Mandag ettermiddag drar Jesus fra Jerusalem tilbake til Betania, som ligger i østskråningen av Oljeberget. Han overnatter sannsynligvis hos noen av vennene sine – Lasarus, Maria og Marta.

Nå er det morgen den 11. nisan. Jesus og disiplene er på farten igjen, på vei tilbake til Jerusalem, hvor han kommer til å være i templet for siste gang. Og dette er den siste dagen i hans offentlige tjeneste før han feirer påsken, innstifter høytiden til minne om sin død og så blir stilt for retten og henrettet.

På vei fra Betania til Jerusalem går de over Oljeberget. Underveis legger Peter merke til det treet som Jesus forbannet dagen før. «Rabbi, se!» utbryter han. «Fikentreet som du forbannet, har visnet.» – Markus 11:21.

Men hvorfor fikk Jesus treet til å visne? Han forklarer grunnen da han svarer: «Jeg sier dere i sannhet: Hvis dere har tro og ikke tviler, skal dere ikke bare kunne gjøre det jeg gjorde med fikentreet, men dere skal også kunne si til dette fjellet: ‘Løft deg opp og kast deg i havet’, og det skal skje. Og alt dere ber om i bønnene deres, skal dere få når dere har tro.» (Matteus 21:21, 22) Han repeterer altså det han har lært dem tidligere om at tro kan flytte fjell. – Matteus 17:20.

Ved å få treet til å visne lærer Jesus disiplene hvor viktig det er å ha tro på Gud. Han sier: «Alt dere ber om i bønnene deres – tro at dere har fått det, så skal dere få det.» (Markus 11:24) Dette er en viktig lærdom for alle som følger Jesus. Den er spesielt viktig for apostlene med tanke på de vanskelige prøvelsene de snart kommer til å møte. Men det er enda en forbindelse mellom det at fikentreet visnet, og det å ha tro.

Fikentreet hadde et bedragersk utseende, og det har også nasjonen Israel. De som tilhører denne nasjonen, har et paktsforhold til Gud, og utad virker det kanskje som om de holder hans lov. Men nasjonen som et hele har vist at den verken har tro eller bærer god frukt. De forkaster til og med Guds egen Sønn! Så ved å få fikentreet som ikke bar frukt, til å visne viser Jesus hva som vil skje med denne nasjonen, som ikke har tro og ikke bærer frukt.

Ikke lenge etter kommer Jesus og disiplene til Jerusalem. Jesus går som vanlig til templet og begynner å undervise. Overprestene og folkets eldste, som sikkert har i tankene det Jesus gjorde med pengevekslerne dagen før, utfordrer ham ved å si: «Hvilken myndighet har du til å gjøre dette? Og hvem har gitt deg denne myndigheten?» – Markus 11:28.

Jesus svarer: «Jeg vil også stille dere et spørsmål. Svar meg på det, så skal jeg fortelle dere hvilken myndighet jeg har til å gjøre dette. Hvor kom Johannes’ myndighet til å døpe fra – fra himmelen eller fra mennesker? Svar meg.» Nå er det Jesu motstandere som blir utfordret. Prestene og de eldste diskuterer seg imellom hva de skal svare: «Hvis vi sier: ‘Fra himmelen’, vil han si: ‘Hvorfor trodde dere ikke på ham da?’ Men tør vi å si: ‘Fra mennesker’?» De resonnerer slik fordi de er redde for folkemengden, «for alle mente at Johannes virkelig hadde vært en profet». – Markus 11:29–32.

Jesu motstandere klarer ikke å komme på et godt svar. Så de sier: «Vi vet ikke.» Da sier Jesus: «Så vil heller ikke jeg fortelle dere hvilken myndighet jeg har til å gjøre dette.» – Markus 11:33.

I templet har Jesus nettopp stoppet munnen på overprestene og folkets eldste, som har reist tvil om hvilken myndighet han har til å gjøre ting. Nå forteller han en illustrasjon som avslører hva slags mennesker de egentlig er.

Jesus forteller: «En mann hadde to sønner. Han gikk til den ene og sa: ‘Min sønn, gå og arbeid i vingården i dag.’ Sønnen svarte: ‘Jeg vil ikke.’ Men senere angret han og gikk likevel. Så gikk mannen til den andre sønnen og sa det samme. Sønnen svarte: ‘Det skal jeg gjøre, herre.’ Men han gikk ikke. Hvem av de to gjorde det faren ville?» (Matteus 21:28–31) Svaret er innlysende – det var den første sønnen som til slutt gjorde det faren ville.

Jesus sier derfor til motstanderne sine: «Jeg sier dere i sannhet: Skatteoppkreverne og de prostituerte skal komme inn i Guds rike før dere.» Skatteoppkreverne og de prostituerte ville ikke tjene Gud til å begynne med. Men i likhet med den første sønnen angret de senere, og nå tjener de Gud. De religiøse lederne, derimot, er som den andre sønnen. De sier at de tjener Gud, men de gjør det egentlig ikke. Jesus sier: «[Døperen] Johannes kom til dere på rettferdighetens vei, men dere trodde ikke på ham. Skatteoppkreverne og de prostituerte, derimot, trodde på ham, og selv om dere så det, fikk ikke dette dere til å angre og tro på ham.» – Matteus 21:31, 32.

Jesus følger opp med enda en illustrasjon. Denne gangen viser han at feilen ved de religiøse lederne ikke bare er at de forsømmer å tjene Gud, men at de i virkeligheten er onde. Jesus forteller: «En mann plantet en vingård. Han satte opp et gjerde rundt den, hogg ut en vinpresse og bygde et tårn. Så leide han den ut til noen vindyrkere og reiste utenlands. Da tiden var inne, sendte han en slave til vindyrkerne for å hente noe av avlingen fra vingården. Men de tok slaven, banket ham opp og sendte ham tomhendt bort. Så sendte han en annen slave til dem. Ham slo de i hodet, og de ydmyket ham. Da sendte han enda en slave, og ham drepte de. Han sendte også mange andre, og noen banket de opp, og noen drepte de.» – Markus 12:1–5.

Kommer de som hører denne illustrasjonen, til å forstå den? De husker kanskje Jesajas ord: «Hærstyrkenes Jehovas vingård er Israels hus, og Judas menn er den plantning som han holdt av. Og han håpet stadig på rett, men se – lovbrudd.» (Jesaja 5:7) Jesu illustrasjon er i tråd med dette. Jordeieren er Jehova Gud. Vingården er nasjonen Israel, som blir beskyttet av Guds lov, som er som et gjerde rundt nasjonen. Jehova sendte profeter for å gi sitt folk opplæring og hjelpe dem til å frambringe god frukt.

Men «vindyrkerne» mishandlet og drepte ‘slavene’ som ble sendt til dem. Jesus forteller: «[Vingårdens eier] hadde én igjen, en sønn som han elsket. Til slutt sendte han sønnen til dem, for han tenkte: ‘De vil ha respekt for sønnen min.’ Men vindyrkerne sa til hverandre: ‘Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så arven blir vår!’ Så tok de ham og drepte ham.» – Markus 12:6–8.

Jesus spør nå: «Hva skal vingårdens eier gjøre?» (Markus 12:9) De religiøse lederne svarer: «Fordi [vindyrkerne] er onde, skal han utslette dem fullstendig og leie ut vingården til andre vindyrkere, som vil gi ham frukten når tiden er inne.» – Matteus 21:41.

Uten å vite det kunngjør de dermed dommen over seg selv, for de er blant «vindyrkerne» i Jehovas «vingård», nasjonen Israel. Den frukt som Jehova med rette forventer av slike vindyrkere, innbefatter at de viser tro på hans Sønn, Messias. Jesus ser rett på de religiøse lederne og sier: «Har dere aldri lest dette skriftstedet: ‘Den steinen som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnesteinen. Den er kommet fra Jehova, og den er praktfull i våre øyne’?» (Markus 12:10, 11) Jesus gjør poenget klart: «Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til en nasjon som frambringer dets frukter.» – Matteus 21:43.

De skriftlærde og overprestene skjønner at Jesus «tenkte på dem da han fortalte denne illustrasjonen». (Lukas 20:19) Mer enn noen gang ønsker de å drepe ham, den rettmessige «arvingen». Men de er redde for folkemengden, som ser på Jesus som en profet, så de prøver ikke å drepe ham her og nå.

Jesu tjeneste går mot slutten, og Jesus fortsetter å bruke illustrasjoner for å avsløre fariseerne og overprestene. De ønsker derfor å drepe ham. (Lukas 20:19) Men Jesus er ikke ferdig med å avsløre dem. Han forteller enda en illustrasjon:

«Himmelens rike kan sammenlignes med en konge som arrangerte en bryllupsfest for sønnen sin. Han sendte ut slavene sine for å be dem som var invitert, om å komme til bryllupet. Men de ville ikke komme.» (Matteus 22:2, 3) Jesus innleder illustrasjonen med å nevne «himmelens rike». Det er derfor logisk at kongen må være Jehova Gud. Hvem er kongens sønn og de som er invitert til bryllupsfesten? Det er ikke vanskelig å forstå at kongens sønn er Jehovas Sønn, han som forteller illustrasjonen, og å skjønne at de som er invitert, er de som skal være sammen med Sønnen i himmelens rike.

Hvem er de første som blir invitert? Vel, hvem er det Jesus og apostlene har forkynt om Riket for? Det er jødene. (Matteus 10:6, 7; 15:24) Denne nasjonen godtok Guds lovpakt i 1513 fvt., og israelittene ble dermed de første som fikk utsikt til å utgjøre et kongelig presteskap. (2. Mosebok 19:5–8) Men når var det de ble invitert til ‘bryllupsfesten’? Det er logisk at denne invitasjonen gikk ut i år 29 evt., da Jesus begynte å forkynne om himmelens rike.

Men hvordan reagerte de fleste israelittene på invitasjonen? Som Jesus sa: «De ville ikke komme.» Flertallet av de religiøse lederne og av folket godtok ikke Jesus som Messias og den som Gud hadde utvalgt til å være Konge.

Jesus viser imidlertid at jødene skulle få en ny mulighet: «Så sendte [kongen] noen andre slaver og sa: ‘Si til dem som er invitert: «Jeg har gjort i stand middagen. Oksene og gjøkalvene er slaktet, og alt er klart. Kom til bryllupet.»’ Men de viste ingen interesse og gikk sin vei – én til åkeren sin og en annen til forretningen sin. Resten av dem grep slavene hans, mishandlet dem og drepte dem.» (Matteus 22:4–6) Dette svarer til det som skulle skje da den kristne menighet ble opprettet. På det tidspunktet hadde jødene fortsatt mulighet til å få være med i Riket, men de fleste avviste invitasjonen, og de til og med mishandlet ‘kongens slaver’. – Apostlenes gjerninger 4:13–18; 7:54, 58.

Hvilke konsekvenser fikk dette for nasjonen? Jesus forteller: «Da ble kongen sint og sendte hærstyrkene sine, som drepte disse morderne og brente byen deres.» (Matteus 22:7) Jødene opplevde dette i år 70, da romerne ødela «byen deres», Jerusalem.

Betyr det at de nektet å komme da kongen ba dem om det, at ingen andre ville bli invitert? Ikke ifølge Jesu illustrasjon. Jesus sier videre: «Så sa [kongen] til slavene sine: ‘Alt er klart til bryllupsfesten, men de inviterte var ikke verdige. Gå derfor til veiene som fører ut av byen, og inviter alle dere finner, til bryllupet.’ Slavene gikk så ut på veiene og samlet alle de fant, både onde og gode. Og bryllupssalen ble fylt med gjester.» – Matteus 22:8–10.

Det er verdt å merke seg at apostelen Peter senere skulle begynne å hjelpe mennesker som verken var født jøder eller hadde blitt omvendt til jødedommen, til å bli sanne kristne. I år 36 fikk den romerske offiseren Kornelius og familien hans Guds ånd og fikk dermed mulighet til å få en plass i himmelens rike, som Jesus snakket om. – Apostlenes gjerninger 10:1, 34–48.

Jesus viser at ikke alle som kommer til festen, til slutt vil bli godkjent av kongen. Han sier: «Da kongen kom inn for å inspisere gjestene, fikk han se en mann som ikke hadde på seg bryllupsklær. Så sa han til ham: ‘Min venn, hvordan har du kommet inn her uten bryllupsklær?’ Han svarte ikke et ord. Da sa kongen til tjenerne sine: ‘Bind hendene og føttene hans, og kast ham ut i mørket utenfor. Der skal han gråte og skjære tenner.’ For mange er invitert, men få er utvalgt.» – Matteus 22:11–14.

De religiøse lederne som hører Jesu illustrasjon, forstår kanskje ikke hva alt det Jesus sier, betyr og innebærer. Uansett liker de det ikke, og de er mer bestemt enn noen gang på å kvitte seg med ham som stiller dem i et så dårlig lys.

Jesu religiøse motstandere er sinte. Jesus har nettopp fortalt illustrasjoner som avslører hvor onde de er. Fariseerne bestemmer seg for å legge en felle for ham. De prøver å få ham til å si noe som gjør at de kan overgi ham til den romerske stattholderen, og de betaler noen av disiplene sine for at de skal prøve å lure ham. – Lukas 6:7.

Disse sier: «Lærer, vi vet at du underviser rett og riktig, og at du ikke gjør forskjell på folk, men lærer andre Guds vei i samsvar med sannheten. Er det tillatt for oss å betale skatt til keiseren eller ikke?» (Lukas 20:21, 22) Jesus lar seg ikke lure av smiskingen deres, for han vet at de er hyklerske og utspekulerte. Hvis han sier: «Nei, det er ikke tillatt å betale denne skatten», kan han bli anklaget for å gjøre opprør mot Roma. Men hvis han sier: «Ja, betal denne skatten», kan folket, som avskyr å være underlagt Roma, misforstå det og vende seg mot ham. Så hva svarer han?

Jesus sier: «Hvorfor setter dere meg på prøve, dere hyklere? Vis meg mynten som skatten betales med.» Da de gir ham en denar, spør han: «Hvem er det bilde av her, og hvem gjelder innskriften?» «Keiseren», svarer de. Jesus besvarer så spørsmålet deres på en mesterlig måte da han kommer med denne veiledningen: «Gi da keiseren det keiseren har krav på, men gi Gud det Gud har krav på.» – Matteus 22:18–21.

Mennene blir imponert over Jesu kloke svar, og det er ingenting de kan si til dette, så de går. Men dagen er ikke over, og det er fortsatt noen som vil prøve å fange Jesus i ord. Etter fariseernes mislykkede forsøk kommer noen ledere for en annen religiøs gruppe bort til Jesus.

Saddukeerne, som ikke tror på oppstandelsen, tar opp et spørsmål som dreier seg om oppstandelsen og svogerekteskap. De spør: «Lærer, Moses har sagt: ‘Hvis en mann dør uten å ha fått barn, skal hans bror gifte seg med enken og sørge for at broren får etterkommere.’ Nå var det sju brødre blant oss. Den første giftet seg og døde, og fordi han ikke hadde barn, etterlot han sin kone til broren. Det samme skjedde med den andre og den tredje, ja med alle sju. Sist av alle døde kvinnen. Hvem av de sju skal ha henne som kone i oppstandelsen? De har jo alle vært gift med henne.» – Matteus 22:24–28.

Jesus svarer ved å vise til Moses’ skrifter, som saddukeerne godtar. Han sier: «Dere tar feil, for dere kjenner verken Skriftene eller Guds kraft. For når de døde står opp, gifter ikke menn seg, og kvinner blir ikke giftet bort, men de er som engler i himmelen. Men når det gjelder det at de døde blir oppreist – har dere ikke da lest i Moseboken, i beretningen om tornebusken, at Gud sa til Moses: ‘Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud’? Han er ikke en Gud for de døde, men for de levende. Dere tar fullstendig feil.» (Markus 12:24–27; 2. Mosebok 3:1–6) Folkemengden blir slått av forundring over dette svaret.

Jesus har stoppet munnen på både fariseerne og saddukeerne, så nå kommer disse religiøse motstanderne til ham i samlet flokk for å sette ham på prøve enda en gang. En skriftlærd spør: «Lærer, hvilket bud er det viktigste i Loven?» – Matteus 22:36.

Jesus svarer: «Det viktigste er: ‘Hør, Israel, Jehova vår Gud er én Jehova, og du skal elske Jehova din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av hele din styrke.’ Så kommer dette: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’ Det finnes ikke noe annet bud som er viktigere enn disse.» – Markus 12:29–31.

Da den skriftlærde hører dette, svarer han: «Du svarte godt, Lærer. Det du sa, er sant: ‘Han er én, og det finnes ingen annen Gud enn ham.’ Og det å elske ham av hele sitt hjerte og av hele sin forstand og av hele sin styrke og det å elske sin neste som seg selv, det er mye mer verdt enn alle brennofre og slaktofre.» Da Jesus hører mannens kloke svar, sier han til ham: «Du er ikke langt borte fra Guds rike.» – Markus 12:32–34.

I tre dager (den 9., 10. og 11. nisan) har Jesus undervist i templet. Noen, deriblant denne skriftlærde, har gledet seg over å lytte til ham. Men det har ikke de fleste av de religiøse lederne, som nå ‘ikke tør å spørre ham mer’.

Religiøse motstandere klarer ikke å svekke folks tillit til Jesus eller å få ham til å si noe som de kan ta ham for, så de kan overgi ham til romerne. (Lukas 20:20) Nå, mens Jesus fortsatt er i templet den 11. nisan, snur han situasjonen og gjør det klart hvem han er. Han tar initiativet og spør fariseerne: «Hva mener dere om Kristus? Hvem er han sønn av?» (Matteus 22:42) Det er en kjent sak at Kristus, Messias, skal komme i Davids slektslinje. Så det er det de svarer. – Matteus 9:27; 12:23; Johannes 7:42.

Jesus spør: «Hva er da grunnen til at David under inspirasjon kaller ham Herre? Han sier jo: ‘Jehova sa til min Herre: «Sitt ved min høyre hånd til jeg legger dine fiender under dine føtter»’? Når David altså kaller ham Herre, hvordan kan han da være hans sønn?» – Matteus 22:43–45.

Fariseerne sier ingenting, for de håper at det skal komme en menneskelig etterkommer av David som kan frigjøre dem fra romernes herredømme. Men ved å vise til Davids ord i Salme 110:1, 2 slår Jesus fast at Messias kommer til å være mer enn en menneskelig hersker. Han er Davids Herre, og etter at han har sittet ved Jehova Guds høyre hånd, skal han utøve makt. Ingen klarer å svare på Jesu spørsmål.

Disiplene og mange andre har lyttet. Nå henvender Jesus seg til dem og advarer mot de skriftlærde og fariseerne. Disse mennene har «satt seg på Moses’ plass» ved å undervise i Guds lov. Jesus sier til dem som hører på: «Alt det de sier, skal dere derfor gjøre og holde. Men ikke ta etter deres gjerninger, for de sier én ting og gjør noe annet.» – Matteus 23:2, 3.

Jesus kommer så med eksempler på de religiøse ledernes hykleri: «De kapslene med skriftsteder som de går med for å beskytte seg, gjør de brede.» Noen jøder bærer slike relativt små kapsler som inneholder korte stykker fra Loven, på pannen eller på armen. Fariseerne gjør sine større for å gi inntrykk av at de er ivrige etter å følge Loven. I tillegg ‘gjør de frynsene på klærne sine lange’. Israelittene skulle lage frynser på klærne sine, men fariseerne sørger for at frynsene deres er ekstra lange. (4. Mosebok 15:38–40) Alt dette gjør de «for å bli sett av mennesker». – Matteus 23:5.

Selv Jesu disipler kan bli påvirket av et ønske om å få en viktig stilling, så Jesus gir dem denne veiledningen: «Dere ... skal ikke la dere kalle rabbi, for dere har bare én Lærer, og dere er alle brødre. Dessuten skal dere ikke kalle noen på jorden deres far, for dere har bare én Far, han som er i himmelen. Dere skal heller ikke la dere kalle ledere, for dere har bare én Leder, Kristus.» Hvordan bør så disiplene se på seg selv og oppføre seg? Jesus sier: «Den største blant dere skal være deres tjener. Den som opphøyer seg selv, skal bli ydmyket, og den som ydmyker seg selv, skal bli opphøyd.» – Matteus 23:8–12.

Deretter uttaler Jesus en rekke fordømmelser over de hyklerske skriftlærde og fariseerne: «Ve dere, skriftlærde og fariseere, hyklere! For dere stenger himmelens rike for folk. Selv går dere ikke inn, og dem som er på vei inn, lar dere ikke gå inn.» – Matteus 23:13.

Jesus fordømmer fariseerne fordi de ikke bryr seg om hva som er viktig sett fra Jehovas synspunkt, noe som gjenspeiler seg i de reglene de selv har laget. De sier for eksempel: «Hvis noen sverger ved templet, betyr det ingenting, men hvis noen sverger ved gullet i templet, er han forpliktet til å holde det han har lovt.» De viser dermed at de er moralsk blinde, for de legger mer vekt på gullet i templet enn på den åndelige verdien av Jehovas hus. Og de «har ignorert det som er viktigere i Loven, nemlig rettferdighet og barmhjertighet og trofasthet». – Matteus 23:16, 23; Lukas 11:42.

Jesus kaller disse fariseerne «blinde veiledere, som siler bort myggen, men sluker kamelen». (Matteus 23:24) De siler bort en mygg fra vinen sin fordi dette insektet er seremonielt urent. Men den måten de ignorerer de viktigere tingene i Loven på, er som å svelge en kamel, som også er uren, men er mye større. – 3. Mosebok 11:4, 21–24.

Den siste gangen Jesus er i templet, fortsetter han å avsløre hykleriet til de skriftlærde og fariseerne ved å si rett ut at de er hyklere. Han bruker billedspråk da han sier: «Dere renser beger og fat utvendig, men innvendig er de fulle av grådighet og ukontrollert begjær. Du blinde fariseer, rens først beger og fat innvendig, så kan utsiden også bli ren.» (Matteus 23:25, 26) Fariseerne er svært nøye når det gjelder seremoniell renhet og det ytre, men de forsømmer den de er i det indre, og de renser ikke sitt billedlige hjerte.

Hykleriet deres kommer også til uttrykk i deres iver etter å bygge og utsmykke gravsteder for profetene. Men som Jesus sier, er de «sønner av dem som myrdet profetene». (Matteus 23:31) Dette har de vist ved at de har prøvd å få Jesus drept. – Johannes 5:18; 7:1, 25.

Jesus peker så på hva som venter disse religiøse lederne hvis de ikke angrer: «Slanger, hoggormyngel, hvordan kan dere unngå å bli dømt til Gehenna?» (Matteus 23:33) Gehenna betyr «Hinnoms dal». Denne dalen, som ligger i nærheten, er et sted hvor man brenner søppel, og er derfor et godt bilde på den varige tilintetgjørelsen som venter de onde skriftlærde og fariseerne.

Jesu disipler kommer til å representere Jesus som «profeter, vismenn og offentlige lærere». Hvordan kommer de til å bli behandlet? Jesus sier til de religiøse lederne: «Noen av [disiplene mine] kommer dere til å drepe og pælfeste, og noen av dem kommer dere til å piske i synagogene deres og forfølge fra by til by. Skylden for alt det rettferdige blod som er utøst på jorden, skal derfor komme over dere, fra den rettferdige Abels blod til blodet av Sakarja, ... som dere myrdet.» Han advarer: «Jeg sier dere i sannhet: Alt dette skal ramme denne generasjonen.» (Matteus 23:34–36) Det er dette som skjer i år 70, da romerske hærstyrker ødelegger Jerusalem og tusener av jøder mister livet.

Det gjør Jesus vondt å tenke på dette forferdelige som skal skje. Han sier trist: «Jerusalem, Jerusalem, som dreper profetene og steiner dem som er sendt til deg! Om og om igjen ville jeg samle dine barn, slik en høne samler kyllingene under vingene sine! Men dere ville ikke. Så hør: Deres hus blir overlatt til dere selv.» (Matteus 23:37, 38) De som hører dette, må lure på hvilket «hus» Jesus har i tankene. Kan det være mulig at han sikter til det praktfulle templet der i Jerusalem, som det ser ut til at Gud beskytter?

Jesus legger til: «Jeg sier dere: Fra nå av skal dere slett ikke se meg før dere sier: ‘Velsignet er han som kommer i Jehovas navn!’» (Matteus 23:39) Han siterer de profetiske ordene i Salme 118:26: «Velsignet være han som kommer i Jehovas navn; vi har velsignet dere fra Jehovas hus.» Når det bokstavelige templet har blitt ødelagt, er det naturligvis ingen som vil komme dit i Guds navn.

Jesus går nå til en del av templet der det er bidragsbøsser. Han ser forskjellige jøder legge penger i de små åpningene på toppen av bidragsbøssene. De rike ‘legger i mange mynter’ som gaver. Så ser Jesus en fattig enke som ‘legger i to småmynter som nesten ikke er verdt noen ting’. (Markus 12:41, 42) Jesus vet uten tvil hvor glad Gud er for gaven hennes.

Jesus kaller til seg disiplene og sier: «Jeg sier dere i sannhet: Denne fattige enken har gitt mer enn alle de andre som la penger i bidragsbøssene.» Hvordan det? Han forklarer: «For alle disse ga av sin overflod, men hun ga i sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av.» (Markus 12:43, 44) Hun tenker og handler virkelig annerledes enn de religiøse lederne!

Den 11. nisan fortsetter, og Jesus forlater templet for siste gang. En av disiplene hans utbryter: «Lærer, se! For noen imponerende steiner og bygninger!» (Markus 13:1) Ja, noen av steinene i templets murer er enormt store, noe som forsterker inntrykket av at templet er solid og vil bli stående lenge. Derfor virker det helt sikkert rart at Jesus sier: «Ser du disse storslåtte bygningene? Her skal det ikke bli stein tilbake på stein – alt skal bli revet ned.» – Markus 13:2.

Etter at Jesus har sagt dette, krysser han og apostlene Kedron-dalen og går opp til et sted på Oljeberget. På et tidspunkt er han sammen med bare fire av apostlene – Peter, Andreas, Jakob og Johannes. Fra det stedet der de er, kan de se ned på det praktfulle templet.

Det er tirsdag ettermiddag, og den 11. nisan går mot slutten. Noe annet som er i ferd med å gå mot slutten, er Jesu tid på jorden. De siste dagene har vært travle. Om dagen har Jesus undervist i templet, men han har overnattet utenfor byen. Det har vært stor interesse blant folk – de «pleide å komme til ham i templet tidlig om morgenen for å høre på ham». (Lukas 21:37, 38) Den tiden er nå over, og Jesus sitter på Oljeberget sammen med fire apostler – Peter, Andreas, Jakob og Johannes.

Disse fire har oppsøkt Jesus og er nå alene med ham. De er bekymret for templet, for Jesus har akkurat sagt at det skal bli revet ned. Men det er flere ting de lurer på. Jesus har tidligere gitt dem denne oppfordringen: «Hold dere klare, ... for Menneskesønnen kommer i en time dere ikke venter det.» (Lukas 12:40) Han har også snakket om «den dagen Menneskesønnen blir åpenbart». (Lukas 17:30) Henger disse uttalelsene på en eller annen måte sammen med det han nettopp har sagt om templet? Apostlene lurer veldig på dette. De sier: «Si oss, når skal alt dette skje, og hva skal være tegnet på ditt nærvær og på avslutningen på verdensordningen?» – Matteus 24:3.

De tenker kanskje på slutten for det templet som de kan se like i nærheten. De spør også om Menneskesønnens nærvær. De husker kanskje at Jesus fortalte en illustrasjon om «en mann som tilhørte en framstående slekt», og som «reiste til et land langt borte for å få kongemakt» for så å «komme tilbake». (Lukas 19:11, 12) Og de lurer på hva «avslutningen på verdensordningen» vil innebære.

I sitt detaljerte svar forteller Jesus om et tegn som viser når den jødiske ordning og templet skal bli ødelagt. Men han forteller mer. Dette tegnet vil hjelpe kristne i framtiden til å forstå når de lever i tiden for hans «nærvær» og nær enden for hele verdensordningen.

Etter hvert som årene går, ser apostlene Jesu profeti gå i oppfyllelse. Ja, mye av det Jesus forutsa, begynner å skje i deres levetid. Den forestående ødeleggelsen av den jødiske ordning og templet kommer derfor ikke overraskende på årvåkne kristne som lever 37 år senere, i år 70. Men ikke alt det Jesus forutsier, skjer i år 70 eller i løpet av perioden fram til da. Så hva er det som vil markere hans nærvær som Konge i Guds rike? Jesus avslører svaret for apostlene.

Han forutsier at man skal «høre lyden av krig og meldinger om krig», og at «nasjon skal gå til krig mot nasjon og rike mot rike». (Matteus 24:6, 7) Han sier også at «det skal bli store jordskjelv, og på det ene stedet etter det andre skal det bli matmangel og epidemier». (Lukas 21:11) Jesus advarer disiplene sine: «Folk [skal] angripe dere og forfølge dere.» (Lukas 21:12) Falske profeter skal stå fram og villede mange. Lovløsheten vil øke, og kjærligheten skal bli kald hos de fleste. I tillegg sier han at «det gode budskap om Riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord, slik at alle nasjonene får høre det, og så skal enden komme». – Matteus 24:14.

Jesu profeti blir til en viss grad oppfylt før og under romernes ødeleggelse av Jerusalem. Men kan det være at den får en større oppfyllelse senere? Ser du bevisene for at denne svært viktige profetien som Jesus kom med, har fått en større oppfyllelse i vår tid?

Én ting Jesus nevner som en del av tegnet på sitt nærvær, er at «den avskyeligheten som ødelegger», skal komme til syne. (Matteus 24:15) I år 66 dukker denne avskyeligheten opp i form av romerske hærer, som har med seg bannere, eller flagg, med bilder av avguder. Jerusalem blir «omringet av hærer», og romerne undergraver noen av byens murer. (Lukas 21:20) Dermed står «avskyeligheten» der den ikke burde, på det som jødene ser på som «et hellig sted».

Jesus forutsier videre: «Da skal det bli en så stor trengsel som det ikke har vært fra verdens begynnelse og til nå, og som det heller aldri mer skal bli.» I år 70 ødelegger romerne Jerusalem. Denne ødeleggende erobringen av jødenes «hellige by», deriblant templet, viser seg virkelig å være ‘en stor trengsel’ – mange tusener blir drept. (Matteus 4:5; 24:21) Den er mye større enn noen annen ødeleggelse som byen og det jødiske folk noen gang tidligere har opplevd, og betyr også slutten for den organiserte ordningen for tilbedelse som jødene har hatt i århundrer. Det er derfor ingen tvil om at en senere og større oppfyllelse av Jesu profetiske ord kommer til å bli forferdelig.

GRUNNER TIL OPTIMISME I ENDENS TID

Jesu samtale med apostlene om tegnet på hans nærvær som Konge i Guds rike og på enden for verdensordningen er langt fra slutt. Jesus advarer dem nå mot å følge «falske kristuser og falske profeter». Han sier at det vil bli gjort forsøk på å «prøve å villede til og med de utvalgte». (Matteus 24:24) Men de utvalgte kommer ikke til å bli villedet. Falske kristuser kan bare stå fram synlig. Jesu nærvær, derimot, vil være usynlig.

Jesus forteller om en større trengsel som skal bryte ut ved slutten av den nåværende verdensordningen, da han sier: «Solen [skal] bli formørket, og månen skal ikke lyse mer. Stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelens krefter skal bli rokket.» (Matteus 24:29) Da apostlene hører denne dystre beskrivelsen, vet de ikke nøyaktig hva som kommer til å skje, men det vil helt sikkert bli skremmende.

Hvordan vil disse sjokkerende hendelsene påvirke mennesker? Jesus sier: «Folk skal bli kraftløse av redsel på grunn av det de venter skal ramme jorden, for himmelens krefter skal bli rokket.» (Lukas 21:26) Ja, Jesus beskriver det som kommer til å bli den mørkeste perioden i menneskehetens historie.

Men det er oppmuntrende at Jesus gjør det klart for apostlene at ikke alle kommer til å klage når ‘Menneskesønnen kommer på himmelens skyer med makt og stor herlighet’. (Matteus 24:30) Han har allerede antydet at Gud skal gripe inn «på grunn av de utvalgte». (Matteus 24:22) Så hvordan bør slike trofaste disipler reagere på den sjokkerende utviklingen Jesus skisserer? Jesus oppmuntrer dem som følger ham: «Når dette begynner å skje, så rett dere opp og løft hodet, for deres utfrielse nærmer seg.» – Lukas 21:28.

Men hvordan skal de av Jesu disipler som lever i denne forutsagte perioden, kunne vite at enden er nær? Jesus forteller en illustrasjon om et fikentre: «Når de unge grenene blir myke og får blader, vet dere at sommeren er nær. Slik skal dere også, når dere ser alt dette, vite at han er nær og står ved døren. Jeg sier dere i sannhet: Denne generasjonen skal slett ikke forsvinne før alt dette skjer.» – Matteus 24:32–34.

Når disiplene ser de mange forskjellige delene av tegnet gå i oppfyllelse, bør de altså forstå at enden er nær. Jesus kommer med denne advarselen til de disiplene som lever i denne avgjørende perioden:

«Ingen vet når den dagen og timen kommer, verken englene i himmelen eller Sønnen, men bare min Far. For akkurat som det var i Noahs dager, slik skal det være under Menneskesønnens nærvær. Menneskene i tiden før flommen spiste og drakk, og de giftet seg og ble giftet bort, helt til den dagen da Noah gikk inn i arken. De brydde seg ikke om det som skjedde, og så kom flommen og feide dem alle bort. Slik skal det være under Menneskesønnens nærvær.» (Matteus 24:36–39) Den historiske hendelsen som Jesus bruker som parallell – vannflommen på Noahs tid – var global.

De apostlene som hører det Jesus sier på Oljeberget, må uten tvil forstå at det er viktig å holde seg våken. Jesus sier: «Vær på vakt, og ikke la hjertet bli tynget av overdreven spising og drikking og livets bekymringer, så den dagen plutselig, på et øyeblikk, rammer dere som en felle. For den dagen skal komme over alle som bor på hele jorden. Hold dere derfor våkne, og be hele tiden inderlige bønner, så dere kan bli reddet fra alt dette som skal skje, og bli stående framfor Menneskesønnen.» – Lukas 21:34–36.

Jesus viser enda en gang at det han forutsier, ikke bare har et begrenset omfang. Han profeterer ikke om hendelser som skal skje noen tiår fram i tid, og som vil berøre bare byen Jerusalem eller den jødiske nasjonen. Nei, han sier at det som skal skje, vil «komme over alle som bor på hele jorden».

Jesus sier at disiplene hans må holde seg våkne og være på vakt og klare. Han understreker dette ved hjelp av en annen illustrasjon: «Dette skal dere vite: Hvis huseieren hadde visst når på natten tyven kom, ville han ha holdt seg våken og ikke latt tyven bryte seg inn i huset. Derfor må også dere være klare, for Menneskesønnen kommer i en time dere ikke venter det.» – Matteus 24:43, 44.

Jesus gir disiplene sine enda en grunn til å være optimistiske. Han forsikrer dem om at når profetien hans går i oppfyllelse, skal det finnes en «slave» som holder seg våken og er aktiv. Jesus tar utgangspunkt i en situasjon som apostlene lett kan se for seg: «Hvem er egentlig den trofaste og kloke slave, som hans herre har satt over tjenestefolkene sine for å gi dem mat i rette tid? Lykkelig er den slaven hvis hans herre ser ham gjøre dette når han kommer! Jeg sier dere i sannhet: Han skal sette ham over alt han eier.» Men hvis «slaven» utvikler en ond innstilling og behandler andre dårlig, kommer herren til å «straffe ham meget strengt». – Matteus 24:45–51; jevnfør Lukas 12:45, 46.

Jesus sier imidlertid ikke at en gruppe av hans disipler kommer til å utvikle en ond innstilling. Hva er det så Jesus ønsker at disiplene hans skal forstå? Han vil at de skal holde seg våkne og fortsette å være aktive, noe han understreker med enda en illustrasjon.

Jesus har svart på apostlenes spørsmål om tegnet på hans nærvær og på avslutningen på verdensordningen. Med dette i tankene gir han dem nå et klokt råd ved å fortelle enda en illustrasjon. Det vil være mulig for dem som lever under hans nærvær, å se oppfyllelsen av denne profetiske lignelsen.

Han innleder illustrasjonen slik: «Himmelens rike [kan] sammenlignes med ti jomfruer som tok lampene sine og gikk ut for å møte brudgommen. Fem av dem var ukloke, og fem var kloke.» – Matteus 25:1, 2.

Jesus mener ikke at halvparten av de disiplene som skal arve himmelens rike, er ukloke, og at den andre halvparten er kloke. Nei, poenget hans er at i forbindelse med Riket har hver enkelt av disiplene hans mulighet til å velge om de vil være årvåkne, eller om de vil la seg distrahere. Jesus tviler imidlertid ikke på at hver av hans tjenere kan fortsette å være trofaste og bli velsignet av hans Far.

I illustrasjonen går alle de ti jomfruene ut for å ta imot brudgommen og bli med i bryllupsprosesjonen. Når han kommer, vil de lyse opp veien med lampene sine og på den måten ære ham mens han fører bruden til det huset som er gjort i stand for henne. Men hva er det som skjer?

Jesus forteller: «De ukloke tok ... med seg lampene sine, men ikke olje, mens de kloke tok med seg beholdere med olje i tillegg til lampene. Siden det tok tid før brudgommen kom, ble alle jomfruene døsige og sovnet.» (Matteus 25:3–5) Brudgommen kommer ikke så snart som de hadde ventet. Det virker som om det drøyer lenge, og jomfruene sovner. Apostlene husker kanskje at Jesus har fortalt om en mann som tilhørte en framstående slekt, og som reiste bort og «omsider kom tilbake etter å ha fått kongemakten». – Lukas 19:11–15.

Jesus fortsetter illustrasjonen om de ti jomfruene og beskriver hva som skjer da brudgommen til slutt kommer: «Midt på natten hørtes et rop: ‘Her er brudgommen! Gå ut for å møte ham.’» (Matteus 25:6) Hvordan går det med jomfruene? Er de forberedt og årvåkne?

Jesus fortsetter: «Da reiste alle jomfruene seg og gjorde i stand lampene sine. De ukloke sa til de kloke: ‘Gi oss noe av oljen deres, for lampene våre holder på å slokne.’ De kloke svarte: ‘Kanskje det ikke blir nok til både oss og dere. Gå heller til dem som selger olje, og kjøp noe.’» – Matteus 25:7–9.

De fem ukloke jomfruene er altså ikke årvåkne og er ikke forberedt på at brudgommen kommer. De har ikke nok olje til lampene sine og må prøve å få tak i mer. Jesus forteller: «Mens de gikk av sted for å kjøpe olje, kom brudgommen. De jomfruene som var klare, gikk sammen med ham inn til bryllupsfesten, og døren ble stengt. Senere kom også de andre jomfruene, og de sa: ‘Herre, herre, lukk opp for oss!’ Han svarte: ‘Jeg sier dere i sannhet: Jeg kjenner dere ikke.’» (Matteus 25:10–12) For et trist resultat for dem som ikke var forberedt og ikke fortsatte å være årvåkne!

Apostlene kan forstå at den brudgommen Jesus snakker om, er et bilde på Jesus selv. Han har også tidligere sammenlignet seg selv med en brudgom. (Lukas 5:34, 35) Og de kloke jomfruene? Da Jesus snakket om den «lille hjord», som skulle få Riket, sa han: «Vær påkledde og klare, og la lampene deres brenne.» (Lukas 12:32, 35) Så da Jesus forteller illustrasjonen om jomfruene, kan apostlene forstå at han sikter til dem og andre disipler som er en del av den lille hjord. Hva er så Jesu budskap i denne illustrasjonen?

Jesus lar det ikke være noen tvil om det. Han avslutter illustrasjonen med å si: «Hold dere derfor våkne, for dere kjenner verken dagen eller timen.» – Matteus 25:13.

Det er tydelig at Jesus minner sine trofaste disipler om at de i forbindelse med hans nærvær er nødt til å ‘holde seg våkne’. Han skal komme, og de må være forberedt og årvåkne – i likhet med de fem kloke jomfruene – slik at de ikke mister av syne sitt verdifulle håp og går glipp av den belønningen som kan bli deres.

Jesus er fortsatt på Oljeberget sammen med fire av apostlene sine, og han forteller dem enda en illustrasjon. Et par dager tidligere, mens han var i Jeriko, fortalte han illustrasjonen om minene for å vise at Guds rike ikke skulle komme før langt inn i framtiden. Den illustrasjonen han nå forteller, ligner mye på den og er en del av det svaret han gir på spørsmålet om sitt nærvær og om avslutningen på verdensordningen. Den framhever at disiplene må arbeide iherdig med det han gir dem ansvaret for.

Jesus begynner: «Det er som med en mann som skulle reise utenlands, og som kalte til seg slavene sine og ga dem ansvaret for det han eide.» (Matteus 25:14) Fordi Jesus allerede har sammenlignet seg selv med en mann som reiste utenlands «for å få kongemakt», kan apostlene lett forstå at det er Jesus selv som er den ‘mannen’ han snakker om nå. – Lukas 19:12.

Før mannen i illustrasjonen reiser utenlands, gir han slavene sine ansvaret for verdifulle ting han eier. I sin tre og et halvt år lange tjeneste har Jesus fokusert på det å forkynne det gode budskap om Guds rike, og han har lært opp disiplene i dette arbeidet. Nå skal han dra bort, men han er trygg på at de vil fortsette å gjøre det han har lært dem. – Matteus 10:7; Lukas 10:1, 8, 9; jevnfør Johannes 4:38; 14:12.

Hvordan fordeler mannen i illustrasjonen det han eier? Jesus forteller: «Han ga fem talenter til en av dem, to til en annen og én til en tredje – hver enkelt fikk etter det han hadde evne til. Så reiste mannen utenlands.» (Matteus 25:15) Hva vil disse slavene gjøre med det de har fått ansvaret for? Vil de være arbeidsomme og iherdige når de forvalter talentene for sin herre? Jesus forteller apostlene:

«Den som hadde fått de fem talentene, gikk straks av sted og gjorde forretninger med dem og tjente fem til. Den som hadde fått de to talentene, gjorde det samme og tjente to til. Men den slaven som bare hadde fått én talent, gikk bort og gravde ned sin herres penger.» (Matteus 25:16–18) Hva skjer når herren kommer tilbake?

Jesus fortsetter: «Etter lang tid kom slavenes herre og gjorde opp regnskapet med dem.» (Matteus 25:19) De to første hadde gjort alt de kunne, hver av dem «etter det han hadde evne til». Disse slavene var iherdige, hardtarbeidende og produktive da de tok seg av det de hadde fått ansvaret for. Den som fikk fem talenter, doblet dem, og det samme gjorde den som fikk to talenter. (På den tiden måtte en arbeider jobbe i omtrent 19 år for å tjene det som tilsvarte én talent.) Herren kommer med de samme rosende ordene til hver av dem: «Godt gjort, du gode og trofaste slave! Du har trofast tatt deg av noen få ting. Jeg vil sette deg over mange ting. Kom inn til gleden hos din herre.» – Matteus 25:21.

Men det er annerledes med den slaven som fikk én talent. Han sier: «Herre, jeg kjente deg som en krevende mann, som høster det som andre har sådd, og samler korn som andre har renset. Derfor ble jeg redd og gikk og gjemte talenten din i jorden. Her har du det som er ditt.» (Matteus 25:24, 25) Han har ikke engang overlatt pengene til bankfolkene, slik at herren i det minste kunne få pengene sine tilbake med renter. Han har faktisk motarbeidet sin herres interesser.

Det er derfor passende at herren kaller ham en ‘ond og lat slave’. Det han hadde, blir tatt fra ham og gitt til den slaven som er villig til å arbeide iherdig. Herren sier: «Den som har, skal få mer, ja i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.» – Matteus 25:26, 29.

Jesu disipler har fått mye å tenke på bare i forbindelse med denne ene illustrasjonen. De forstår at det Jesus betror dem ansvaret for – det dyrebare privilegiet å gjøre mennesker til disipler – har stor verdi. Og Jesus forventer at de er arbeidsomme når de tar hånd om dette privilegiet. Han mener ikke at de alle må gjøre like mye i det forkynnelsesarbeidet han har gitt dem i oppdrag å utføre. Som han har illustrert, bør hver enkelt gjøre alt han kan ‘etter det han har evne til’. Dette betyr på ingen måte at Jesus vil bli fornøyd hvis man er ‘lat’ og ikke gjør sitt beste for å ta hånd om det ansvaret Jesus har gitt en.

Men så glade apostlene må bli for å høre forsikringen: «Den som har, skal få mer»!

På Oljeberget har Jesus akkurat fortalt illustrasjonene om de ti jomfruene og om talentene. Hvordan avslutter han svaret på apostlenes spørsmål om tegnet på hans nærvær og på avslutningen på verdensordningen? Det gjør han ved å fortelle en siste illustrasjon, en om sauer og geiter.

Jesus forteller først hvilken situasjon som danner bakgrunn for illustrasjonen. Han sier: «Når Menneskesønnen kommer i sin herlighet sammen med alle englene, da skal han sette seg på sin herlige trone.» (Matteus 25:31) Han lar det ikke være noen tvil om at det er han, Jesus, som er hovedpersonen i denne illustrasjonen. Han har ofte omtalt seg selv som «Menneskesønnen». – Matteus 8:20; 9:6; 20:18, 28.

Når vil denne profetiske illustrasjonen bli oppfylt? Det vil den når Jesus «kommer i sin herlighet» sammen med englene og setter seg «på sin herlige trone». Han har allerede snakket om at «Menneskesønnen [skal] komme på himmelens skyer med makt og stor herlighet» og sammen med englene sine. Når skal dette skje? «Straks etter trengselen.» (Matteus 24:29–31; Markus 13:26, 27; Lukas 21:27) Denne profetiske illustrasjonen vil altså bli oppfylt når Jesus i framtiden «kommer i sin herlighet». Hva skal han gjøre da?

Jesus forteller at «når Menneskesønnen kommer», skal «alle nasjonene ... bli samlet framfor ham, og han skal skille menneskene fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene. Og han skal stille sauene ved sin høyre side, men geitene ved sin venstre». – Matteus 25:31–33.

Hva vil skje med sauene? Jesus sier: «Så skal Kongen si til dem ved sin høyre side: ‘Kom, dere som er blitt velsignet av min Far, og arv det riket som har vært forberedt for dere fra verden ble grunnlagt.’» (Matteus 25:34) Hvorfor blir sauene godkjent av Kongen?

Kongen forklarer: «Jeg var sulten, og dere ga meg noe å spise. Jeg var tørst, og dere ga meg noe å drikke. Jeg var en fremmed, og dere tok gjestfritt imot meg. Jeg manglet klær, og dere kledde meg. Jeg var syk, og dere så til meg. Jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.» Når disse sauene, «de rettferdige», spør på hvilken måte de har gjort disse gode tingene, svarer han: «Det dere har gjort for en av de minste av disse mine brødre, har dere gjort for meg.» (Matteus 25:35, 36, 40, 46) Det er ikke i himmelen de har gjort disse gode gjerningene, for det er ingen syke eller sultne der. Dette må være gjerninger som de har gjort for Kristi brødre på jorden.

Hva vil skje med geitene? Jesus sier: «Så skal [Kongen] si til dem ved sin venstre side: ‘Gå bort fra meg, dere som er blitt forbannet, til den evige ild som venter Djevelen og hans engler. For jeg var sulten, men dere ga meg ikke noe å spise, og jeg var tørst, men dere ga meg ikke noe å drikke. Jeg var en fremmed, men dere tok ikke gjestfritt imot meg. Jeg manglet klær, men dere kledde meg ikke. Jeg var syk og i fengsel, men dere så ikke til meg.’» (Matteus 25:41–43) Geitene fortjener å få denne dommen, for de har ikke behandlet Kristi brødre på jorden bra, slik de burde ha gjort.

Apostlene får vite at denne framtidige domsperioden vil få varige – evige – konsekvenser. Jesus forteller dem at Kongen skal si: «‘Jeg sier dere i sannhet: Det dere ikke har gjort for en av disse minste, har dere heller ikke gjort for meg.’ Og disse skal gå bort til evig død, men de rettferdige til evig liv.» – Matteus 25:45, 46.

Jesu svar på apostlenes spørsmål gir disiplene hans mye å tenke over og hjelper dem til å granske sine holdninger og handlinger.