Jesus og disiplene hans har tilbrakt tre netter i Betania etter at de kom fra Jeriko. Nå, tidlig om morgenen mandag den 10. nisan, er de på vei til Jerusalem. Jesus er sulten. Så da han ser et fikentre, går han bort til det. Er det fikener på det?

Det er nå slutten av mars, og fikensesongen er ikke før i juni. Men treet har fått blader tidlig. Jesus mener derfor at treet også kan ha fått fikener tidlig. Men da han kommer bort til treet, ser han at det ikke er noe frukt på det. Bladene har gitt treet et bedragersk utseende. Jesus sier til treet: «Aldri mer skal noen spise frukt fra deg.» (Markus 11:14) Straks begynner treet å visne, og hva dette betyr, vil disiplene få lære neste morgen.

Ikke lenge etter er Jesus og disiplene framme i Jerusalem. Jesus går til templet, som han inspiserte ettermiddagen før. I dag gjør han mer enn bare å inspisere. Han går til handling omtrent slik han gjorde tre år tidligere, i påsken i år 30. (Johannes 2:14–16) Denne gangen ‘kaster han ut dem som selger og kjøper’ i templet. Og ‘han velter bordene til pengevekslerne og benkene til dem som selger duer’. (Markus 11:15) Han tillater ikke engang at noen tar en snarvei gjennom templets forgård når de bærer ting til en annen del av byen.

Hvorfor går Jesus besluttsomt til handling mot dem som veksler penger og selger dyr i templet? Han sier: «Står det ikke skrevet: ‘Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle nasjonene’? Men dere har gjort det til en røverhule.» (Markus 11:17) Grunnen til at han sier at disse mennene har gjort templet til en røverhule, er at de krever urimelig høy betaling av dem som er nødt til å kjøpe de dyrene de skal ofre. Jesus ser på denne forretningsvirksomheten som pengeutpressing og tyveri.

Overprestene, de skriftlærde og folkets ledere hører naturligvis om hva Jesus har gjort, og de reagerer med å gjøre nye forsøk på å få ham drept. Men de har et problem. De vet ikke hvordan de skal få ryddet Jesus av veien, for folk flokker seg rundt ham for å høre på ham.

Til påskefeiringen har det ikke bare kommet slike som er født jøder, men også proselytter – personer som har gått over til jødedommen. Noen av dem er grekere. Disse går bort til Filip, kanskje fordi han har et gresk navn, og spør om å få møte Jesus. Filip er kanskje usikker på om et slikt møte vil være passende, så han snakker med Andreas om det. De to nevner saken for Jesus, som sannsynligvis fortsatt er i templet.

Jesus vet at han skal dø om noen få dager, så dette er ikke en tid til å tilfredsstille folks nysgjerrighet eller å prøve å bli populær. Han svarer de to apostlene ved å fortelle en illustrasjon. Han sier: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Jeg sier dere i sannhet: Hvis et hvetekorn ikke faller i jorden og dør, fortsetter det å være bare ett korn. Men hvis det dør, bærer det mye frukt.» – Johannes 12:23, 24.

Ett hvetekorn har tilsynelatende liten verdi. Men hvis det blir lagt i jorden og på en måte «dør», kan det spire og med tiden vokse og bli til et aks som gir mange hvetekorn. Som en parallell til dette er Jesus ett fullkomment menneske, men ved at han er trofast mot Gud helt til han dør, blir han det middel som gir evig liv til mange som har en lignende selvoppofrende innstilling. Jesus sier derfor: «Den som elsker sitt liv, skal miste det, men den som hater sitt liv i denne verden, skal bevare det og få evig liv.» – Johannes 12:25.

Jesus har ikke bare seg selv i tankene, for han sier: «Hvis noen vil tjene meg, må han følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Hvis noen vil tjene meg, vil min Far vise ham ære.» (Johannes 12:26) For en belønning! De som blir æret av Jesu Far, vil få være sammen med Kristus i Riket.

Jesus tenker på de store lidelsene og den smertefulle døden som venter ham, og sier: «Nå er jeg urolig. Og hva skal jeg si? Far, frels meg fra denne timen.» Men Jesus ønsker ikke å la være å fullføre det som er Guds vilje. Han legger til: «Men det er derfor jeg er kommet – for å utholde denne timen.» (Johannes 12:27) Jesus er enig i hele Guds hensikt, deriblant det at han selv skal lide en offerdød.

I templet mandag den 10. nisan snakker Jesus om det at han snart skal dø. Han er bekymret for hvordan Guds navn vil bli berørt, og sier: «Far, herliggjør ditt navn.» En mektig røst fra himmelen svarer: «Jeg har herliggjort det og vil herliggjøre det igjen.» – Johannes 12:27, 28.

Folk i nærheten blir forvirret. Noen tror at det var torden de hørte. Andre sier: «Det var en engel som talte til ham.» (Johannes 12:29) Men det var Jehova Gud de nettopp hørte! Og dette er ikke første gang mennesker har hørt Guds røst i forbindelse med Jesus.

Tre og et halvt år tidligere, da Jesus ble døpt, hørte døperen Johannes Gud si om Jesus: «Dette er min Sønn, som jeg elsker og har godkjent.» Senere, etter påsken i år 32, ble Jesus forvandlet for øynene på Jakob, Johannes og Peter. Disse tre mennene hørte Gud erklære: «Dette er min Sønn, som jeg elsker og har godkjent. Hør på ham!» (Matteus 3:17; 17:5) Men nå, denne tredje gangen, taler Jehova slik at mange kan høre det!

Jesus sier: «Denne røsten lød ikke for min skyld, men for deres skyld.» (Johannes 12:30) Den er et bevis for at han virkelig er Guds Sønn, den forutsagte Messias.

Jesu trofaste livsførsel er et eksempel på hvordan mennesker bør leve, og bekrefter dessuten at Satan Djevelen, verdens hersker, fortjener å bli tilintetgjort. Jesus sier: «Nå blir denne verden dømt. Nå skal denne verdens hersker kastes ut.» Jesu død kommer ikke til å bli et nederlag, men derimot en seier. Hvordan det? Jesus forklarer: «Men når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle slags mennesker til meg.» (Johannes 12:31, 32) Gjennom sin død på en pæl vil Jesus åpne veien til evig liv og dermed dra mennesker til seg.

Som svar på det Jesus sier om å bli «løftet opp», sier folkemengden: «Vi har hørt ut fra Loven at Kristus blir for evig. Hvordan kan du da si at Menneskesønnen må bli løftet opp? Hvem er denne Menneskesønnen?» (Johannes 12:34) De fleste i folkemengden godtar ikke Jesus som den sanne Menneskesønnen, den lovte Messias, til tross for alle bevisene, deriblant det at de har hørt Guds egen røst.

Jesus har tidligere omtalt seg selv som ‘lyset’, og nå gjør han det igjen. (Johannes 8:12; 9:5) Han sier inntrengende til folkemengden: «Lyset skal være blant dere en liten stund til. Dere må vandre mens dere fortsatt har lyset, så mørket ikke får makt over dere. ... Vis tro på lyset mens dere har lyset, så dere kan bli lysets sønner.» (Johannes 12:35, 36) Så trekker Jesus seg tilbake, for det er ikke den 10. nisan han skal dø. Det er på påskedagen, den 14. nisan, han skal bli «løftet opp» – naglet til en pæl. – Galaterne 3:13.

Når man ser tilbake på Jesu tjeneste, ser man tydelig at profetier ble oppfylt da jødene ikke trodde på Jesus. Jesaja forutsa at folks øyne ville være blindet, og at hjertet deres ville være hardt, slik at de ikke ville vende om så de kunne bli helbredet. (Jesaja 6:10; Johannes 12:40) Ja, de fleste jødene forkaster hardnakket bevisene for at Jesus er deres lovte Befrier, veien til livet.

Nikodemus, Josef fra Arimatea og mange andre av folkets ledere ‘tror faktisk på’ Jesus. Men vil de handle i samsvar med den troen? Eller vil de skjule sin tro, enten av frykt for å bli utelukket fra synagogen eller fordi de ‘elsker æren fra mennesker’? – Johannes 12:42, 43.

Jesus forklarer hva det å tro på ham innebærer: «Den som tror på meg, tror ikke bare på meg, men også på ham som har sendt meg. Og den som ser meg, ser også ham som har sendt meg.» De sannhetene som Gud har gitt Jesus påbud om å lære andre, og som Jesus fortsetter å forkynne, er livsviktige. Jesus kan derfor si: «Den som avviser meg og ikke tar imot mine ord, har likevel en dommer: Det ordet jeg har talt, det skal dømme ham på den siste dag.» – Johannes 12:44, 45, 48.

Jesus avslutter med å si: «Jeg har ikke talt på eget initiativ, men min Far, som har sendt meg, har selv gitt meg påbud om hva jeg skal si, og hva jeg skal lære andre. Og jeg vet at hans påbud betyr evig liv.» (Johannes 12:49, 50) Jesus vet at han om kort tid skal gi sitt liv som et offer for mennesker som viser tro på ham. – Romerne 5:8, 9.