Natten er snart over da Peter for tredje gang nekter for at han kjenner Jesus. Medlemmene av Sanhedrinet har avsluttet det som har vært en parodi av en rettssak, og de har gått hver til sitt. Da det blir fredag morgen, kommer de sammen igjen, sannsynligvis for å prøve å gi nattens ulovlige rettssak et visst rettslig preg. Jesus blir ført fram for dem.

De sier enda en gang: «Hvis du er Kristus, så si det.» Jesus svarer: «Selv om jeg sa det til dere, ville dere ikke tro det. Og hvis jeg stilte dere spørsmål, ville dere ikke svare.» Jesus viser likevel modig at han er den som det er profetert om i Daniel 7:13. Han sier: «Fra nå av skal Menneskesønnen sitte ved Guds mektige høyre hånd.» – Lukas 22:67–69; Matteus 26:63.

De fortsetter: «Er du altså Guds Sønn?» Jesus svarer: «Dere sier selv at jeg er det.» De mener at dette er god nok grunn til å anklage Jesus for blasfemi og få ham drept. «Hva skal vi med flere vitneutsagn?» spør de. (Lukas 22:70, 71; Markus 14:64) De binder derfor Jesus og fører ham til den romerske stattholderen Pontius Pilatus.

Judas Iskariot ser kanskje at Jesus blir ført til Pilatus. Da Judas skjønner at Jesus har blitt dømt, får han skyldfølelse og dårlig samvittighet. Men i stedet for å vende seg til Gud og vise ekte anger går han for å gi tilbake de 30 sølvmyntene. Judas sier til overprestene: «Jeg syndet da jeg forrådte en uskyldig mann.» Men de svarer hjerteløst: «Hva har det med oss å gjøre? Det er ditt problem!» – Matteus 27:4.

Judas kaster de 30 sølvmyntene inn i templet og gjør så det hele enda verre ved å prøve å begå selvmord. Da Judas prøver å henge seg, knekker sannsynligvis den grenen han har bundet fast tauet i. Han faller ned på klippene nedenfor, og kroppen hans revner. – Apostlenes gjerninger 1:17, 18.

Det er fortsatt tidlig om morgenen da Jesus blir ført til boligen til Pontius Pilatus. Men de jødene som har tatt ham med dit, nekter å gå inn. De tror at en slik kontakt med ikke-jøder vil gjøre dem urene. Hvis de blir urene, vil de ikke kunne spise måltidet den 15. nisan, den første dagen i de usyrede brøds høytid, som blir sett på som en del av påsken.

Pilatus kommer ut og spør dem: «Hva anklager dere dette mennesket for?» De svarer: «Hvis ikke denne mannen var en forbryter, ville vi ikke ha overgitt ham til deg.» Det kan være at Pilatus føler at de prøver å legge press på ham, så han sier: «Ta ham dere og døm ham etter deres egen lov.» Jødene avslører sine morderiske planer da de svarer: «Vi har ikke lov til å ta livet av noen.» – Johannes 18:29–31.

Hvis de religiøse lederne dreper Jesus under påskefeiringen, vil det sannsynligvis føre til opprør blant folket. Men hvis de kan få romerne til å henrette Jesus av politiske grunner, noe romerne har myndighet til å gjøre, vil folket sikkert ikke holde dem ansvarlige.

De forteller ikke Pilatus at de har dømt Jesus for blasfemi. Nå dikter de opp andre anklager: «Denne mannen [1] villeder nasjonen vår, [2] forbyr folk å betale skatt til keiseren og [3] sier at han selv er Kristus, en konge.» – Lukas 23:2.

Som representant for Roma har Pilatus grunn til bekymring da han hører påstandene om at Jesus hevder å være konge. Så Pilatus går inn i boligen igjen, kaller Jesus til seg og spør: «Er du jødenes konge?» Han spør med andre ord om Jesus har brutt landets lover ved å hevde at han er en konge som står i opposisjon til keiseren. Jesus, som kanskje vil finne ut hvor mye Pilatus allerede har hørt om ham, sier: «Spør du om dette av deg selv, eller har andre fortalt deg om meg?» – Johannes 18:33, 34.

Pilatus gir uttrykk for at han ikke vet så mye om Jesus: «Jeg er vel ikke jøde?» Han er likevel interessert i å få vite mer, så han legger til: «Din egen nasjon og overprestene har overgitt deg til meg. Hva har du gjort?» – Johannes 18:35.

Jesus prøver ikke å unngå spørsmålet om han er konge. Det han svarer, overrasker uten tvil stattholderen.

Jesus prøver ikke å skjule for Pilatus at han virkelig er konge. Men riket hans er ingen trussel mot Roma. «Mitt rike er ikke en del av denne verden», sier Jesus. «Hvis mitt rike var en del av denne verden, ville mine tjenere ha kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men mitt rike er ikke herfra.» (Johannes 18:36) Ja, Jesus har et rike, men det er ikke en del av denne verden.

Pilatus gir seg ikke, men spør: «Så er du da en konge?» Jesus lar Pilatus få vite at han har trukket den riktige konklusjonen. Han svarer: «Du sier selv at jeg er en konge. Jeg er født for å vitne om sannheten, og det er derfor jeg har kommet til verden. Den som er på sannhetens side, hører på det jeg sier.» – Johannes 18:37.

Jesus har tidligere sagt til Tomas: «Jeg er veien, sannheten og livet.» Nå får også Pilatus høre at hensikten med at Jesus har blitt sendt til jorden, er at han skal vitne om sannheten, spesielt sannheten om sitt rike. Jesus er fast bestemt på å være trofast mot denne sannheten selv om det skulle koste ham livet. Pilatus spør: «Hva er sannhet?» Men han venter ikke på en nærmere forklaring. Han mener at han har hørt nok til å kunne avsi dom over denne mannen. – Johannes 14:6; 18:38.

Pilatus går så ut til folkemengden som venter utenfor. Jesus står tydeligvis ved siden av ham da han sier til overprestene og de andre: «Jeg kan ikke se at denne mannen har gjort noe kriminelt.» Dette gjør folkemengden sint. De presser på og sier: «Han hisser opp folket i hele Judea med undervisningen sin. Han begynte i Galilea og har kommet helt hit.» – Lukas 23:4, 5.

Jødenes irrasjonelle fanatisme overrasker sikkert Pilatus. Da overprestene og de eldste fortsetter å rope, spør han Jesus: «Hører du ikke hva de anklager deg for?» (Matteus 27:13) Jesus gjør ikke noe forsøk på å svare. Det at han er så rolig da han blir stilt overfor disse ville anklagene, gjør Pilatus forundret.

Jødene sa at Jesus «begynte i Galilea». Og da Pilatus undersøker saken, får han vite at Jesus faktisk er galileer. Dette gir Pilatus en idé til hvordan han kan slippe unna ansvaret for å avsi dom over Jesus. Herodes Antipas (sønn av Herodes den store) er landsdelshersker i Galilea, og han er i Jerusalem nå i forbindelse med påsken. Pilatus sender derfor Jesus til ham. Det var Herodes Antipas som fikk døperen Johannes halshogd. Senere, da Herodes hørte at Jesus gjorde mirakler, var han bekymret for at Jesus kunne være Johannes som hadde blitt oppreist fra døden. – Lukas 9:7–9.

Herodes blir svært glad for muligheten til å møte Jesus. Det er ikke fordi han ønsker å hjelpe Jesus eller gjøre et oppriktig forsøk på å finne ut om anklagene mot ham stemmer. Herodes er bare nysgjerrig, og han ‘håper å få se ham gjøre et mirakel’. (Lukas 23:8) Men Jesus gjør ikke noe for å tilfredsstille Herodes’ nysgjerrighet. Han svarer faktisk ikke et ord da Herodes spør ham ut. Herodes blir skuffet, og både han og soldatene hans ‘begynner å håne’ Jesus. (Lukas 23:11) De kler ham i en flott kappe og gjør narr av ham. Så sender Herodes ham tilbake til Pilatus. Herodes og Pilatus har før vært fiender, men nå blir de gode venner.

Da Jesus kommer tilbake, kaller Pilatus sammen overprestene, de jødiske lederne og folket og sier: «Jeg har forhørt ham foran dere, men har ikke funnet ham skyldig i noe av det dere anklager ham for. Det har heller ikke Herodes gjort, for han sendte ham tilbake til oss. Denne mannen har ikke gjort noe som fortjener dødsstraff. Jeg vil derfor piske ham og løslate ham.» – Lukas 23:14–16.

Pilatus vil gjerne sette Jesus fri, for han er klar over at det er fordi prestene er misunnelige, at de har kommet med ham. Og nå skjer det noe som gir ham et enda sterkere ønske om å løslate Jesus. Mens han sitter på dommersetet, sender hans kone ham denne beskjeden: «Ikke ha noe med denne rettferdige mannen å gjøre, for jeg har hatt en drøm [tydeligvis fra Gud] på grunn av ham, og den har plaget meg veldig i dag.» – Matteus 27:19.

Hvordan kan Pilatus få løslatt denne uskyldige mannen, noe han jo burde?

Pilatus har sagt til folkemengden som vil at Jesus skal dø: «Jeg ... har ikke funnet ham skyldig i noe av det dere anklager ham for. Det har heller ikke Herodes gjort.» (Lukas 23:14, 15) For å prøve å spare Jesus går Pilatus nå fram på en annen måte. Han sier: «Dere har jo den skikken at jeg skal gi dere en fange fri i påsken. Vil dere at jeg skal løslate jødenes konge?» – Johannes 18:39.

Pilatus er klar over at en som heter Barabbas, og som er kjent som en raner, opprører og morder, sitter i fengsel. Han spør derfor: «Hvem vil dere at jeg skal løslate – Barabbas eller Jesus, den såkalte Kristus?» Folket, som har blitt hisset opp av overprestene, ber om at Barabbas må bli løslatt, ikke Jesus. Pilatus spør på nytt: «Hvem av de to vil dere at jeg skal løslate?» Folkemengden roper: «Barabbas»! – Matteus 27:17, 21.

Forferdet over svaret spør Pilatus: «Hva skal jeg så gjøre med Jesus, den såkalte Kristus?» Folket brøler: «Pælfest ham!» (Matteus 27:22) Til skam for dem forlanger de at en uskyldig mann må dø. Pilatus sier inntrengende: «Hvorfor det? Hva galt har denne mannen gjort? Jeg kan ikke se at han har gjort noe som fortjener dødsstraff. Jeg vil derfor piske ham og løslate ham.» – Lukas 23:22.

Til tross for de gjentatte forsøkene til Pilatus roper den rasende folkemengden i kor: «Pælfest ham!» (Matteus 27:23) De religiøse lederne har pisket opp stemningen blant folket til et sånt raseri at de vil se blod! Og ikke blodet av en eller annen forbryter, en morder, men blodet av en uskyldig mann som bare fem dager tidligere ble tatt imot som Konge i Jerusalem. Hvis Jesu disipler i det hele tatt er der, er de tause og holder seg i bakgrunnen.

Pilatus ser at han ikke kommer noen vei med det han sier. Det holder på å bli opptøyer, så han tar litt vann og vasker hendene mens folkemengden ser på. Han sier til dem: «Jeg er uskyldig når det gjelder denne mannens blod. Dette må dere ta ansvaret for.» Heller ikke dette får folkemengden til å endre holdning. De sier: «La hans blod komme over oss og over våre barn.» – Matteus 27:24, 25.

Pilatus, stattholderen, er mer opptatt av å tilfredsstille folket enn av å gjøre det han vet er rett. Han løslater derfor Barabbas, slik folket krever. Og han sørger for at Jesus blir kledd av og pisket.

Etter denne torturen fører soldatene Jesus inn i stattholderens bolig. Troppeavdelingen samles, og mishandlingen fortsetter. Soldatene fletter en krone av tornekvister og presser den ned på hodet hans. De gir ham også en stav i høyre hånd og kler ham i en slik flott kappe som kongelige går kledd i. De sier hånlig: «Vær hilset, du jødenes konge!» (Matteus 27:28, 29) I tillegg spytter de på Jesus, og de slår ham gang på gang i ansiktet med åpen hånd. De tar den kraftige staven fra ham og slår ham i hodet med den, slik at de skarpe tornene på den ydmykende «kronen» trenger enda dypere inn i hodebunnen hans.

Jesu bemerkelsesverdige styrke og verdighet mens han blir utsatt for alt dette, gjør så sterkt inntrykk på Pilatus at han enda en gang forsøker å fraskrive seg ansvaret. Han sier: «Se, jeg fører ham ut til dere for at dere skal vite at jeg ikke finner ham skyldig i noe.» Kan det være at Pilatus tror at han kan overtale folket ved å føre Jesus ut til dem nå som han er blodig og forslått? Da Jesus står foran den hjerteløse folkemengden, sier Pilatus: «Se dette mennesket!» – Johannes 19:4, 5.

Ja, selv om Jesus er forslått og full av sår, bevarer han roen og verdigheten. Selv Pilatus blir tydeligvis imponert over dette, for det han sier, viser at han har både respekt for Jesus og medfølelse med ham.

Jesus har blitt latterliggjort og brutalt mishandlet. Pilatus har gjentatte ganger prøvd å få ham løslatt, men har ikke klart å påvirke overprestene og deres medskyldige. De vil ikke at noe skal få komme i veien for at Jesus skal bli henrettet. De fortsetter å rope: «Pælfest ham! Pælfest ham!» Pilatus svarer: «Ta ham dere og pælfest ham, for jeg kan ikke se at han er skyldig i noe.» – Johannes 19:6.

Jødene klarer ikke å overbevise Pilatus om at Jesus fortjener å dø på grunnlag av en politisk anklage, men hva med en religiøs anklage? De bruker igjen den anklagen om blasfemi som de la fram under rettssaken i Sanhedrinet. De sier: «Vi har en lov, og ifølge loven må han dø, for han har gjort seg selv til Guds sønn.» (Johannes 19:7) Denne anklagen har ikke Pilatus hørt før.

Han går inn i boligen igjen og prøver å finne ut hvordan han kan få løslatt denne mannen, som har utholdt voldsom mishandling, og som Pilatus’ egen kone har hatt en drøm om. (Matteus 27:19) Men hva med den nye anklagen jødene har kommet med – er den mannen som Pilatus har i varetekt, «Guds sønn»? Han vet at Jesus er fra Galilea. (Lukas 23:5–7) Likevel spør han Jesus: «Hvor er du fra?» (Johannes 19:9) Kan det være at Pilatus lurer på om Jesus har levd før, og om han er en slags gud?

Jesus har selv fortalt Pilatus at han er konge, men at hans rike ikke er en del av denne verden. Jesus har ikke behov for å utdype det han har sagt tidligere, så han sier ingenting. Det sårer Pilatus’ stolthet at Jesus nekter å svare, så Pilatus sier irritert til ham: «Nekter du å snakke til meg? Vet du ikke at jeg har myndighet både til å løslate deg og til å pælfeste deg?» – Johannes 19:10.

Jesus svarer: «Du ville ikke ha noen som helst myndighet over meg hvis den ikke var blitt gitt deg fra himmelen. Derfor har den som overga meg til deg, større synd.» (Johannes 19:11) Da Jesus sier dette, har han sannsynligvis ikke bare én bestemt person i tankene. Det han mener, er at Kaifas, hans støttespillere og Judas Iskariot har større skyld enn Pilatus.

Pilatus er imponert over den måten Jesus takler situasjonen på, og det han sier, og fordi Pilatus blir mer og mer redd for at Jesus kan være en slags gud, prøver han igjen å få ham løslatt. Men jødene tar opp noe annet som Pilatus helt sikkert er redd for. De truer ham: «Hvis du løslater denne mannen, er du ikke keiserens venn. Den som gjør seg selv til konge, setter seg opp mot keiseren.» – Johannes 19:12.

Stattholderen fører Jesus ut enda en gang, setter seg på dommersetet og sier til folket: «Se! Her er kongen deres!» Men jødene vil ikke la seg overtale. «Få ham bort! Få ham bort! Pælfest ham!» roper de. Pilatus spør inntrengende: «Skal jeg pælfeste kongen deres?» Jødene har lenge irritert seg over å være underlagt romerne. Likevel hevder overprestene: «Vi har ingen annen konge enn keiseren.» – Johannes 19:14, 15.

Fordi Pilatus er feig, gir han etter for jødenes ubøyelige krav, så han overgir Jesus til å bli henrettet. Soldatene tar den flotte kappen av Jesus og kler på ham hans egne klær. Da Jesus blir ført bort, må han bære sin egen torturpæl.

Det er nå et stykke utpå morgenen fredag den 14. nisan. Jesus har vært våken siden tidlig torsdag morgen og har lidd seg gjennom den ene smertefulle hendelsen etter den andre. Mens han kjemper med å bære den tunge pælen, tar kreftene hans slutt. Så soldatene tvinger en forbipasserende, Simon fra Kyrene i Afrika, til å bære pælen til henrettelsesstedet. Mange mennesker følger dem, og noen slår seg selv av sorg og gråter høylytt over det som skjer.

Jesus sier til de sørgende kvinnene: «Jerusalems døtre, slutt med å gråte over meg. Gråt heller over dere selv og barna deres. For det skal komme dager da folk skal si: ‘Lykkelige er de barnløse kvinnene, de som ikke har født og ikke har ammet!’ Da skal de si til fjellene: ‘Fall over oss!’, og til høydene: ‘Skjul oss!’ Hvis de gjør slik når treet er grønt, hva vil da skje når det har visnet?» – Lukas 23:28–31.

Jesus sikter til den jødiske nasjon. Den er som et døende tre, men siden Jesus og noen jøder som tror på ham, fremdeles er der, har treet fortsatt noen grønne blader. Når Jesus dør og disiplene hans forlater jødedommen, vil nasjonen visne i åndelig forstand og bli som et dødt tre. Gråten kommer til å bli voldsom når den romerske hæren fullbyrder Guds dom over nasjonen!

Jesus blir ført til det stedet der han og to ransmenn skal henrettes. Dette stedet, som kalles Golgata, eller Hodeskallestedet, ligger nær byen og kan ses «på avstand». – Markus 15:40.

De tre mennene som er dømt til døden, blir fratatt kappene sine. Deretter blir de tilbudt vin som er blandet med myrra og noe bittert, og som skal virke bedøvende. Det ser ut til at noen kvinner i Jerusalem har laget blandingen, og romerne nekter ikke dem som skal henrettes, denne smertedempende drikken. Men da Jesus smaker på den, vil han ikke ha noe. Hvorfor ikke? Han ønsker å ha full kontroll over alle sansene sine under denne avgjørende prøven – han vil være ved bevissthet og være trofast helt til døden.

Jesus blir lagt utstrakt på pælen. Soldatene hamrer nagler inn i Jesu hender og føtter – gjennom kjøtt og leddbånd – noe som må føre til intense smerter. (Markus 15:25) Da pælen reises opp, blir smertene enda mer uutholdelige, for vekten av Jesu kropp gjør at det river i sårene ved naglene. Men Jesus sier ikke et eneste vondt ord til soldatene. I stedet ber han: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» – Lukas 23:34.

Romerne lager vanligvis et skilt som forteller hvilken forbrytelse den dødsdømte har begått. Denne gangen har Pilatus satt opp et skilt hvor det står: «Jesus, nasareeren, jødenes konge.» Teksten er skrevet på hebraisk, latin og gresk, slik at de fleste kan lese den. Dette skiltet gjenspeiler Pilatus’ forakt for de jødene som krevde at Jesus måtte dø. Overprestene blir forferdet og protesterer: «Ikke skriv: ‘Jødenes konge’, men at han sa: ‘Jeg er jødenes konge.’» Men Pilatus, som ikke vil la seg utnytte en gang til, svarer: «Det jeg har skrevet, har jeg skrevet.» – Johannes 19:19–22.

De rasende prestene gjentar de falske anklagene som ble nevnt i Sanhedrinet. Det er ikke overraskende at folk som går forbi, rister på hodet og hånlig sier: «Ha! Du som skulle rive ned templet og bygge det opp igjen på tre dager, frels deg selv og kom ned fra torturpælen.» Overprestene og de skriftlærde sier noe lignende til hverandre: «La nå Kristus, Israels konge, komme ned fra torturpælen. Hvis vi får se det, da skal vi tro.» (Markus 15:29–32) Selv de dødsdømte ransmennene til høyre og til venstre for Jesus håner ham, enda han er den eneste som virkelig er uskyldig.

Også de fire romerske soldatene gjør narr av Jesus. De har kanskje drukket sur vin, og for å håne Jesus later de som om de vil gi ham noe av vinen, men han kan jo ikke ta imot. Soldatene viser spottende til skiltet over Jesu hode og sier: «Hvis du er jødenes konge, så frels deg selv.» (Lukas 23:36, 37) Tenk på det! Den mannen som har vist at han er veien, sannheten og livet, blir nå utsatt for en mishandling og latterliggjøring som han på ingen måte har fortjent. Likevel utholder han alt sammen, og det uten å klandre de jødene som ser på, de romerske soldatene som håner ham, eller de to forbryterne som henger på pæler ved siden av ham.

De fire soldatene har tatt Jesu kappe og delt den i fire. De kaster lodd om hvem som skal få de forskjellige delene. Men Jesu kjortel vil de ikke dele opp, for den er av beste kvalitet – «uten sømmer, vevd i ett stykke». Soldatene sier: «La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal få den.» De oppfyller dermed det skriftstedet som sier: «De delte klærne mine mellom seg, og de kastet lodd om dem.» – Johannes 19:23, 24; Salme 22:18.

Etter hvert skjønner en av forbryterne at Jesus virkelig må være en konge. Han sier strengt til den andre forbryteren: «Har du ingen frykt for Gud, du som har fått samme dom som denne mannen? Vi har fått en rettferdig dom – vi får som fortjent for det vi har gjort. Men denne mannen har ikke gjort noe galt.» Så ber han inntrengende: «Jesus, husk meg når du kommer i ditt rike.» – Lukas 23:40–42.

Jesus svarer: «I sannhet sier jeg deg i dag: Du skal være med meg», ikke i Riket, men «i paradiset.» (Lukas 23:43) Dette løftet er annerledes enn det løftet han ga apostlene, nemlig at de skulle sitte på troner sammen med ham i Riket. (Matteus 19:28; Lukas 22:29, 30) Men den jødiske forbryteren har kanskje hørt om det jordiske paradiset som Jehova Gud skapte som et hjem for Adam og Eva og etterkommerne deres. Nå kan han dø med et sikkert håp om å få leve i et paradis på jorden.

Det er nå «den sjette timen», det vil si cirka kl. 12. Et mystisk mørke ‘dekker hele landet og varer til den niende timen’, cirka kl. 15. (Markus 15:33) Det er ikke en solformørkelse som er årsaken til dette uhyggelige mørket. Solformørkelser inntreffer når det er nymåne, men nå er det påske og fullmåne. Og dette mørket varer mye lenger enn de få minuttene en solformørkelse varer. Så det er Gud som står bak dette mørket!

Se for deg hvilken virkning dette må ha på dem som gjør narr av Jesus. I løpet av denne perioden med mørke går fire kvinner bort til torturpælen. Det er Jesu mor, Salome, Maria Magdalena og den Maria som er mor til apostelen Jakob den lille.

Apostelen Johannes står sammen med Jesu sørgende mor «ved Jesu torturpæl». Maria ser sønnen, som hun har født og oppdratt, henge der på pælen med fryktelige smerter. For henne føles det som om ‘et langt sverd går gjennom henne’. (Johannes 19:25; Lukas 2:35) Til tross for at Jesus har intense smerter, tenker han likevel på hennes ve og vel. Selv om det er anstrengende for ham, nikker han mot Johannes og sier til moren sin: «Se! Din sønn!» Så nikker han mot Maria og sier til Johannes: «Se! Din mor!» – Johannes 19:26, 27.

Jesus overlater omsorgen for moren sin, som tydeligvis nå er enke, til den apostelen han er spesielt glad i. Jesus er klar over at halvbrødrene hans, Marias andre sønner, ikke tror på ham ennå. Så han sørger for at moren hans skal få dekket både sine åndelige og sine fysiske behov. For et godt eksempel!

Omtrent på den tiden da mørket tar slutt, sier Jesus: «Jeg er tørst.» Dermed oppfyller han noe som står i Skriftene. (Johannes 19:28; Salme 22:15) Jesus merker at hans Far på en måte har trukket tilbake sin beskyttelse, slik at Sønnens lojalitet kan bli prøvd til det ytterste. Jesus roper høyt: «Elị, Elị, lamạ sabaktạni?», som betyr: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Noen av dem som står i nærheten, misforstår og utbryter: «Hør! Han roper på Elia.» En av dem løper og dypper en svamp i sur vin, setter den på en stav og holder den opp så Jesus kan drikke. Men andre sier: «Vent! La oss se om Elia kommer for å ta ham ned.» – Markus 15:34–36.

Deretter roper Jesus høyt: «Det er fullført!» (Johannes 19:30) Ja, han har fullført alt det som hans Far sendte ham til jorden for å gjøre. Til slutt sier Jesus: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd.» (Lukas 23:46) Han overgir sin livskraft til Jehova Gud, trygg på at Han vil gi ham den tilbake. Med uforminsket tillit til Gud bøyer Kristus hodet og dør.

I samme øyeblikk inntreffer et voldsomt jordskjelv som fører til at klippene slår sprekker. Det er så kraftig at graver utenfor Jerusalem åpner seg og lik blir kastet ut av dem. Folk som går forbi og ser likene ligge rundt omkring, går inn i «den hellige by» og forteller hva de nettopp har sett. – Matteus 27:51–53.

Det lange, tunge forhenget som skiller Det hellige fra Det aller helligste i Guds tempel, revner i to, fra øverst til nederst, da Jesus dør. Denne forbløffende hendelsen er et uttrykk for Guds vrede mot dem som har drept hans Sønn, og den er et tegn på at det nå er mulig å komme inn i Det aller helligste, inn i selve himmelen. – Hebreerne 9:2, 3; 10:19, 20.

Forståelig nok blir folk veldig redde. Den offiseren som har ansvaret for henrettelsen, utbryter: «Denne mannen var virkelig Guds Sønn.» (Markus 15:39) Det kan være at han var til stede hos Pilatus under rettssaken mot Jesus, da det ble drøftet om Jesus var Guds Sønn eller ikke. Nå er han overbevist om at Jesus er rettferdig og faktisk er Guds Sønn.

Andre, som er overveldet av disse uvanlige hendelsene, går hjemover ‘mens de slår seg for brystet’ som uttrykk for den store sorgen og skammen de føler. (Lukas 23:48) Blant dem som står på avstand og ser på, er det mange kvinnelige disipler som i perioder har reist sammen med Jesus. Alle disse betydningsfulle hendelsene har gjort dypt inntrykk også på dem.

Det er sent på ettermiddagen fredag den 14. nisan. Ved solnedgang vil den 15. nisan, som er en sabbat, begynne. Jesus er allerede død, men de to ransmennene ved siden av ham lever fortsatt. Ifølge Loven skal lik ikke bli hengende natten over på en pæl, men gravlegges samme dag. – 5. Mosebok 21:22, 23.

Fredag blir kalt forberedelsesdagen, for da forbereder folk måltider og gjør ferdig andre oppgaver som ikke kan vente til etter sabbaten. Når solen går ned, vil en dobbel, eller «stor», sabbat begynne. (Johannes 19:31) Den første dagen i de usyrede brøds høytid, som varer i sju dager, begynner den 15. nisan og er alltid en sabbat. (3. Mosebok 23:5, 6) Og dette året faller denne første dagen i høytiden sammen med den ukentlige sabbaten, den sjuende dagen i uken. Fordi de to sabbatene faller på samme dag, blir den kalt en «stor» sabbat.

Jødene ber Pilatus om å sørge for at Jesus og de to ransmennene dør raskere. Hvordan kan Pilatus gjøre det? Ved å sørge for at bena deres blir brukket. Da vil de ikke kunne bruke bena til å heve kroppen slik at de kan puste. Soldatene kommer og brekker bena på de to ransmennene. Men det ser ut til at Jesus allerede er død, så de brekker ikke bena hans. Dette er en oppfyllelse av Salme 34:20: «Han vokter alle hans ben; ikke ett av dem er blitt brutt.»

For å fjerne all tvil om at Jesus virkelig er død, stikker en soldat et spyd inn i siden på ham. Spydet gjennomborer hjerteregionen, og ‘straks kommer det ut blod og vann’. (Johannes 19:34) Dette er en oppfyllelse av enda et skriftsted: «De skal i sannhet se hen til ham som de har gjennomboret.» – Sakarja 12:10.

Josef fra byen Arimatea – «en rik mann» og et respektert medlem av Sanhedrinet – er til stede ved henrettelsen. (Matteus 27:57) Han beskrives som «en god og rettferdig mann», som ‘venter på Guds rike’. Han er ‘en disippel av Jesus, men han er det i hemmelighet fordi han er redd for jødene’, og han støttet faktisk ikke Sanhedrinets dom over Jesus. (Lukas 23:50; Markus 15:43; Johannes 19:38) Josef tar mot til seg og ber Pilatus om å få Jesu kropp. Pilatus tilkaller den offiseren som har ansvaret for henrettelsen, og han bekrefter at Jesus er død. Pilatus gir så Josef lov til å ta Jesu kropp.

Josef kjøper rent, fint lin og tar Jesu kropp ned fra pælen. Han svøper liket i linet for å gjøre det klart til å bli gravlagt. Nikodemus, «som første gang hadde kommet til Jesus om natten», hjelper til med forberedelsene. (Johannes 19:39) Han har med seg en kostbar blanding av myrra og aloe som veier omkring 100 romerske pund (33 kilo). I samsvar med jødenes begravelsesskikker binder de lin som er påført disse krydderne, rundt Jesu kropp.

Josef eier en grav som ingen har ligget i, og som er hogd ut i en klippe i nærheten, og der blir Jesus lagt. Så blir en stor stein rullet foran inngangen til graven. Dette blir gjort raskt, før sabbaten begynner. Maria Magdalena og den Maria som er mor til Jakob den lille, har muligens hjulpet til med å stelle Jesu kropp. Nå skynder de seg hjem «for å gjøre i stand velluktende kryddere og aromatiske oljer», slik at de kan fortsette stellet etter sabbaten. – Lukas 23:56.

Neste dag, på sabbaten, går overprestene og fariseerne til Pilatus og sier: «Vi kom til å tenke på at mens denne bedrageren ennå var i live, sa han: ‘Etter tre dager skal jeg bli oppreist.’ Gi derfor befaling om at graven skal sikres til den tredje dagen, for at ikke disiplene hans skal komme og stjele ham og si til folket: ‘Han er blitt oppreist fra døden!’ Da ville dette siste bedraget bli verre enn det første.» Pilatus svarer: «Dere skal få vakter. Gå og sikre graven så godt dere kan.» – Matteus 27:63–65.

Svært tidlig søndag morgen går Maria Magdalena, Maria som er mor til Jakob, og andre kvinner til graven for å stelle Jesu kropp, og de har med seg velluktende kryddere. De sier til hverandre: «Hvem skal vi få til å rulle bort steinen fra inngangen til graven?» (Markus 16:3) Men det har vært et jordskjelv. Dessuten har Guds engel rullet bort steinen, vaktene er borte, og graven ser ut til å være tom!