – 1Mo 34: 25.

Da David fikk høre at hans datter var blitt ydmyket, ble han meget harm, men han tok ingen rettslige skritt overfor overtrederen, kanskje fordi det ikke forelå noen direkte eller formell anklage med støtte i beviser eller vitneutsagn. (5Mo 19: 15) Det kan være at Absalom foretrakk at det ikke ble reist noen sak i forbindelse med Amnons lovovertredelse (3Mo 18: 9; 20: 17), for at ikke familien og han selv skulle bli utsatt for ufordelaktig omtale. Ikke desto mindre nærte han et morderisk hat til Amnon, men han la bånd på seg helt til det bød seg en anledning da han kunne ta hevn på sin egen måte. (Jf. Ord 26: 24–26; 3Mo 19: 17.) Fra dette tidspunkt av er livet hans en studie i falskhet og svik, og beretningen om dette utgjør hovedinnholdet i seks kapitler i 2. Samuelsbok. – 2Sa 13: 21, 22.

Det gikk to år. Under saueklippingen, som var en festlig anledning, arrangerte Absalom en tilstelning i Ba’al-Hasor, som lå 22 km nordnordøst for Jerusalem, og inviterte kong David og hans sønner. Da David høflig takket nei, nødde Absalom ham til å gå med på å sende Amnon, sin førstefødte sønn, i sitt sted. (Ord 10: 18) Under festen, da Amnon var kommet «i munter stemning av vinen», gav Absalom sine tjenere ordre om å drepe ham. De andre sønnene skyndte seg da tilbake til Jerusalem, mens Absalom flyktet til sin syriske morfar i kongeriket Gesjur, som lå øst for Galilea-sjøen. (2Sa 13: 23–38) Det «sverdet» som profeten Natan hadde forutsagt, hadde nå kommet til Davids «hus», og det vek ikke fra hans hus så lenge han levde. – 2Sa 12: 10.

Tatt til nåde. Da det var gått tre år og David til en viss grad hadde kommet over tapet av sin førstefødte, begynte han å lengte etter sin sønn Absalom. Davids nevø Joab, som forstod hva kongen tenkte på, fikk ved list beveget ham til å benåde Absalom. Absalom fikk en betinget benådning som innebar at han kunne vende hjem, men ikke hadde rett til å vise seg ved sin fars hoff. (2Sa 13: 39; 14: 1–24) I to år avfant han seg med denne situasjonen, men så begynte han å ta skritt for å oppnå full benådning. Da Joab, som hadde en høy stilling ved kongens hoff, nektet å komme til Absaloms hjem, fikk Absalom uten videre stukket byggåkeren hans i brann, og da Joab rasende oppsøkte ham, sa Absalom til ham at han ville be kongen om å treffe en endelig avgjørelse. Han sa: «Hvis det er noen misgjerning hos meg, da må han la meg lide døden.» Da Joab hadde overbrakt beskjeden, tok David imot sin sønn, som kastet seg til jorden foran ham som et uttrykk for fullstendig underkastelse. David gav ham da et kyss som tegn på full benådning. – 2Sa 14: 28–33.

Absaloms forræderi. Det ser imidlertid ut til at enhver naturlig hengivenhet som Absalom tidligere måtte ha nært for sin far, David, var forsvunnet i løpet av de fem årene han hadde vært atskilt fra ham. Kanskje hadde hans treårige opphold ved et hedensk hoff gitt næring til den ærgjerrigheten som etter hvert fikk makt over ham. Fordi han var av kongelig byrd på både fars- og morssiden, mente han kanskje at han var bestemt til å overta tronen. Ettersom Kilab (Daniel), den andre i rekken blant Davids sønner, ikke er nevnt etter at hans fødsel er omtalt, er det mulig at også han var død, noe som i så fall innebar at Absalom var Davids eldste gjenlevende sønn. (2Sa 3: 3; 1Kr 3: 1) Men Guds løfte til David om en framtidig «ætt» som skulle arve tronen, var blitt gitt etter at Absalom var født, så Absalom burde ha forstått at det ikke var ham Jehova hadde utvalgt til å bli konge. (2Sa 7: 12) Hvorom allting er – nå som han var blitt tatt inn i kongefamilien igjen, innledet han en politisk kampanje i det skjulte. Med stor dyktighet foregav han å være svært opptatt av folks ve og vel og framstilte seg som en folkets mann. Særlig overfor slike som tilhørte andre stammer enn Juda, insinuerte Absalom at man ved kongens hoff manglet interesse for deres problemer, og han gav uttrykk for at det var stort behov for en kjærlig mann som ham selv. – 2Sa 15: 1–6.

I 2. Samuelsbok 15: 7 finnes formuleringen «ved slutten av en periode på førti år» i den massoretiske tekst og i noen håndskrifter til den greske oversettelsen Septuaginta. Dette kan ikke ha vært 40 år fra David fikk kongemakten, og det kan heller ikke ha vært Absaloms alder. Hvis denne lesemåten er riktig, kan den referere til det tidspunkt da David ble salvet av Samuel, noe som skjedde lenge før Davids 40-årige regjeringstid begynte. Dette ville stemme med at Absalom ennå var ’en ung mann’ på dette tidspunktet (2Sa 18: 5), i og med at han var født en eller annen gang mellom 1077 og 1070 f.v.t. Men i Lukians reviderte Septuaginta-tekst, den syriske Peshitta og den latinske Vulgata står det «fire år» i 2. Samuelsbok 15: 7. Det stemmer med Josefus’ forklaring: «Det har nå gått fire år siden hans fars forsoning med ham.» (Jewish Antiquities, VII, 196 [ix, 1]) Begge lesemåtene byr på noen vanskeligheter, men de fleste moderne bibeloversettelser har valgt lesemåten «fire».

Absalom, som følte seg trygg på at han hadde samlet seg sterk støtte hos folket i hele landet, fikk ved hjelp av et påskudd tillatelse av sin far til å dra til Hebron, den opprinnelige hovedstaden i Juda. Der fikk han hurtig i stand en omfattende sammensvergelse i den hensikt å tilrive seg tronen; han sendte blant annet speidere ut til hele landet som skulle kunngjøre at han var blitt konge. Etter at han hadde søkt Guds velsignelse over sitt styre ved å frambære ofre, fikk han også støtte av sin fars høyest ansette rådgiver, Akitofel. Nå var det mange som stilte seg bak Absalom. – 2Sa 15: 7–12.

David stod dermed overfor en alvorlig krise og ventet et omfattende angrep, og han valgte å forlate palasset sammen med hele sin husstand. Det var imidlertid en stor gruppe trofaste menn som lojalt støttet ham, deriblant de fremste prestene, Abjatar og Sadok. Disse to sendte han tilbake til Jerusalem for at de skulle holde ham underrettet. Da David gråtende, barføtt og med tildekket hode kom opp på toppen av Oljeberget, møtte han Husjai, «Davids venn», og også ham sendte han til Jerusalem, for at han skulle gjøre Akitofels råd til intet. (2Sa 15: 13–37) David møtte nå to opportunister – en som forsøkte å innsmigre seg hos ham, og en annen som var sterkt følelsesmessig engasjert, og som gav luft for et hat som hadde bygd seg opp over lang tid – men han avfant seg rolig med situasjonen og avstod fra å gjengjelde ondt med ondt, noe som stod i skarp kontrast til Absaloms måte å reagere på. Da hans nevø Abisjai bad om tillatelse til å gå bort og «hogge hodet av» den hatske Sjime’i, som kastet stein etter David og forbannet ham, avviste David dette og sa: «Se, min egen sønn, som er kommet ut av mitt indre, søker etter min sjel; hvor mye mer da en benjaminitt! La ham være, så han kan nedkalle ondt, for Jehova har sagt det til ham! Kanskje Jehova ser det med sitt øye og Jehova på ny viser meg godhet, til gjengjeld for hans forbannelse på denne dag.» – 2Sa 16: 1–14.

Absalom, som inntok Jerusalem og palasset, trodde på at Husjai hadde forlatt David til fordel for ham, og aksepterte ham som sin tjener, etter først å ha kommet med en sarkastisk kommentar om hvilken trofast «venn» Husjai hadde vært for David. Etter råd fra Akitofel hadde så Absalom omgang med sin fars medhustruer i full offentlighet for å understreke at bruddet mellom ham og David var endelig, og at han var fast bestemt på å bli sittende ved makten. (2Sa 16: 15–23) På den måten ble den siste delen av Natans inspirerte profeti oppfylt. – 2Sa 12: 11.

Akitofel rådde nå Absalom til å gi ham myndighet til å lede en styrke mot David allerede samme natt og derved sette inn dødsstøtet før David fikk tid til å organisere sine styrker. Absalom likte planen, men mente likevel at det ville være klokt å høre hva Husjai hadde å si om saken. Husjai, som var klar over at David trengte tid, malte et levende bilde av situasjonen. Hensikten med framstillingen var muligens å utnytte det at Absalom tydeligvis manglet virkelig mot (inntil nå hadde han utvist mer arroganse og sluhet enn mandig mot), og å appellere til hans forfengelighet. Husjai anbefalte Absalom å ta seg tid til å bygge opp en veldig hær og rådde ham til å lede hæren selv. Jehova ledet det slik at det var Husjais råd som ble fulgt. Akitofel forstod øyensynlig nå at Absaloms kuppforsøk kom til å slå feil, og begikk selvmord. – 2Sa 17: 1–14, 23.

For sikkerhets skyld sendte Husjai en beskjed til David om hvilket råd Akitofel hadde gitt, og til tross for at Absalom prøvde å gripe de hemmelige kurerene, kom advarselen fram til David, som så krysset Jordan og fortsatte opp i fjellområdet Gilead, til Mahanajim (som hadde vært Isjbosjets hovedstad). Her ble han godt mottatt og vist stor vennlighet og gavmildhet. Under forberedelsene til kampen organiserte David sine voksende styrker i tre divisjoner og satte Joab, Abisjai og gittitten Ittai til å lede disse. David ble overtalt til å bli i byen, fordi han ville være til størst nytte der. Også nå viste han hvor forunderlig lite bitter han var på Absalom, da han i alles påhør sa til de tre hærførerne sine: «Far varsomt med den unge mannen, med Absalom, for min skyld.» – 2Sa 17: 15 til 18: 5.

Det avgjørende slaget; Absalom dør. Absaloms nylig sammensatte hær led et knusende nederlag for Davids erfarne stridsmenn. Striden kom etter hvert til å stå i Efraim-skogen. Mens Absalom red vekk på sitt kongelige muldyr, kom han inn under de lavthengende grenene på et stort tre og fikk tydeligvis hodet inn i kløften på en gaffelformet gren, slik at han ble hengende. Den mannen som avla rapport til Joab om at han hadde sett Absalom, sa at han ikke ville ha drept Absalom stikk i strid med Davids anmodning om han så hadde fått «tusen sølvstykker [ca. 15 000 kr, hvis det siktes til sølvsekler]» for det. Joab, derimot, hadde ingen slike betenkeligheter og støtte tre «spydskaft» inn i Absaloms hjerte. Deretter trådte ti av hans menn til og gjorde seg til medskyldige i drapet på Absalom. Liket ble kastet i en grop og dekket til med en stor haug med steiner, slik man gjorde med en som ikke var verdig til å få en begravelse. – 2Sa 18: 6–17; jf. Jos 7: 26; 8: 29.

Da det kom bud til David i Mahanajim, var det først og fremst sin sønn han forhørte seg om. Da han fikk vite at Absalom var død, gikk han opp til takkammeret, og der gikk han gråtende fram og tilbake og ropte: «Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Å, om jeg selv var død i stedet for deg, Absalom, min sønn, min sønn!» (2Sa 18: 24–33) Det var først da Joab nokså bryskt og åpenhjertig snakket til ham og resonnerte med ham, at han ble revet ut av sin store sorg over den vakre, begavede unge mannens tragiske liv og endelikt. Absaloms ærgjerrighet hadde drevet ham til å kjempe mot Guds salvede, noe som innebar at han førte ulykke over seg selv. – 2Sa 19: 1–8; jf. Ord 24: 21, 22.

David skrev Salme 3 under Absaloms opprør, ifølge overskriften til denne salmen.

Absaloms Minnesmerke. Absalom hadde reist en støtte på «Kongens lavslette», også kalt «Sjave-lavsletten», i nærheten av Jerusalem. (2Sa 18: 18; 1Mo 14: 17) Han hadde reist den fordi han ikke hadde noen sønner som kunne føre navnet hans videre etter hans død. Dette tyder på at de tre sønnene hans, som er nevnt i 2. Samuelsbok 14: 27, døde i ung alder. Absalom ble ikke begravet ved sitt minnesmerke; han ble kastet i en grop i Efraim-skogen. – 2Sa 18: 6, 17.

I Kedron-dalen finnes det et steinmonument som er blitt kalt «Absaloms grav», men arkitekturen vitner om at det stammer fra den gresk-romerske periode, kanskje fra Herodes’ tid. Det er altså ikke noe grunnlag for å sette monumentet i forbindelse med Absalom.